En stemors bekjennelser

[Gjest Gjest_Rådvill_*]

Nå er jeg i villrede, og trenger innspill- for her går det rundt i toppen, og jeg kjenner at dette blir et langt innlegg. Consider yourself warned...

Jeg har en stedatter på 14, av det litt heftige slaget, som bor 50% hos oss (uke/uke).

Hun har alltid vært en "vanskelig personlighet". Det er mye av henne. Hun er kjempeherlig, sprudlende, ekstremt sosial og er lett å bli glad i, men det er også mye som er så tydelig og synlig negativt at mange setter henne i vrangstrupen med èn gang. Heftige humørsvingninger, kombinert med en voldsom rettferdighetssans, og manglende innsikt i når det er lurt å si sin mening og "rope ut" mot urettferdighet og når det ikke er lurt. Det som er det negative er at mange ser ikke rettferdighetssansen og motet som skal til for å tale Roma midt imot, men ser kun en frekk og obsternasig jentunge som "ikke har lært å oppføre seg".

Jenta knytter seg lett til andre mennesker, og blir "besteste bestevenn" nokså fort, og det skal lite til før det er versteste verstefiende- da er det HAT, og det kan aldri være noe annet enn hat når det først har blitt det. Det innebærer at hun bruker det hun har av kanaler for å spre sitt hatbudskap: msn, nettby, facebook osv. Da utbasuneres følelser for et stort publikum: "jeg hater deg din ekle kjerring, skulle ønske jeg aldri hadde blitt kjent med deg". "Fittekjerring". "Heng deg, bitch" osv. Hun har nemlig et stort publikum, for hun er pen, ser eldre ut enn hun er, har sin egen stil og bærer den med stor selvsikkerhet, det skjer alltid noe rundt henne, og hun er populær med all sin sprudlende energi og utadvendthet. Hun er i det hele tatt lett å legge merke til, hun er lett å høre, hun er SYNLIG. Også i den forstand at hun bruker mye og heftig sminke (noe vi har prøvd å bekjempe fra den spede sminkedebut da hun var ti år, og til slutt har bestemt oss for at vi ikke kan fortsette å krangle om i årevis). Det sier seg selv at dette medfører mye negativt, folk snakker seg i mellom på dette stedet om min stedatter og hennes oppførsel og mener at hun er helt "ute av kontroll". Foreldre henger seg opp i det som er negativt, og snakker med naboer og venner, og dette er i mange tilfeller blitt plukket opp av deres barn som igjen snakker på skolen, og så har vi det gående. Jo mer negativt hun hører at folk snakker om henne, jo mer negativt oppfører hun seg for å hevde seg. Sirkler har som kjent ingen ende.

Hun har absolutt noe å slektes på når det gjelder disse egenskapene. Moren hennes er akkurat lik, og det som er fortvilende for meg er at jenta ser det negative i morens oppførsel. Hun har tidligere betrodd meg at hun er lei av å forholde seg til alle de nye menneskene moren drar inn i familien og hjemmet, som plutselig har blitt bestevenn, og som forsvinner igjen etter ganske kort tid, fordi de har gått fra bestevenn til verste fiende på kanskje så kort som en uke eller to. Det planlegges hytteturer med morens nye bestevenner, de reiser fredag ettermiddag, og som oftest er returen i boks allerede lørdag formiddag, for da har moren røket uklar med den nye bestevennen. Moren får nye kjærester som presenteres for barna som "stefar" med èn gang, og blir i mange tilfeller samboer før det etter noen måneder (i ett tilfelle var det også snakk om uker) går i vasken, og det er ny flyttesjau på gang. Alt dette fører til mye uro og mye "rot", mange brutte løfter og medfølgende skuffelser i barnas liv, og som sagt har min stedatter gjentatte ganger betrodd seg til meg at hun er sliten av det.

Og så sitter jeg og ser på at hun har faktisk hele livet foran seg med slike opplevelser som hun sier hun er så sliten av, hvis hun fortsetter i samme galeien. Hun kommer til å få et slitsomt og stressende liv, hvis ikke hun forstår at hun kan gjøre noe for å endre på det.

Det som er det vanskeligste i alt dette er at jeg og min samboer (hennes far) er uenige om hvordan vi skal forholde oss til problemene. Han mener at dette er faste karaktertrekk i datteren som ikke kan forandres. Dette begrunner han med at han levde med moren hennes i femten år, at hun var og er sånn, at ingenting kunne endre på det, og at det bare "er sånn". Jeg synes at det er en negativ og pessimistisk holdning, at ingen bare "er sånn" men at alle kan gjøre endringer i vår personlge væremåte hvis vi går inn for det.

