Gå til innhold

Barn som har stor selvmedlidenhet


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har et barn på 11 som litt for ofte er svært nærtagende og har stor selvmedlidenhet. Dette er slitsomt og tungt for alle, ikke minst for ungen selv. Noen råd om hvordan man kan hjelpe en unge med en slik personlighet til å få en bedre hverdag? Altså, få ungen til å tenke mer positivt.

Har surfet en del på nett, men finner ikke så mye stoff om det. Noen som har noen gode linker?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Tja, jeg kan i hvert fall fraråde deg å bagatellisere barnets opplevelse av situasjoner/hendelser. Altså unngå å si ting som "pytt, det går bra" hvis barnet har slått seg / krangler med bestevennen / mislykkes på skolen. Gi masse trøst og sympati, men hjelp (selvfølgelig!) også til med å finne løsninger. Og prøv å tenke etter hvordan du selv liker å bli møtt av andre - hvilket av disse svarene ville du helst hørt etter at en kollega hadde smelt igjen døra etter seg:

a) "Oi, det var litt av en kommentar du fikk slengt i trynet. Jeg skjønner godt at du ble lei deg for det."

b) "Ta deg sammen, det der var da ingenting."

Skrevet

Jeg har også et slikt barn, på akkurat samme alder. Jeg prøver å ikke fokusere på det negative. Selvfølgelig blir barnet akseptert og elsket slik det er, men jeg vil ikke overfokusere på selvmedlidenheten heller. Jeg aksepterer at den er der, og bekrefter ovenfor barnet at skjønner hvordan h*n føler seg, men jeg bruker en slags positiv avledningsmanøver når det er mulig. Dette hjelper i alle fall oss. F.eks. om vi er i badeland og det skjer noe som gjør barnet lei, flau osv. og h*n prater om dette flere ganger i bilen på vei hjem. Da bekrefter jeg at "huff, ja det var dumt, skjønner at du syns det var litt ekkelt." Så tar jeg en liten pustepause slik at barnet ikke føler det blir pratet bort, og så sier jeg gjerne "Men du så kjekt vi hadde det i sklia da!". "Også var det kjempemoro å prøve å svømme om kapp med deg" osv. Dette bruker jeg mye i hverdagen. Barnet har, og vil kansje alltid ha?, stor selvmedlidenhet, men hos oss hjelper det at h*n hele tiden blir "minnet på" alt det positive som skjer rundt seg. Faktisk er det veldig greit for hele familien. Små kommentarer som at det var moro å lage snømann, gøy å synge høy allsang i bilen på vei hjem fra trening, hvor moro det skal bli å bake egne boller til helga osv.

Skrevet

Jeg er litt uenig i svaret du fikk over her. Noen barn trenger at man ikke hopper på deres selvmedlidenhet ved å gi trøst og sympati. Det gjelder selvfølgelig å ha tunga rett i munnen, man må være forsiktig med å avfeie noe som absolutt ikke bør avfeies, men jeg oppfatter det sånn på ts at 11-åringen er litt vel nærtagende og veldig lett synes synd på seg selv. Unger må lære at noen ganger så må man si til seg nettopp det: Pytt pytt. Det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg går videre, jeg hopper over det der, det betød ikke så mye, tross alt. Trekke på skuldrene, bli litt tøffere, ikke la ting gå så inn på seg.

Forholder meg selv til en jentegjeng av 8-9åringer hvor vi foreldrene har vært nødt til å trå til akkurat slik. De henger seg opp i detaljer og bagateller, blir fornærmet på hverandre, tolker og fortolker, og har en idé om at "alle" er ute etter dem. Vi må rett og slett oppmuntre dem til å bruke "pytt-pytt" litt oftere.

Skrevet

Der kom det et annet svar mellom, ja. Jeg var altså litt uenig i det første svaret du fikk, ikke det andre. :)

Hilsen gjesten i innlegg 4

Gjest Gjest 11.23
Skrevet
Vi må rett og slett oppmuntre dem til å bruke "pytt-pytt" litt oftere.

Det er veldig stor forskjell på å lære å si "pytt-pytt" og å få "pytt-pytt" tredd ned over hodet på seg.

Skrevet

Jeg tror ikke akkurat det hjelper på problemet hvis foreldrene forstår veldig godt at h*n er lei seg og fornærmet over bagateller. Da sender det vel et signal til barnet om at dette er en fornuftig reaksjon? Forstår at man skal ta barnas følelser på alvor, men det meste vi lærer barn har vel med å kontrollere følelsene sine og reagere på en god måte å gjøre? F.eks. det å dele...barnet vil ha alt selv, og føler seg snytt, men vi vil ikke ha grådige barn? Jeg vil i alle fall ikke ha furtete barn heller..

