Hvordan forholder man seg til stebarn

[Gjest Fortvilet Stemor]

Hei,

Jeg er sammen med en mann med to barn fra tidligere forhold i nå 2 år. Mor til barna gjør alt for å ødelegge mellom oss, samt gi ungene dårligst mulig inntrykk av meg.

Det er ikke så lenge siden min kjære introduserte meg for barna og de var svært skeptiske. Dette er unger på 3 og 4 år.

De spør meg all slags spørsmål, hvorfor jeg nekter de å se pappaen, hvorfor jeg ikke liker de, de hater meg, de er redd for å komme hjem til mor å "lukte" av meg(mor liker tydeligvis ikke dette), de vil ikke jeg skal være der osvosvosv.

Dette var veldig tøft for meg i starten og hånderte det med å være EKSTRA snill med de og skjemte de ut.

Problemet nå er at de utnytter meg til de grader og det sliter meg ut.

Hva gjør jeg som stemor? Og er det vanlig at barn på den alderen griner 5-6 ganger pr dag??? Og hvor streng skal jeg som stemor være med tanke på situasjonen?

[Gjest Gjest]

Du er ikke stemor. Du er kjæresten til pappaen. Hvilket blir ENDA mer tydelig når barna ikke liker deg engang. Og det er HAN som må løse problemet. Enten i forhold til deg og barna, som i at han tar kontrollen over situasjonen. (Som han burde gjort for lenge siden, FØR han fikk en kjæreste som kaller seg stemor!) eller i forhold til sin ex og barna. (At hun evnt fyrer oppunder)

Følgelig bør du snakke med HAM om det.

[Gjest TS]

Du er ikke stemor. Du er kjæresten til pappaen. Hvilket blir ENDA mer tydelig når barna ikke liker deg engang. Og det er HAN som må løse problemet. Enten i forhold til deg og barna, som i at han tar kontrollen over situasjonen. (Som han burde gjort for lenge siden, FØR han fikk en kjæreste som kaller seg stemor!) eller i forhold til sin ex og barna. (At hun evnt fyrer oppunder)

Følgelig bør du snakke med HAM om det.

Hva er egentlig din definisjon på stemor? Jeg sier det for å få perspektiv på det.

Ungene har ingenting i mot meg personlig lenger, men sliter med å være rundt meg pga mor og hennes meninger. DE tror jeg ikke liker de.

Ellers gjør far/kjæreste og jeg alt for at ungene har det topp den tiden de er hos oss.

[Gjest mye sårt her]

Dette er små barn, og en treåring kan godt grine flere ganger pr. dag hvis barnet ikke har det bra eller hvis det er i trassalderen.

Små barn forstår seg ikke på voksnes forhold, de forstår ikke noe av at pappa plutselig flytter hjemmefra og at det bor en ny dame sammen med han. De forstår seg heller ikke på at mor er lei seg og derfor er bitter og bruker barna sine negativt i forhold til hennes sårhet mot far.

Dette er det kun mor og far som kan rette opp, og du må overse en del en av det ungene sier til deg. Ikke skjem dem bort, det er ingen vits i. De er som sagt små barn og vet ikke helt hva de gjør i dette tilfellet, og jeg klarer ikke å forstå at så små barn er i stand til å utnytte deg så mye, i tillegg til at de gir uttrykk for at de hater deg.

La far ordne opp og så får du være en voksen i forhold til barna, selv om mor ikke klarer å være voksen i dette tilfellet pga. sårede følelser (kanskje, jeg vet ikke årsaken til bruddet) så må du klare å være en oppegående voksen.

[Gjest Gjest]

Du må nok bare leve deres liv sammen med barna, og prøve å overse alle mors innfall.

Lett å skrive men vanskelig å leve med.

Om du og barnas far skal fortsette sammen får du en hel del kameler å svelge.

Så tenk deg godt om.

Moren kan roe seg etterhvert med jeg ville ikke regnet med det, om hun ikke liker deg etter 2 år.

[nessi]

Hva er egentlig din definisjon på stemor? Jeg sier det for å få perspektiv på det.

Ungene har ingenting i mot meg personlig lenger, men sliter med å være rundt meg pga mor og hennes meninger. DE tror jeg ikke liker de.