Vi har selvsagt reaksjoner og konsekvenser når det oppstår konflikter av den typen som er skissert over ("mobbing" over nettet). Da mister hun tilgang til data i en periode, og vi får henne til å fjerne det som er offentliggjort av drittsnakk om andre. Mens min samboer mener at det er alt vi kan gjøre med det, mener jeg at det også må prates om det med henne, og formidles hvorfor vi reagerer på det, hvorfor det er uholdbart å oppføre seg sånn, og hvorfor det også er negativt for henne selv og andre menneskers forhold til henne på sikt. Men hans innstilling er jo at "hun bare er sånn og kommer alltid til å være sånn" og at jeg bare risikerer å ødelegge mitt forhold til henne ved å ta slike alvorsprater med henne hver gang en situasjon oppstår.

Vi har hatt mange alvorsprater altså, mange. Men det er vanskelig å oppnå kontakt med henne,- vi kan tvinge henne til å sitte med oss, men vi kan ikke tvinge henne til å høre. Ofte ser vi at det vi sier, går inn det ene øret og ut det andre. Hun får ikke med seg noe. Og når oppførselen likevel gjentar seg gang etter gang, mener samboeren min at det beviser at alvorsprater ikke hjelper. Jeg kan forsåvidt forstå tankegangen, men er ikke villig til å godta og eller sitte og se på at hun lager et forferdelig vanskelig liv for seg selv, en fremtid som er full av konflikter. Skal jeg bare gi meg? Skal jeg slutte å forsøke? Kan jeg noe annet enn gi meg når jeg er stemor og "egentlig ikke har noe jeg skulle ha sagt"? Jeg kjenner det protesterer vilt i meg ved tanken, for oppførselen hennes strider så til de grader i mot mine grunnleggende verdier og holdninger- og fordi jeg ser at dette vil skape så mange problemer for henne.

Så... etter langt om lenge: jeg trenger noe innspill og tanker. Er det lov å innrømme at noen personer bare ER "vanskelige" og kommer til å være det for alltid? Kan jeg "gi opp kampen"? Er det noe annet jeg egentlig kan gjøre? Rådvill.... hvis noen har NOEN tanker å komme med i sakens anledning, tas alt i mot med takk!

[Gjest Gjest]

1. Jenta høres HELT normal ut for en 14åring.

2. Faren har rett. Man kan ikke forandre folks personlighet.

3. Å forsøke et slikt eksperiment på en som er 14 er en dødssynd.

[Gjest Gjest_rådvill_*]

1. Jenta høres HELT normal ut for en 14åring.

2. Faren har rett. Man kan ikke forandre folks personlighet.

3. Å forsøke et slikt eksperiment på en som er 14 er en dødssynd.

Takk for innspill og mening om 1 og 2. Punkt 3 er jeg derimot usikker på om jeg forstår. Er det et eksperiment å formidle verdier og holdninger? Er ikke det en del av oppdragelsen? Og er det i så tilfelle en dødssynd?

[Antlers]

Måten du beskriver henne på får meg til å tenke på da jeg var på hennes alder, og enda yngre for den saks skyld. Dette med at hun går fort fra å elske til å hate, samt at det er få gråsoner er helt normalt for en 14-åring. Jeg synes det er positivt at hun er godt likt og har mange venner. Tenk om hun hadde vært stille og forsiktig, ikke turt å si hva hun mente. Da kunne hun fort blitt et mobbeoffer. Hadde det vært bedre?

For min del så er det fortsatt mye som er sort/hvitt. Jeg har like lett for å bli sint på noen - forskjellen er at jeg føler ikke noe behov for å utbasunere det for hele verden lenger. Jeg går ikke med på ting som for meg virker urimelige, og jeg er fortsatt like uredd for å si fra om ting jeg ikke liker. Man lærer stort sett å tilpasse seg, men de grunnleggende trekkene vil alltid være der. Forandre henne kan du nok ikke gjøre, om hun er slik som meg så vil hun for eksempel ta på sminke selv om hun ikke får lov, gå ut selv om hun ikke får lov, osv - men hun vil ikke forsøke å skjule dette for dere, nettopp fordi hun selv har vurdert at det er ok og synes deres krav er urimelige.

Det kan være fint at dere diskuterer saklig det du/hun har problemer med. Lytt til argumentene hennes, er de gode så "vinner" hun. Er dine argumenter bedre vil hun kanskje føye deg. Tvang kommer man ikke langt med, men man må selvsagt ta ansvar som (ste)forelder.

