Student i utlandet:hjemlengsel + sosial angst?

[Gjest stillness]

Hei,

Jeg skal studere i Australia i ett semester og gledet meg veldig masse til det.Nå virker det nesten som denne gleden er blitt litt borte,og jeg har hatt veldig hjemlengsel de siste dagene.Er også blitt veldig overfølsom nå og jeg kjenner ingen her.Reiste ned alene så alle jeg kjenner er så utrolig langt unna.

Skulle ønske at det var noe jeg kunne gjøre for at hjemlengselen ikke var så sterk og det blir vel bedre etterhvert?

I tillegg har jeg vanskeligheter med å komme i kontakt med folk fordi jeg har sosial angst,og det gjør det ikke så mye lettere.Har prøvd så godt jeg kan ,den korte tiden jeg har vært her, å prate med folk,og jeg vet at jeg ikke har vært her lenge,men det virker som alle andre har blitt kjent med noen.

Alle ser ut til å høre med i en gruppe,men jeg som vanlig er alene.Bare skjønner ikke hvordan folk kan bli så fort kjent.

Jeg har jo veldig lyst til å bli kjent med noen,og jeg har virkelig prøvd mitt beste for å snakke med andre,men det er vanskelig.

Noen som har tips og råd til meg?Vil ikke reise hjem eller noe,men jeg håper ting blir litt bedre snart.

[Kosteskaft]

Jeg bor også et år borte. Men tro meg, det går over! Når du blir kjent og slikt så er det ikke så ille!

[Gjest stillness]

Jeg bor også et år borte. Men tro meg, det går over! Når du blir kjent og slikt så er det ikke så ille!

Joda,kanskje det.Virker bare som om de fleste har så utrolig lett for å bli kjent med folk.Folk har bare pratet sammen i 10 minutt eller noe også utveksler de telefonnummer,navn og alt mulig.

Hadde ikke så mye angst når jeg pratet med noen her før i dag,men jeg er redd for å si noe dumt så holder litt igjen.

Dermed viser jeg kanskje ikke så mye av meg selv,og det blir kanskje litt upersonlig å prate med meg.Er jeg inne på noe der kanskje?

[Gjest tidligere utvekslingsstudent]

Hvor lenge har du vært der? Og hvordan bor du der nede? Hvem har du forsøkt å bli kjent med så langt? Andre norske studenter, australske studenter eller andre utenlandske studenter?

Finn deg en fritidsaktivitet eller to du kan bli med på. Arrangeres det noe for nye studenter? Forsøk å bli med på slike arrangement. Se deg litt rundt. Er det noen andre som ikke henger sammen med en hel gjeng? Smil, si hei og forslå en kopp kaffe i pausen? Jeg vet ikke hvordan studiet ditt er, men forsøk også å bli kjent med folk på seminarer og forelesninger. Foreslå en kopp kaffe eller noe i pausen først. Er det noe frivillig arbeid du kan drive med en gang i uka? Smil og hils på naboene dine. Hvis du bor i egen leilighet, forsøk å heller få plass på studenthjem eller i et bofellesskap.

[Gjest stillness]

Hvor lenge har du vært der? Og hvordan bor du der nede? Hvem har du forsøkt å bli kjent med så langt? Andre norske studenter, australske studenter eller andre utenlandske studenter?

Finn deg en fritidsaktivitet eller to du kan bli med på. Arrangeres det noe for nye studenter? Forsøk å bli med på slike arrangement. Se deg litt rundt. Er det noen andre som ikke henger sammen med en hel gjeng? Smil, si hei og forslå en kopp kaffe i pausen? Jeg vet ikke hvordan studiet ditt er, men forsøk også å bli kjent med folk på seminarer og forelesninger. Foreslå en kopp kaffe eller noe i pausen først. Er det noe frivillig arbeid du kan drive med en gang i uka? Smil og hils på naboene dine. Hvis du bor i egen leilighet, forsøk å heller få plass på studenthjem eller i et bofellesskap.

Har bare vært her i noen dager,og jeg bor på studenthjem.Hilser jo på de jeg har sett,men det virker som de fleste er ute eller holder seg på rommet.

Har bare pratet med internasjonale studenter hittil,er ikke så mange av de lokale som har kommet enda.Har ikke pratet med en eneste norsk student enda.Hele denne uken er velkomstuke for de internasjonale studentene,og jeg har allerede meldt meg på ting og har tenkt å møte opp på endel av informasjonsmøtene og sånt.

