Hva vil det si å elske noen?

[Gjest Gjest]

Hva vil det si å elske noen? Hvordan vet jeg om jeg elsker han, eller om jeg "bare" er forelsket? Når er det naturlig å si de magiske ordene?

Jeg er uten tvil svært forelsket, jeg tenker på han hvert minutt. Skulle gjerne vært sammen med han 24/7. Dessverre bor han for langt unna, så det kan gå mange dager mellom hver gang vi sees. Jeg hater avskjedene. Da vet jeg at det er for lenge til jeg får sett han igjen...

Men elsker? Hva betyr det, egentlig?

Jeg tenker det hele tide: jeg elsker deg. Vi kaller hverandre "elskling". Jeg føler meg nesten besatt av de sterke følelsene.

Har kjent han i ca 4 mnd. Ting er fortsatt veldig nytt og spennende.

Hva betyr egentlig "elsker"?

[Darkannie]

Selve "forelskelsen" kan vel statistisk sett vare opptil 2 år. Etter det setter hverdagen inn, og det er da man ser klarere hva man har å bygge et forhåpentligvis livslangt forhold på. Alt er rosenrødt etter 4 måneder, og ja, du elsker han sannsynligvis, det høres sånn ut. Men du må også elske han når du begynner å se sider ved han som du kanskje legger et blindt øye for akkurat nå. Å elske noen betyr at du fortsatt blir ved hans side selv om han (og du) ikke er perfekt.

[Karry]

...er i samme situasjon og lurer litt på det samme...

Jeg har også lyst til å si det nå, men jeg vet jo også at jeg er så helt i skyene at selv om vi har pratet om alt mulig og synes vi kjenner hverandre godt, så bør det renne noe mer vann i havet før de magiske ordene slipper ut. Tenker jeg da.

[Gjest Gjest]

Forelskelsen er som en sommer fugl. Spennende og liflig. Men litt usikker og flakkende.

Når du elsker en person har en god, varm, bløt fugl tatt rede under hjertet.

[Gjest Zienna]

Før jeg møtte ham jeg var sammen med nå, brukte jeg lang tid på å komme til "elskestadiet" med noen. Begge mine ekser måtte vente i 4-5 måneder før jeg klarte å presse ut et "jeg elsker deg", og jeg er den dag i dag usikker på om jeg faktisk mente det. Jeg elsket dem etter hvert, selvsagt.

Med min nåværende kom alt utrolig naturlig. Vi kjente hverandre litt fra før, (men ikke godt), nå har vi møttes jevnlig i snart 2 måneder, og jeg føler virkelig at jeg har funnet mannen i mitt liv. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor, det er så utrolig mye som gjør det, men først og fremst føler jeg at kjemien er helt unik. Det har den vært siden første samtale, og den blir bare bedre og bedre. Vi har diskutert mange store og dype spørsmål for å være så tidlig i forholdet, og vi kan absolutt være uenige, men vi kommer alltid frem til løsninger begge er enige om. Det kan være tidkrevende, men at vi er seriøse nok til å begynne med det nå, er en visshet som betyr mye for meg. Videre er kjæresten utrolig flink til å vise at han bryr seg om meg. Små gaver som blomster, sjokolade, favorittdropsene mine, et skjerf han har sett at jeg liker - det er alltid et eller annet når vi møtes. Og ja, er det den rette, er det utrolig hvor mye en sjokolade kan bety!

Han er også veldig flink til å fortelle at han elsker og bryr seg om meg.

Vi har ikke det lengste forholdet, men det at vi satser så mye på hverandre allerede nå, og har begynt å planlegge fremtiden, sier meg at dette er mer enn et vindpust. Det føltes bare rett fra første stund, og det føles rettere og rettere etter hvert som tiden går.

[FantasDick]

Jeg har vært veldig forelsket mange ganger, og vært usikker på "hva" jeg egentlig har følt, men det er ikke alltid så greit å vite. Jeg har hatt kjæreste/samboer over flere år som jeg har vært forelsket i, men aldri elsket - selv om jeg ikke var sikker da. 2 uker etter at jeg møtte min nåværende samboer bare visste jeg at jeg elsket han. Bare kjente det. Kjente at denne gangen er det annerledes. Nå, 3 1/2 år etter kjenner jeg det enda. Jeg kan ikke forklare følelsen.

Nå, som jeg kjenner følelsene mine litt bedre, kan jeg også legge til at jeg elsket min første "ordentlige" kjæreste, da jeg var 15/16 år gammel. Jeg var selvsagt overbevist om at jeg virkelig elsket han på den tiden, mens jeg noen år senere tenkte at jeg bare hadde vært "ung og dum". Men den følelsen er vanskelig å ta feil av, og jeg kjenner nå, 8 år senere, at den ligger langt der inne. Enda.