[Gjest Dhanu]

Jeg er enig med deg, dere bør ta tak i oppførselen hennes og formidle hva dere mener. Dere kan sikkert ikke gjøre noe med den grunnleggende personligheten, hun vil nok alltid være "synlig", knytte seg lett til mennesker, bli fort irritert på andre og være lettantennelig. Men dere kan jo lære henne noen teknikker for å håndtere dette. For eksempel å snakke med henne om at det er lov å tenke seg om før man snakker selv om man er skrekkelig sint. Og at selv om man får lyst til å lage drama, så er det ikke nødvendigvis hensiktsmessig. Og at det å angripe andre på nettet, ikke nødvendigvis alltid lar seg slette når man angrer. Og at selv om man sletter det på nettet, så står det for alltid hamret fast i den det gikk ut over.

Ikke minst bør dere forklare henne at hun bruker opp folk. De færreste orker en dramaqueen i lengden. Det er i alle fall den type folk min familie velger å holde en viss avstand til - rett og slett fordi vi ikke er så glade i drama, spesielt ikke typen som er grunnløs eller basert på bagateller. Det å stadig ha nye venner er sikkert spennende, men det er vel begrenset hvor mange nye mennesker man kan tygge seg gjennom, dessuten kan det aldri erstatte relasjoner som gis tid til å gro.

Jeg tror du gjør henne en stor tjeneste ved å engasjere deg, når foreldrene åpenbart svikter (mor) eller gir opp (far).

[Azalea]

Tenk om hun hadde vært stille og forsiktig, ikke turt å si hva hun mente. Da kunne hun fort blitt et mobbeoffer. Hadde det vært bedre?

Så du mener det er bedre at hun mobber, enn å bli et mobbeoffer?

[Azalea]

Nå er jeg i villrede, og trenger innspill- for her går det rundt i toppen, og jeg kjenner at dette blir et langt innlegg. Consider yourself warned...

Jeg har en stedatter på 14, av det litt heftige slaget, som bor 50% hos oss (uke/uke).

Hun har alltid vært en "vanskelig personlighet". Det er mye av henne. Hun er kjempeherlig, sprudlende, ekstremt sosial og er lett å bli glad i, men det er også mye som er så tydelig og synlig negativt at mange setter henne i vrangstrupen med èn gang. Heftige humørsvingninger, kombinert med en voldsom rettferdighetssans, og manglende innsikt i når det er lurt å si sin mening og "rope ut" mot urettferdighet og når det ikke er lurt. Det som er det negative er at mange ser ikke rettferdighetssansen og motet som skal til for å tale Roma midt imot, men ser kun en frekk og obsternasig jentunge som "ikke har lært å oppføre seg".

Jenta knytter seg lett til andre mennesker, og blir "besteste bestevenn" nokså fort, og det skal lite til før det er versteste verstefiende- da er det HAT, og det kan aldri være noe annet enn hat når det først har blitt det. Det innebærer at hun bruker det hun har av kanaler for å spre sitt hatbudskap: msn, nettby, facebook osv. Da utbasuneres følelser for et stort publikum: "jeg hater deg din ekle kjerring, skulle ønske jeg aldri hadde blitt kjent med deg". "Fittekjerring". "Heng deg, bitch" osv. Hun har nemlig et stort publikum, for hun er pen, ser eldre ut enn hun er, har sin egen stil og bærer den med stor selvsikkerhet, det skjer alltid noe rundt henne, og hun er populær med all sin sprudlende energi og utadvendthet. Hun er i det hele tatt lett å legge merke til, hun er lett å høre, hun er SYNLIG. Også i den forstand at hun bruker mye og heftig sminke (noe vi har prøvd å bekjempe fra den spede sminkedebut da hun var ti år, og til slutt har bestemt oss for at vi ikke kan fortsette å krangle om i årevis). Det sier seg selv at dette medfører mye negativt, folk snakker seg i mellom på dette stedet om min stedatter og hennes oppførsel og mener at hun er helt "ute av kontroll". Foreldre henger seg opp i det som er negativt, og snakker med naboer og venner, og dette er i mange tilfeller blitt plukket opp av deres barn som igjen snakker på skolen, og så har vi det gående. Jo mer negativt hun hører at folk snakker om henne, jo mer negativt oppfører hun seg for å hevde seg. Sirkler har som kjent ingen ende.

Hun har absolutt noe å slektes på når det gjelder disse egenskapene. Moren hennes er akkurat lik, og det som er fortvilende for meg er at jenta ser det negative i morens oppførsel. Hun har tidligere betrodd meg at hun er lei av å forholde seg til alle de nye menneskene moren drar inn i familien og hjemmet, som plutselig har blitt bestevenn, og som forsvinner igjen etter ganske kort tid, fordi de har gått fra bestevenn til verste fiende på kanskje så kort som en uke eller to. Det planlegges hytteturer med morens nye bestevenner, de reiser fredag ettermiddag, og som oftest er returen i boks allerede lørdag formiddag, for da har moren røket uklar med den nye bestevennen. Moren får nye kjærester som presenteres for barna som "stefar" med èn gang, og blir i mange tilfeller samboer før det etter noen måneder (i ett tilfelle var det også snakk om uker) går i vasken, og det er ny flyttesjau på gang. Alt dette fører til mye uro og mye "rot", mange brutte løfter og medfølgende skuffelser i barnas liv, og som sagt har min stedatter gjentatte ganger betrodd seg til meg at hun er sliten av det.