Ellers gjør far/kjæreste og jeg alt for at ungene har det topp den tiden de er hos oss.

Jeg skjønner godt at du kaller deg stemor hvis du bar sammen med barnefaren og dere har barna hos dere faste perioder.

Jeg tror nok bare du må ta tiden til hjelp. Finn på ting sammen med dem når de er hos dere, men pass også på at det er aktiviteter de kan gjøre bare sammen med sin far. Jeg tror det er viktig at du også er med på å sette regler og rutiner når de er hos dere, slik at de ser at du ikke bare er en som er med på det som er moro.

Når stedattra mi er hos hos er fordelingen på hvem som gjør hva i forhold til henne, den samme som den ville vært for egne barn. Hun er nå 11 år, og synes ofte det er gøy at vi gjør "jenteting" og har "jentekvelder/dager", så det har vi. Men så er det også aktiviteter jeg bevist holder meg unna, fordi jeg synes det er viktig at hun og faren hennes har noe som bare er deres.

Jeg har venninner som i voksen alder sier de er glad for at deres stemødre holdt ut og ikke ga opp i den tiden da alt gikk ut på å få stemor ut av fatning og fortelle henne hvor dum hun var. I dag er de bestvenner og stemor er en helt naturlig del av familien.

[Gjest TS]

Takk for alle svar

Det hjelper å høre andres erfaringer på samme område.

Jeg er ikke årsaken til bruddet mellom de, men jeg er visst årsak til at han ikke kommer tilbake til henne, ifølge mor..

Jeg har ingen barn selv og derfor lite erfaring på barneoppdragelse. I starten fikk de herje, slå, rive og hoppe på meg så mye de ville. Nå prøver jeg å si "nei det gjør vondt o.l." men da blir de enda værre og begynner kanskje å grine hvis de ikke får viljen sin.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli tatt seriøs? Og ja, jeg er ekstra varsom når de har fått så mange meninger om meg printet inn fra mor.

Takker for ALLE råd. Vil gjøre mitt beste her..

[Gjest Dhanu]

Her burde far tatt grep overfor mor for lenge siden, og forklart at dette til syvende og sist går ut over barna.

Ellers er du heldig fordi barna tross alt enda er så små når du kommer inn i bildet. De kommer aldri til å huske annet enn at du har vært tilstede. Dersom mor kan skjerpe seg har du alle muligheter til å lykkes. Og der har altså far en jobb å gjøre.

[Gjest Gjest]

Takk for alle svar

Det hjelper å høre andres erfaringer på samme område.

Jeg er ikke årsaken til bruddet mellom de, men jeg er visst årsak til at han ikke kommer tilbake til henne, ifølge mor..

Jeg har ingen barn selv og derfor lite erfaring på barneoppdragelse. I starten fikk de herje, slå, rive og hoppe på meg så mye de ville. Nå prøver jeg å si "nei det gjør vondt o.l." men da blir de enda værre og begynner kanskje å grine hvis de ikke får viljen sin.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli tatt seriøs? Og ja, jeg er ekstra varsom når de har fått så mange meninger om meg printet inn fra mor.

Takker for ALLE råd. Vil gjøre mitt beste her..

De er 3 og 4 år gamle. Barn så unge husker knapt fra den ene timen til den andre. At de skal være så påvirket av mor at de behandler deg slik av den grunn er et hjernespøkelse hos deg.

Du har selv gjort deg til en person uten noe fast de kan forholde seg til. Du er ikke definert som noen de trenger å ta hensyn til. Og uansett hvor mye og hvor mange ganger du drar frem mammaen deres i dette. Så er og blir problemet at FAR til barna ikke gjør jobben sin.

Du får ikke mer sympati her eller andre steder ved å konsekvent trekke frem mor til barna. Da skyter du deg selv i beinet!

[Gjest Lille-pus]

Problemet nå er at de utnytter meg til de grader og det sliter meg ut.

Hva gjør jeg som stemor? Og er det vanlig at barn på den alderen griner 5-6 ganger pr dag??? Og hvor streng skal jeg som stemor være med tanke på situasjonen?

