Sosial angst og seminargrupper

[Gjest Gjest]

Hva gjør man når man som student ikke tør å møte opp (eller man tør jo..men det er så lett og fristende og bare la være.....) på seminarer og labgrupper pga sosial angst?!

Kan man bestå ved å bare jobbe selv alene.,og gå på forelesninger?

[Gjest Gjest]

Jeg har det kanskje litt på samme måten som deg?

I mitt studie har vi semniargrupper, men dette er frivillig. Selvsagt er det lurt å gå på seminargrupper, man får gått gjennom pensum på en god måte, man har bedre muligheter til å stille spørsmpl, diskutere osv. Men jeg har valgt å unngå å gå på dem, fordi jeg ikke takler slike situasjoner. Jeg synes det er ubehagelig å gå i slike grupper. Det skyldes at jeg føler at jeg ikke kan noe, jeg liker ikke å snakke foran forsamlinger og liker ikke å ha oppmerksomheten på meg dersom det er fremmede rundt meg.

Selvsagt kan man bestå uten å gå på seminargrupper. Jeg består på eksamener. Men jeg mangler nok en del glede ved den sosiale biten på grunn av at jeg ikke deltar på det sosiale tilbudet som seminargrupper er.

Har du noen venner på studiet som du kan på seminargrupper med? Eller finnes det slike mestringskurs hos studentrådgivningen?

[Gjest Gjest]

Du må undersøke hva som er obligatorisk, f eks labgrupper er kanskje det? Jeg har noen kurs med labøvelser, og det varierer om vi kan jobbe alene eller sammen med noen (ofte bare én annen) - uansett, disse øvelsene er stort sett obligatoriske på de fagene jeg tar, i hvert fall. Ellers blir det jo opp til deg hva du møter på og ikke.

[Gjest TS]

Alt er frivellig..det er bare et tilbud til studentene.

Men lab er jo noe jeg merker at jeg virkelig burde gått på, for det er vanskelig å lære f.eks programmering av seg selv liksom... (går på et IT studie..) men dørstokkmila er så uendelig lang.

Og for at jeg skal klare å gå på noe sånt så MÅ det være obligatorisk,og noe jeg MÅ gjøre, ellers blir det bare til at jeg ikke går...

Det er omtrent fysisk umulig for meg å gå ... vanskelig å beskrive...

Har hatt nok av hjertebank o.l opp gjennom hele videregående osv av fremføringer, sosiale ting osv, og nå når det er FRIVELLIG så føles det så utrolig deilig å bare kunne LA VÆRE å møte opp....

Men samtidig så sier fornuften min at jeg er dum som ikke møter opp og at det bare går utover meg selv, og mine karakterer osv.

Merker at jeg er litt for stolt til å be om hjelp også....

Jeg har vært vekke fra studiene en periode (pga noe annet) og derfor er jeg nå et hakk lavere enn de jeg begynte med , så kjenner ingen nei.

[Gjest TS]

Jeg synes det er ubehagelig å gå i slike grupper. Det skyldes at jeg føler at jeg ikke kan noe, jeg liker ikke å snakke foran forsamlinger og liker ikke å ha oppmerksomheten på meg dersom det er fremmede rundt meg.

Kjenner meg igjen her ja....

[Gjest Diane]

Hva gjør man når man som student ikke tør å møte opp (eller man tør jo..men det er så lett og fristende og bare la være.....) på seminarer og labgrupper pga sosial angst?!

Kan man bestå ved å bare jobbe selv alene.,og gå på forelesninger?

Man kan sikkert bestå, spørsmålet er om du oppnår de karakterene du ønsker. Går du til psykolog eller noen form for behandling mot den sosiale angsten? Har ei venninne som fikk en del gode råd fra en psykolog via Studenthelsetjenesten. Sosialangst er antakeligvis mer utbredt enn vi tror, psykologen sa til min venninne at hun møtte på mange som slet med den type problemer i løpet av et år. Venninnen min fikk en del øvelser som hun skulle trene på, samt at de snakket en del om følelsene rundt angsten. Hun har gått til behandling hos andre psykologer tidligere, men akkurat dette med sosialangst i skolesituasjon følte hun ikke at de forstod i like stor grad som psykologen hun fikk snakket med via universitetet. Vedkommende var også veldig positiv til å finne løsninger, og muligheter for å løse vanskelige situasjoner. Det hjalp venninna mi mye, og i dag stortrives hun på universitetet. Hun går 2. år på et ganske sosialt krevende studium.

