NRK nyheter

[Maud]

NRK nyheter viste i kveld en liten reportasje med to nybakte foreldre, der deler av filmingen var gjort av faren selv med eget videokamera.

Moren var med tvillinger, og måtte ta keisersnitt. Men under opperasjonen fikk hun en blodpropp (tror det var det de sa). Også ble hun frisk ved å ligge i en slik ”trykk tank” som kan hjelpe på proppen. Det var ikke noe ekstra ordinært ved repotasjen, ikke noe spesielt budskap eller noe nyhet på noe slag, slik jeg forstod det var det ikke en ny metode å bruke trykk-tank. Det var bare en liten reportasje som gav innblikk i hva dette paret hadde vært igjennom, med litt gråting og veldig personlig filming av faren. Han filmer seg selv gråtende like etter han har fått beskjed om at kona har fått blodpropp.

Det jeg ikke forstår er hvorfor to vanlige mennesker vil vise noe slikt på TV (annet enn at de vil på tv…)? Hvorfor vil de være med på dette og la folk få se de i slike situasjoner? Hadde reportasjen vært til hjelp for andre på en måte, kan jeg til dels forstå det, men det var ikke saken her.

Og hvorfor lager NRK slike reportasjer? Det var jo ikke noe spesielt med dette, trist så klart at hun ble syk, men det gikk jo bra. Jeg kan ikke forstå at de tror folk liker å se noe slikt, det blir bare klamt.

Om det hadde vært deg og partneren som opplevde noe lignende og fikk tilbud av NRK om å være med på en slik liten reportasje, ville du sagt ja? Hvorfor eller hvorfor ikke? Og hva tror du mennesker som utlever seg på denne måten ønsker å oppnå?

[Gjest Gjest]

Jeg er helt uenig med deg, jeg synes det var en svært flott reportasje, og jeg tror den rørte ved de fleste som så på den. MAnge kunne kjenne seg igjen i dette, identifisere seg med den lille familien og det dramaet de opplevde.

Reportasjen oppfylte alle nyhetskriterier den skulle, og jeg er svært overrasket over at du tydeligvis fant den både uinteressant og flau. Det var ekte, det var drama, det var følelser, og det var en hendelse som kunne gått så fryktelig galt. Her ligger man og skal føde tvillinger, gleder seg, og så skjer det uventede; mor dør nesten fra sin lille familie.

Du tar feil når du sier at det ikke var noe revolusjonerende her mht behandlingen, det var bare tilfeldig at de oppdaget at det var en luftboble som hadde tatt seg til hjernen, og det var stort drama for den kunne gjort stor skade, da var det en smart sjel som fant på å legge henne i trykktank, fordi det vil få luftboblen ut av systemet.

En nydelig reportasje, varmt fortalt av en drivende dyktig reporter, med god hjelp av barnefars videofilming og legene som stilte opp i reprotasjen. Ikke minst mors bristende stemme da hun fortalte om hvor nære det var på at hun ble revet bort fra familien sin.

[Maud]

Jeg mener jo også at den er trist (det skrev jeg også i start innlegget), men syns allikvel at det blir klamt å lage en slik reportasje av en slik hendelse. Den lille familien utlever jo følelsene sine utrolig mye. Jeg kan bare ikke forstå at de ønsker å utlevere seg selv på denne måten, og jeg kan ikke se at den kan være "nyttig" på noen annen måte enn at den "rører" ved folk. Det hele minner om reality tv syns jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror vi trenger noen sånne reportasjer også, nyhetene består jo stort sett av å vise all mulig elendighet.

Helsevesenet får stadig kritikk, her får vi se en annen side. Glade leger, sykepleiere, og strålende foreldre. Jeg ble rørt av å se reportasjen. Sånne ting skjer stadig vekk, noen gjør det de kan for å hjelpe andre, likevel er det stort sett det negative det blir fokusert på.

Synes også det var kjempefint å se reportasjen om legenes innsats i Afghanistan.

[Maud]

Jeg syns ikke akkurat dette var en "glad-historie" for å si det slik ;)For min del er en glad historie slik: "kvinne fødte tvillinger og alt gikk bra, og nå er de lykkelige i all evighet"

Jeg er av en annen mening enn deg om at vi trenger slike reportasjer. Jeg tror ikke vi trenger det. Det kan godt være at vi kan trenge positive reportasjer og positive nyheter, men vi trenger ikke at vanlige mennesker legger frem så mye følelser på tv uten at det er en klar mening med det. Jeg tror verken vi eller de som blir filmet har godt av det.