Og så sitter jeg og ser på at hun har faktisk hele livet foran seg med slike opplevelser som hun sier hun er så sliten av, hvis hun fortsetter i samme galeien. Hun kommer til å få et slitsomt og stressende liv, hvis ikke hun forstår at hun kan gjøre noe for å endre på det.

Det som er det vanskeligste i alt dette er at jeg og min samboer (hennes far) er uenige om hvordan vi skal forholde oss til problemene. Han mener at dette er faste karaktertrekk i datteren som ikke kan forandres. Dette begrunner han med at han levde med moren hennes i femten år, at hun var og er sånn, at ingenting kunne endre på det, og at det bare "er sånn". Jeg synes at det er en negativ og pessimistisk holdning, at ingen bare "er sånn" men at alle kan gjøre endringer i vår personlge væremåte hvis vi går inn for det.

Vi har selvsagt reaksjoner og konsekvenser når det oppstår konflikter av den typen som er skissert over ("mobbing" over nettet). Da mister hun tilgang til data i en periode, og vi får henne til å fjerne det som er offentliggjort av drittsnakk om andre. Mens min samboer mener at det er alt vi kan gjøre med det, mener jeg at det også må prates om det med henne, og formidles hvorfor vi reagerer på det, hvorfor det er uholdbart å oppføre seg sånn, og hvorfor det også er negativt for henne selv og andre menneskers forhold til henne på sikt. Men hans innstilling er jo at "hun bare er sånn og kommer alltid til å være sånn" og at jeg bare risikerer å ødelegge mitt forhold til henne ved å ta slike alvorsprater med henne hver gang en situasjon oppstår.

Vi har hatt mange alvorsprater altså, mange. Men det er vanskelig å oppnå kontakt med henne,- vi kan tvinge henne til å sitte med oss, men vi kan ikke tvinge henne til å høre. Ofte ser vi at det vi sier, går inn det ene øret og ut det andre. Hun får ikke med seg noe. Og når oppførselen likevel gjentar seg gang etter gang, mener samboeren min at det beviser at alvorsprater ikke hjelper. Jeg kan forsåvidt forstå tankegangen, men er ikke villig til å godta og eller sitte og se på at hun lager et forferdelig vanskelig liv for seg selv, en fremtid som er full av konflikter. Skal jeg bare gi meg? Skal jeg slutte å forsøke? Kan jeg noe annet enn gi meg når jeg er stemor og "egentlig ikke har noe jeg skulle ha sagt"? Jeg kjenner det protesterer vilt i meg ved tanken, for oppførselen hennes strider så til de grader i mot mine grunnleggende verdier og holdninger- og fordi jeg ser at dette vil skape så mange problemer for henne.

Så... etter langt om lenge: jeg trenger noe innspill og tanker. Er det lov å innrømme at noen personer bare ER "vanskelige" og kommer til å være det for alltid? Kan jeg "gi opp kampen"? Er det noe annet jeg egentlig kan gjøre? Rådvill.... hvis noen har NOEN tanker å komme med i sakens anledning, tas alt i mot med takk!

Først og fremst så synes jeg det er kjempeflott at du engasjerer deg så positivt i "denne situasjonen". Men som noen andre sier her så er hun fjortis på sitt verste.. Vanskelig å komme med noen gode råd. Jeg vet det er mange tråder her inne på KG om hvordan det er å være mor/stemor til en tenåring, du kan jo kanskje søke opp noen tråder å se etter om det er noe som kan hjelpe deg.

[Antlers]

Så du mener det er bedre at hun mobber, enn å bli et mobbeoffer?