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å hoppe i det, som de sier. Kanskje du kan begynne med å være tilstede 15 minutter første gang, også øke tilstedeværelsen gradvis? Sosialangst er ofte noe man må eksponere seg for. Man kan snakke i det vide og det brede, men å ta skrittet til å gå ut, og å faktisk være i et miljø, er det vanskelige. Husk at ting tar tid, og selv om det kan være vanskelig, og du bare må dra hjem de første gangene, så blir du mer og mer vant til situasjonen etter hvert. Det er en grunn til at vi er mest redde for, og unngår, situasjoner vi aldri har befunnet oss i før.

Vil råde deg på det sterkeste til å prøve å finne en måte å møte opp på. Ikke bare med tanke på karakterene dine, men også fordi du går glipp av mye av det sosiale i et studentmiljø. Hvis du er tilstede på praktiske øvelser og seminarer, kommer du lett i kontakt med andre. Kanskje blir det lettere å dra på sånne ting hvis du har to- tre mennesker du føler at du kjenner, som du kan forholde deg til? I tillegg er det jo sånn at et problem sjelden kommer alene. Dette er en problemstilling som sannsynligvis vil komme tilbake med jevne mellomrom gjennom hele studietida. Antakeligvis også i jobbsituasjoner etter hvert. Derfor ville jeg prøvd å se litt bredere enn her og nå, og tenke på hvordan jeg kunne jobbet med problemet. Det er jo også snakk om mestringsfølelse. Jeg husker at venninna mi hadde kjempedårlig samvittighet fordi hun "skulket" så mange forelesninger de første månedene. Hun ville så gjerne gå, men turte ikke...

Lykke til, håper det ordner seg for deg.

[Leo]

Jeg synes det er ubehagelig å gå i slike grupper. Det skyldes at jeg føler at jeg ikke kan noe, jeg liker ikke å snakke foran forsamlinger og liker ikke å ha oppmerksomheten på meg dersom det er fremmede rundt meg.

Dere som føler det slik er jo helt normale! Det er ingen sykdom å føle det slik! Jeg vet faktisk ikke om noen som synes det er behagelig å skulle gjennom dette, men det er en del av utdannelsen.

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

Jeg er ikke gammel, men jeg må si at jeg forundrer meg en smule over hva "ungdommen nå til dags" bekymrer seg over... Min beste øvelse er å forberede seg godt og så bare hoppe i det. Fallhøyden fra en talerstol i et auditorium er tross alt lav!

(Og, ja, sosial angst er sannsynligvis mer utbredt enn vi tror fordi det rett og slett er veldig normalt!).

[Gjest Diane]

Dere som føler det slik er jo helt normale! Det er ingen sykdom å føle det slik! Jeg vet faktisk ikke om noen som synes det er behagelig å skulle gjennom dette, men det er en del av utdannelsen.

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

(Og, ja, sosial angst er sannsynligvis mer utbredt enn vi tror fordi det rett og slett er veldig normalt!).

Det finnes ulike grader av sosialangst. Begrepet anvendes vel først og fremst når angsten hemmer en vesentlig i dagliglivet, og personen som sliter med det, anser den som et problem.

[Gjest Gjest]

Dere som føler det slik er jo helt normale! Det er ingen sykdom å føle det slik! Jeg vet faktisk ikke om noen som synes det er behagelig å skulle gjennom dette, men det er en del av utdannelsen.

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

Jeg er ikke gammel, men jeg må si at jeg forundrer meg en smule over hva "ungdommen nå til dags" bekymrer seg over... Min beste øvelse er å forberede seg godt og så bare hoppe i det. Fallhøyden fra en talerstol i et auditorium er tross alt lav!

(Og, ja, sosial angst er sannsynligvis mer utbredt enn vi tror fordi det rett og slett er veldig normalt!).

Ingen vits å bagatellisere et slik problem, for noen ER det faktisk det, et problem!

Det går over til sykelig når en person rett og slett ikke klarer å møte opp på sosiale ting.

[Gjest dalieo]

Dere som føler det slik er jo helt normale! Det er ingen sykdom å føle det slik! Jeg vet faktisk ikke om noen som synes det er behagelig å skulle gjennom dette, men det er en del av utdannelsen.

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

Jeg er ikke gammel, men jeg må si at jeg forundrer meg en smule over hva "ungdommen nå til dags" bekymrer seg over... Min beste øvelse er å forberede seg godt og så bare hoppe i det. Fallhøyden fra en talerstol i et auditorium er tross alt lav!

(Og, ja, sosial angst er sannsynligvis mer utbredt enn vi tror fordi det rett og slett er veldig normalt!).

Det er helt normalt å føle sterkt ubehag ved slike ting, som fremførelser og å ha "alle øyne på deg". Men når denne frykten blir så altoppslukende at den hemmer deg i hverdagen, som noen over her sa, blir det til angst. Og det er ikke så lett å hoppe i det, som du foreslår. De som har sosial angst, panikklidelser og agorafobi er sikkert drittlei av å høre akkurat det, for det er ikke så enkelt. Det psykiske ubehaget fører til en rekke fysiske ubehag, og selv om personen ser uberørt ut kan det være full panikk innvendig.

