Angelface Skrevet 7. september 2003 #1 Skrevet 7. september 2003 Hei! Jeg er gravid 11+5 og må bare si en ting.. Jeg er livredd!!! Skjønner ikke hvordan man skal klare å føde en unge.Vet ikke om jeg kommer til å være sterk nok til det!Hva om noe skjer?Hva om jeg rett og slett ikke klarer det?? Nå når jeg er blitt gravid har jeg kun hørt at "ja,det går så bra så." Men før de fant ut at eg va det fikk man kun høre skrekkopplevelsene til venner om familie. På toppen av alt er det slutt mellom meg og samboeren min nå. Helt ærlig tror jeg det er til det beste..både for meg og ungen jeg skal få. Men kan han komme en dag og kreve foreldreretten? Vet ikke mye og lovene og reglene ang temaet. Det er hans barn også,men vil ikke overleve om han plutselig stikker av med ungen om du skjønner. Har mareritt på mareritt nå om nettene hvor han enten får foreldreretten eller at han skal være med barnet en stund og aldri kommer tilbake.. Aner ikke hva jeg skal gjøre.... :cry:
Gjest Anonymous Skrevet 7. september 2003 #2 Skrevet 7. september 2003 Hei! Vet du, jeg tror det lureste er å ikke høre på alle disse skrekkopplevelsene andre forteller om. For det første fordi mange beskriver fødslene som mye verre ettersom tida går. Det er i alle fall mitt inntrykk. For det andre ødelegger det så mye av svangerskapet å bruke tida på å grue seg. Jeg er et menneske som ofte gruer meg til operasjoner og undersøkelser, og gjorde vel også det til fødselen, i hvert fall på slutten av svangerskapet. Men førstetanken min etter at fødselen var over var: Jeg trodde det var mye verre å føde. Så jeg er absolutt ikke skremt fra å få flere, absolutt ikke. Selvfølgelig er ikke alle fødsler like, men prøv så godt du kan å ikke uroe deg. Lykke til!
Gjest Mae Skrevet 7. september 2003 #3 Skrevet 7. september 2003 Hvorfor ble du gravid til å begynne med når du var i ett dårlig forhold- eller var det først etter at du ble gravid at problemene begynte? Mae
Gjest Anonymous Skrevet 7. september 2003 #4 Skrevet 7. september 2003 Når jeg ble gravid var alt bare fryd og gammen.. skull egentlig ikke blitt gravid,men det er en helt annen historie.. Når det ble kjent at jeg var gravid var jeg og samboeren på to forskjellige plasser i landet. Jeg brydde meg oppriktig talt om han,men det var ikke nok. Den måneden han var borte forandret alt seg. Jeg jobbet heeele tiden. Og han ringte og sendte meldinger HEEEELE tiden. Fikk han ikke svar fra meg innen 2 min ringte han meg omså på jobben. Jeg jobber på en kafe så kan ikke stå å prate på telefonen hele tiden. Men han forlangte at han skulle kunne ringe meg når som helst..omså klokken tre om natten..kun for å si til meg at han savnet meg og elsket meg. Det er i grunn søtt nok det,men det ble for mye. Klarte ikke puste og mistet følelsene jeg hadde for han. Når han kom hjem sto jeg og så på han lenge..fikk ikke frem et ord..han var en fremmed for meg.... det var forbi....
giorgia Skrevet 7. september 2003 #6 Skrevet 7. september 2003 Det høres ut som om det verste han har gjort er å være innpåsliten. Kjærlige følelser kan selvfølgelig dø av det (vært borti det ja!). Og jeg vet ikke så mye om foreldrerett og omsorgsrett etc. Men det jeg vet er at spiren din vil trenge pappaen sin like mye som deg i livet sitt. Det er kun den første tiden at mamma er viktigere. Og iflg svenske undersøkelser er det faktisk de barna som er like mye til mor og far som har det mest harmonisk!!! (Såfremt begge er i stand til å ta seg av barnet selvfølgelig...). Ikke spør meg om hvor jeg leste dette, husker ikke. Men det er ganske logisk. Jeg vokste opp uten far fordi han var en jævla psykopat. Likevel har jeg fram til i dag og ennå "romantiske" ideer om far-datter-forhold. Og det er et stort og sort savn inni meg at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Og jeg tror at unger som ikke har noe med en av foreldrene sine å gjøre, vil få varige sår på sinnet. Jeg vet at jeg fikk det. Så selv om du ikke er glad i ham på den måten lenger er det viktig å samarbeide om oppdragelsen av barnet. Jeg håper at dere begge to har vilje og evnen til det. For spirens skyld.