Det er vel kanskje litt tidlig for å sitte å bekymre seg sånn,men jeg vil bare ikke ende opp som "hun-som-alltid-er-alene" som jeg har gjort i Norge.

Frivillig arbeid var en god ide,kanskje jeg skal se om jeg finner noe sånt.

Det å bare gå bort til noen å si hei er noe som er veldig vanskelig for meg,men jeg skal prøve.

Vil bare se tilbake på dette semesteret som noe positivt siden jeg først har reist såpass langt,og det skal jo være en opplevelse for livet.

[Gjest tidligere utvekslingsstudent]

Deler dere kjøkken? Begynn å lage mat ofte og opphold deg på kjøkkenet. Del gjerne litt med de andre, slik at dere får snakket litt sammen når dere møtes. (Spør om de også vil ha en kopp te, f.eks.) Spør om de har bodd der lenge, om de har noen tips til deg som er ny.

Jeg tror jeg var litt som deg, men for meg hjalp det å se litt på oppholdet i utlandet som en unik mulighet til å starte helt på nytt. Absolutt ingen kjente meg. Ingen visste noe om meg. Jeg hadde ikke hatt et veldig sosialt liv der jeg studerte før jeg dro til utlandet, og jeg hadde heller ikke så veldig høye forventninger om å bli den mest sosiale mens jeg var i utlandet. Men det var befriende å kunne starte helt på nytt. Jeg ble ikke den som festet mest der jeg var utvekslingsstudent heller og selvsagt hadde jeg noen kvelder der jeg var alene og bare leste, men jeg var mye mer sosial enn jeg hadde vært i Norge.

Forsøk å ikke tenk for mye på hjemlengselen. Det høres kanskje rart ut, men hold deg selv opptatt, og ikke ta så mye kontakt med dem hjemme i begynnelsen. Gå på kino (det er faktisk ingen som bryr seg om du går alene), dra på utflukter (du er i et fremmed land, det er sikkert masse du kunne tenkt deg å se?), skaff deg lånekort på biblioteket, stikk innom studentfester, sjekk den lokale kulturscenen og fikk ut hvilke arrangement som fins, gå i sentrum og titt i rare butikker. Det viktigste er å komme seg ut i begynnelsen, selv om du de første ukene kanskje ikke har noen å gjøre ting sammen med. Det kommer etterhvert.

[waco]

Jeg har en kamerat eventuell bekjent eller tidligere kompis som det heter som var et år i australia.

Han hadde sosial angst og mestret ikke ensomhetstilværelsen så godt. Fyren som jeg såvidt kjente drev og ringte meg "long distance call" fra australia til oslo noe som sikkert kostet over ti kroner minuttet, fortalte meg at man kan kunne kjøpe vodka på femliters kanner for å spare penger!

Det rare var at denne fyren foraktet og hatet alkohol før han reiste nedover og fant trøst mot ensomhet og fikk et bedre forhold til lengselen etter det kjente og ikke ubehaget til det ukjente...

ps, men det var først da han vendte tilbake til norge etter et år han ble virkelig alkis, med et forbruk på kanskje fire fem halvflasker vodkaer i uka.

[Gjest stillness]

Jeg har en kamerat eventuell bekjent eller tidligere kompis som det heter som var et år i australia.

Han hadde sosial angst og mestret ikke ensomhetstilværelsen så godt. Fyren som jeg såvidt kjente drev og ringte meg "long distance call" fra australia til oslo noe som sikkert kostet over ti kroner minuttet, fortalte meg at man kan kunne kjøpe vodka på femliters kanner for å spare penger!

Det rare var at denne fyren foraktet og hatet alkohol før han reiste nedover og fant trøst mot ensomhet og fikk et bedre forhold til lengselen etter det kjente og ikke ubehaget til det ukjente...

ps, men det var først da han vendte tilbake til norge etter et år han ble virkelig alkis, med et forbruk på kanskje fire fem halvflasker vodkaer i uka.

Ikke så veldig oppløftende akkurat

Drikker meg ikke full alene,ser på drikking som noe sosialt så tror ikke alkistilværelsen er noe for meg

[waco]

Er du gal eller! Sånn var jo han også først. Likte ikke å drikke i det hele tatt. Drakk jo bare litt for å "komme i humør" og ikke for å jage angsten bort. Det var noe han forstod først flere år senere det.