[Gjest TikiWonTiki]

Er det å elske noen hvis man føler at man gråter av lykke? Noen gråter jo selvfølgelig, men det blir jo bare teit, men alikevell få føles det sånn. Klarer å holde det inne da, men jeg føler at det finnes et høyere ord for at jeg elsker ham, men jeg klarer ikke å finne et. Elsker jeg ham da, eller er jeg bare forelsket?

Men kan man likevel elske noen selv om man ikke ville akkurat ofre sitt eget liv for personen? Jeg mener, jeg hadde selvfølgelig ofret meg og hoppet ut i havet hvis han trengte hjelp, men i en episode hvor han og en person truer hverandre og jeg er oppi dette, vil jeg ikke akkurat si "skyt meg istedet" for å redde hans liv. Det blir for mye... Jeg ville ofret meg for å gi ham et barn, men ikke avslutte studier (kan studere med barn også), ville ha bodd der han kommer ifra istedenfor hvor jeg lengter etter å dra tilbake.

Når det kom til forelskelse var jeg utrolig skeptisk, men da jeg valgte å bli sammen med min nåværende, har jeg aldri følt meg så nær før. Men så er det vanskelig å si om sex gjør en blind også, for det produseres mange lykkehormoner når man har sex.

Jeg kan diskutere med ham, og vi er uenige om ting, men han ELSKER å prate med meg. Han sier ofte til meg at jeg ikke skal tro på så mye ting på TV, internett og media... ( men det har da vert barn som har vokst sammen med løshunder i byene!!!! Han tror meg jo ikke. kanskje fordi han er litt treg på nyheter..) . Jeg er ganske sta, og det er ikke mange jeg klarer å akseptere at de har rett når de har rett uten å bli sur.

Vi bor langt fra hverandre. Den siste natten sa han at det var akkurat praten vi hadde i senga da vi la oss han kom til å savne mest, han fikk ikke sove den natten, og da jeg dro ba han meg om å ikke gråte for da ville han gjøre det samme.

Vi har kjent hverandre i 8måneder. Men jeg ser mye som jeg ikke liker så godt ved ham, som det at han ikke sier tidspunkt for når han kommer på besøk så jeg må vente, at han ikke forteller meg at han har skiftet jobb, at han legger planer som ikke passer inn i planen vi begge hadde for en stund siden osv. Det er tungt å leve slikt, men jeg vet selv at det faktisk er mer med meg han må klare å takle, og jeg mener at vi klarer det bra. Så jeg håper man kan si at vi elsker hverandre, for vi sier det jo ofte til hverandre

Men er det vanlig å få værpesyken når man har vert sammen så lite som 8måneder og man ikke bor sammen?

[Gjest gjest (ts)]

Men er det vanlig å få værpesyken når man har vert sammen så lite som 8måneder og man ikke bor sammen?

[Gjest gjest (ts)]

Forelskelsen er som en sommer fugl. Spennende og liflig. Men litt usikker og flakkende.

Når du elsker en person har en god, varm, bløt fugl tatt rede under hjertet.

Dette var jo fint skrevet, da

Jeg tror jeg befinner meg mitt mellom fugl og sommerfugl....

[Gjest gjest (ts)]

Jeg har vært veldig forelsket mange ganger, og vært usikker på "hva" jeg egentlig har følt, men det er ikke alltid så greit å vite. Jeg har hatt kjæreste/samboer over flere år som jeg har vært forelsket i, men aldri elsket - selv om jeg ikke var sikker da. 2 uker etter at jeg møtte min nåværende samboer bare visste jeg at jeg elsket han. Bare kjente det. Kjente at denne gangen er det annerledes. Nå, 3 1/2 år etter kjenner jeg det enda. Jeg kan ikke forklare følelsen.

Nå, som jeg kjenner følelsene mine litt bedre, kan jeg også legge til at jeg elsket min første "ordentlige" kjæreste, da jeg var 15/16 år gammel. Jeg var selvsagt overbevist om at jeg virkelig elsket han på den tiden, mens jeg noen år senere tenkte at jeg bare hadde vært "ung og dum". Men den følelsen er vanskelig å ta feil av, og jeg kjenner nå, 8 år senere, at den ligger langt der inne. Enda.

Jeg klarer fortsatt ikke helt å skille mellom "elsker" og "forelsket". Men det er mulig at det ikke betyr så mye.

Det jeg vet er at jeg ønsker at han skal forbli i livet mitt. Lenge. Og mye. Og at jeg tenker på han konstant. Jeg kan nesten føle i hendene hvordan huden hans og håret hans føles på huden min.

