Dårlig samvittighet pga samlivsbrudd

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 9mnd. Han har ei datter på 2 og 1/r år. Det ble slutt mellom han og barnemora i januar i fjor. Vi bor ikke sammen, men jeg har møtt dattera masse og vi går godt overens. De deler omsorgen 45/55.

Siden september i fjor har han slitt en god del med dårlig samvittighet. Han føler han har ødelagt livet til dattera siden han ikke bor med barnemora. (De passa rett og slett ikke sammen og var enige om bruddet. Hu har oppført seg litt opp og ned siden det ble slutt, men det virker som hun har roet seg litt nå). Når samvittigheten innhenter han, stenger han seg helt ikke og vil bare være alene. Han tar hver minste sinneutbrudd dattera har som et tegn på at hu ikke har det bra pga. bruddet og er så redd for at han har ødelagt henne.

Noen som har råd til hvordan jeg kan hjelpe han? Hva kan jeg si/gjøre for å hjelpe han? Skal jeg la han være i fred med tankene sine?

Han er nemlig verdens snilleste og vil gjøre alle til lags, og jeg trur det er derfor dette går sånn innpå han. Han føler seg egoistisk som velger sin egen lykke foran dattera sin lykke.

Setter veldig pris på svar fra gutter ift hva jeg skal gjøre når han stenger seg inne. Føler kanskje at det er en gutteting...

Håper på hjelp, vil bare at han skal ha det bra!!

[Gjest Gjest]

Jeg ville bedt ham snakke med barnehagepersonalet om atferden til dattera. Det er jo helt normalt at barn i den alderen får sinneutbrudd og slikt, og ellers kan de fortelle ham om jenta virker blid eller "skadet" jevnt over. Jeg tror nesten det kan være verre at han stenger seg inne og blir deppa, barn kan jo merke sinnsstemninger de også Men selvfølgelig er det viktig at mor og far amarbeider godt og holder konflikter og sånt unna barnet. Forøvrig er det ikke alle så små barn som har det best med så jevn deling, det hender det er lurt å vente med ca 50/50 til de er litt større.

[Gjest Gjest_Charlotte]

Han stenger seg ikke inn når han har dattera, så tror ikke hun merker noe på han. Er de dagene han ikke har hun han blir helt rar. Vil bare være alene, sover dårlig og spiser lite. Er så redd for han! Prøver å råde han til å snakke med noen profesjonelle, men har ikke kommet gjennom enda hvertfall.

I det siste har jeg ikke møtt dattera så mye heller. Barnemora har overbevisst han om at han er en dårlig far hvis han involverer seg med noen andre(meg)så fort. Sikkert mye derfor han har dårlig samvittighet også...han føler at hvis han har det bra med meg, så er han egoistisk.

[Gjest Gjest]

Han kommer i hvert fall til å ødelegge henne hvis han skal gjøre opp for sin dårlige samvittighet ved å ettergi henne ved minste tegn til utbrudd. Det er normalt i den alderen har sinneutbrudd. Det er det første han bør lære.

Det virker jo som det er exen som har ordnet det slik at han helst ikke bør ha det bra sammen med noen og at det er derfor han får dårlig samvittighet. Hvis han ikke finner ut av det på egenhånd er det antagelig ikke stort du kan gjøre. Da stikker han nok om ikke lenge. Så stålsett deg for det du!!

Det er det enkleste for han og menn har dessverre en tendens til å velge minste motstands vei, særlig hvis de er "snille".

[Gjest Supermimz]

Fortell ham at han ikke skylder barnet et samliv med moren, men han skylder henne en glad og lykkelig far! Om han og mor hadde fortsatt i et dårlig forhold bare for ungens skyld, så hadde de blitt ulykkelige hele gjengen. Noen ganger er det best å avslutte et forhold, for å bli lykkelig. At ungen har raserianfall er helt normalt og tyder på at jenta bare vokser opp, og utvikles. Han kan jo lese noen bøker om det, og evt snakke med en profesjonell psykolog /barnepsykolog om situasjonen. Jeg tror han vil bli beroliget!

[Gjest Gjest_Charlotte]

Jeg har gitt han muligheten til å være alene hvis han tror at det hjelper. Vi møttes jo ganske kjapt etter at det ble slutt med eksen, så tenkte at han kanskje bare trengte litt tid. Men han sier at han ikke vil miste meg og at han tror at vi kommer til å få det bra sammen til slutt. Dette sier han på de "gode" dagene, når han er nedfor vil han ikke prate i hele tatt. Å jeg sliter sånn med å la han være alene med tankene sine, kan ikke skjønne at det skal gjøre det bedre. Prøver å si at vi ikke nødvendigvis trenger å prate om det han føler, jeg vil bare vise at jeg er der for han. Om ikke anna i form av en klem. Mulig dette er egoistisk av meg? Jeg liker nemlig ikke å være alene når jeg er nedfor, men det betyr jo ikke at det er dumt for han fordet. Uff, blir frustrert merker jeg.