Kanskje dere kan snakke om det når h*n reagerer litt overdimensjonert, og si at "jeg ser at du er lei deg, men dette er helt normalt og ikke noe vi kan gå rundt og furte for. Kom så gjør vi noe gøy i stedet!" eller noe i den dur?

Skrevet

Er det noe lurt å være enig med ett barn at det er verdens undergang å slå seg på kneet da? Vil man ikke da fortelle barnet at jo, det er det og at det ikke fins noen verre ting. Da vil jo resten av livet bare bli en endeløs rekke av miserable hendelser.

En ting er jo at 7-åring har ett veldig snevert syn på verden rundt seg, men en 11åring? Min stesønn på 8 er veldig flink til å bruke uttrykket 'ufattelig trist' til enkle hendelser. Jeg tror ikke nødvendigvis det er positivt å understøtte dette og være enig med ham om dette. Dette er en gutt som hyler av full hals for skrubbsår på kneet når mor er i nærheten, men løper videre helt uanfektet om hun ikke er det. Hun er i mine øyne overtrøstende, og jeg tenker som så at det er derfor han er sånn.

Jeg tror ett barn har godt av å vite at det fins ting som er verre og faktisk trøste når det er noe som er noe å trøste for. For det er ikke det jeg mener at man skal være en kald fisk tvers igjennom, men nyansere det litt, også for en 7 åring.

Til ts vil jeg si, det kan kanskje være greit å ta en prat? En 11-åring skal vel klare å sette ord på hva det ev. kan være. Feks om det er problemer med mobbing eller andre vanskeligheter. Generelt kan det kanskje være at ungen trenger mestringsfølelse? Føle at h*n er verdt noe?

Skrevet
Jeg har også et slikt barn, på akkurat samme alder. Jeg prøver å ikke fokusere på det negative. Selvfølgelig blir barnet akseptert og elsket slik det er, men jeg vil ikke overfokusere på selvmedlidenheten heller. Jeg aksepterer at den er der, og bekrefter ovenfor barnet at skjønner hvordan h*n føler seg, men jeg bruker en slags positiv avledningsmanøver når det er mulig. Dette hjelper i alle fall oss. F.eks. om vi er i badeland og det skjer noe som gjør barnet lei, flau osv. og h*n prater om dette flere ganger i bilen på vei hjem. Da bekrefter jeg at "huff, ja det var dumt, skjønner at du syns det var litt ekkelt." Så tar jeg en liten pustepause slik at barnet ikke føler det blir pratet bort, og så sier jeg gjerne "Men du så kjekt vi hadde det i sklia da!". "Også var det kjempemoro å prøve å svømme om kapp med deg" osv. Dette bruker jeg mye i hverdagen. Barnet har, og vil kansje alltid ha?, stor selvmedlidenhet, men hos oss hjelper det at h*n hele tiden blir "minnet på" alt det positive som skjer rundt seg. Faktisk er det veldig greit for hele familien. Små kommentarer som at det var moro å lage snømann, gøy å synge høy allsang i bilen på vei hjem fra trening, hvor moro det skal bli å bake egne boller til helga osv.

Jeg har og et barn som kan være litt følsomt. Og jeg gjør stort sett som i innlegget her. Bekrefte og avlede.

Men jeg passer godt på å ikke bruke "stakkars deg" stemme.

Skrevet (endret)
Dette er en gutt som hyler av full hals for skrubbsår på kneet når mor er i nærheten, men løper videre helt uanfektet om hun ikke er det. Hun er i mine øyne overtrøstende, og jeg tenker som så at det er derfor han er sånn.

Helt vanlig at unger hyler av full hals når de ser mamma. De fleste barn er sånn... Hvis feks min sønn faller uten at noen ser ham, så børster han støvet av seg og løper videre. Hvis vi er i nærheten så kommer tåkeluren for fullt, men han gir seg fort etter et blås på skrubbsåret og en kos :yvonne:

Jeg synes det er "kaldt" å ikke trøste barn som slår seg, men heller å si at "det finnes verre ting her i verden en et skrubbsår". Det ER nå ganske vondt å få et skrubbsår, selv om smerten fort går over. Et plaster og litt trøst er normalt å gi, uten å være overbeskyttende mor (dette var litt på siden av temaet)

Mamma forteller at da vi var små kunne vi komme løpende hjem med skrubbsår og blåmerker uten å gråte, men med en gang hun dukket opp, så var det på med tårene :kgbaby:

Selvmedlidenhet er noe helt annet. Det høres ut som barnet kanskje er litt depressivt. Er det sånn med alle, eller er det bare hjemme?

Endret av Caramba
Skrevet
Det er veldig stor forskjell på å lære å si "pytt-pytt" og å få "pytt-pytt" tredd ned over hodet på seg.