Hvis for eksempel mannen din har gått fra deg fordi han har funnet en annen, hjelper det da å stå frem i media og fortelle om det og alle følelsene? Det er jo helt klart en sorg som sikkert flere opplever, men hjelper det deg å fortelle hele Norge om hvor leit det var?

Og hjelper det oss som ser på? Forutsatt at du ikke har noen helt supre tips om hvordan man kommer over et slik tap på.

Jeg syns media bærer preg av å være veldig "ekte-følelser-fra-ekte-mennesker" preget fortiden, og kanskje uten å tenke på at det kan være belastende i etter tid for de som står frem med sin sorg i media. Belastende på den måten at de kan angre at de delte så mye med så mange mennesker, er flaue over hvordan de oppførte seg, eller andres reaksjoner.

Jeg mener ikke at vi skal tie om sorg og følelser, jeg mener det er bra at vi snakker sammen og er åpne med hverandre, men vi trenger kanskje ikke å gjøre det på tv eller i andre typer media kanaler? Holder det ikke at vi snakker med venner, familie og eventuelt profesjonelle?

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med deg Maud. Tror det ligger litt i det eksponeringssamfunnet vi har fått i dag, de aller fleste har blogger, er med i forum, osv, så folk har nok fått et litt annet syn på eksponering nå enn hva det tidligere. Virker som alle ønsker deres "15 minutes of fame". Og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor.

Det var ingenting i denne reportasjen som var uvanlig på noen måte, hender jo ofte nyhetene tar med ting som dette hvos det har skjedd noe som aldri pleier å skje, noe veldig dramatisk som fikk en lykkelig slutt, osv. For denne familien var jo selvfølgelig dette veldig dramatisk, men skal man begynne å sende alle på tv hver gang de opplever komplikasjoner etter sykehusbesøk?? Da tror jeg isåfall vi trenger en egen kanal.

[Gjest gjestdeluxe]

Og hva tror du mennesker som utlever seg på denne måten ønsker å oppnå?

Enkelte mennesker føler seg bedre etter å ha delt hva de opplever med andre, gjerne flest mulig (på TV, i avisen, på nettet). De vil ha oppmerksomhet og fokus rettet mot seg, fordi de ikke vil være alene om opplevelsen. Det finnes nok av folk som vil det, og det finnes nok av folk som vil se på. De føler seg bedre, ok?

[Gjest Gjest]

Om man ikke har fått nok oppmerksomhet i sin oppvekst, så kan man få en umettelig oppmerksomhetsbehov når man blir eldre.

[Gjest Gjest]

Brød og sirkus til folket.

Sosialpornografi og dyneløfting er ved siden av top model, sex and the city og grandiosapizza det aller beste bedøvelsesmiddel for en ignorant, selvopptatt, nytelsessyk og spirituelt død befolkning som den norske.

The devil doesn't wear Prada, the devil makes Prada!

[Gjest Gjest]

Vel, jeg synes det er trist at dere er så kalde.

Det er visst flott med alle de negative hendelsene, de blir det fokusert 90% på. Skulle det komme noe positivt, så er det "sosialpornografi", og ikke bra.

Det er virkelig trist at vi er i ferd med å få et så kaldt samfunn.

[Maud]

Nåja. Jeg syns ikke at dette var positivt. En dramatisk hendelse, dog med en lykkelig slutt, men ikke positivt akkurat. I stede for negative reportasjer trenger det ikke å være reportasjer som utleverer menneskers følelser, gjør det vel?

Går det ikke an å lage tv uten at det er negativt og uten at folk må brette ut følelseslivet sitt?

Jeg anser meg ikke som en kald person, men har sett meg lei på at mennesker utleverer seg selv i media. Enten om det er frivillig, ikke frivillig, eller om de er påvirket/lurt til å utlevere seg.

Jeg tror det ikke er bra for mennesker i ettertid, i hvert fall ikke alle, at hele Norge eller verden vet hvordan de har det innerst inne.

For min egen del er det jo ikke verre enn at jeg kan skifte kanal, jeg er jo ikke tvunget til å se på slik tv. Men de som utleverer seg selv kan ikke skifte kanal, de må leve med det de har sagt og gjort på tv i ettertid. Jeg vet ikke om det er gjort noe forskning på dette området ennå, men jeg kan lett tenke meg at det kan påvirke mennesker i en noe negativ måte. Om ikke alle, i hvert fall noen.

Men hei, det er jo deres valg i grunn, så det er kanskje ikke grunn til å si noe om det.