Å tro

[Gjest *Mim*]

Mange ganger tenker jeg at det ville vært deilig å tro på Gud. Å tro at han er glad i meg, har ofret sønnen sin for min skyld og at jeg skal ha evig liv. Det høres ut som en trøst og en grunnpilar i livet, men for meg virker det usannsynlig, og jeg klarer ikke å tro på det.

Hva er det egentlig å tro? Holder det å ville tro? Kommer det fra hjertet et eller annet sted? Dere som tror på Gud - hvor mye tillater dere dere selv å tvile?

[Berentsens]

For meg virker det som om en tro er en lett løsning på problemer. Jeg kjenner at jeg grøsser hver gang jeg hører noen si at de ber til Gud for at de ønsker ditt og datt for seg selv. Det blir for dumt synes jeg. Det er helt greit å tro på en Gud, og følge den veien som Guden har lagt for en. Men å be om at Gud skal gi en goder utenom de reglene som er fastsatt, er rett og slett egoisme på høgt pålan.

Det å tro kommer fra hodet, og det at man mangler evne til å ville takle livets utfordringer på en fornuftig måte.

[Gjest *Mim*]

Så at jeg ikke tror er på grunn av at jeg ikke vil det nok?

[Berentsens]

Så at jeg ikke tror er på grunn av at jeg ikke vil det nok?

Nei. Det kommer nok heller av at du er fornutig nok til ikke å tro.

[Gentle]

Det er vel mye som tyder på at tro (overtro) er noe vi får med oss fra foreldrene våre og kultur. Jeg anser spørsmålet som et kunnskaps-spørsmål.

Det meste vi gjør i løpet av en dag har vi ikke et bevisst forhold til, det samme gjelder nok for mange troende. Når du spør dem om et så enkelt spørsmål som "Hvor er Gud, rent fyskisk?" er det ikke mange som har tenkt over spørsmålet i det hele tatt.

Vi tror ikke lyn og torden kommer av guder lengre, hvorfor ikke?

Alt vi ikke forstod har til tider vært forklart med det overnaturlige, når vi i dag har naturlige forklaringer forsvinner også det behovet.

Sosialt har også tro hatt nye å si for menneskene, vi har dannet sterke grupper basert på tro.

Å ikke ha en stor sterk pappa betyr at vi er blitt voksen

[Gjest *Mim*]

Er ikke det ganske arrogant, å si at de som tror er barnslige og kunnskapsløse?

[Berentsens]

Er ikke det ganske arrogant, å si at de som tror er barnslige og kunnskapsløse?

Er det meg du stiller spørsmålet til?

[Gjest *Mim*]

Er det meg du stiller spørsmålet til?

Ikke egentlig, men jeg kan spørre deg: Er de som ikke tror fornuftige, og de som har sterk tro irrasjonelle på noen måte?

Bare nysgjerrig på hva dere mener altså.

[K.A.]

Tro formes av omgivelsene, enten det er gudetro eller ikke-tro. Barn spesielt gjentar gjerne de argumentene de har hørt fra sine foreldre, og har ikke lyst å tvile på dem. I hvilken grad en kommer til å forme rasjonelle tanker rundt emnet er høyst individuelt, og igjen gjelder dette troende såvel som ikke-troende. Jeg har ikke sett noe tegn til at de som ikke tror er generelt mer rasjonelle enn de som tror.

[Gjest *Mim*]

Hvis jeg nå ønsker å tro, hvorfor klarer jeg det ikke?

[einna]

Det er helt greit å tro på en Gud, og følge den veien som Guden har lagt for en. Men å be om at Gud skal gi en goder utenom de reglene som er fastsatt, er rett og slett egoisme på høgt pålan.

Dagens! Aldri hørt det sagt på den måten før. Synes det var veldig godt sagt

[Pjukset]

Jeg er ikke religiøs, men jeg merker at jeg er tiltrukket av buddhismen. Jeg er spirituell og tror det er mer der ute, men tror ikke på noe Gud.

Jeg tror mange mennesker finner en trygghet og ro i religion. Jeg syns at så lenge man ikke løper rundt og skal frelse folk, og tar ansvar for sine egne handlinger, så er det en flott ting.

[robotkalle]

Ikke egentlig, men jeg kan spørre deg: Er de som ikke tror fornuftige, og de som har sterk tro irrasjonelle på noen måte?

Bare nysgjerrig på hva dere mener altså.