Å ja, barnemora har nok bidratt litt til den dårlige samvittigheten her. Men som sagt så har hu roet seg litt i det siste da... Problemet er at han vil gjøre alle til lags og det er ikke så enkelt i en situasjon med eks, unge og ny dame.

Noen andre som har slitt med dårlig samvittighet som kanskje kan fortelle hvordan de kom over det?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Slik jeg leser denne tråden så ser jeg en mann som savner dattera når hun ikke er sammen med han. At han finner det vanskelig å leve uten datteren.

Det vil jeg kalle en sorgprosess.

[Gjest 74]

Hei, mann 35 her også.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om kjæresten din.

Ble separert for 1 år siden. Jeg valgte å bryte opp grunnet utroskap fra hennes side. Vi har 2 barn sammen (4 og 7) Hun ville ikke skilles og vil fremdeles at vi skal finne sammen. Uaktuelt for meg pga utroskapet og løgnene.

Uansett, barna er hos oss 50-50. Jeg valgte å flytte til ny leilighet ikke så alt for langt vekk.

Jeg har ikke fått meg kjæreste enda, men det er noe på gang nå:-)

Jeg plages og har vært plaget av veldig dårlig samvittighet ovenfor barna. Det er jo JEG som har valgt å bryte opp familien, fordi jeg av egoistiske grunner ikke kan leve mer med barnemor.

Jeg leter etter tegn på at de mistrives, og min ex er veldig flink til å påpeke/hevde at barna egentlig vil bo mer hos henne enn hos meg, og at de har alle vennene sine fra tidligere der hun bor.

Jeg klarer ikke å la være å bli litt nedtrykt av dette, og det er kjempevondt.

Jentene stortrives i begge hjem føler jeg, men jeg er sånn på vakt at den minste reaksjon fra barna tolkes av meg som at de kanskje mistrives hos meg:-(

Men jeg har forsøkt å tenke at hvis de gjør det, så vil de si det til meg, eller tegnene vil bli veldig tydelige.

Vi snakker godt om slike ting:-)

I tillegg plages jeg av dårlig samvittighet fordi jeg stadig blir minnet på at det jo bare er meg som er hinderet for at barna skal ha mamma og pappa sammen igjen.

Jeg vil ikke det, og jeg orker heller ikke delta på alle invitasjoner fra eks om at vi skal spise sammen og tilbringe helgene sammen. (Er nok litt bitter, og veldig usikker på henne nå)

Alt dette er jo selvvern, som er egoistisk. Det går utover barna, men jeg gjør så godt jeg kan...

Bare noen tanker og litt lufting om min situasjon..

Lykke til:-)

[Gjest Gjest_Charlotte]

Slik jeg leser denne tråden så ser jeg en mann som savner dattera når hun ikke er sammen med han. At han finner det vanskelig å leve uten datteren.

Det vil jeg kalle en sorgprosess.

Så du tror dette er noe han kommer over? Eller ihvertfall klarer å venne seg til å leve med?

For det er veldig rett det du sier, han sier han savner hu hvert minutt av dagen. Han syns det er kjedli å gå glipp av alt det nye hu lærer seg. Uff, jeg har så vondt av han!!

[Gjest Gjest_Charlotte]

Tusen takk for svar 74!!

På en måte er det godt å høre at det ikke bare er han som sliter med det. Samtidig så er det jo helt forferdelig. Kjempebra for deg at du kan prate med barna dine om situasjonen. Dattera til kjæresten min snakker ikke ordentlig enda, så hun har vanskelig for å uttrykke seg. Innerst inne tenker jeg at det er derfor hu kan være mye sint til tider, at hu er frustrert over situasjonen og at hu ikke får til å si det. Å når jeg tenker på stakkars 2-åringen får jeg vondt av henne. Samtidig så prøver jeg å tenke og si til kjæresten min at dattera har det bedre med to lykkelige foreldre enn to misfornøyde foreldre som holder sammen pga. hun. Jeg har selv skilte foreldre og jeg er gla i dag for at de ikke er sammen. Jeg ser at de har det mye bedre hver for seg. Men jeg husker jo at det var en tung prosess når de ble skilt.

