noen som kan leke veninna mi?

[Gjest lei av alt]

hei!

er ei jente på 22, som akkuratt har flyttet til nytt sted..dvs i desember. Jeg fikk jobb, men det ble for langt borte,(kom meg ikke til og fra jobb-bor på lite sted) og jeg sa den opp. gikk derretter i 24 dager uten jobb, men fikk et vikariat på 2 mnd nå..noe som var helt fantastisk med tanke på hvor lang tid det kunne gått!

på fredag fikk jeg i tillegg avslag på søknad om dagpenger, så om jeg ikke hadde fått jobben, hadde jeg vært in deep shit!

så fikk jeg denne nye jobben da, og da klikka d for ryggen.. man står og gjør det samme hele dagene, og jeg fikk jæ**** vondt i ryggen, for og si det mildt.. har slappet av nå i helgen, men har bare gruet meg til jobb imorgen, hele tiden.. vært kvalm, lei meg, grått pga hjemlengsel, hatt vondt i ryggen, nesten ikke spist pga kvalme og ikke orket og rydde leiligheten.. må opp klokka 4 inatt, for og ha min første vakt alene med alt dette.

har time hos kiropraktor imorgen pga dette nye med ryggen, og håper de kan hjelpe med en gang, for jeg er så trist..

har alltid jobbet hardt, og vært flink til det jeg gjør, men nå føler jeg alt bare er til for og kjøre meg ned i grusen, og skikkelig trø til for at jeg skal bli liggende der. jeg må ha jobb, og jeg vil gjøre den bra.. er vinterdeperimert kjenner jeg, og vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Har også alltid vært sterk psykisk, men det skal ikke mye til for og vippe meg av pinnen nå.. følte for og sette meg i dysjen med varmtvannet rennende, og bare gråte.. skal på middag til svigers snart, så får håpe det hjelper greier ikke kople ut alle tankene, og det at jeg ikke har veninner her hjelper ikke! har flyttet til samboeren min sitt hjemsted, og er helt ny her..!

hvor har det blitt av den livsglade positive jenta som jeg var før? hvor kom dette nervevraket fra og når vil det forlate kroppen min? tenker faktisk sånn at jeg driter i om en raner eller noe bryter seg inn, håper den/ de dreper meg. sånne tanker er ikke gode!

ser at det er mange som er flinke til og være der for andre mennesker her inne, håper noen av dere leser dette og har lyst til og svare meg:)

har mistet meg selv..

[¤Pernille¤]

[Gjest Gjest_venn_*]

Hei du,

det høres ut som du har det tøft nå. Jeg får en følelse av at du ikke trives i det nye livet, borte fra familie og venner som kjenner deg. Når man ikke har det bra, så oppleves ofte ting mer som motgang. man tåler på en måte mindre og tenker mer negativt. Hadde du vært omgitt av støttende folk og familie som kjenner deg så hadde kanskje ikke ting føltes så vanskelig.

Mitt råd er kanskje å prøve å skrive ting ned; har du en dagbok? Det kan hjelpe å bare skrive litt i den hver dag? Prøv også å sette deg ned med et ark og sett ned alle de negative tingene i livet akkurat nå - og de positive tingene akkurat nå (på hver sin halvdel av arket). Kikk litt på det og se om du kan "fjerne" eller endre noen av de tingene som står på den negative siden. Og når du ser på de positivene tingene; kan du gjøre mer av de, eventuelt legge til flere forslag for deg selv?

Hvis du gruer deg til å gå på jobben, så høres det igrunnen ut som du ikke trives så godt. kan du se deg om etter noe annet?

Jeg har hatt det som deg, da jeg var rundt din alder. det er mye som skjer i livet og mye man skal takle - og det er vondt å løsrive seg fra de trygge omgivelsene man har bant venner og familie. Men noen ganger er det nyttig. Jeg har et livsmotto som kanskje høres litt rått ut; det du ikke brekker av, blir du bare sterkere av. Og et til; javisst gjør det vondt når knopper brister. Med det menes at motgang gjør deg sterk og til en vakker, selvstendig kvinne.

Så lenge man lander på begge beina, da så klart

En god varm klem og varme tanker fra ei som ikke sliter sånn lenger (er 36 år og har to deilige barn).

Gled deg over at livet stadig forandrer seg!

Klem