Jeg har ingen barn selv og derfor lite erfaring på barneoppdragelse. I starten fikk de herje, slå, rive og hoppe på meg så mye de ville. Nå prøver jeg å si "nei det gjør vondt o.l." men da blir de enda værre og begynner kanskje å grine hvis de ikke får viljen sin.

Jeg får et inntrykk av at det er deg som har ungene hans, ikke dere eller ham......

Jeg håper du ikke har "bare" flyttet inn og overtatt rollen som husmor ! - gitt opp jobb og solgt leiligheten/huset ditt.

Her må du "sparke" far inn på banen. Dette er hans unger, og dermed er de to faktisk hans ansvar.

I første omgang tror jeg du burde spandere mer tid på deg selv. Være mer tid i ditt eget husvære (nå forutsetter jeg at du fremdeles har det), bruke tid sammen med dine venner. Det vil gi deg tid til å beholde seg selv, og kunne la far ta de kampene som kanskje må tas med barnas mor alene.

Det høres ut som du nesten har visket ut deg selv i denne prosessen, og det er du ikke tjent med.

Når du møter ungene hans ville jeg anbefale å være en tydelig voksen.

Det betyr at du sier "nei, det gjør vondt" når de starter med å hoppe på deg. Det betyr at du selvsagt ikke lar dem få lov til å fortsette med å gjør deg vondt fordi de skriker. 3 - 4 års alder er midt i "trassalderen", som forøvrig kan være en prøvelse for alle.

[Gjest TS]

Jeg trodde det var umulig for så små barn å huske slike ting men jeg blir stadig overrasket.

Kommertar fra eldste "Nå skal vi hjem og da må vi hate deg igjen"

Har ikke gitt opp jobb eller tatt husmor rollen, men jeg gjør kanskje mye ut av det. Jeg har prøvd å være mer "venn" fremfor stemor fordi jeg ikke følte meg komfortabel i starten.

Jeg må nok skylde mye på meg selv, det har rett og slett vært tøft.

Jeg skal iallefall ta det opp med far å nevne noen av rådene jeg har fått her

[Gjest haren]

De er 3 og 4 år gamle. Barn så unge husker knapt fra den ene timen til den andre. At de skal være så påvirket av mor at de behandler deg slik av den grunn er et hjernespøkelse hos deg.

Du har selv gjort deg til en person uten noe fast de kan forholde seg til. Du er ikke definert som noen de trenger å ta hensyn til. Og uansett hvor mye og hvor mange ganger du drar frem mammaen deres i dette. Så er og blir problemet at FAR til barna ikke gjør jobben sin.

Du får ikke mer sympati her eller andre steder ved å konsekvent trekke frem mor til barna. Da skyter du deg selv i beinet!

Det er faktisk svært lett å påvirke 3-4 åringer, spesielt for en mamma, for som alle vet så er mamma verdens snilleste dame som kan aldri finne på å lyve..

Jeg har vært i tilsvarende situasjon som ts, hvor mor omtalte meg bare som "heksen som stjal pappa" (ja, hun omtalte meg faktisk slik og ja de var for lengst skilt når jeg møtte min mann) og "pappa var en slem sviker som ikke ville bo med mamma og lillegull og det var heksens skyld" etc etc i det uendelige og som ellers fyrte godt under barnets normale sjalusi ovenfor meg. Dette fra barnet var 3 år og jeg kan med hånd på hjertet si at det resulterte i det vrangeste og vanskeligeste småbarnet jeg har noensinne vært bort i, h*n snakket ikke med meg /svarte meg ikke konsekvent de første 2 årene (!) fordi jeg var "den slemme heksen" og faren fikk konstant kjeft for å være så slem mot stakkars mamma, "jeg skal drepe deg", "jeg hater deg" var daglig kost hos oss (og i vårt tilfelle er far bostedsforelder så det ble mye av det....).

Stakkars barnet.. Så, hvis man er flink til å manipulere (og eier ikke skam), så kan man godt ødelegge sånne småtasser.