Nå står det ikke noe om at hun mobber, da. At jenter i den alderen slenger skjellsord til hverandre over en lav sko er ganske vanlig. Men, ja - Det er selvsagt bedre for henne å være en mobber enn å være et mobbeoffer. Og nei, jeg er ikke for mobbing, men synes spørsmålet var rimelig teit

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg sier som Jesper Juuhl; når barnet når tenårene er du ferdig med oppdragelsen. Har selv en jente slik du beskriver det...skikkelig dramaqueen på 13 år. Det kan være slitsomt,så der er vi på nett Men vær forsiktig med å skylde på moren og oppveksten - da er du bare en av "sladrekjerringene" i nabolaget, og ingen god støtte for din stedatter. Hun er en vanlig tenåring, ikke et sosialt kasus!!! Selv ser jeg kun positive endringer i adferd når jeg opptrer støttende overfor min datter. Når hun tør (og vil) dele sine innerste tanker og bekymringer har jeg fått sneket inn mange gode ord som har preventiv effekt. Når hun er sint, irritert, føler seg tråkket på av verden, nytter ingenting. Også biologiske foreldre kan føle seg maktesløse i tenåringsperioden. Uansett hva dere gjør, er det viktig at du og far er enige, og setter klare grenser i tillegg til å elske henne. Både barn og ungdom liker rimelige grenser og forutsigbarhet. Kanskje spesielt din stedatter som hos sin mor aldri vet hva som hender rundt neste sving. Lykke til!

[Gjest ts]

Måten du beskriver henne på får meg til å tenke på da jeg var på hennes alder, og enda yngre for den saks skyld. Dette med at hun går fort fra å elske til å hate, samt at det er få gråsoner er helt normalt for en 14-åring. Jeg synes det er positivt at hun er godt likt og har mange venner. Tenk om hun hadde vært stille og forsiktig, ikke turt å si hva hun mente. Da kunne hun fort blitt et mobbeoffer. Hadde det vært bedre?

For min del så er det fortsatt mye som er sort/hvitt. Jeg har like lett for å bli sint på noen - forskjellen er at jeg føler ikke noe behov for å utbasunere det for hele verden lenger. Jeg går ikke med på ting som for meg virker urimelige, og jeg er fortsatt like uredd for å si fra om ting jeg ikke liker. Man lærer stort sett å tilpasse seg, men de grunnleggende trekkene vil alltid være der. Forandre henne kan du nok ikke gjøre, om hun er slik som meg så vil hun for eksempel ta på sminke selv om hun ikke får lov, gå ut selv om hun ikke får lov, osv - men hun vil ikke forsøke å skjule dette for dere, nettopp fordi hun selv har vurdert at det er ok og synes deres krav er urimelige.

Det kan være fint at dere diskuterer saklig det du/hun har problemer med. Lytt til argumentene hennes, er de gode så "vinner" hun. Er dine argumenter bedre vil hun kanskje føye deg. Tvang kommer man ikke langt med, men man må selvsagt ta ansvar som (ste)forelder.

Det å bli fort sint, og rettferdighetssansen er trekk ved personligheten som jeg på ingen måte tror kan "fjernes". Det jeg tenker at vi kan hjelpe henne med, er dette med å tenke to ganger før man utbasunerer den første reaksjonen som kommer (som ofte er hatmeldinger på grunn av personlighetstrekkene snarsint og rettferdig)- altså en hjelp med å "filtrere" og bearbeide inntrykk før de gir seg uttrykk i skrift eller tale. Høres formelt og stivt ut, men dette er i følge mine begreper en viktig del av enhver dannelse og oppdragelse. Det handler jo i bunn og grunn om å lære seg reaksjonsmåter som kanskje kan føre til et lettere liv for henne i lengden, tenker jeg.

Når det gjelder sminke, er det nettopp det du sier som er grunnen til at vi har lagt den ballen død. Vi så jo at hun uansett hadde til hensikt å sminke seg som hun ville, helt uavhengig av våre tilbakemeldinger og regler. Om vi nektet henne hjemme, sminket hun seg på skolen. Så den kampen er over,- det er mye som er verre enn for mye sminke, tenker vi.

Å diskutere problemene hennes med henne på en saklig måte, skulle jeg gjerne ha klart, men det er sjelden vi får mulighet til det. Hun er meget lite interessert i å dele det som skjer i hennes liv med oss,- det er som om hun har bestemt seg for at nå er hun voksen og styrer sitt eget liv. Det er tidlig synes jeg når hun såvidt har passert 14. Vi er kun interessante for henne hvis vi kan gi henne noe eller gjøre noe for henne i form av kjøring og henting og diverse. Jeg skjønner at det er fjortisfakter, og det er også grunnen til at det ikke var det som var tema i denne tråden Men det er fortvilende likevel, når hun støtt er i konflikter, at vi ikke "når inn" til henne.

Og nei- det hadde selvsagt ikke vært bedre om hun hadde vært stille, venneløs og mobbeoffer. Men det betyr ikke at vi kan godta at hun mobber.