Hvem sa noe om å "få pytt-pytt tredd ned over hodet på seg"? Hva mener du egentlig med det?

Min egen lille dramaqueen har bare godt av at jeg trekker på skuldrene og nærmest overhører når hun trekker seg opp av bagateller, det er jeg overbevist om. Jeg kjenner henne dessuten såpass godt at jeg vet og forstår når det ikke er snakk om bagateller. Noen ganger holder ikke argumentet om at det for henne ikke er en bagatell. Noen ganger må barn lære seg til at det faktisk er nettopp hva det er.

Skrevet

Takk for svar dere. Vi har hatt mange samtaler med barnet. Prøver ikke å feie vekk følelsene som ligger der, for mange ganger skjønner jeg at ting kan være tungt og vanskelig.

Prøver å forklare at de aller fleste av oss levende mennesker har dager som er mer tunge og leie enn andre. Og selv jeg som er mamma har dager da jeg føler meg litt ensom og alene i verden. Jeg tror at for å kjenne hva glede og lykke er trenger man av og til å oppleve det motsatte.

Vi prøver å fokusere på det positive, passer på at ungen spiser sunn mat og får frisk luft.

Jeg synes bare av og til det blir for så mye av denne selvmedlidenheten. Kjenner jeg får mer lyst til å lukke ørene enn å hjelpe.

Så har jeg sagt at det til syvende og sist bare er h*n selv som kan bestemme hvordan dagen skal bli. H*n har selv ansvaret for å gjøre det beste ut av dagen. Tenker man negativt, blir dagen fort vanskelig, og omvendt. Noen vil kanskje mene jeg er hard mot ungen?

Selvmedlidenhet er noe helt annet. Det høres ut som barnet kanskje er litt depressivt. Er det sånn med alle, eller er det bare hjemme?

Barnet har det litt for ofte slik både hjemme og på skolen. Når kan man definere et barn som depressivt? Hvor går og hva er skillet mellom selvmedlidenhet og depressjon? Hva gjør man i så fall for å hjelpe barnet til å få det bedre med seg selv, (unntatt å putte i ungen piller)?

Skrevet
Takk for svar dere. Vi har hatt mange samtaler med barnet. Prøver ikke å feie vekk følelsene som ligger der, for mange ganger skjønner jeg at ting kan være tungt og vanskelig.

Prøver å forklare at de aller fleste av oss levende mennesker har dager som er mer tunge og leie enn andre. Og selv jeg som er mamma har dager da jeg føler meg litt ensom og alene i verden. Jeg tror at for å kjenne hva glede og lykke er trenger man av og til å oppleve det motsatte.

Du gjør en feil ved å fokusere på at du har mange tunge dager. Hva oppnår du? At det er greit, og at barnet får medlidenhet med deg i tillegg til sine egne sorger. Fokuser på at du prøver å forstå, og at du husker at du selv hadde problemer av og til, men at du kom over det. Fortell at det er lov å være lei seg og føle at verden er urettferdig. Det er også lov for deg å si at du ikke vet hva du skal si...

Vi prøver å fokusere på det positive, passer på at ungen spiser sunn mat og får frisk luft.

Jeg synes bare av og til det blir for så mye av denne selvmedlidenheten. Kjenner jeg får mer lyst til å lukke ørene enn å hjelpe.

Så har jeg sagt at det til syvende og sist bare er h*n selv som kan bestemme hvordan dagen skal bli.

Ingen kan bestemme helt selv hvordan dagen skal bli, men man kan forsøke å gjøre bedre neste dag. Er denne dagen dritt, så får den være det. Det er viktig å være i følelsene sine, men å se videre fremover når man har vært lei en stund.

H*n har selv ansvaret for å gjøre det beste ut av dagen. Tenker man negativt, blir dagen fort vanskelig, og omvendt. Noen vil kanskje mene jeg er hard mot ungen?

Du er upsykoligisk mot ungen. Forklar heller at alle har tunge dager, og tunge perioder men at det går over og at det som synes som et stort Det klør i begynnelsen, men så blir det borte.

Barnet har det litt for ofte slik både hjemme og på skolen. Når kan man definere et barn som depressivt? Hvor går og hva er skillet mellom selvmedlidenhet og depressjon? Hva gjør man i så fall for å hjelpe barnet til å få det bedre med seg selv, (unntatt å putte i ungen piller)?

Kan du gi tre konkrete ekspempler på barnets selvmedlidenhet? Mulig barnet er ute etter oppmerksomhet for noe helt annet og egentlig sier Se meg Se meg. Barnet merker om du er lei og blir ikke bedre av det. Jeg vet ikke hva du er ute etter uten konkrete eksempler.