Lykke til du også 74, vi får ta tiden til hjelp! Har din nye kjæreste møtt barna dine da?

[Gjest 74]

Hei igjen TS:-)

Ja det er vondt, og det er fort gjort å låse seg litt inne med følelsene. Jeg vet heldigvis at mor til barna mine er en utmerket mamma, så jeg prøver å slå meg til ro.

Den nye kjæresten min ha ikke møtt barna enda, og jeg har ikke møtt hennes datter. vi skal vel vente en god stund før dette blir aktuelt tror jeg.

Men jeg skjønner godt at det er vanskelig for deg også. Og jeg må si at du virker oppriktig glad i mannen. Flott det!

Prøv å gi han litt mere tid:-) Han må jo begynne å sjonglere mange baller i lufta samtidig. Sitt forhold til eks, sitt forhold til deg, sitt forhold til barna, sitt forhold til seg selv. Alle disse "ballene" er jo på en måte nye forhold som må defineres og tilvennes på nytt:-)

Ikke lett!

Lykke til igjen:-)

[Gjest Gjest_Charlotte]

Jeg vil gi han all den tid han trenger. Skulle bare ønske at det var noe jeg kunne gjøre som gjorde det enklere for han...

Prater du med noen om hvordan du har det 74? Eller stenger du deg inne du også?

[Gjest Gjest]

Samboeren min slet også med dette i en lang periode når datteren var liten. Hun var også 2 år når de gikk fra hverandre. Dette førte til at de flyttet sammen igjen 2 ganger før han skjønte at det ikke var liv laga.

Det går seg til etter hvert. I dag er hun 23 og de har et flott forhold. Og han er ingen mann av mange ord, så de har ikke snakket sammen om at det var vanskelig når hun var liten!

[Gjest Gjest_Charlotte]

Samboeren min slet også med dette i en lang periode når datteren var liten. Hun var også 2 år når de gikk fra hverandre. Dette førte til at de flyttet sammen igjen 2 ganger før han skjønte at det ikke var liv laga.

Det går seg til etter hvert. I dag er hun 23 og de har et flott forhold. Og han er ingen mann av mange ord, så de har ikke snakket sammen om at det var vanskelig når hun var liten!

Var du sammen med han i denne perioden eller kom du inn i ettertid?

Det som er så rart er at han er egentlig ikke en mann av få ord. I de første månedene vi var sammen var han veldig åpen og "tvang" meg til å prate om alt og ingenting. Sikkert derfor jeg reagerer som jeg gjør nå, overgangen kom så plutselig. Og enkelte ganger føles det som om jeg ikke kjenner han. Vil så utrolig gjerne være der for han no! Skulle bare ønske han ville ta i mot hjelpa mi...

[Gjest Gjest_Charlotte]

Ingen flere menn som har slitt med samvittigheten etter et samlivsbrudd? Trenger sårt råd på om det er noe jeg kan gjøre eller om eneste løsning er å gi han tid alene?

[Gjest Gjest_Charlotte]

Tenkte å legge inn en liten oppdatering.

Kjæresten min savner dattra sin sånn og har så dårlig samvittighet ovenfor hu at han nå vurderer å bli sammen med eksen igjen. Når han fortalte meg det var det som å få et slag i magen! Huff, trodde virkelig ikke at det skulle komme til det her:(

Heldigvis har han fått bestilt seg time til psykolog i neste uke, så håper det hjelper han til å sette litt perspektiv på ting!!

[Gjest Gjest]

Tenkte å legge inn en liten oppdatering.

Kjæresten min savner dattra sin sånn og har så dårlig samvittighet ovenfor hu at han nå vurderer å bli sammen med eksen igjen. Når han fortalte meg det var det som å få et slag i magen! Huff, trodde virkelig ikke at det skulle komme til det her:(

Heldigvis har han fått bestilt seg time til psykolog i neste uke, så håper det hjelper han til å sette litt perspektiv på ting!!

Ja, jeg var sammen med han da han bestemte seg for å prøve igjen med eksen, begge gangene.

Jeg måtte jo la han gå- Ikke noe annet å gjøre med det. Det må antagelig du også og det er klart at det er veldig vondt, men hvis han vil tilbake kun fordi han savner og har dårlig samvittighet, så vil det høyst sannsynlig ikke vare. Han vil jo da faktisk gå fra en han er glad i og være sammen med en han ikke er glad i. Så om du klarer å være tålmodig og er villig til å vente, så kommer han nok tilbake.