Og hvis du lever av å snakke foran folk og presentere ditt fag og aldri har hatt problemer med det, hvordan kan du sammenligne deg med TS? :klø:

[Gjest Gjest]

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

Du virker jo rett og slett dum...

[Leo]

Det er helt normalt å føle sterkt ubehag ved slike ting, som fremførelser og å ha "alle øyne på deg". Men når denne frykten blir så altoppslukende at den hemmer deg i hverdagen, som noen over her sa, blir det til angst.

Jeg mener ikke å bagatellisere men i både første og andre innlegg er prblemet beskrevet som ubehag og manglende lyst og det er vi da altså enige om at er helt normale følelser. Selvfølgelig finnes det mennesker med alvorlig og hemmende sosial angst, men da ville i hvert fall jeg ha brukt helt andre ord for å beskrive følelsene.

Og hvis du lever av å snakke foran folk og presentere ditt fag og aldri har hatt problemer med det, hvordan kan du sammenligne deg med TS? :klø:

Med at jeg ikke har opplevd det som et problem, mener jeg at jeg alltid har sett på det som helt normalt å grue seg til presentasjoner etc. Selvfølgelig føles det litt problematisk akkurat der og da når man ligger søvnløs og kanskje t.o.m. kaster opp fordi man gruer seg, men jeg har altså aldri tenkt på det som en psykisk lidelse. Dessuten gikk det over etter hvert når jeg bare hadde prøvd det en del ganger og følte meg tryggere i situasjonene.

Man skal selvfølgelig ikke bagatellisere, men man skal også, i hvert fall etter min mening, være forsiktig med å sykeliggjøre helt normale ting. Å ikke i hvert fall gjøre et forsøk på å overvinne og leve med denne angsten, vil i mine øyne også være svært dumt fordi det vil være til hinder både for faglig utvikling og i yrkeslivet senere.

[Glynis]

Jeg ville i hvert fall prøvd hver gruppe minst én gang, for å se hvilke som er ufarlige. Jeg har en seminargruppe der ingen merker om du sovner (studentene må ikke snakke, det er mer en slags enveis gruppeundervisning), og det er totalt akseptabelt å aldri rekke opp hånda. Samtidig går gruppelederen igjennom tidligere eksamensoppgaver. Det de fleste gjør i min gruppe er å sitte i et hjørne og skrive ned alle svarene.

[Gjest Diane]

Jeg mener ikke å bagatellisere men i både første og andre innlegg er prblemet beskrevet som ubehag og manglende lyst og det er vi da altså enige om at er helt normale følelser. Selvfølgelig finnes det mennesker med alvorlig og hemmende sosial angst, men da ville i hvert fall jeg ha brukt helt andre ord for å beskrive følelsene.

Man skal selvfølgelig ikke bagatellisere, men man skal også, i hvert fall etter min mening, være forsiktig med å sykeliggjøre helt normale ting. Å ikke i hvert fall gjøre et forsøk på å overvinne og leve med denne angsten, vil i mine øyne også være svært dumt fordi det vil være til hinder både for faglig utvikling og i yrkeslivet senere.

Men det kommer jo frem av innleggene at TS ønsker å møte opp på disse seminargruppene, problemet er at hun føler et så sterkt ubehag at hun ikke klarer det. Når man har kommet så langt, er det som jeg nevnte i et tidligere innlegg angstsymptomer som spiller inn. Ja, det er vanlig å føle en viss form for ubehag i forkant av sånne ting, men de fleste av oss klarer å håndtere følelsene og "hoppe i det." Så enkelt er det ikke når man har sosialangst. Man gruer seg enormt til å møte andre, får angst av å være i store forsamlinger, og å tiltrekke seg oppmerksomhet på noen som helst måte. I det første innlegget ditt synes jeg også du latterliggjør problemstillingen litt. Som gjest sier, du lever av å ha fremføringer innen fagfeltet ditt, da blir det feil å sammenligne seg med en livredd student. Jeg skjønner hva du vil frem til, men sosialangst kommer i ulike former. Det du føler er antakeligvis ubehag. Jeg tror TS sliter med en mer altoppslukende følelse enn som så. Du ville vel aldri kalt problemet ditt sosialangst, ville du vel?

[Gjest Diane]

Man skal selvfølgelig ikke bagatellisere, men man skal også, i hvert fall etter min mening, være forsiktig med å sykeliggjøre helt normale ting. Å ikke i hvert fall gjøre et forsøk på å overvinne og leve med denne angsten, vil i mine øyne også være svært dumt fordi det vil være til hinder både for faglig utvikling og i yrkeslivet senere.

