Enebarn

[Gjest Challabe]

Det er mange som har meninger om enebarn. Noen sier det er egoistisk at foreldre velger å få ett barn, andre mener at barnet blir overbeskytta. Hva mener du om enebarn?

Bare litt nysgjerrig

[fru sp]

Det er så mange som mener så mye, og det er lett å såre andre. Vi har bare et barn. Kan dessverre ikke få flere. Ofte slitsomt å forklare. Men at det er egoistisk, nei, d må da folk velge selv utfra situasjonen de lever i. Kan da også være noen som kanskje ikke burde få mange barn... Selv kunne jeg veldig gjerne tenke meg flere barn, men d er ikke en mulighet, kan ofte undre over de som velger et barn og som kan få flere, men så tar jeg meg i det og tenker at folk får bestemme selv.

[Gjest Gjest]

Folk må naturligvis bestemme selv. Ikke alle får mer enn ett barn,selv om de vil.

Det barn med søsken får automatisk - som enebarn ikke får - er jo at de lærer at ikke alt i verden dreier seg om kun dem. Dette må foreldrene sørge for å lære enebarna, og gi dem trening i å omgås andre barn. Det er vel ikke verre...

[Caramba]

Et av mine søsken har ett barn fordi de ikke kan få flere. H*n har det som plommen i egget og har full oppmerksomhet fra sine foreldre, samt får være med på masse moro. Ikke så mye styr å ta med seg bare en unge, kontra flere. Dessuten er h*n utrolig blid og grei, og er veldig glad i sine fettere og kusiner.

Jeg synes ikke det er egoistisk i det hele tatt, men det kan jo være man forandrer mening underveis.... Vi skulle bare ha ett barn, nå har vi tre....

[Gjest gjest- silje]

Vi har et enebarn, og mange har tatt seg den friheten til å fortelle oss at vi er egoistiske osv. Vi har også hørt remsa om at vi burde være egoistiske mtp. når vi selv blir eldre.

Jeg vet ikke hva som er verre jeg. Noen mener jo noe om alt.

Har ei vennine som har flere enn tre, og da kom jo alle rundt henne med innvendinger at 3holdt, og de burde ikke få flere. Så hun har på en måte det samme som oss, alle har visst rett til å fortelle hvor mangen barn man skal ha, og bør ha.

[FireFairy]

Folk kan gjøre som de vil, selv ville jeg ikke hatt enebarn. Men det kommer veldig an på foreldrene. Jeg synes ikke at barn skal bli så bortskjemt at de alltid har rett og alltid får det de peker på. At foreldrene slipper alt de har i hendene bare unger sier noe etc.

Barn har godt av å lære seg folkeskikk og det at de ikke bestandig går først. Det sparer de for mye senere når de begynner i barnehage/skole.

Men så er det jo sånn da, at foreldre som bare får et barn, lar alt dreie seg om barnet. Det er kanskje naturlig, men jeg synes likevel ikke noe om det. Så det er veldig stor forskjell på oppdragelsen på enebarn, og det er vel et større problem det enn at folk velger å få bare ett barn. Min mening

[Gjest gjest- silje]

Folk kan gjøre som de vil, selv ville jeg ikke hatt enebarn. Men det kommer veldig an på foreldrene. Jeg synes ikke at barn skal bli så bortskjemt at de alltid har rett og alltid får det de peker på. At foreldrene slipper alt de har i hendene bare unger sier noe etc.

Barn har godt av å lære seg folkeskikk og det at de ikke bestandig går først. Det sparer de for mye senere når de begynner i barnehage/skole.

Men så er det jo sånn da, at foreldre som bare får et barn, lar alt dreie seg om barnet. Det er kanskje naturlig, men jeg synes likevel ikke noe om det. Så det er veldig stor forskjell på oppdragelsen på enebarn, og det er vel et større problem det enn at folk velger å få bare ett barn. Min mening

Tja det er nok et stort problem når foreldre ikke setter grenser.