Det var først etter noen måneder og hjemlengselen ikke hadde minket, den hadde tvert om økt. Skolegangen hadde minket. Omgang med andre skoleelever var helt fraværende. Denne fyren fortalte meg at en av de andre skoleelevene naboene, en jente fra frankrike visst, hadde sett seg nødt til å ringe på hos kompisen min fordi det var så mye søppel og tomflasker i gangen at det var altfor "disturbing" for naboene.

Etterhvert ble han jo distansert og avvist av de andre elevene helt av seg selv, og det var først da han "skjønte hvordan blinde opplever ensomhet" som han selv sa det. Han trodde han var ensom, men fikk det ikke bekreftet før etter seks syv måneder.

Men heldigvis er ikke du sånn stillness, han her var et sosialt angsttilfelle, nervene han føltes som piggtråd og angsten hans kvelte ham i halsen fortalte han meg. Men som all angst så utviklet denne angsten seg, - først var han redd for å være ensom, deretter ble han redd for å være med andre. Først var han redd for å leve, - deretter fikk han en vanvittig uforklarlig angst for å dø for bare å bli glemt av alt og alle.

Idag bor han på et pleiehjem tror jeg? Han ble gammel tidlig, han er jo trettitre.

[Gjest stillness]

Deler dere kjøkken? Begynn å lage mat ofte og opphold deg på kjøkkenet. Del gjerne litt med de andre, slik at dere får snakket litt sammen når dere møtes. (Spør om de også vil ha en kopp te, f.eks.) Spør om de har bodd der lenge, om de har noen tips til deg som er ny.

Jeg tror jeg var litt som deg, men for meg hjalp det å se litt på oppholdet i utlandet som en unik mulighet til å starte helt på nytt. Absolutt ingen kjente meg. Ingen visste noe om meg. Jeg hadde ikke hatt et veldig sosialt liv der jeg studerte før jeg dro til utlandet, og jeg hadde heller ikke så veldig høye forventninger om å bli den mest sosiale mens jeg var i utlandet. Men det var befriende å kunne starte helt på nytt. Jeg ble ikke den som festet mest der jeg var utvekslingsstudent heller og selvsagt hadde jeg noen kvelder der jeg var alene og bare leste, men jeg var mye mer sosial enn jeg hadde vært i Norge.

Forsøk å ikke tenk for mye på hjemlengselen. Det høres kanskje rart ut, men hold deg selv opptatt, og ikke ta så mye kontakt med dem hjemme i begynnelsen. Gå på kino (det er faktisk ingen som bryr seg om du går alene), dra på utflukter (du er i et fremmed land, det er sikkert masse du kunne tenkt deg å se?), skaff deg lånekort på biblioteket, stikk innom studentfester, sjekk den lokale kulturscenen og fikk ut hvilke arrangement som fins, gå i sentrum og titt i rare butikker. Det viktigste er å komme seg ut i begynnelsen, selv om du de første ukene kanskje ikke har noen å gjøre ting sammen med. Det kommer etterhvert.

Ja,vi deler kjøkken.Men jeg vet ikke om det blir så matlaging på meg.De har sånne meal plans her,og det kan jo kanskje være en mulighet for å bli litt kjent.Men noe mat skal jeg jo lage så jeg får se om de dukker opp.

Sånn veldig sosial kommer ikke jeg heller til å bli,men jeg har hatt et ønske om å bli litt kjent og ikke oppholde meg for mye på hybelen.Det tror jeg at jeg kan få til I Norge isolerte jeg meg mye,og hadde det perioder ikke spesielt bra.Dessuten tror jeg at jeg hadde angret mye om jeg bare satt på hybelen mens jeg var her..

Tror det viktigste for meg er å finne fritidsaktiviteter å bli med og ikke bare tenke at det kan jeg gjøre senere eller at jeg ikke tør også ende opp alene.

Er en stor by så det er mye å finne på.Har kanskje stoppet meg litt at jeg har tenkt at det ser så dumt å for eksempel gå på kafe alene eller på kino.

Takk for gode tips

[Gjest stillness]

Er du gal eller! Sånn var jo han også først. Likte ikke å drikke i det hele tatt. Drakk jo bare litt for å "komme i humør" og ikke for å jage angsten bort. Det var noe han forstod først flere år senere det.

Det var først etter noen måneder og hjemlengselen ikke hadde minket, den hadde tvert om økt. Skolegangen hadde minket. Omgang med andre skoleelever var helt fraværende. Denne fyren fortalte meg at en av de andre skoleelevene naboene, en jente fra frankrike visst, hadde sett seg nødt til å ringe på hos kompisen min fordi det var så mye søppel og tomflasker i gangen at det var altfor "disturbing" for naboene.

