En stemors bekjennelser

[Gjest fisk]

Det var trist å høre at du har blitt mobbet, men med en slik innstilling står du jo laglig til for hugg. De er ofte de aller snilleste som får problemer, for der møter man ikke så mye motstand. Noen som mobber har helt klart problemer, men mange gjør det dessverre bare for gøy. De aller fleste av mobberne på min skole var helt "normale" jenter som mobbet de som var lette å mobbe. Jenter fra gode, stabile hjem, til og med noen med to psykologer til foreldre. Jenter som i dag selv har skapt trygge hjem og på ingen måte sliter med noe eller har det vondt inni seg. Selv har jeg både mobbet og blitt mobbet, dog aldri i alvorlig grad. Ikke hadde jeg det vondt med meg selv eller noe slikt heller.

Nå synes ikke jeg man kan kalle det mobbing å skrive/si stygge ting om noen så lenge det er grunn til det, og det ikke er en alle mot èn situasjon, men barnslig er det.

Det er bare positivt å ta tak i problemet og gjøre barn/unge oppmerksom på at noen får livet sitt ødelagt på grunn av mobbing. Men unge jenter vil nok alltid bli uvenner på dramatisk vis med skjellsord osv. Bitre fiender den ene uken, og perlevenner den neste.

Begerepet mobbing brukes over en lav terskel her. Mobbing og erting eller drittslenging er helt forskjellige ting.

I en mobbesak finnes en person/gruppe som er sterkere enn den de mobber. Mobbeofferet er svakere enn mobberne. Mobberne angriper på nytt og på nytt det/de samme offeret/offrene. Mobbingen må ha foregått over en viss periode og ha en viss hyppighet for å kunne kalles mobbing.

[Antlers]

Begerepet mobbing brukes over en lav terskel her. Mobbing og erting eller drittslenging er helt forskjellige ting.

I en mobbesak finnes en person/gruppe som er sterkere enn den de mobber. Mobbeofferet er svakere enn mobberne. Mobberne angriper på nytt og på nytt det/de samme offeret/offrene. Mobbingen må ha foregått over en viss periode og ha en viss hyppighet for å kunne kalles mobbing.

Jeg bruker ikke begrepet over en lav terskel, om det var det du mente. Det er jo nettopp det jeg oppfordrer til å unngå. Erting er ikke mobbing i mine øyne, selv om det er går under mobbing i ordboka. "Å mobbe: mobbe særlig om gjeng, flokk: bruke fysisk el. psykisk vold mot en enkelt; plage, erte, tyne. Se Mobbing". At noen blir såret pga. hva en annen sa betyr ikke at de er et offer for mobbing. At noen sier noe stygt til en annen person gjør dem slettes ikke til en mobber.

De aller fleste av mobberne på min skole var helt "normale" jenter som mobbet de som var lette å mobbe. Jenter fra gode, stabile hjem, til og med noen med to psykologer til foreldre. Jenter som i dag selv har skapt trygge hjem og på ingen måte sliter med noe eller har det vondt inni seg.

Jeg ser at jeg var litt uklar her, men jeg mente altså at de som mobbet var fra gode stabile hjem, osv. Det er en myte at alle mobbere har problemer hjemme eller er diagnosebarn.

Når jeg sier jeg ikke mobbet eller ble mobbet i alvorlig grad, mener jeg at det aldri var vold med i bildet, eller handlinger som å fjerne klær fra garderoben slik at man satt naken igjen, helle melk i sekken til mobbeofferne osv. Det var derimot grov verbal mobbing som pågikk over flere år. Regelrett nedbryting av psyken til andre. Folk sluttet å mobbe meg da jeg tok igjen med vold, men det er selvsagt ikke en løsning for alle. Selv sluttet jeg fordi jeg ble voksen og ikke lenger hadde glede av det.

Endret 15. februar 2010 av Antlers

[Gjest Gjest]

Det jeg reagerer skikkelig på er at stedatteren din i full offentlighet mobber andre (facebook, nettby osv). Det må dere slå hard ned på. Noen i klassen til datteren min skrev nedsettene ting om henne på nettet. Jeg ringte alle foreldre, og samtlige ungdommer måtte ringe min datter og be om unnskyldning. Jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse om min datter/stedatter eller andre i familien hadde gjort det.

