Sosial angst på jobb

[Gjest Gjest]

Hva gjør dere som har sosial angst på jobb? Hvilke problemer støter dere på, og hvordan løser dere det?

Jeg har heldigvis en jobb med eget kontor, men sliter litt i en del sammenhenger. Som når vi skal ha avdelingsmøter. Sjefen vil at hver enkelt rundt bordet skal si noen ord om hvordan de ligger an. Jeg sitter bare og venter på min tur mer og mer skrekkslagen for når øyeblikket kommer da alles blikk vendes mot meg. Det er helt grusomt. Etterpå vet jeg knapt hva jeg har sagt. Det blir verre jo lenger jeg må vente på tur. Har prøvd å sette meg ved siden av sjefen så jeg skal bli førstemann, men da begynner han så klart på motsatt side så jeg blir sist.

En annen ting jeg har slitt med var da jeg måtte gjøre noen oppgaver i et landskap. Havnet i en "stjerne" så vi satt overfor hverandre hele dagen. I tillegg satt jeg sånn at det hele tiden gikk folk bak plassen min. Helt pyton. Takk og pris for egne kontor.

Og før noen foreslår "Vær åpen om det", så har jeg erfart (i skolesammenheng) at det blir mye verre når folk vet om det.

[Lapetos]

Har ikke tips til deg, desverre - men jeg har erfart at det å være åpen om det har fungert ganske så bra. Ihvertfall til sjefer. Jeg jobber ikke nå, delvis grunnet angst, men også grunnet andre relativt alvorlige psykiske lidelser. Det er viktig å få sjefen din til å forstå hvordan dette påvirker deg. Vis gjerne til en legeerklæring eller ett eller annet, om at du sliter. Forklar ham/henne hvordan det er for deg å bli satt i situasjoner som du blir satt i.

Si at du ikke liker å snakke i forsamlinger, og i det hele tatt. Vi har desverre ikke vært så flinke til å opplyse om slike lidelser i norge, så det er ikke så mange som vet om det. Men: Du har krav på å bli tatt hensyn til!

Jeg anbefaler åpenhet.

[Gjest Gjest]

Jeg anbefaler åpenhet.

Helt uaktuelt med min sjef, dessverre, det var også delvis derfor jeg skrev ikke si vær åpen om det

Dessverre så er det sånn i Norge at om man ymter frempå om slike problemer så sier bare folk neiiida, bare prøv så går det mye bedre.

[Lapetos]

Helt uaktuelt med min sjef, dessverre, det var også delvis derfor jeg skrev ikke si vær åpen om det

Dessverre så er det sånn i Norge at om man ymter frempå om slike problemer så sier bare folk neiiida, bare prøv så går det mye bedre.

Jeg synes det burde vært mer åpenhet om slike sykdommer i norge, generelt - mer åpenhet = mer forståelse Jeg vet nøyaktig hvordan du har, BTW - jeg har måttet avbryte skolegang og alt mulig pga angst. Men jeg har lært, etter mange år, å være fullstendig åpen om det jeg sliter med. Og jeg føler det har hjulpet meg

Kan jeg spørre om hvorfor det er uaktuelt med din sjef? Er man i en lederstilling, burde man jo ihvertfall være opplyst om slike ting. Men, selvsagt, man kan ikke forvente annet når psykiske lidelser er såpass tabu-belagt som de er.

Lykke til, uansett hva du gjør

[Gjest Gjest]

Sjefen er negativ mot folk som er mye syke, og tar det gjerne opp i plenum. Folk som slet med hodepine pga støy fikk likevel revet kontorveggen sin, etc. Og som sagt, fra skolesammenheng vet jeg at jeg sliter mye mer når folk vet om det. Jeg tok det opp en gang for om mulig å få fritak fra muntlige fremføringer, men det slo motsatt vei. Jeg måtte "bare prøve", og da ble det mye verre når alle visste at det var et problem. Det hjelper ikke mye at folk sier etterpå at det gikk sååå bra, når du selv hadde det helt grusomt og var besvimelsen nær. Så den utdanningen måtte jeg til slutt avbryte. Det har tross alt gått mye bedre å begynne på nytt med folk som ikke kjenner til den siden av meg, selv om det dukker opp sånne problemområder som møter. Heldigvis er det ikke så alt for mye av det i min jobb. Men kunne tenkt meg å høre fra folk som sliter med sånt og hvordan de løser det i hverdagen. Har fått inntrykk av at det er ganske mange med slike problemer her på forumet.

[Gjest fisk]

Sjefen er negativ mot folk som er mye syke, og tar det gjerne opp i plenum. Folk som slet med hodepine pga støy fikk likevel revet kontorveggen sin, etc. Og som sagt, fra skolesammenheng vet jeg at jeg sliter mye mer når folk vet om det. Jeg tok det opp en gang for om mulig å få fritak fra muntlige fremføringer, men det slo motsatt vei. Jeg måtte "bare prøve", og da ble det mye verre når alle visste at det var et problem. Det hjelper ikke mye at folk sier etterpå at det gikk sååå bra, når du selv hadde det helt grusomt og var besvimelsen nær. Så den utdanningen måtte jeg til slutt avbryte. Det har tross alt gått mye bedre å begynne på nytt med folk som ikke kjenner til den siden av meg, selv om det dukker opp sånne problemområder som møter. Heldigvis er det ikke så alt for mye av det i min jobb. Men kunne tenkt meg å høre fra folk som sliter med sånt og hvordan de løser det i hverdagen. Har fått inntrykk av at det er ganske mange med slike problemer her på forumet.

Huff, synes det er forferdelig at du skal presses inn i situasjoner du klart ikke mestrer enda. "du må da bare prøve" er ikke så fornuftig å komme med når det eneste du tenker på er "snart er det min tur, snart er det min tur" samtidig som du kjenner hjertet i halsen, kaldsvetten og nervene komme.

Møter er en forferdelig ting når man har sosial angst, ikke møtet i seg selv med redselen for å bli plukket ut, eller spurt om noe. Den stillheten og tusen øyne som stirrer på en når man sitter og tenker for harde livet på svaret er ille. Ofte blir svaret bare "øh, det må jeg tenke litt mer over" eller noe i den duren, for å få det overstått. Samtidig som man kjenner ansiktet rødmer og hjertet raser avgårde.

Man blir ofte sett på som sær og overlegen fordi man ikke kommer med en vits eller lar skravla gå. Det er så vondt når man så gjerne vil men ikke får det til. Blir ofte at man bare jobber med sitt og snakker minst mulig med kolleger.

[Gjest lillefisk]

Jeg har kansje en lignende slik angst, og i et møte en gang så mistet jeg HELT mæla. JEg fikk bare ut noen stutrende usammenhengende lyder, men ingen lo! Heldigvis klarte jeg å si noe forståelig etterhvert, men huff, det var ubehagelig. Starter i ny jobb neste uke..blanke ark og nye mennesker. Jeg ønsker å være mere utadvent og ønsker å kunne klare å prate blant mange mennesker..Så jeg får bare prøve å bli modigere / venne meg av angsttankene ved å prøve gang på gang å bli flinkere. Huff..