Etterhvert ble han jo distansert og avvist av de andre elevene helt av seg selv, og det var først da han "skjønte hvordan blinde opplever ensomhet" som han selv sa det. Han trodde han var ensom, men fikk det ikke bekreftet før etter seks syv måneder.

Men heldigvis er ikke du sånn stillness, han her var et sosialt angsttilfelle, nervene han føltes som piggtråd og angsten hans kvelte ham i halsen fortalte han meg. Men som all angst så utviklet denne angsten seg, - først var han redd for å være ensom, deretter ble han redd for å være med andre. Først var han redd for å leve, - deretter fikk han en vanvittig uforklarlig angst for å dø for bare å bli glemt av alt og alle.

Idag bor han på et pleiehjem tror jeg? Han ble gammel tidlig, han er jo trettitre.

Ha ha..joda,vi får se om det ikke bli alkis av meg også

[waco]

Ops, jeg tok feil, han bor ikke på pleiehjem. Han hadde vært på blakstad, men bor nå hjemme i kjellerstua til foreldrene sine.

Mitt råd for å bli kvitt ensomhetsfølelsen er å lese en god bok. Det er godt å bli kjent med seg selv via en bok.

Siden kan man jo bare henge rundt andre mennesker, være i andre folks tilstedeværelse, arrangere vorspieler eller leksering. Eller kanskje heller nachspieler og lekeringer?

Kos deg masse i fint og flott vær og anledningen det er å bli kjent med andre nye mennesker og spennende opplevelser.

[waco]

Når man har jetlag og er døgnvill, og det er på natta man er mest våken og tankene strekker seg lengst, ja, det er jo noe som bare kommer av tidsforskjell og vil gå over av seg selv...

[Gjest tidligere utvekslingsstudent]

Jeg håper du ikke bryr deg om det vrølet waco komme med.

Ta med ei bok eller en avis når du går på kafe alene første gang. På kino prater man uansett ikke sammen, og også teater kan man gå alene på. Det er litt overvinnelse første gangen, men så blir det lettere. Det er fint å ikke føle seg avhengig av at andre har lyst til å se akkurat den samme filmen, og man får litt bedre selvfølelse av å tørre slike ting også.

Jeg håper du får et like flott opphold som jeg hadde.

[Gjest stillness]

Jeg håper du ikke bryr deg om det vrølet waco komme med.

Ta med ei bok eller en avis når du går på kafe alene første gang. På kino prater man uansett ikke sammen, og også teater kan man gå alene på. Det er litt overvinnelse første gangen, men så blir det lettere. Det er fint å ikke føle seg avhengig av at andre har lyst til å se akkurat den samme filmen, og man får litt bedre selvfølelse av å tørre slike ting også.

Jeg håper du får et like flott opphold som jeg hadde.

Nei,jeg tok ikke det han skrev så veldig alvorlig

Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å få et fint opphold her.Er lei av at angsten skal styre alt jeg skal gjøre.Ikke det at jeg forventer at jeg skal bli omvendt og kjempeutadvendt for det er noe jeg ikke ville vært uten angsten heller

[Primarius]

Reiste selv til utlandet for å studere for en del år siden, uten å kjenne en sjel.

Jeg kan absolutt anbefale å undersøke om ANSA (Foreningen for norske studenter i utlandet) har et lokallag i din studentby (eventuelt kontakte Ansa Australia og spørre om de har en kontaktperson på ditt universitet). Har de det er det gjerne litt sosiale happenings som skjer der, hvor du vil treffe litt andre nordmenn i samme situasjon som deg selv. http://ansa.no/ANSAland/Australia/

Blir gjerne litt bizarrt å reise til utlandet og treffe nordmenn, men det er et godt supplement hvis man føler seg ensom og har hjemlengsel.

Ellers kan det være greit å se om det er noe du er interessert i som har en studentforening på universitetet - liker du å synge, kan det være de har sangkor, liker du fotball kan det være de har fotballklubb, osv. Selv om man ikke er utrolig sosial kan det være lettere å bli kjent med folk etterhvert på aktiviteter.

Det er gjerne når undervisningen starter skikkelig, så er det bedre mulighet for å bli kjent med studiekamerater.

Trenger du noen å snakke med, er det også mulig å kontakte den norske studentpresten i området du studerer. Man trenger absolutt ikke å være kristen, og jeg har ikke opplevd studentprestene som misjonerende i det hele tatt. (Har dog heller opplevd at de har vært med ut på byen for å ta en øl eller to i godt lag.)