[Gjest ts]

Jeg sier som Jesper Juuhl; når barnet når tenårene er du ferdig med oppdragelsen. Har selv en jente slik du beskriver det...skikkelig dramaqueen på 13 år. Det kan være slitsomt,så der er vi på nett Men vær forsiktig med å skylde på moren og oppveksten - da er du bare en av "sladrekjerringene" i nabolaget, og ingen god støtte for din stedatter. Hun er en vanlig tenåring, ikke et sosialt kasus!!! Selv ser jeg kun positive endringer i adferd når jeg opptrer støttende overfor min datter. Når hun tør (og vil) dele sine innerste tanker og bekymringer har jeg fått sneket inn mange gode ord som har preventiv effekt. Når hun er sint, irritert, føler seg tråkket på av verden, nytter ingenting. Også biologiske foreldre kan føle seg maktesløse i tenåringsperioden. Uansett hva dere gjør, er det viktig at du og far er enige, og setter klare grenser i tillegg til å elske henne. Både barn og ungdom liker rimelige grenser og forutsigbarhet. Kanskje spesielt din stedatter som hos sin mor aldri vet hva som hender rundt neste sving. Lykke til!

Takk for innspill og påminnelse om ikke å skylde alt på mor. Det er lett for! Men jeg vil bare påpeke at selv om jeg skriver det i denne tråden, betyr ikke det at jeg snakker om mor og hennes oppførsel i nabolaget ELLER til barna- jeg kan love at jeg vokter meg vel for å skape flere konflikter

Det største problemet er kanskje nettopp som du sier at det viktigste er at jeg og far er enig, for det er vi jo ikke. Og jeg er kanskje litt der nå at jeg ser at når far og mor ikke kan samarbeide og ikke bli enig, og jeg og far ikke klarer å bli enig, så er det kanskje direkte skadelig for barna,- og kanskje det betyr at jeg må trekke meg ut av forholdet for ikke å skape enda større usikkerhet og forvirring. Samtidig tror jeg, og får tilbakemelding på (også fra barna selv) at jeg har vært et positivt tilskudd til familien. Så tankene om å trekke seg ut er kanskje bare et resultat av at jeg nå føler meg veldig, veldig rådvill og leter vilt etter "noe". Jeg vet ikke. Takk for innspill og råd. Godt å høre at andre opplever noe av det samme dramaet på nært hold!

[Gjest Gjest_hei_*]

Takk for innspill og påminnelse om ikke å skylde alt på mor. Det er lett for! Men jeg vil bare påpeke at selv om jeg skriver det i denne tråden, betyr ikke det at jeg snakker om mor og hennes oppførsel i nabolaget ELLER til barna- jeg kan love at jeg vokter meg vel for å skape flere konflikter

Det største problemet er kanskje nettopp som du sier at det viktigste er at jeg og far er enig, for det er vi jo ikke. Og jeg er kanskje litt der nå at jeg ser at når far og mor ikke kan samarbeide og ikke bli enig, og jeg og far ikke klarer å bli enig, så er det kanskje direkte skadelig for barna,- og kanskje det betyr at jeg må trekke meg ut av forholdet for ikke å skape enda større usikkerhet og forvirring. Samtidig tror jeg, og får tilbakemelding på (også fra barna selv) at jeg har vært et positivt tilskudd til familien. Så tankene om å trekke seg ut er kanskje bare et resultat av at jeg nå føler meg veldig, veldig rådvill og leter vilt etter "noe". Jeg vet ikke. Takk for innspill og råd. Godt å høre at andre opplever noe av det samme dramaet på nært hold!

Hvordan kan man vite at noe er et medfødt peronlighetstrekk eller et resultat av påvirkning i oppveksten? Hvis hun alltid har sett sin mor oppføre seg og takle situasjoner på samme måte, er det naturlig at hun har lært dette og gjør på samme måte. Eller det kan rett og slett være medfødt...

Uansett hva det kommer av, mener nå jeg at man skal rettlede og oppdra. Enkelte personlighetstrekk bør ikke få utarte seg og utvikle seg helt fritt, negative trekk må man prøve å bremse slik at de ikke ender i det ekstreme. Tennåringer trenger veiledning.

[mammatiltre]

wow - du har en rimelig nøyaktig beskrivelse av utfordringene dine.. Gratulerer! Det er ikke alle som klarer det.

Jeg applauderer engasjementet ditt, og mener GRENSER er viktig.

Jeg har motsatt opplevelse - altså stemoren som ikke er villig til å sette grenser å følge opp. Og min datter på 15 bor der. Dette resulterer i at jeg får en unge som er furie hver gang hun kommer hjem.

Jeg mener du faktisk gjør det eneste riktige. Stå på!!

[Gjest Gjest_P_*]

Det høres ut som du har en meget viljesterk og modig stedatter. Selv om sånne folk kan være slitsomme og ta mye plass, tror jeg ofte de mildnes med alder og modenhet. Hun behøver ikke bli som sin mor når hun blir voksen, noe har hun vel fra sin far også? Det kan du kanskje minne ham på, når han mener hun er sin mor opp av dage.