Gjest Anonymous Skrevet 8. september 2003 #7 Skrevet 8. september 2003 Nå ville jo ikke hun ha kritikk for at hun ikke er sammen med barnefaren! Stå på jente, noen ganger er det bedre at man er alene, og bra går det og! Fødselen klarer du så fint som bare det! Vondt gjør det og sliten blir du, ikke til å legge under en stol, men etterpå er alt glemt! Desuten kan du jo få epidural eller noe! Ikke vits å være så sta at man ikke ber om smertestillende! Faren kan komme å kreve foreldrerett, men at han får det er an annen sak. Det meste han får er vel delt, og det er jo i grunnen ganske rettferdig. Men er han som mange fedre jeg kjenner synes han at annenhver helg og en dag i uken er ok. Jeg tror de fleste fedre er snill sånn, og iallefall den første tiden. Når barnet blir større blir det også lettere for deg at h*n er hos faren over lengre perioder.
giorgia Skrevet 9. september 2003 #9 Skrevet 9. september 2003 Det var ikke ment som kritikk, Timien, jeg skrev om samarbeid mellom foreldre generelt og viste til litt av mine egne erfaringer. De aller fleste foreldre klarer å samarbeide med hverandre om sine søte små, og det klarer helt sikkert Angelface og barnefaren også. Tror ikke Angelface har vondt av å høre noen andres erfaringer. Disse redslene om at han skal komme å ta ungen er kanskje generert av mye hormoner i blodet? Uansett årsak skal man ta dem seriøst. Jeg vet ikke noe om hvordan man er når man er gravid da jeg aldri har vært det. Håper uansett at det går deg bra Angelface, og at du har fått noe ut av denne "debatten". Når det gjelder barselredsel er det en veldig vond følelse. For inntil bare et par år siden var dette et ganske ukjent fenomen, og de som led av dette ble latterliggjort og ble derfor "tvunget" til taushet for ikke å latterliggjøre seg selv. Det har heldigvis endret seg. I dag er dette en kjent problematikk og hvis jeg var deg vill jeg sagt dette til legen min. Kanskje han kan sette deg i kontakt med andre som har det likedan? Samtalegrupper etc?. Det ar mange familiemedlemmer som har skremt et lite barnesinn med sine fødehistorier uten at de har vært klar over at "skrytet" deres har påvirket hu lille jenta som sitter i sofaen med øyne store av skrekk. Slik jeg oppfatter noen av disse historiene, er de bygd på det samme grunnlaget som de besteforeldrene våre forteller om at de gikk fem mil etter vann med snø opp til halsen i 67 grader minus. Uten ski! Tror det beste uansett er å snakke med noen om dette. Hvem du bruker er ikke så vesentlig, bare du føler at du får lettet deg. Lykke til videre Angelface,
diddi Skrevet 11. september 2003 #10 Skrevet 11. september 2003 Jeg har ennå ikke hørt om barn som har blitt igjen der inne!!! Så ut kommer'n. Vondt gjør det, men hvor vondt avhenger fra person til person. Se deg rundt, og se på alle "pinglemødrene" som finnes. Har de klart det, så skal nå sannelig du klare det også. Og riene varer i ca ett minutt om gangen. Lær deg å telle ned, så er det lettere å komme gjennom det. Og de "slipper", i motsetning til menssmerter som bare varer og varer. Riene var enklere å takle enn det, for man har jo ikke smerter i mellomtiden, og får slappet helt av da. Selve pressingen er en jobb. Du kan få div. bedøvelser, så sett deg inn i dette. Men det er ikke sikkert at du vil ha det når du er i gang (eller omvendt). Og da flyyyyr tiden. Og etterpå kommer en gedigen utladning. Pakk ned sjokolade. Det kommer godt med!!! Jeg synes egentlig at jeg har hørt masse fine opplevelser fra fødseler også. Det er vel en grunn til at man velger å få flere barn!
Gjest Anonymous Skrevet 12. september 2003 #11 Skrevet 12. september 2003 selvfølgelig er det vondt å føde, ingen kan nekte på det.... det er på en måte ekkelt å føde syntes jeg... det føltes ut som om jeg hadde verdens største forstoppelse som jeg måtte gjøre noe med, og det blir du frustrert oppgitt og sliten av.... men ikke alle fødsler er like trøst deg med det.......
Gjest Anonymous Skrevet 12. september 2003 #12 Skrevet 12. september 2003 tror alle som skal ha barn gruer seg litt til fødselen,vondt gjør det.jeg fikk ei lita jente i mai.jeg hadde einveldig hard fødsel...men en glemmer fort,og jeg er klar for en til,men skal vente litt før vi prøver igjen.vondt er det,men når en får ungen ut så har man faktisk glemt hvordan det var,sambo sliter mer med å bearbeide fødselen enn meg.lykke til med alt.syns du gjorde det riktige jeg...dersom han viser slike tendenser,hvordan kan han bli i fremtiden.lykke til
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå