Hvordan kan jeg hjelpe henne?

[Gjest Gjest_mann_33]

Hei!

Jeg har gått en stund og lurt på hvor jeg skulle henvende meg, og kom til slutt fram til at jeg begynner her inne.

Kona mi har vært kronisk, fysisk, syk i mange år. For ca halvannet år siden begynte hun å bli mye bedre, og vi kunne endelig tillate oss å håpe på en framtid med ganske bra helse og kanskje til og med barn. I det siste har imidlertid situasjonen snudd seg til det verre igjen, men på en annen måte denne gangen.

Det har skjedd ting i livet vårt som har gjort at vi har hatt ganske vanskelige problemer i forholdet vårt. Disse problemene har vi heldigvis klart å jobbe oss igjennom, men for henne har det utløst et skred av følelser hun nok har gjemt ganske dypt inni seg (i hvert fall prøvd): dårlig selvbilde, følelsen av å ikke håndtere noe som helst i hverdagen, tristhet, dårlig samvittighet overfor meg osv. Dette er følelser som nok også blir sterkere av at hun har vært, og er, kronisk syk, og på grunn av det naturlig nok føler at hun ikke håndterer livet som hun "burde".

De siste ukene har vært veldig vanskelige for oss begge. Vi har det utrolig bra innimellom, men dagene har vært veldig preget av at hun har det vanskelig. Hun har også begynt å snakke om at vi bør skilles. Ikke fordi hun VIL skilles fra meg, men fordi hun ikke klarer å bære den dårlige samvittigheten hun får av å være sammen med meg (og da "hindre" meg fra å treffe noen som jeg, sånn som hun ser det, kan få et lykkeligere liv sammen med).

Er det noen som har vært/er nære pårørende til mennesker med psykiske lidelser, og har noen erfaringer å dele? Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men akkurat nå har jeg ingen anelse om hvordan det kan gjøres på best mulig måte.

Hilsen Mann 33.

[Gjest far]

jeg tror dere har alt å tjene på å oppsøke samlivsterapeut.

jeg kan til en viss grad relatere meg til henne da jeg har slitt endel med helsen selv.

har aldri vært totalt sengeliggende, men har likevel satt ganske mange begrensninger på meg selv og dermed de rundt meg i perioder.

dette vet jeg har vært veldig slitsom for min samboer gjennom mange år som nok trodde at min skrantende helse bare var en kortvarig greie.....

hun sliter jo helt åpenbart med å håndtere helsen sin slik den er i dag, og også med mye dårlig samvittighet ovenfor deg. det er nok helt vanlig, iallefall har jeg gjort det samme ovenfor min samboer.

det er også veldig slitsomt å gå gjennom slike perioder, og det tar mye energi fra begge.

er i den perioden selv om dagen, bortsett fra at det nå går bedre med helsen, og da blir jo håpet om bedre tider deretter.

kan egentlig ikke gi andre råd enn at dere burde oppsøke en tredjepart for samtaler(og gjerne at hun også har timer på egenhånd for å finne verktøy for håndtere sin varierende helse)

[Gjest Gjest]

Hun må hjele seg selv.

Dårlig samvittighet og vil derfor skilles--- please, dette er løgn, du er for snill- ikke gå i denne fellen, hun er ikke nok glad i deg.

[¤Linda¤]

Hun må hjele seg selv.

Dårlig samvittighet og vil derfor skilles--- please, dette er løgn, du er for snill- ikke gå i denne fellen, hun er ikke nok glad i deg.

Konstruktivt....

Så leit at dere er i en slik situasjon! Det er nok en vanlig reaksjon på sykdom dette desverre,sett lignende tilfeller før..

Men jeg tror nok at det er lurt å involvere en 3.part som kan hjelpe dere å "sortere" litt!

Må være veldig vanskelig for dere begge to det her..

Kjempelykke til!!