[Gjest gjest (ts)]

Før jeg møtte ham jeg var sammen med nå, brukte jeg lang tid på å komme til "elskestadiet" med noen. Begge mine ekser måtte vente i 4-5 måneder før jeg klarte å presse ut et "jeg elsker deg", og jeg er den dag i dag usikker på om jeg faktisk mente det. Jeg elsket dem etter hvert, selvsagt.

Med min nåværende kom alt utrolig naturlig. Vi kjente hverandre litt fra før, (men ikke godt), nå har vi møttes jevnlig i snart 2 måneder, og jeg føler virkelig at jeg har funnet mannen i mitt liv. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor, det er så utrolig mye som gjør det, men først og fremst føler jeg at kjemien er helt unik. Det har den vært siden første samtale, og den blir bare bedre og bedre. Vi har diskutert mange store og dype spørsmål for å være så tidlig i forholdet, og vi kan absolutt være uenige, men vi kommer alltid frem til løsninger begge er enige om. Det kan være tidkrevende, men at vi er seriøse nok til å begynne med det nå, er en visshet som betyr mye for meg. Videre er kjæresten utrolig flink til å vise at han bryr seg om meg. Små gaver som blomster, sjokolade, favorittdropsene mine, et skjerf han har sett at jeg liker - det er alltid et eller annet når vi møtes. Og ja, er det den rette, er det utrolig hvor mye en sjokolade kan bety!

Han er også veldig flink til å fortelle at han elsker og bryr seg om meg.

Vi har ikke det lengste forholdet, men det at vi satser så mye på hverandre allerede nå, og har begynt å planlegge fremtiden, sier meg at dette er mer enn et vindpust. Det føltes bare rett fra første stund, og det føles rettere og rettere etter hvert som tiden går.

Jeg har jo heller ikke kjent kjæresten min så lenge. Han sier at han har blitt mer og mer glad i meg. Ingen av oss har sagt de magiske ordnene, og egentlig vet jeg ikke helt hva de ordene betyr for meg heller. Handlinger er, som du også beskriver, mer betydningsfulle enn ord.

Ting føles så riktig for meg også. Jeg føler virkelig at det er mer enn forelskelse. at jeg ønsker at det skal vare. At han skal være der, hos meg, og jeg savner han så det gjør fysisk vondt i kroppen når vi ikke er sammen....

[Gjest gjest (ts)]

...er i samme situasjon og lurer litt på det samme...

Jeg har også lyst til å si det nå, men jeg vet jo også at jeg er så helt i skyene at selv om vi har pratet om alt mulig og synes vi kjenner hverandre godt, så bør det renne noe mer vann i havet før de magiske ordene slipper ut. Tenker jeg da.

Hva mener du med "mer vann i havet"?

jeg føler at det er mange sider ved han som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke engang møtt foreldrene og søsteren hans. Har ikke møtt noen venner. Men jeg har møtt barna hans...

Mener du kanskje at du må kjenne han bedre før du kan si at du elsker han?

[einna]

Jeg klarer fortsatt ikke helt å skille mellom "elsker" og "forelsket". Men det er mulig at det ikke betyr så mye.

Ikke stress med det, bare nyt følelsene

Det høres ut som du er på vei fra forelskelse til kjærlighet, og blandingen er jo helt fantastisk, men selvfølgelig ganske forvirrende...

Vi at vi elsket hverandre etter ca 2,5 mnd, faktisk før jeg hadde møtt familien hans.

Det var kanskje litt tidlig, og jeg er egentlig en ganske nøktern person som gjerne vil resonnere litt før store beslutninger. Men i dette tilfellet så følte jeg bare at jeg "visste det" og at jeg ville satse, så da var det ok.

Kald beregning er liksom ikke hovedfokuset når man er så nyforelsket og lykkelig, selv om det bør spille en liten rolle (synes nå jeg da). Vi er fortsatt sammen 2 år etter, og har de samme følelsene (men mer kjærlighet, og litt mindre forelskelse), så jeg vet at det stemte Det er en god følelse.

Det viktigste er vel å unngå å misbruke ordene, så får de heller komme litt tidlig om de "må".

Forresten var det kjæresten min som sa det først. Han er ikke typen til å si noe slikt uten og mene det. Forklaringen hans var at han følte så sterkt for meg, og at han rett og slett ikke klarte å la være og si det. Dessuten var han rett for å si det f.eks i søvne, i fylla el.

[Gjest Kathrine]

Å elske noen er at man kan gjøre alt for personen. Ekte kjærlighet er når du bare ønsker at personen skal ha det godt uansett om du er ved hans eller hennes side eller ikke. Jeg synes ikke at en forelskelse er det samme som å elske en. Forelskelse er at man føler seg betatt av personen.

[Marteh]

forelskelse = du vil hele tiden være med personen

å elske noen= du er villig til å ofre livet ditt for den personen