Nå gjorde min mann sitt beste for å ta tak i ting og han var helt fortvilet, men det er jaggu meg ikke lett når det sitter en på den andre sidet av gjerdet og snakker dritt om far og hans nye kone konstant. Det er gått 5 år nå og barnet har begynt å roe seg mye og har også begynt å gjennomskue moren, når det gjelder alt hun har på hjertet om far og meg. Så jeg tipper at det kommer til med å bli bedre etter hvert hos deg og ts Men det krever veldig mye tålmodighet og du blir nok en mester i å svelge kameler før du kommer dit

[Gjest Gjest]

Er det noen som har erfaring med å sitte på andre siden av bordet å innse etter tid at man gjør feil med hensyn til barna?

Er det mulig å kommunisere og gi råd til mødre/fedre som oppfører seg slik, eller må man bare ta tiden til rådighet?

[Gjest Gjest]

Før jeg gikk inn på denne tråden, tenkte jeg at uansett hva som er grunnen til barnas hat her, så kommer før eller siden noen til å skylde på mor. Det er jo alltid det letteste.

Og jaggu trengte jeg ikke lese mer enn en setning før årsaken til problemet ble nevnt; nemlig mor.

Visst finnes det mange vanskelige, dumme, bitre og/eller sårede mødre, som setter ungene opp mot fars nye kjæreste, men det kan da ikke være tilfelle i alle innleggene som kommer her på KG. Men det er selvsagt enklest å skylde på mor.

Har ingen tenkt på at et samlivsbrudd og deretter nye partnere ER vanskelig og vondt for barna, og barn er faktisk i stand til å tenke selv. Man trenger ikke å være mange årene for å forstå at så lenge denne dama er sammen med far, kommer ikke far og mor sammen igjen. I barns øyne ER den nye partneren problemet, så enkelt. Og så klassisk.

Slutt å skylde på mor, og uansett om hun har skylden, slutt å fokusere på hvem sin skyld det er. Det løser ikke problemet, og om en prøver å løse det gjennom å skylde på mor, vil jeg neppe tro at problemet blir mindre, tvert imot.

Har man gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før, og som har et samlivsbrudd bak seg som barna ikke har klart å fordøye enda (mor også, for den saks skyld. Uansett om det er gått noe tid. ) så bør man være moden nok til å forstå at dette kan bli vanskelig, og det kan komme til å ta tid.

Mitt råd er gi det tid, samtidig som du oppfører deg slik du mener er rett overfor barna. Ikke vær dumsnill og finn deg i alt mulig i håp om at de skal like deg. Slutt å fokusere på mor, og ikke gå rundt og irriter deg fordi du mener at dette er hennes feil. Selv om du tror det ikke viser, så ser barna det. Og barn vil aldri bli glad i noen som ikke liker moren deres.

Og forstå at barn er intelligente vesen. Det er slett ikke alltid at de trenger å fyres opp av noen. De kan faktisk tenke selv.

[Gjest Haren]

Før jeg gikk inn på denne tråden, tenkte jeg at uansett hva som er grunnen til barnas hat her, så kommer før eller siden noen til å skylde på mor. Det er jo alltid det letteste.

Og jaggu trengte jeg ikke lese mer enn en setning før årsaken til problemet ble nevnt; nemlig mor.

Visst finnes det mange vanskelige, dumme, bitre og/eller sårede mødre, som setter ungene opp mot fars nye kjæreste, men det kan da ikke være tilfelle i alle innleggene som kommer her på KG. Men det er selvsagt enklest å skylde på mor.Har ingen tenkt på at et samlivsbrudd og deretter nye partnere ER vanskelig og vondt for barna, og barn er faktisk i stand til å tenke selv. Man trenger ikke å være mange årene for å forstå at så lenge denne dama er sammen med far, kommer ikke far og mor sammen igjen. I barns øyne ER den nye partneren problemet, så enkelt. Og så klassisk.

Slutt å skylde på mor, og uansett om hun har skylden, slutt å fokusere på hvem sin skyld det er. Det løser ikke problemet, og om en prøver å løse det gjennom å skylde på mor, vil jeg neppe tro at problemet blir mindre, tvert imot.

Har man gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før, og som har et samlivsbrudd bak seg som barna ikke har klart å fordøye enda (mor også, for den saks skyld. Uansett om det er gått noe tid. ) så bør man være moden nok til å forstå at dette kan bli vanskelig, og det kan komme til å ta tid.