Alle mennesker er irrasjonelle, inklusive meg. Vi tror på det vi ønsker å tro på, og om vi tror på det vi sanser, måler og bearbeider med matematiske verktøy, så er det fordi vi liker det. Ønsket om sannhetsgehalt konkurrerer med ønsket om at det jeg liker å tro på skal være sant. Det gjelder ikke bare utgangspunktet for verdens begynnelse, det gjelder f.eks også rett og galt. Ikke en eneste dag går, uten at jeg hører en kollega snakke om hvordan ting burde være. Dette er typiske menneskelige løgner, rasjonaliseringer som opphøyer egne behov til moralpåbud.

I tillegg er det forskjeller i struktur på hjernen og biokjemien som underligger sære tilfeller, noen av disse gir seg utslag i hyperreligiøsitet, som f.eks visuelle, akustiske og olfaktorisk aura som en del av enkle partielle epilepsier, spesielt av temporallappen.

Om det er arrogant å hevde dette, er et annet spørsmål. Jeg er veldig arrogant til tider. Jeg har sterke drittsekktendenser.

[Gentle]

Er ikke det ganske arrogant, å si at de som tror er barnslige og kunnskapsløse?

Regner med at denne var til meg.

Jeg har ikke hørt noen rundt meg mene at jeg er arrogant, men kanskje jeg er det? Spiller ingen rolle.

Har du funnet noen tro som er fundert på empirisk kunnskap?

Jeg påstår at tro, uansett hvilken, strider mot empirien vi har i dag. Dermed er spørsmålet et kunnskapsspørsmål.

Har du funnet noe som tyder på at jeg tar feil??

[Gjest *Mim*]

Du lyver. Er den hemmelige agendaen din å gjøre deg interessant for religiøse, virke tolerant, eller vekke sympati? Skal du snik-ateistifisere religiøse? Jeg lukter bullshit.

Hehe . Tror ikke jeg har noen hemmelig agenda, men jeg syns mange ganger det virker forlokkende å ha en fast gudstro. Kanskje jeg vil gjøre livet litt enklere for meg selv?

Utdyp gjerne hva for slags bullshit du lukter! Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan man kan bare bestemme seg for å tro. Eller må man vekkes på en måte, ha en intens, religiøs opplevelse?

[aline]

Mange ganger tenker jeg at det ville vært deilig å tro på Gud. Å tro at han er glad i meg, har ofret sønnen sin for min skyld og at jeg skal ha evig liv. Det høres ut som en trøst og en grunnpilar i livet, men for meg virker det usannsynlig, og jeg klarer ikke å tro på det.

Hva er det egentlig å tro? Holder det å ville tro? Kommer det fra hjertet et eller annet sted? Dere som tror på Gud - hvor mye tillater dere dere selv å tvile?

Jeg tror ikke det holder å ville tro, jeg ville veldig gjerne bli kristen når jeg var i tenårene, jeg prøvde og prøvde, men endte opp med å bare innse at jeg ikke trodde, hele greia med bibelen, jesus og den hellige ånd, ble for mye "tull" for meg.

Idag er jeg troende, ble det vel i tredveåra, påvirket av en spesiell situasjon jeg var i og ett spesiellt menneske som viste meg ting jeg aldri har lagt merke til før.

Jeg er troende, og kan da godt kalle det gud, om jeg nå må, men jeg er ikke kristen. Min tro passer ikke inn i noen organisert religion, min "Gud" har ikke fått mennesker til å skrive noen bok, ramse opp regler eller sendt noen sønn for å dø for våre synder. Min tro dreier seg ikke om synd og skam, regler og fordømmelse, slik jeg føler mye organisert religion gjør. Det er ikke noen fysisk skikkelse, jeg har ikke noe bilde i hodet av hvordan denne kraften ser ut eller er.

Men jeg tror at ting ikke er tilfeldig, jeg er overbevist, blitt i voksen alder, om at hver enkelt av oss er skapt med en mening. Vi har fått egenskaper og evner som det er meningen vi skal bruke, når vi ikke bruker de, fordi de kanskje ikke er fornuftige nok, eller ikke passer inn slik samfunnet ellers mener man skal leve, så tror jeg det ødelegger noe i oss. Selv tok jeg avstand fra mine sterkeste sider og egenskaper, fordi de ikke passet inn i bildet jeg følte jeg måtte passe i. Det gjorde meg syk, jo mer jeg finner tilbake til slik jeg er ment å være, jo friskere blir jeg. DET vekket nysgjerrigheten min, på tro og mening med livet, sjebne.