Skrevet

"Du gjør en feil ved å fokusere på at du har mange tunge dager.Hva oppnår du? At det er greit, og at barnet får medlidenhet med deg i tillegg til sine egne sorger."

Hvor har du det fra at jeg har mange tunge dager? Det jeg prøver å forklare ungen er at det ikke er uvanlig/unormalt å ha tunge dager innimellom. Dette kan alle ha, både barn og voksne. Og alle kan av og til føle seg alene, selv de som har mange rundt seg.

"Du er upsykoligisk mot ungen. Forklar heller at alle har tunge dager, og tunge perioder men at det går over og at det som synes som et stort Det klør i begynnelsen, men så blir det borte."

Jeg forstår ikke hva du mener. Jeg skriver jo at jeg prøver å forklare ungen at de aller fleste har tunge dager innimellom. Jeg sier at livet går i bølgedaler, og når man er nede i gjørma er det bare en vei det kan gå, nemlig opp.

"Kan du gi tre konkrete ekspempler på barnets selvmedlidenhet? Mulig barnet er ute etter oppmerksomhet for noe helt annet og egentlig sier Se meg Se meg. Barnet merker om du er lei og blir ikke bedre av det. Jeg vet ikke hva du er ute etter uten konkrete eksempler."

Jeg er ute etter gode råd og gode linker som jeg kan lese om hvordan jeg kan hjelpe ungen å se litt lysere på tilværelsen.

Skrevet

Du skrev at du fortalte ungen at du har dager der du føler deg ensom og alene i verden. Det er noe voksne skal holde seg for god for. Hvis du skal fortelle det, så fortell om det i fortid. At du har opplevd det, men at det gikk bra. Å si at alle har tunge dager, er greit, men å fokusere på sin egen følelse av ensomhet enkelte dager er å voksenklarere et barn.

Skrevet (endret)

Nå vet jeg ikke hvor alvorlig dette er for dere. Hvis barnet lider under å være litt deprimert så kan det være lurt å ta kontakt med helsesøster på skolen/ bydelen. Dere kan sikkert få hjelp der. Medisinering bør nå være absolutt siste utvei, og slik du beskriver barnet så høres det ut som kanskje dette kan løses uten noe sånt.

Jeg synes det du skrev var fint og at dere er flinke. En slektning er også litt mørk til sinns, men han har blitt mye bedre (nå 11 år). Han veltet seg i selvmedlidenhet ganske ofte en stund, mye på grunn av skillsmisse og far som var fraværende. Dette løste seg selv etter mange år hvor moren håndterte gutten og humøret hans så godt hun kunne, med samtaler og oppmuntring.

Barnet har fått flere venner og klarer seg veldig bra på skolen nå, etter en litt tung start. Moren sto på veldig i forhold til skolen. Han falt litt utenfor i 1-2 klasse og det krevde litt innsats i forhold til lærere og andre foreldre for å bedre situasjonen.

Endret av Caramba
Gjest Gjest 11.23
Skrevet
Hvem sa noe om å "få pytt-pytt tredd ned over hodet på seg"? Hva mener du egentlig med det?

Det var jeg som sa det. Og jeg mener at det er forskjell på å veilede og å latterliggjøre. Med litt støtte og hjelp kan man lære seg (ved erfaring, ikke belæring) at enkelte ting faktisk er mindre viktige enn det ser ut til i øyeblikket. Hvis man blir avfeid med at "jeg kjenner deg, jeg vet at dette bare er tull", får man "pytt-pytt tredd nedover hodet" og lærer ikke noe annet enn at mamma/pappa/bestemor ikke bryr seg om følelsene man strir med.

Skrevet
Det var jeg som sa det. Og jeg mener at det er forskjell på å veilede og å latterliggjøre. Med litt støtte og hjelp kan man lære seg (ved erfaring, ikke belæring) at enkelte ting faktisk er mindre viktige enn det ser ut til i øyeblikket. Hvis man blir avfeid med at "jeg kjenner deg, jeg vet at dette bare er tull", får man "pytt-pytt tredd nedover hodet" og lærer ikke noe annet enn at mamma/pappa/bestemor ikke bryr seg om følelsene man strir med.

Jeg er veldig sikker på at det ikke var det som var ment med "pytt-pytt" ;)

Jeg tror meningen var noe alà:

unge faller og slår seg,

istedenfor å styrte til og trøste med supermedlidene stemme så sier man heller "opp igjen" i glad tone.

Gjest Gjest 11.23
Skrevet

Jeg tenker at Lisbeth Brudal er en psykolog/forfatter du kan ha nytte av. Hun kurser helsepersonell i det hun kaller "empatisk kommunikasjon". I linken finner du en beskrivelse av denne metoden, og mye av dette har overføringsverdi til foreldre-barn-situasjonen.

Lykke til!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...