[Gjest Gjest]

Slik jeg ser det er det ikke bare en fordel å bli veldig fort kjent med noen - da risikerer man faktisk å tilbringe resten av semesteret i "feil" klikk (altså folk man egentlig ikke trives så godt med). Heng deg på det som skjer av organiserte ting for utenlandsstudentene, vær på kjøkkenet osv. Jeg er ikke særlig flink til å bli kjent med andre, men på en eller annen måte løser det seg alltid etter hvert, man må bare slappe av litt og tenke at det i det minste er naturlig at det tar littegrann tid. Ikke vær for selvkritisk

[Gjest stillness]

Reiste selv til utlandet for å studere for en del år siden, uten å kjenne en sjel.

Jeg kan absolutt anbefale å undersøke om ANSA (Foreningen for norske studenter i utlandet) har et lokallag i din studentby (eventuelt kontakte Ansa Australia og spørre om de har en kontaktperson på ditt universitet). Har de det er det gjerne litt sosiale happenings som skjer der, hvor du vil treffe litt andre nordmenn i samme situasjon som deg selv. http://ansa.no/ANSAland/Australia/

Blir gjerne litt bizarrt å reise til utlandet og treffe nordmenn, men det er et godt supplement hvis man føler seg ensom og har hjemlengsel.

Ellers kan det være greit å se om det er noe du er interessert i som har en studentforening på universitetet - liker du å synge, kan det være de har sangkor, liker du fotball kan det være de har fotballklubb, osv. Selv om man ikke er utrolig sosial kan det være lettere å bli kjent med folk etterhvert på aktiviteter.

Det er gjerne når undervisningen starter skikkelig, så er det bedre mulighet for å bli kjent med studiekamerater.

Trenger du noen å snakke med, er det også mulig å kontakte den norske studentpresten i området du studerer. Man trenger absolutt ikke å være kristen, og jeg har ikke opplevd studentprestene som misjonerende i det hele tatt. (Har dog heller opplevd at de har vært med ut på byen for å ta en øl eller to i godt lag.)

Ansa ja,det hadde jeg glemt

Ja,skal absolutt finne aktiviteter jeg er interessert i.Tror også at man kan bli kjent med noen på den måten + at man har jo gjerne noe til felles også da.(det spørs jo hvilken aktivitet det er da)

[Gjest stillness]

Slik jeg ser det er det ikke bare en fordel å bli veldig fort kjent med noen - da risikerer man faktisk å tilbringe resten av semesteret i "feil" klikk (altså folk man egentlig ikke trives så godt med). Heng deg på det som skjer av organiserte ting for utenlandsstudentene, vær på kjøkkenet osv. Jeg er ikke særlig flink til å bli kjent med andre, men på en eller annen måte løser det seg alltid etter hvert, man må bare slappe av litt og tenke at det i det minste er naturlig at det tar littegrann tid. Ikke vær for selvkritisk

Joda,så jeg stresser kanskje litt da?

Det å bli kjent er noe som før har tatt en stund for meg,mens de siste årene har jeg ikke gjort så veldig stor innsats på dette området.Har bare isolert meg og tenkt at ingen vil bli kjent med meg uansett.

[Gjest Gjest]

Joda,så jeg stresser kanskje litt da?

Det å bli kjent er noe som før har tatt en stund for meg,mens de siste årene har jeg ikke gjort så veldig stor innsats på dette området.Har bare isolert meg og tenkt at ingen vil bli kjent med meg uansett.

Det er helt sikkert noen som vil bli kjent med deg, med mindre du er en gjennomført dust, og det er du sikkert ikke Jeg kjenner meg igjen, og tror også at det hører med å stresse litt (et semester er jo kort og man ser andr egå i klikker), men det er naturlig å bruke litt tid når man ikke er utadvent og i tillegg har lagt seg til å heller isolere seg. Ikke heng deg opp i at du ikke har blitt kjent med folk ennå, det er lett at det blir en ond sirkel om du hele tiden tenker at du ikke greier/at ingen vil.

Min erfaring er at mange studenter er ganske så åpne for å bli kjent med "alle", men at man må passe på å ta litt initiativ og/eller gi positiv respons når andre nærmer seg/slår av en prat. Selv de som er utadvente blir jo veldig usikre om andre ikke viser noe tegn på at de ønsker kontakt