Hun lærer nok å filtrere etterhvert, men jeg tror det er for mye forlangt av en fjortenåring å klare det. Det som er like viktig, tenker jeg, er at hun lærer å være overbærende med andres feil og mangler. Fortell henne at ingen, selv ikke hun, er perfekt, og heller ikke behøver å være det. Vær et godt eksempel sammen med faren hennes, så har hun mer enn bare sin mor å lære av.

[Gjest Gjest]

Takk for innspill og mening om 1 og 2. Punkt 3 er jeg derimot usikker på om jeg forstår. Er det et eksperiment å formidle verdier og holdninger? Er ikke det en del av oppdragelsen? Og er det i så tilfelle en dødssynd?

Nei det er ikke en del av oppdragelsen å endre barns personlighet. Du har en idè om at dette personlighetstrekket vil skape problemer for henne senere, og du ønsker å polere det vekk. Akkurat slik man polerer jenter generellt inn i en spesiell rolle der alt det som er "stort, fargerikt og slett ikke lydløst" skal skrubbes ned til taust, medgjørlig og yndig. I den hensikt å bli godtatt.

Hun vil gå på noen smeller i løpet av livet med dette ja. Men tid og erfaring vil gjøre jobben godt. Hun trenger ikke foreldre, eller steforeldre som er "klarsynte" og som ønsker å fjerne et trekk hos henne som OGSÅ kan bli svært verdifullt! For eksempel i valg av yrke og valg av partner. I hobbyer, engasjement i ting, som aktiv innen et eller annet. Eller rett og slett i å hindre at noen begår overgrep mot henne på noe vis. Det være seg fysisk, psykisk eller i situasjoner der hun som yngst og minst erfaren mister en sjanse fordi hun ikke tør skrike ut.

Dessuten, når de to som ER foreldre ikke samarbeider særlig godt i dette. Hvordan i himmelens navn skal du som utenforstående kunne bringe balanse i det regnskapet?

Hun høres NORMAL ut. Ting vil komme av seg selv. For henne som for alle andre.

[Gjest ts]

Nei det er ikke en del av oppdragelsen å endre barns personlighet. Du har en idè om at dette personlighetstrekket vil skape problemer for henne senere, og du ønsker å polere det vekk. Akkurat slik man polerer jenter generellt inn i en spesiell rolle der alt det som er "stort, fargerikt og slett ikke lydløst" skal skrubbes ned til taust, medgjørlig og yndig. I den hensikt å bli godtatt.

Hun vil gå på noen smeller i løpet av livet med dette ja. Men tid og erfaring vil gjøre jobben godt. Hun trenger ikke foreldre, eller steforeldre som er "klarsynte" og som ønsker å fjerne et trekk hos henne som OGSÅ kan bli svært verdifullt! For eksempel i valg av yrke og valg av partner. I hobbyer, engasjement i ting, som aktiv innen et eller annet. Eller rett og slett i å hindre at noen begår overgrep mot henne på noe vis. Det være seg fysisk, psykisk eller i situasjoner der hun som yngst og minst erfaren mister en sjanse fordi hun ikke tør skrike ut.

Dessuten, når de to som ER foreldre ikke samarbeider særlig godt i dette. Hvordan i himmelens navn skal du som utenforstående kunne bringe balanse i det regnskapet?

Hun høres NORMAL ut. Ting vil komme av seg selv. For henne som for alle andre.

Da skjønner jeg hva du mener, men tror du misforstod meg litt. For jeg er slett ikke sikker på om dette ER trekk ved hennes personlighet, og at det bare "er sånn" og aldri kan endres. Min samboer tror det er sånn, men jeg stiller meg tvilende til det. Jeg tror det er svært få sider av mennesket som er statisk. Men jeg forstår absolutt din reaksjon på innlegget dersom du forstod det som at jeg vil endre hennes personlighet, for det vil jeg absolutt ikke. Oppførsel derimot, går det an å gjøre noe med tenker jeg.

Og jeg kan love deg at du ikke er alene om det nest siste avsnittet ditt: hvordan kan jeg bringe inn balanse? Det er vel det spørsmålet jeg sitter med selv også, og som gjør meg så rådvill.

Takk for påminning om at disse "trekkene" hennes også kan være en styrke i ulike sammenhenger- det trengte jeg å høre nå!

[Teriyaki]

1. Jenta høres HELT normal ut for en 14åring.

2. Faren har rett. Man kan ikke forandre folks personlighet.

3. Å forsøke et slikt eksperiment på en som er 14 er en dødssynd.