Men i dag virker det som om det ikke er lov til å si nei til barnet sitt, mange kikker rart på oss når vi sier nei, og mange sier imot oss, når vi har bestemt en ting.

Vi er ikke urimelige, eller noe slikt, men vi har visse regler og lar ikke barnet bestemme selv om det vil gå uten votter i minus grader, eller barnet får ikke altid viljen sin.

[Gjest Gjest]

Folk må få gjøre som de vil, men jeg personlig kunne ikke tenkt meg å få mere enn ett barn

[Gjest Gjest]

Fullstendig enig med Fru sp og andre over her. Uansett om man har ingen, ett eller mange barn, er det noen som mener mangt og mye om dèt, men alle må få velge utfra sine forutsetninger. Jeg ser ikke noe problem med å ha ett barn. Jeg tror man i dag er blitt veldig bevisste på at enebarn ikke skal bli små keisere, og de jeg kjenner som er enebarn er like omsorgsfulle, empatiske og flinke til å dele/vente på tur/ta hensyn til sosiale regler som alle andre.

He, he... Kom til å tenke på hva jeg sa til ei nabodame som begynte å legge ut om hvor usunt det var å være enebarn, om bortskjemte enebarn osv, da en av disse enebarna var på besøk hos meg; "Vel er han enebarn, men han har lært å dele både på tid, ting og oppmerksomhet. Han er en omsorgsfull og flink gutt, som ikke minst er høflig og grei og har lært å ikke stikke nesa si i andre sine liv og bry seg med ting han ikke har noe med. Dèt er det ikke alle voksne som har...". Hun ble naturligvis dritsur!! Kan ikke skjønne hvorfor

[fru sp]

Hvorfor tror noen at enebarn må bli bortskjemte og kreve all oppmerksomhet? Da tror jeg jammen ikke dere kjenner så mange!!! Vår sønn er ikke bortskjemt og vi sier ofte NEI. Han har mange søskenbarn, de er ikke enebarn, jammen er de mye mer bortskjemt enn vårt barn, besteforeldre bemerker d ofte. Det er foreldrene det kommer ann på, ikke enebarnet

[Pingting]

Jeg er enebarn selv, og ser både det positive og negative ved det.

Foreldrene mine var ihvertfallk veldig bevisste på at jeg skulle lære meg å dele tidlig, både på oppmerksomhet og ting. Jeg begynte i barnehage veldig tidlig, og vi var besøkshjem for andre barn en stund. Jeg har definitivt aldri blitt bortskjemt på materielle ting, og er ikek vant til å få vilja mi i "alt". Så akkurat den biten har nok mye med foreldrene å gjøre, ikke antallet barn. Jeg kjenner bortskjemte søsken og bortskjemte enebarn, tror ikke det er noen automatikk der.

Jeg synes det er helt greit å være enebarn. Grunnene til at folk kun får ett barn kan jo være så mange. Situasjonen i familien min var slik at det ikke hadde vært riktig for foreldrene mine å få flere barn, så jeg synes de har tatt et riktig valg der.

Den eneste virkelig dumme tingen jeg kan komem på er at vi allerede er en veldig liten familie, og at jeg har få jeg virkelig kan dele ting med. Når foreldrene mine dør har jeg liksom ingen på min egen alder... På den andre siden synes jeg ikke det i seg selv er god nok grunn til å få flere barn. Det er jo ingen garantier for at søsken vil ha et nært forhold, jeg kjenner jo også folk som har søsken de snakker med i jula og på bursdager, og that's it.

[Sissan]

Jeg syns det er litt trist at mannen min er enebarn, fordi det gjør familien vår så liten. Det føles sårbart. Samtidig er man jo ikke garantert at det er positivt med søsken gjennom hele livet.

Svigers blir jo også gamle etterhvert, og da er han alene om det. Det må være både slitsomt og ensomt å ikke kunne dele foreldrenes alderdom med søsken, tenker jeg.

Men jeg mener ikke det er noen grunn til å få flere barn enn man ønsker seg, og alle må velge det som er rett for dem

[MarianneE]

Jeg forstår bare ikke hvorfor det er egoistisk å få et barn.