Selvfølgelig bør man ikke legge lokk over problemet, men for noen trengs det mer tid og ressurser til å overvinne problemene. Hvis TS sliter med å gjøre dette på egenhånd, håper jeg at hun finner en profesjonell å snakke med.

[Gjest Gjest]

Dere som føler det slik er jo helt normale! Det er ingen sykdom å føle det slik! Jeg vet faktisk ikke om noen som synes det er behagelig å skulle gjennom dette, men det er en del av utdannelsen.

Hvis dere har sosial angst, så har defintivt jeg hatt det! Og jeg lever p.t. av å snakke med og presentere mitt fag for fremmede mennesker... For min del er det altså ikke noe problem, og har aldri vært det, men jeg kjenner igjen følelsene dere sliter med.

Jeg er ikke gammel, men jeg må si at jeg forundrer meg en smule over hva "ungdommen nå til dags" bekymrer seg over... Min beste øvelse er å forberede seg godt og så bare hoppe i det. Fallhøyden fra en talerstol i et auditorium er tross alt lav!

(Og, ja, sosial angst er sannsynligvis mer utbredt enn vi tror fordi det rett og slett er veldig normalt!).

Jeg er helt enig i det du skriver.

Dette med sosial angst er vel noe de aller fleste mennesker har kjent på, vil påstå at det på mange måter er en del av livet, og noe man av og til må jobbe litt ekstra med. Men slik er det jo med mange andre ting i livet også.

[Leo]

Men det kommer jo frem av innleggene at TS ønsker å møte opp på disse seminargruppene, problemet er at hun føler et så sterkt ubehag at hun ikke klarer det.

Hun skriver ikke at hun ikke klarer det. Hun skriver at det er lett og fristende å la være. I mine øyne er det en vesentlig forskjell på de to tingene.

Hva gjør man når man som student ikke tør å møte opp (eller man tør jo..men det er så lett og fristende og bare la være.....) på seminarer og labgrupper pga sosial angst?!

Endret 11. februar 2010 av Leo

[Gjest Diane]

Det er omtrent fysisk umulig for meg å gå ... vanskelig å beskrive...

Har hatt nok av hjertebank o.l opp gjennom hele videregående osv av fremføringer, sosiale ting osv, og nå når det er FRIVELLIG så føles det så utrolig deilig å bare kunne LA VÆRE å møte opp....

Men samtidig så sier fornuften min at jeg er dum som ikke møter opp og at det bare går utover meg selv, og mine karakterer osv.

Merker at jeg er litt for stolt til å be om hjelp også....

Jeg har vært vekke fra studiene en periode (pga noe annet) og derfor er jeg nå et hakk lavere enn de jeg begynte med , så kjenner ingen nei.

Leo, det er dette jeg sikter til...

[Gjest Gjest]

Leo, det er dette jeg sikter til...

Men er det så ille det hun beskriver da? Jeg har også slitt meg gjennom foredrag o.l for klassen min på videregående, og også i løpet av studier. Jeg gruer meg og får hjertebank og skjelver ofte i stemmen (særlig hvis det er lenge siden sist, og i starten av foredraget, jeg rekker aldri opp hånda på forelesninger (selv om vi er klasser på 8-10, og selvsagt aldri på store forelseninger med 100+), jeg kvier meg for å gå til studieveileder fysisk og sender heller mail osv (men jeg klarer det jo). Jeg velger også ofte å jobbe alene på lab og i små klasser selv om jeg kunne jobbet sammen med noen, litt fordi jeg vil (er skoleflink og vil helst ikke jobbe sammen med FOR middelmådige studenter), og endel fordi jeg sjelden greier å ta initiativ til å bli kjent med noen. Men jeg kaller det ikke sosialangst, og når jeg har snakket om dette med folk som faktisk _har_ angst (ofte med anfall og/eller sterk unnvikelsesatferd), har jeg heller ikke inntrykk av at jeg burde kalt det angst.

I dette tilfellet vil jeg si at det står og faller på om trådstarter i det hele tatt GREIER å gå på disse seminarene og labene. Om hun får sterkt fysisk ubehag ved å tenke tanken, begynne å gå dit, eller i løpet av kurset slik at hun f eks må gå, så er jeg med på at dette er angst og et problem. Å oppleve hjertebank før man holder foredrag eller synes det er vanskelig/umulig å rekke opp hånda er derimot ganske normalt, og så lenge hun faktisk klarer å gjennomføre det hvis hun prøver, så er det ikke angst.

Men da tenker jeg på forskjellen angst/sosialangst som diagnose og "engstelse/usikkerhet" som en normal del av personligheten.

[Leo]

Leo, det er dette jeg sikter til...

Greit nok, men jeg anser altså hjertebank o.l. som helt normalt i de sammenhengene hun beskriver.