Endret 14. februar 2010 av ¤Linda¤

[Gjest brutal_mann]

Tja... Om det hjelper henne, hvorfor ikke vurdere skilsmissen seriøst?

[Gjest gjesteleser]

Er det noen som har vært/er nære pårørende til mennesker med psykiske lidelser, og har noen erfaringer å dele? Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men akkurat nå har jeg ingen anelse om hvordan det kan gjøres på best mulig måte.

Hilsen Mann 33.

Ja, jeg har erfaring med det.

Og jeg må helle litt kaldt vann i blodet ditt helt til å begynne med, ved å¨si at: Dette vil bli en utfordrende reise for å få henne til å våge å tro på at du kan ha det bra sammen med henne i framtiden.

I en slik situasjon som hun er nå, blir hun på en måte et offer for de følelsene som sier at det beste er om hun setter deg fri til å leve ditt eget liv uten henne. Tankene hennes blir da låst om den løsningen at du skal få være fri fordi hun elsker deg.Hun har sannsynligvis dyp innlevelse for å gjøre det hun føler er best for deg. Og det er depresjon som sier disse tingene til henne.Depresjon overdøver realistiske tanker.

Veien fram blir da at hun får forståelse og lydhørhet for hva du mener er best for deg i framtiden. Men det vil som sagt være en utfordring for dere å komme dit.

Jeg tror hun er i ferd med å miste alt håp om en frisk hverdag og at hun føler skyld overfor alt du gir, som hun ikke synes hun kan gjengjelde.

Jeg vil foreslå at dere sammen oppsøker terapi, og at det ikke er en familieterapeut som begynner med at dere skal skrive ned positive og negative sider med den andre.

Hun vil nemlig kunne finne mye positivt ved deg som bekrefter at du fortjener å gå fra henne.

Det kan kanskje være en ide å oppsøke en som driver med sjelesorg. Det er ofte noen innefor kirken, og ofte en prest. Velg noen som har erfaring med familieliv og tillitsproblemer.

Det er ikke sikkert dere vil snakke med noen som er kristen, men min erfaring er at en som driver med sjelesorg har evne til å komme i kontakt med de følelsene som gjør at man får problemer med å se ting klart. Foreksempel hvorfor man føler skyld.

Håper dere kommer dit at hun ser at du ønsker og trenger henne i ditt liv. Utfordringen nå tror jeg vil bli å snu på den opplevelsen hun har om at det er henne som ser dette klarest.

Sannsynligvis opplever hun at du ikke forstår at det blir bedre for deg på lang sikt uten henne, slik at hun må være "tøff" for å skåne deg for mer lidelse. Depresjon snakker slik, og den overdøver andre stemmer.

Derfor bør hun kanskje undersøke med legen sin om hun trenger behandling for depresjon,også. Men vær forsiktig med hvordan du foreslår dette, ettersom hun kan bli sint for å få et slikt forslag i fanget. Det virker oftere som en provokasjon og en anklage om å ha blitt gal, enn et tilbud om hjelp.

Sender dere varme tanker.

[Gjest Gjest_blåbær_*]

Tja... Om det hjelper henne, hvorfor ikke vurdere skilsmissen seriøst?

Det er jo helt tydelig at "brutal mann" skriver dette for å provosere de som leser i tråden, og så more seg med de reaksjonene som kommer.

Jeg synes ikke vi skal gi han den tilfredstillelsen.

Håper ting løser seg for trådstarter.

Jeg ville nok også undersøkt om det kunne være hjelp i å gå til samlivsterapeut.

[Gjest Gjest_blåbær_*]

Hun må hjele seg selv.

Dårlig samvittighet og vil derfor skilles--- please, dette er løgn, du er for snill- ikke gå i denne fellen, hun er ikke nok glad i deg.

Er det kanskje mulig at "brutal mann" også har skrevet dette, bare uten å ha logget inn? Jeg bare lurer...

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har gått en stund og lurt på hvor jeg skulle henvende meg, og kom til slutt fram til at jeg begynner her inne.