Mitt råd er gi det tid, samtidig som du oppfører deg slik du mener er rett overfor barna. Ikke vær dumsnill og finn deg i alt mulig i håp om at de skal like deg. Slutt å fokusere på mor, og ikke gå rundt og irriter deg fordi du mener at dette er hennes feil. Selv om du tror det ikke viser, så ser barna det. Og barn vil aldri bli glad i noen som ikke liker moren deres.

Og forstå at barn er intelligente vesen. Det er slett ikke alltid at de trenger å fyres opp av noen. De kan faktisk tenke selv.

Jeg tror kanskje at det henger litt sammen med at mange av de stemødrene som er her inne, er nettopp her inne pga slike situasjoner! Disse sidene er jo for å søke råd når du har problemer, det er i hvertfall slik de fleste bruker de, det er ingen her inne som skriver om den fantastiske sjefen de har, men hvis de har en dårlig sjef derimot.. Og som regel møter folk sympati og forståelse og "løsningsorienterte" svar, det er ingen som sier, "nei, nå må du slutte å fokusere på sjefen, han har det tøft han, du får gjøre jobben din i stedet for å legge skylden på stakkars sjefen din", når det er opplagt at det er sjefens oppførsel som gjør at du ikke kan gjøre jobben bra og det går utover både deg og kundene (barna). Grunnen til at jeg begynte å søke opp sider som denne, var nettop mors oppførsel og den negative påvirkningen den har hatt på barnet og på vår hverdag. Jeg kjenner ingen irl som er i samme situasjon som jeg (og min mann) og som jeg kunne søke råd hos, så jeg hadde vel håpet å finne noen løsninger ved å gå inn på sider som denne, kanskje det var noen andre som hadde erfart det samme og hadde noen forslag? Om ikke noe annet, få luftet litt frustrasjon. Og forresten, hvordan skal andre kunne gi oss råd, hvis vi ikke nevner det som er problemet, uansett om det er sengevæting, vrang mor, eller mobbing på skolen? Det er jo ikke den samme problematikken om barna finner selv på "å hate stemor" , eller om det er fordi mor snakker dritt om far og stemor hele tiden, hva var det ts sa "nå skal vi til mamma, da må vi hate deg igjen".. Så lenge det forventes, ja, blir tatt for gitt at vi stemødre må bare lære oss å leve med kamelsvelging i det uendelige, så bør man faktisk ikke forvente noe mindre av foreldrene, tvert i mot.

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje at det henger litt sammen med at mange av de stemødrene som er her inne, er nettopp her inne pga slike situasjoner! Disse sidene er jo for å søke råd når du har problemer, det er i hvertfall slik de fleste bruker de, det er ingen her inne som skriver om den fantastiske sjefen de har, men hvis de har en dårlig sjef derimot.. .

Ja, jeg skjønner at de fleste skriver her når de har et problem, og ikke når alt går på skinner.

Men poenget mitt var at det kan være andre grunner til problemet, enn det man velger å tro.

Å ha stebarn, og å komme inn i et forhold der barna nettopp har opplevd et samlivsbrudd (eller ihvertfall ikke har fått tid til å fordøye det helt enda) ER SOM REGEL VANSKELIG!!

Men jeg nekter å tro at alle som har problem i forhold til stebarn, har det fordi mor er en bitch.

Oppfordrer deg (og flere) til å lese bl.a. denne:

http://www.nettdoktor.no/sex_samliv/fakta/skilsmisse.php

Et lite utklipp her:

Hva hvis barnet får en ny familie?

Hvis barnet straks skal forholde seg til en stefar eller stemor og eventuelle halvsøsken, blir livet naturligvis enda mer komplisert.

Forvent vanskeligheter. Barnet vil reagere med motstand og det trenger å utkjempe territoriale kamper om en plass i den nye familien. Dette vil skje både i forhold til de nye søskenene og i forhold til stemor/stefar.

Det krever mye tålmodighet for å få dette til å fungere. En stor porsjon humor vil kunne hjelpe et stykke på vei, men tiden vil uansett være den beste hjelp man kan få.

Husk også at barn er smarte, og fullt ut i stand til å lyve og sette folk opp mot hverandre hvis det blir nødvendig.

Det kan veldig godt være at mor ikke har noe med dette å gjøre, og heller ikke aner noen ting om hva som foregår.