Er det fordi barnet ikke får søsken?

Det er vel -slik jeg ser det- viktigst å ta seg av det/de barnet en har, også får evt flere barn komme som det kommer?

Dessuten er det helt utrolig hva folk legger nesene sine borti.

Gærnt er det om du ikke vil ha flere enn et, og gærnt er det om du vil ha "for mange"

Jenta vår bli enebarn.

Det er først og fremst mannen min som ikke vil ha flere.

Grunnen er b.la at det tok 6 år før jeg ble gravid, han er 36 nå, jenta vår er født 2 mnd prematur...

Siste halve året har jeg kjent at jeg gjerne kunne hatt ett, kanskje to barn til. Skjønt... hjertet sier ja, fornuften er i tvil av flere grunner.

Men, mannen min vil ikke, så da blir det bare et barn her.

Hun går i bhg, vi er opptatte av at hun skal lære det og dele, hun har 4 søskenbarn hun forguder, hun er ofte sammen med andre barn når hun ikke er i bhg...

Kanskje er det egoistisk av oss, men det er da heller ikke riktig av oss og få et barn til for å gjøre andre til lags.

[angelou]

Jeg syns det er litt trist at mannen min er enebarn, fordi det gjør familien vår så liten. Det føles sårbart. Samtidig er man jo ikke garantert at det er positivt med søsken gjennom hele livet.

Svigers blir jo også gamle etterhvert, og da er han alene om det. Det må være både slitsomt og ensomt å ikke kunne dele foreldrenes alderdom med søsken, tenker jeg.

Men jeg mener ikke det er noen grunn til å få flere barn enn man ønsker seg, og alle må velge det som er rett for dem

Jeg er veldig enig, det er likt hos oss. Jeg har tre søsken og stor familie, og sambo er enebarn og foreldrene hans er enebarn. Han har aldri ønsket seg søsken, ikke før nå når besteforeldre begynner å gå bort og de eneste han har igjen er mor og far...

Når det er sagt så har han aldri vært særlig bortskjemt og har ifølge han selv alltid syntes det har vært helt greit å være enebarn. Men vi er veldig enige om at lillegutt skal få søsken, for det er riktig for oss. Noen vil ha ett barn, andre vil ha fire, er det ikke fint at man heldigvis får velge det som er riktig for seg selv?

[Gjest Gjest]

Nå er jeg fortsatt ganske ung, men jeg har aldri ønsket meg søsken eller savnet å ha noen. Ofte så hører man om enebarn som har et nesten romantisert syn på det å ha søsken, altså å ha en innebygget bestevenn som støtter deg, men jeg så gjennom mine venninner at det ikke behøvde å være slik. Tror det nesten må være sårere at søstre eller brødre blir ekstremt forskjellsbehandlet av foreldrene enn å ikke ha noen. Det er mange andre faktorer som spiller inn i å ha en grei oppvekst enn bare det å ha søsken. Andre ting som skjedde i barndommen min var mindre gode, men akkurat hjemmesituasjonen ville jeg ikke endret på.

Kanskje fordi jeg kjenner få enebarn, men alle ungene som var frekke og sjefete mot meg eller mot mine venner og bekjente i oppveksten hadde minst et søsken... hvordan kan det ha seg?

Å se at voksne klager på bortskjemte og vanskelige enebarn, samtidig som de virker som de aldri setter grenser for oppførselen til sine tre små synes jeg nesten er ekkelt å se på.

Foreldrene mine har alltid forsøkt å lære meg å være nøysom og ansvarsfull, og å ta hensyn til at andre mennesker har behov og følelser. Og de har sagt at jeg var veldig grei å ta med til andre, på tur, besøk osv. Materielt sett tror jeg ikke jeg heller har levd i overflod, hadde så godt som aldri merkeplagg, men gikk ofte i arvetøy fra søskenbarn, hadde ikke kjempedyre fritidsaktiviteter osv. Hjemme var jeg pratsom og glad, i andre situasjoner var jeg mer stille og sjenert og ventet alltid til det var min tur.