[Teriyaki]

Det var trist å høre at du har blitt mobbet, men med en slik innstilling står du jo laglig til for hugg. De er ofte de aller snilleste som får problemer, for der møter man ikke så mye motstand. Noen som mobber har helt klart problemer, men mange gjør det dessverre bare for gøy. De aller fleste av mobberne på min skole var helt "normale" jenter som mobbet de som var lette å mobbe. Jenter fra gode, stabile hjem, til og med noen med to psykologer til foreldre. Jenter som i dag selv har skapt trygge hjem og på ingen måte sliter med noe eller har det vondt inni seg. Selv har jeg både mobbet og blitt mobbet, dog aldri i alvorlig grad. Ikke hadde jeg det vondt med meg selv eller noe slikt heller.

Nå synes ikke jeg man kan kalle det mobbing å skrive/si stygge ting om noen så lenge det er grunn til det, og det ikke er en alle mot èn situasjon, men barnslig er det.

Det er bare positivt å ta tak i problemet og gjøre barn/unge oppmerksom på at noen får livet sitt ødelagt på grunn av mobbing. Men unge jenter vil nok alltid bli uvenner på dramatisk vis med skjellsord osv. Bitre fiender den ene uken, og perlevenner den neste.

Jeg er helt enig med deg! Per i dag så har jeg lagt bak meg mobbingen, men jeg er fortsatt en svak person pga. senere hendelser i livet. Og det er klart, hadde jeg vært litt mer lik ts sin stedatter, så hadde jeg sikkert taklet ting på en annen måte. Egentlig bør man være en mellomting, og det er vel det ts bør jobbe med sin stedatter for. At hun skal jekke seg litt ned, men samtidig skal hun ikke forkaste den sterke og dominante personen hun er i ferdig med å bli.

[Antlers]

Jeg er helt enig med deg! Per i dag så har jeg lagt bak meg mobbingen, men jeg er fortsatt en svak person pga. senere hendelser i livet. Og det er klart, hadde jeg vært litt mer lik ts sin stedatter, så hadde jeg sikkert taklet ting på en annen måte. Egentlig bør man være en mellomting, og det er vel det ts bør jobbe med sin stedatter for. At hun skal jekke seg litt ned, men samtidig skal hun ikke forkaste den sterke og dominante personen hun er i ferdig med å bli.

Vet du hva? At du har lagt det bak deg og kommet deg videre gjør deg sterk, ikke svak! Det skal også en sterk person til for å heller ville bli mobbet enn å være en mobber selv. Det som blir litt feil er jo at du setter alle andre foran deg selv. Det kan det fort bli problemer av.

Jeg er helt enig med deg i at en mellomting hadde vært det beste, men er TS sin stedatter egentlig en mobber? Ja, det er dumt å skrive stygge ting om noen på Facebook, men har hun skrevet dette om jenter som ikke kan/tør ta igjen? Hvorfor har hun skrevet det? Og ikke minst; har den andre parten kanskje skrevet noe lignende selv? Jeg synes det er himmelvid forskjell på å krangle og si stygge ting til hverandre og på å sverte noen som ikke har gjort noe for å fortjene det.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg ser at det har blitt kommentert dette med at jenta slenger med leppa på nettet osv, og føyer meg til de andre her: Det er aldeles ikke greit å gjøre det, selv om jenta er sint, eller selv om den andre jenta har sagt noe først. Her mener jeg hver enkelt av oss foreldre må sjekke og ta affære med en gang sånt dukker opp.

Nettmobbing får helt andre konsekvenser enn å slenge dritt på skoleveien. Både kringkastes det til hele verden, og det kan ende med å bli på nettet for evig. I tillegg kommer det at et slikt spark kan være det som skal til for å starte virkelig mobbing.

Jeg er også enig i at jeg ville heller at mine barn ble mobbet, enn at de ble mobbere. Hvis mine barn ble mobbere, hadde jeg gjort noe seriøst galt i oppdragelsen. Hvis de derimot ble mobbet, ville feilen ligge hos andre enn mine barn. Altså ville jeg heller hatt et barn som ble plaget av andres feil, enn et som hadde en alvårlig moralsk feil.

Jeg har blitt (forsøkt) mobbet selv, og vet hvordan det føles.

[Gjest chickpea]

Nei det er ikke en del av oppdragelsen å endre barns personlighet. Du har en idè om at dette personlighetstrekket vil skape problemer for henne senere, og du ønsker å polere det vekk. Akkurat slik man polerer jenter generellt inn i en spesiell rolle der alt det som er "stort, fargerikt og slett ikke lydløst" skal skrubbes ned til taust, medgjørlig og yndig. I den hensikt å bli godtatt.