Kona mi har vært kronisk, fysisk, syk i mange år. For ca halvannet år siden begynte hun å bli mye bedre, og vi kunne endelig tillate oss å håpe på en framtid med ganske bra helse og kanskje til og med barn. I det siste har imidlertid situasjonen snudd seg til det verre igjen, men på en annen måte denne gangen.

Det har skjedd ting i livet vårt som har gjort at vi har hatt ganske vanskelige problemer i forholdet vårt. Disse problemene har vi heldigvis klart å jobbe oss igjennom, men for henne har det utløst et skred av følelser hun nok har gjemt ganske dypt inni seg (i hvert fall prøvd): dårlig selvbilde, følelsen av å ikke håndtere noe som helst i hverdagen, tristhet, dårlig samvittighet overfor meg osv. Dette er følelser som nok også blir sterkere av at hun har vært, og er, kronisk syk, og på grunn av det naturlig nok føler at hun ikke håndterer livet som hun "burde".

De siste ukene har vært veldig vanskelige for oss begge. Vi har det utrolig bra innimellom, men dagene har vært veldig preget av at hun har det vanskelig. Hun har også begynt å snakke om at vi bør skilles. Ikke fordi hun VIL skilles fra meg, men fordi hun ikke klarer å bære den dårlige samvittigheten hun får av å være sammen med meg (og da "hindre" meg fra å treffe noen som jeg, sånn som hun ser det, kan få et lykkeligere liv sammen med).

Er det noen som har vært/er nære pårørende til mennesker med psykiske lidelser, og har noen erfaringer å dele? Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men akkurat nå har jeg ingen anelse om hvordan det kan gjøres på best mulig måte.

Hilsen Mann 33.

Dere trenger profesjonell hjelp.

Og selv om folk ler av Brutal mann, så har han et poeng. Er det kjærligheten til henne som gjør at du vil ofre så mye av ditt eget liv for henne (til og med sjansen til å få egne barn) Eller er det pliktfølelse og vane? Det er noe du bør ha helt klart for deg før du går inn i et slikt prosjekt som å få et annet menneske til å leve..

[Gjest TS]

Hei og takk for svar!

Særlig takk til gjesteleser for innlegget ditt.

Jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev. Faktisk så viste jeg det til samboeren min, og vi følte begge at du hadde truffet spikeren på hodet. I startinnlegget mitt nevnte jeg ikke at vi allerede hadde bestilt time hos psykolog, og vi var der sammen på onsdag. Det var en veldig god opplevelse, og vi kommer til å fortsette med det. (Hun har også begynt med individuell terapi, og jeg vurderer egentlig å gjøre det samme.)

Akkurat nå ser ting litt lysere ut, og selv om det mest sannsynlig kommer til å gå opp og ned framover, både med oss og med henne, så er har vi en utrolig god "pause" akkurat nå, som vi nyter begge to.

Hilsen Espen.

[Inger88]

Vil bare si at jeg synes du er tøff og helt sikker en fantastisk ektemann. Mange ville nok bare stukket av, men du blir og det fortjener du ros for. Håper virkelig det ordner seg for dere!

Masse lykke til!

[Gjest far]

Ja, jeg har erfaring med det.

Og jeg må helle litt kaldt vann i blodet ditt helt til å begynne med, ved å¨si at: Dette vil bli en utfordrende reise for å få henne til å våge å tro på at du kan ha det bra sammen med henne i framtiden.

I en slik situasjon som hun er nå, blir hun på en måte et offer for de følelsene som sier at det beste er om hun setter deg fri til å leve ditt eget liv uten henne. Tankene hennes blir da låst om den løsningen at du skal få være fri fordi hun elsker deg.Hun har sannsynligvis dyp innlevelse for å gjøre det hun føler er best for deg. Og det er depresjon som sier disse tingene til henne.Depresjon overdøver realistiske tanker.