Nåja. Det er kanskje normalt til en viss grad, men jeg for min del har bare møtt noen få med en så kvalmende oppførsel. Jeg som 14-åring var vel i grunn det motsatte av henne, så skal ikke sammenligne meg selv med henne, men ingen av vennene mine har noensinne oppført seg på den måten TS beskriver.

Man kan så klart ikke endre en persons personlighet, men man kan påvirke personen. TS og faren kan klare å få henne til å få litt bedre selvinnsikt. Klarer de det, så vil jeg tro hun kommer til å ta et lite oppgjør meg seg selv. Kanskje ikke nå når hun er i verste tenåringsperioden, men om en to-tre år vil det helt sikkert begynne å vises endringer.

[Gjest ts]

Jeg ser forresten at jeg i de ulike svarene mine i tråden, motsier meg selv litt i forhold til det med personlighetstrekk, om noe er fastlåste trekk ved personligheten eller ikke. Det er vel egentlig det som er essensen i min tvil og rådvillhet i denne saken.

Jeg tror som sagt det er lite av oss som er fastlåst i forhold til personlighet,- jeg tror vi kan lære oss å handle og/eller tenke annerledes enn det som faller oss naturlig (enten det er tillært eller medfødt). Når deler av vår personlighet blir fastlåst/rigid, nærmer vi oss sykelige tilstander, en personlighetsforstyrrelse- ut fra min psykologiforståelse. Og det er jeg i allefall rimelig sikker på at vi kan utelukke i denne saken

[Teriyaki]

Nå står det ikke noe om at hun mobber, da. At jenter i den alderen slenger skjellsord til hverandre over en lav sko er ganske vanlig. Men, ja - Det er selvsagt bedre for henne å være en mobber enn å være et mobbeoffer. Og nei, jeg er ikke for mobbing, men synes spørsmålet var rimelig teit

Vel, da skal jeg gå mot deg og si at det du skriver her var rimelig teit.

Jeg har bitt mobbet en god del, og det er ikke noe gøy. Det ødela selvtillitte min enda mer, jeg fikk mareritt og har brukt lang tid på å jobbe meg ut av det. MEN jeg er glad jeg ikke var en av dem som mobbet. De har det som regel ikke så godt inni seg de helle, selv om det kan virke sånn, men mest av alt; Hvem har som noe mer voksen og moden lyst til å gå rundt og vite at de har brukt tid og energ på å bryte ned folk som kanskje aldri har gjort dem noe vondt? Hva er det slags ting å ha på samvittigheten? Nei..Jeg skulle så klart helst ha vært foruten mobbingen, men jeg vil heller være offeret enn skurken i denne sammenhengen.

[Antlers]

Vel, da skal jeg gå mot deg og si at det du skriver her var rimelig teit.

Jeg har bitt mobbet en god del, og det er ikke noe gøy. Det ødela selvtillitte min enda mer, jeg fikk mareritt og har brukt lang tid på å jobbe meg ut av det. MEN jeg er glad jeg ikke var en av dem som mobbet. De har det som regel ikke så godt inni seg de helle, selv om det kan virke sånn, men mest av alt; Hvem har som noe mer voksen og moden lyst til å gå rundt og vite at de har brukt tid og energ på å bryte ned folk som kanskje aldri har gjort dem noe vondt? Hva er det slags ting å ha på samvittigheten? Nei..Jeg skulle så klart helst ha vært foruten mobbingen, men jeg vil heller være offeret enn skurken i denne sammenhengen.

Det var trist å høre at du har blitt mobbet, men med en slik innstilling står du jo laglig til for hugg. De er ofte de aller snilleste som får problemer, for der møter man ikke så mye motstand. Noen som mobber har helt klart problemer, men mange gjør det dessverre bare for gøy. De aller fleste av mobberne på min skole var helt "normale" jenter som mobbet de som var lette å mobbe. Jenter fra gode, stabile hjem, til og med noen med to psykologer til foreldre. Jenter som i dag selv har skapt trygge hjem og på ingen måte sliter med noe eller har det vondt inni seg. Selv har jeg både mobbet og blitt mobbet, dog aldri i alvorlig grad. Ikke hadde jeg det vondt med meg selv eller noe slikt heller.

Nå synes ikke jeg man kan kalle det mobbing å skrive/si stygge ting om noen så lenge det er grunn til det, og det ikke er en alle mot èn situasjon, men barnslig er det.

Det er bare positivt å ta tak i problemet og gjøre barn/unge oppmerksom på at noen får livet sitt ødelagt på grunn av mobbing. Men unge jenter vil nok alltid bli uvenner på dramatisk vis med skjellsord osv. Bitre fiender den ene uken, og perlevenner den neste.