Jeg vil faktisk påstå at det er en viktig del av oppdragelsen å lære barna at de skal behandle andre mennesker med empati og vise respekt, mobbing skal man selvfølgelig ikke tolerere. Og hvis de har problemer med impulskontroll, som det virker at denne jenta har, så er det viktig at de lærer å beherske seg litt, det gjør ingen godt å gå slik gjennom livet. Det betyr ikke at de skal "skrubbes ned", men for å få et godt og lykkelig liv, så hjelper det som regel hvis man har bra sosial kompetanse. Det virker som far har gitt litt opp og da er det bra at hans samboer bryr seg nok til å tenke hvaslags følger dette kan ha langsiktig. Det er jo ikke utelukkende positivt når en 14 åring har opparbeidet seg et "rykte" på hjemstedet..

TS, jeg forstår godt din fortvilelse, din stedatter virker ganske hemningsløs, og det fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste om ADHD. Jeg forsøker selvfølgelig ikke å komme med noen diagnose utifra ditt innlegg! Det er bare at pga diagnose i nære familie, så har jeg har lest en god del om det i det siste og jeg tenkte utifra hvordan du beskriver henne, så kunne det vært en interessant lesing for deg uansett.

[Gjest ts]

Jeg vil faktisk påstå at det er en viktig del av oppdragelsen å lære barna at de skal behandle andre mennesker med empati og vise respekt, mobbing skal man selvfølgelig ikke tolerere. Og hvis de har problemer med impulskontroll, som det virker at denne jenta har, så er det viktig at de lærer å beherske seg litt, det gjør ingen godt å gå slik gjennom livet. Det betyr ikke at de skal "skrubbes ned", men for å få et godt og lykkelig liv, så hjelper det som regel hvis man har bra sosial kompetanse. Det virker som far har gitt litt opp og da er det bra at hans samboer bryr seg nok til å tenke hvaslags følger dette kan ha langsiktig. Det er jo ikke utelukkende positivt når en 14 åring har opparbeidet seg et "rykte" på hjemstedet..

TS, jeg forstår godt din fortvilelse, din stedatter virker ganske hemningsløs, og det fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste om ADHD. Jeg forsøker selvfølgelig ikke å komme med noen diagnose utifra ditt innlegg! Det er bare at pga diagnose i nære familie, så har jeg har lest en god del om det i det siste og jeg tenkte utifra hvordan du beskriver henne, så kunne det vært en interessant lesing for deg uansett.

Takk for tips om artikkel- skal lese den når jeg er litt mer våken enn jeg er akkurat nå ADHD har jeg flere ganger ymtet frempå om for foreldrene, men mor vil selvsagt ikke høre snakk om det (fordi hun som sagt er akkurat lik), og far vil helst snakke om noe annet Jeg tar det uansett ikke så tungt, fordi jeg uansett ikke tror at hun er "hardt rammet", men jeg ser tydelige trekk hos henne (har sosialpedagogisk utdannelse, så jeg er kanskje også i overkant "på jakt" etter tegn- prøver å holde meg selv litt i tømmene i forhold til det.) Jeg har blant annet bekymret meg en del for at hun har MYE aktivitet i topplokket, og virker veldig ofte fryktelig stresset. Samtidig som hun ønsker action og oppsøker action, så blir det fort sånn at hun da mister evnen til å regulere sin egen oppførsel fordi hun blir så oppjaget av alt som skjer, det "koker i toppen" på ett vis. Men det er forsåvidt et dødt spor så lenge jeg er alene om den bekymringen, så jeg vil ikke vie det så mye oppmerksomhet.

Når det gjelder debatten som har pågått her om hva som er mobbing og ikke, så er det flere ting som gjør at jeg kaller dette mobbing over nettet. Blant annet handler det om offentliggjøring av hemmeligheter (av svært privat karakter) som ble sagt i fortrolighet når de var bestevenner. Jeg synes dessuten det er verre å offentliggjøre alle disse meningene om en person på nettet, enn det er å si det direkte til den det gjelder, fordi det selv om det blir slettet, er sett av mange og kan føre til at mange endrer oppfatning av den beskjeden var rettet mot, på bakgrunn av de opplysningene som offentliggjøres i raseri.