[Gjest Lars]

Vi har et enebarn, og mange har tatt seg den friheten til å fortelle oss at vi er egoistiske osv. Vi har også hørt remsa om at vi burde være egoistiske mtp. når vi selv blir eldre.

Jeg vet ikke hva som er verre jeg. Noen mener jo noe om alt.

Har ei vennine som har flere enn tre, og da kom jo alle rundt henne med innvendinger at 3holdt, og de burde ikke få flere. Så hun har på en måte det samme som oss, alle har visst rett til å fortelle hvor mangen barn man skal ha, og bør ha.

Det er ganske rart hva folk kan få seg til og mene mye om enkelte tror de vet best alt.

Jeg kjenner flere som både er og har enebarn. Tror disse har det minst like bra som søsken.

Myten er jo at enebarn ikke lærer sog og dele fordi de ikke har noen og dele med. Det er helt feil flere undersøkelser er gjort på at enebarn ikke er mere bortskjemte enn søsken. Yngste barn blandt et eller to søsken har større risiko for og bli bortskjemt.

Selv synes jeg et barn virker best for barnet, men ingen har noen fasit og til syvende og sist kommer det jo ann på foreldrene:)

[Gjest pysepusen]

Jeg er enebarn selv og synes det er helt grusomt! Da jeg var liten hadde jeg aldri noen å leke med når man ikke kunne leke med naboer (familiedager...), da jeg ble større måtte jeg være alene med på ferie med mindre ingen venner kunne være med (om noen fikk lov/kunne være med fikk jeg alltid ha med en venn da). Og nå når jeg er voksen er det litt av et ansvar man sitter på om noe skulle skje (foreldrene mine er skilt og pappa har ingen). Tenk om han dør da - jeg har ingen å ordne begravelse sammen med. Eller når han blir etc. etc...

Nei, her skal vi ha minst to - helst tre!

Endret 21. mars 2011 av pysepusen

[Redbull]

Syns det høres stusselig ut å være "alene" hver ferie, julafta osv.. Men eg kjenner mange kjempekjekke enebarn som apsolutt ikke er bortskjemt på annet enn kjærlighet

[AnonymBruker]

Om en av ulike grunner ikke vil eller kan få flere enn et barn, så må jo det være greit. Jeg kjenner flere enebarn, blant annet samboeren min og en av bestevenninnene fra barndommen, og de er ikke bortskjemte eller mangler sosial trening... Det er jo først og fremst opp til foreldrene. Broren min har også bare ett barn, og dette barnet har strenge nok grenser, er vant med å omgåes voksne (er også eneste barn i nær familie foreløpig) og er veldig sosial med jevnaldrende. Broren min er utadvent og har mye kontakt med naboer, foreldre i barnehagen etc. Ei venninne som er enebarn, og gift med et annet enebarn, hvor begge i tillegg har gamle foreldre og søskenbarn som er nokså mye eldre enn dem, ønsker helt bestemt å få mer enn ett barn. Delvis for å unngå at den førstefødte blir "det eneste" barnet og så og si den eneste unge i hele familien.

Jeg tror at det kan være ekstra viktig å være litt sosial med andre, (voksne også) kanskje "låne med seg" søskenbarn eller venner fra skole og barnehage etc, om man bare har ett barn. Hvis foreldrene er for sære og asosiale, tror jeg et enebarn kan bli mer negativt preget enn om det var flere søsken, for å generalisere.

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg er veldig glad for at jeg har søsken selv, jeg er kjempeglad i broren min og tantebarnet På den annen side hadde jo alt vært annerledes hvis jeg var enebarn, så det er vanskelig å si hvordan dét hadde vært. Antagelig hadde jeg ikke tenkt så bevisst over at jeg savnet søsken da. Har ikke barn selv, og vet ikke om jeg vil ha, men i tilfelle kan det hende det bare blir ett (eller tvillinger, som en bonus).