Om jeg tror på ett liv etter døden vet jeg ikke, det er ikke viktig, for uansett er det her og nå vi lever, og det er kun dette livet vi har å forholde oss til mens vi er her. DERSOM det skulle være noe mer etter døden (noe jeg ikke har noen tanker om verken ene eller andre veien), så er det likegyldig for livet nå, det er nå vi må leve og her vi må være. Kan ikke bygge opp livet her, til å gjøre det best mulig i ett evt neste.. for vi vet verken om det er noe mer eller hva dette mer så skulle være.

For meg virker det som om en tro er en lett løsning på problemer. Jeg kjenner at jeg grøsser hver gang jeg hører noen si at de ber til Gud for at de ønsker ditt og datt for seg selv. Det blir for dumt synes jeg. Det er helt greit å tro på en Gud, og følge den veien som Guden har lagt for en. Men å be om at Gud skal gi en goder utenom de reglene som er fastsatt, er rett og slett egoisme på høgt pålan.

Det å tro kommer fra hodet, og det at man mangler evne til å ville takle livets utfordringer på en fornuftig måte.

Jeg trodde også det, tenkte at det var den lette løsningen. For min del opplever jeg det ikke osm det lenger, det er ingen lett løsning å være religiøs, det løser ikke egentlig noen problemer. For meg forklarer det ofte hvorfor jeg må jobbe med det jeg må jobbe med, og gir meg trygghet til at det er rett det jeg gjør, selv om mange kanskje ikke synes det... men lett løsning føler jeg ikke det er.

Ber gjør jeg av og til dog, selv om jeg ikke vet om det har noe for seg. Men jeg ber aldri om TING! Jeg ber om styrke, enten for meg, eller for andre jeg vet trenger styrke. Jeg har ganske ofte bedt om styrke for andre, for at de skal komme igjennom noe de sliter med. Om det fungerer eller ikke vet jeg ikke, men det kan ihvertfall ikke skade. Og jeg har en sterk tro på at positive tanker har MYE for seg, og at skepsis er ok, men ikke bør styre liv og valg.

Tro formes av omgivelsene, enten det er gudetro eller ikke-tro. Barn spesielt gjentar gjerne de argumentene de har hørt fra sine foreldre, og har ikke lyst å tvile på dem. I hvilken grad en kommer til å forme rasjonelle tanker rundt emnet er høyst individuelt, og igjen gjelder dette troende såvel som ikke-troende. Jeg har ikke sett noe tegn til at de som ikke tror er generelt mer rasjonelle enn de som tror.

Dette tror jeg også, man formes.

Og enig med deg, jeg ser ikke noe tegn til at ikke-troende er noe mer rasjonelle eller kunnskapsrike, eller at troende er lite rasjonelle eller lite kunskapsrike.

Men jeg lærte å tro det, av forelder og andre som var ikke-troende, aktivt ikke-troende også..

Hvis jeg nå ønsker å tro, hvorfor klarer jeg det ikke?

[Gjest Trajan]

Nei. Det kommer nok heller av at du er fornutig nok til ikke å tro.

At man tror er ikke synonymt med at man har dårlig fornuft

[Gentle]

At man tror er ikke synonymt med at man har dårlig fornuft

Nei, men heller hemmede logiske evner?

Lite kunnskap?

Manglende evner til refeksjon?

Manglende kunnskapstørt?

Ignorant?

Et barn som ikke greier å frigjøre seg fra far?

[aline]

Nei, men heller hemmede logiske evner?

Lite kunnskap?

Manglende evner til refeksjon?

Manglende kunnskapstørt?

Ignorant?

Et barn som ikke greier å frigjøre seg fra far?

Det å ikke tro er helt jo tydeligvis ikke noen god vei til refleksjon, kunnskapstørst eller nysgjerrighet ihvertfall... skal man dømme fra ditt innlegg.

[Gentle]

Det å ikke tro er helt jo tydeligvis ikke noen god vei til refleksjon, kunnskapstørst eller nysgjerrighet ihvertfall... skal man dømme fra ditt innlegg.

Hvorfor mener du det da?

Når noen forklarer et fenomen med Gud, slutter de ofte å stille spørsmål rundt fenomenet.

Hvis det finnes naturlige forklaringer på fenomenet ønsker mange ikke å få denne forklaringen, siden de tydeligvis bruker fenomenet som gudsbevis.

Kan noen forklare meg hvordan tro kan fremme kunnskap, nysgjerrighet, refleksjon?