Jeg forstår altså innvendingene mot at det jeg opplyste i første innlegg er mobbing. Men det er flere momenter her som jeg ikke verken kan eller vil dele med dere, av fare for gjenkjennelse- men det var altså av en slik karakter at jeg overhodet ikke nøler med å kalle det mobbing. Til tross for at det ikke har pågått lenger enn ca et par ukers tid.

[Gjest chickpea]

Takk for tips om artikkel- skal lese den når jeg er litt mer våken enn jeg er akkurat nå ADHD har jeg flere ganger ymtet frempå om for foreldrene, men mor vil selvsagt ikke høre snakk om det (fordi hun som sagt er akkurat lik), og far vil helst snakke om noe annet Jeg tar det uansett ikke så tungt, fordi jeg uansett ikke tror at hun er "hardt rammet", men jeg ser tydelige trekk hos henne (har sosialpedagogisk utdannelse, så jeg er kanskje også i overkant "på jakt" etter tegn- prøver å holde meg selv litt i tømmene i forhold til det.) Jeg har blant annet bekymret meg en del for at hun har MYE aktivitet i topplokket, og virker veldig ofte fryktelig stresset. Samtidig som hun ønsker action og oppsøker action, så blir det fort sånn at hun da mister evnen til å regulere sin egen oppførsel fordi hun blir så oppjaget av alt som skjer, det "koker i toppen" på ett vis. Men det er forsåvidt et dødt spor så lenge jeg er alene om den bekymringen, så jeg vil ikke vie det så mye oppmerksomhet.

Når det gjelder debatten som har pågått her om hva som er mobbing og ikke, så er det flere ting som gjør at jeg kaller dette mobbing over nettet. Blant annet handler det om offentliggjøring av hemmeligheter (av svært privat karakter) som ble sagt i fortrolighet når de var bestevenner. Jeg synes dessuten det er verre å offentliggjøre alle disse meningene om en person på nettet, enn det er å si det direkte til den det gjelder, fordi det selv om det blir slettet, er sett av mange og kan føre til at mange endrer oppfatning av den beskjeden var rettet mot, på bakgrunn av de opplysningene som offentliggjøres i raseri.

Jeg forstår altså innvendingene mot at det jeg opplyste i første innlegg er mobbing. Men det er flere momenter her som jeg ikke verken kan eller vil dele med dere, av fare for gjenkjennelse- men det var altså av en slik karakter at jeg overhodet ikke nøler med å kalle det mobbing. Til tross for at det ikke har pågått lenger enn ca et par ukers tid.

Uff, jeg skjønner at det er en tøff situasjon, spesielt siden du virkelig bryr deg, men er handlingslammet pga at det er ikke du som bestemmer. Det er også synd på jenta som er i ferd med å gå på ville veier så det holder (mht mobbing/trakassering av andre), jeg synes hun trenger virkelig veiledning og hun er heldig som har deg. Jeg ser at du har også vært inne på tanken om adhd (som forøvrig er svært arvelig),kanskje det er noen hjelp å hente der angående hvordan er best å håndtere slik oppførsel (i og med at hun har en del av det samme handlingsmønstret), uansett om hun har adhd eller ikke..

[Teriyaki]

Vet du hva? At du har lagt det bak deg og kommet deg videre gjør deg sterk, ikke svak! Det skal også en sterk person til for å heller ville bli mobbet enn å være en mobber selv. Det som blir litt feil er jo at du setter alle andre foran deg selv. Det kan det fort bli problemer av.

Jeg er helt enig med deg i at en mellomting hadde vært det beste, men er TS sin stedatter egentlig en mobber? Ja, det er dumt å skrive stygge ting om noen på Facebook, men har hun skrevet dette om jenter som ikke kan/tør ta igjen? Hvorfor har hun skrevet det? Og ikke minst; har den andre parten kanskje skrevet noe lignende selv? Jeg synes det er himmelvid forskjell på å krangle og si stygge ting til hverandre og på å sverte noen som ikke har gjort noe for å fortjene det.

Joda jeg har blitt sterk av det! Men har fortsatt en lang vei å gå!

Ja du har jo rett i det. Jeg oppfatter ikke nødvendigvis det TS sin stedatter skriver på facebook og sånt som mobbing, det kommer jo helt an på situasjonen og den andre personen det er snakk om.