[Gjest Haren]

Ja, jeg skjønner at de fleste skriver her når de har et problem, og ikke når alt går på skinner.

Men poenget mitt var at det kan være andre grunner til problemet, enn det man velger å tro.

Å ha stebarn, og å komme inn i et forhold der barna nettopp har opplevd et samlivsbrudd (eller ihvertfall ikke har fått tid til å fordøye det helt enda) ER SOM REGEL VANSKELIG!!

Men jeg nekter å tro at alle som har problem i forhold til stebarn, har det fordi mor er en bitch.

Oppfordrer deg (og flere) til å lese bl.a. denne:

http://www.nettdoktor.no/sex_samliv/fakta/skilsmisse.php

Et lite utklipp her:

Hva hvis barnet får en ny familie?

Hvis barnet straks skal forholde seg til en stefar eller stemor og eventuelle halvsøsken, blir livet naturligvis enda mer komplisert.

Forvent vanskeligheter. Barnet vil reagere med motstand og det trenger å utkjempe territoriale kamper om en plass i den nye familien. Dette vil skje både i forhold til de nye søskenene og i forhold til stemor/stefar.

Det krever mye tålmodighet for å få dette til å fungere. En stor porsjon humor vil kunne hjelpe et stykke på vei, men tiden vil uansett være den beste hjelp man kan få.

Husk også at barn er smarte, og fullt ut i stand til å lyve og sette folk opp mot hverandre hvis det blir nødvendig.

Det kan veldig godt være at mor ikke har noe med dette å gjøre, og heller ikke aner noen ting om hva som foregår.

Jeg skjønner det og Det er ikke det og jeg er fullt klar over at det er mange fantastiske mødre der ute! Og i tilfeller hvor pappas nye kone kommer ikke inn i bildet før etter et par år (eller mer) eller hvor barnet er for lite til å huske den tiden mamma og pappa var sammen, så bør det kunne gå greit for alle involverte, så lenge foreldrene er innstillt på samarbeid. Det er naturlig at barna er sjalu, så det var jeg godt forberedt på, men jeg var ikke forberedt på den svertekampanjen som mor startet med det samme jeg kom inn i bildet. Det gjorde alt så mye, mye vanskeligere en det trengte å bli, ikke minst for stakkars barnet som havnet i den lojalitetskonflikten. Barnet har heldigvis begynt å skjønne det nå og bryr seg ikke så mye lenger (tror jeg), ikke på samme måte ihvertfall, h*n sa i hvertfall her om dagen "mamma, er jo aldri fornøyd med noe du gjør pappa" og så lo h*n, så da er det ikke så farlig lenger siden h*n klarer å takle det på en helt annen måte (Bare så det er nevnt, så snakker vi aldri negativt om mor til barnet

[Gjest Gjest]

Så lenge det forventes, ja, blir tatt for gitt at vi stemødre må bare lære oss å leve med kamelsvelging i det uendelige, så bør man faktisk ikke forvente noe mindre av foreldrene, tvert i mot.

Snakk om å ikke se lenger enn til sin egen nesetipp.

Så du tror det er bare stemødre som må svelge kameler??

Dere kan tross alt velge situasjonen dere setter dere i. Om dere vil være med denne mannen og hans barn og måtte forholde dere til en evt. vanskelig mor.

Mor derimot kan kanskje ikke velge om hun vil være med barnas far, for han har kanskje valgt å forlate henne mot hennes vilje. Deretter kan hun ikke velge om hun vil dele barna sine med en fremmed, og evt. vanskelig, stemor, og måtte forholde seg til henne.

I tillegg vil jeg tro det ligger mer følelsesmessige vanskeligheter i forhold til dette for en mor enn en stemor. Det er tross alt hennes tidligere familie, og hennes barn dette gjelder.

Du kom uten noen av delene, og har således ikke noe å miste heller.

Bare å få.

Hun har mistet både mann, og (ofte minst) halve tiden med barna.

Så jeg tror så absolutt ikke at dere er en mer utsatt gruppe når det gjelder kamelsvelging, enn f.eks. en mor.