Veien fram blir da at hun får forståelse og lydhørhet for hva du mener er best for deg i framtiden. Men det vil som sagt være en utfordring for dere å komme dit.

Jeg tror hun er i ferd med å miste alt håp om en frisk hverdag og at hun føler skyld overfor alt du gir, som hun ikke synes hun kan gjengjelde.

Jeg vil foreslå at dere sammen oppsøker terapi, og at det ikke er en familieterapeut som begynner med at dere skal skrive ned positive og negative sider med den andre.

Hun vil nemlig kunne finne mye positivt ved deg som bekrefter at du fortjener å gå fra henne.

Det kan kanskje være en ide å oppsøke en som driver med sjelesorg. Det er ofte noen innefor kirken, og ofte en prest. Velg noen som har erfaring med familieliv og tillitsproblemer.

Det er ikke sikkert dere vil snakke med noen som er kristen, men min erfaring er at en som driver med sjelesorg har evne til å komme i kontakt med de følelsene som gjør at man får problemer med å se ting klart. Foreksempel hvorfor man føler skyld.

Håper dere kommer dit at hun ser at du ønsker og trenger henne i ditt liv. Utfordringen nå tror jeg vil bli å snu på den opplevelsen hun har om at det er henne som ser dette klarest.

Sannsynligvis opplever hun at du ikke forstår at det blir bedre for deg på lang sikt uten henne, slik at hun må være "tøff" for å skåne deg for mer lidelse. Depresjon snakker slik, og den overdøver andre stemmer.

Derfor bør hun kanskje undersøke med legen sin om hun trenger behandling for depresjon,også. Men vær forsiktig med hvordan du foreslår dette, ettersom hun kan bli sint for å få et slikt forslag i fanget. Det virker oftere som en provokasjon og en anklage om å ha blitt gal, enn et tilbud om hjelp.

Sender dere varme tanker.

jeg synes dette rådet var veldig bra, men jeg vil i tillegg igjen presisere at selv om man finner ut hvorfor man tenker slik man gjør, og hva sykdom/depresjon kan gjøre med tankesettet - så gjør det ingenting for å håndtere dette i det daglige.

har man en kronisk sykdom, psykisk eller fysisk - så må man lære teknikker for å leve med det, og for å håndtere det i hverdagen.

jeg er helt enig i at samlivsterapeut ikke er poenget her.

poenget er: dere - og spesielt hun må finne en måte å akseptere sykdommen(ved å forstå og endre tankemønsteret om at hun "ødelegger" for deg).

det viktigste er faktisk ikke å bare forstå, men også å endre tankemønstrene som er der. dette kan man kun gjøre ved å lære seg konkrete teknikker og faktisk utføre disse hver eneste dag.

det krever hardt arbeid, men slik jeg ser det så har hun ikke noe særlig valg om hun ønsker å komme videre både for seg selv og dere.

selv har jeg forstått mye oppigjennom, men det er først etter rundt sju år med den samme kroniske sykdommen at jeg faktisk har begynt å skjønne hva jeg faktisk selv må gjøre for å håndtere den bedre, og spesielt når det gjelder skyldsfølelse.

[Gjest M_icka]

Hun må hjele seg selv.

Dårlig samvittighet og vil derfor skilles--- please, dette er løgn, du er for snill- ikke gå i denne fellen, hun er ikke nok glad i deg.

Jeg tror det er motsatt av det dette trollet sier. Hun er så glad i deg at hun ønsker deg det beste, høres det heller ut som. Men det kan samtidig være at hun ønsker bekreftelse på at du vil holde sammen med henne gjennom denne vanskelige tiden. Gi henne støtte og bekreftelse på at du ikke "tok skade" av den perioden hun var fysisk syk, for det høres ut som hun plages av dårlig samvittighet for dette. Si at kjærligheten for henne har blitt sterkere gjennom denne perioden, hvis du kan stå inne for det, for det er noe sånt hun trenger å høre nå, tror jeg. I tillegg er samlivsterapi en god ide.