[Gjest Gjest_Charlotte]

Enn at du klarte det to ganger!! Det er jo helt sykt! Hvor lenge var de sammen hver gang da? Må si at jeg virkelig beundrer deg for at du kom deg gjennom det og så klarte å fortsette forholdet etterpå. Noen råd på hvordan du taklet det?

Han sier at det ikke har noe med eksen å gjøre i hele tatt. Han hadde det virkelig ikke bra sammen med eksen og følte det som en befrielse når det ble slutt. Men no har han det så kjipt pga dattra at han tenker at det ikke kan bli noe verre om de prøver på nytt igjen...

[Gjest Gjest]

Enn at du klarte det to ganger!! Det er jo helt sykt! Hvor lenge var de sammen hver gang da? Må si at jeg virkelig beundrer deg for at du kom deg gjennom det og så klarte å fortsette forholdet etterpå. Noen råd på hvordan du taklet det?

Han sier at det ikke har noe med eksen å gjøre i hele tatt. Han hadde det virkelig ikke bra sammen med eksen og følte det som en befrielse når det ble slutt. Men no har han det så kjipt pga dattra at han tenker at det ikke kan bli noe verre om de prøver på nytt igjen...

Når sant skal sies, så er det nok viktig at jeg har en sterk psyke, hadde vært alene med 2 barn i 6, 7 år og visste at jeg var i stand til å klare meg selv.

Tror ofte det kan være vanskelig for mange, at de tror de ikke klarer seg uten det de ser på som mannen i sitt liv. Sånn har jeg aldri vært.

Selvfølgelig var det vondt at han bestemte seg for å prøve igjen med eksen, men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å godta det uansett. Hva skulle jeg ellers gjort? Man bestemmer jo ikke over en annen person. Det man må gjøre er å bestemme seg for å ta vare på seg selv og ikke la seg synke ned i det som ofte blir selvmedlidenhet.

Jeg hadde jo to barn å ta vare på også og det skulle ikke gå ut over dem at mamma hadde det vanskelig. Tror jeg klarte det ganske bra.

Den første gangen han gikk tilbake, hadde vi ingen kontakt på ca 6 mnd. Når hun flyttet ut igjen, tok han opp kontakten igjen med meg. Jeg var skeptisk denne gangen og selv om vi ble sammen igjen, var jeg helt klart veldig obs på at det kunne gå skeis igjen.

Noe det også gjorde.

Denne gangen tror jeg ikke at han trodde helt på at de ville klare det og han klarte heller ikke å la vær å holde kontakten med meg pr telefon i den perioden. Den varte ikke så lenge denne gangen før de bestemte seg for at det var nok prøvd.

Denne gangen venetet jeg bevisst på han for jeg trodde heller ikke at de ville klare det, men jeg passet på at jeg ikke var den aktive til å ta kontakt med han. Det trengte jeg forsåvidt ikke heller for han ga ikke slipp.

I dag har vi vært sammen i 20 år og vi har virkelig vært igjennom noen tøffe perioder fordi han nok ikke har vært særlig voksen, før de senere år. Så jeg har en engels tålmodighet.

Men jeg føler i dag at det har vært verdt det for nå har vi det fint. Ungene er store og vi er fortsatt unge nok til å kunne leve som vi har lyst til.

Så selv om ting kan være vanskelige og turbulente en tid, så kan det faktisk gå bra likevel. Det kommer helt an på hva du aksepterer både av deg selv og av han.

Det eneste du i grunnen ikke har noen kontroll over er hva han velger å gjøre. Men du har kontroll over hvordan du velger å ta det.

Håper dere finner ut av det uten at du må slite like mye som jeg gjorde. Jeg unner jo ingen det, selv om det endte godt i vårt tilfelle.

Det du må huske på i alt sammen, er at det finnes mange andre fantastiske menn der ute hvis det viser seg at dere ikke får det til.

Det kan jeg si med noen år på baken

[Gjest Gjest_Charlotte]

Tusen takk for at du delte historien din med meg. Du virker som ei utrolig sterk dame og du gir meg inspirasjon til å bli det samme.

Han sier jeg er det beste som har hendt han og han er min drømmemann, det er derfor alt dette blir så vanskelig. Jeg prøver å være tålmodig og gi han den tiden han trenger, men jeg merker at det er veldig vanskelig til tider. Ei venninne av meg sier at hvis det er ment at det skal være oss, så ordner alt seg til slutt. Flere der ute som tror på skjebnen? I ditt tilfelle gjest, så stemte det jo:)

Han skal forresten til psykolog til uka da. Er så stolt av han for at han tar i mot hjelp!! Så håper psykologen kan hjelpe han å rydde opp i tankene hans. Hadde mannen din noen utenforstående å prate med gjest?