[inga:)]

Prøv å sette deg inn i deres side av saken. Det er vondt å føle at noen tar en av foreldrenes plass, eller å føle at det er en annen som betyr mer for far eller mor enn en selv. det kan gi reaksjoner hos barn.

det viktigste er at far/mor gir barna følelsen av å være viktigere enn den nye partneren, ikke bare i ord, men i gjerninger , og at steforelder inkluderer barnet og behandler det med respekt selv om barnet gjør opprør.

gi barnet tid til å bli vant til situasjon, og ikke gjør forskjell på barn og stebarn. ingenting skaper mer utrygghet og sårhet.

[Gjest TS]

Før jeg gikk inn på denne tråden, tenkte jeg at uansett hva som er grunnen til barnas hat her, så kommer før eller siden noen til å skylde på mor. Det er jo alltid det letteste.

Og jaggu trengte jeg ikke lese mer enn en setning før årsaken til problemet ble nevnt; nemlig mor.

Visst finnes det mange vanskelige, dumme, bitre og/eller sårede mødre, som setter ungene opp mot fars nye kjæreste, men det kan da ikke være tilfelle i alle innleggene som kommer her på KG. Men det er selvsagt enklest å skylde på mor.

Har ingen tenkt på at et samlivsbrudd og deretter nye partnere ER vanskelig og vondt for barna, og barn er faktisk i stand til å tenke selv. Man trenger ikke å være mange årene for å forstå at så lenge denne dama er sammen med far, kommer ikke far og mor sammen igjen. I barns øyne ER den nye partneren problemet, så enkelt. Og så klassisk.

Slutt å skylde på mor, og uansett om hun har skylden, slutt å fokusere på hvem sin skyld det er. Det løser ikke problemet, og om en prøver å løse det gjennom å skylde på mor, vil jeg neppe tro at problemet blir mindre, tvert imot.

Har man gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før, og som har et samlivsbrudd bak seg som barna ikke har klart å fordøye enda (mor også, for den saks skyld. Uansett om det er gått noe tid. ) så bør man være moden nok til å forstå at dette kan bli vanskelig, og det kan komme til å ta tid.

Mitt råd er gi det tid, samtidig som du oppfører deg slik du mener er rett overfor barna. Ikke vær dumsnill og finn deg i alt mulig i håp om at de skal like deg. Slutt å fokusere på mor, og ikke gå rundt og irriter deg fordi du mener at dette er hennes feil. Selv om du tror det ikke viser, så ser barna det. Og barn vil aldri bli glad i noen som ikke liker moren deres.

Og forstå at barn er intelligente vesen. Det er slett ikke alltid at de trenger å fyres opp av noen. De kan faktisk tenke selv.

Jeg kan forstå hvis noen tror det å skylle på mor er den enkleste utveien, og at i noen tilfeller kan "stemor" føle mor står i veien for det perfekte familieforhold hos en selv.

DET er ganske egoistisk, fordi for barn forblir mamma mamma, uansett hvor god stemor er.

Det er også "vanskelig" for det nye kjæresten som skal se på det tette forhold mellom barn og foreldre å vite han/hun aldri vil bli en del av det på samme måte. Men jeg tviler du hører mye fra disse stemødrene med den problemstillingen her i KG.

I mitt tilfelle ble jeg som nevnt sammen med denne mannen lenge etter det ble slutt mellom de, og har fra dag 1 blitt trakassert av mor. Det tok 1 og et halvt år før jeg fikk nærme meg ungene, og det har jeg måtte godtatt pga det "helvette" hun selv påstå ungene ble utsatt for med en "ny" i bildet. Selv om hun hadde aldri så mange nye kjærester selv.

Siden jeg selv ikke har barn, har det vært lett å bruke det i mot meg. "Du forstår ikke dette før du får egne barn"

Det er nok mye jeg ikke forstår når det kommer til barn, men denne terroriseringen har gjort meg psykisk syk.

Så grunnen til at jeg skriver her i KG er ikke for å definere problement, få støtte i at mor har skyld eller stakkars meg. Men fordi jeg trenger sårt råd om hvordan håndtere situasjonen i forhold til ungene fra andre som kan se dette objektivt, vet om eller har erfaring selv med det samme.

Det hjelper faktisk mye å høre andres historier/tanker og at det tilslutt endte godt. Det er ikke alltid like lett å se løsningen når man står midt opp i det.