Flere barn bor med far - mot et vendepunkt?

[Gjest Gjest_Hanne_*]

I en annen tråd her fokuseres det på at de fleste barn bor hos mor, og hvorfor de gjør det. I denne linken får man kanskje svar på det, og svar på hvorfor flere nå bor hos far enn tidligere. Statistikken er fra 2005, jeg tror ikke det finnes undersøkelser som er nyere enn dette.

http://www.ssb.no/ssp/utg/200303/01/

I forrige artikkel pekes det på at fedrekvoten kan være en av grunnene til at flere barn nå bor hos sine fedre. Fra denne undersøkelsen og til nå har fedrekvoten økt fra 4 til 6 uker. I artikkelen under står det at fedrekvoten nå skal økes til 10 uker.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/po....ece#xtor=RSS-3

Det ser ikke ut til å bli noen lov om at foreldre skal være enige ved flytting av felles barn, lovforslaget sier en varslingsfrist på 6 uker. I tillegg til dette foreslås det en annen lovformulering av "vanlig Samvær" som øker "det vanlige" samværet. Link under til dette:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/r....html?id=567744

Jeg tror vi sakte men sikkert går mot likestilte foreldre, kanskje for sakte, men ihvertfall er det NOE fremdrift;)

[Far til 2]

I en annen tråd her fokuseres det på at de fleste barn bor hos mor, og hvorfor de gjør det. I denne linken får man kanskje svar på det, og svar på hvorfor flere nå bor hos far enn tidligere. Statistikken er fra 2005, jeg tror ikke det finnes undersøkelser som er nyere enn dette.

http://www.ssb.no/ssp/utg/200303/01/

I forrige artikkel pekes det på at fedrekvoten kan være en av grunnene til at flere barn nå bor hos sine fedre. Fra denne undersøkelsen og til nå har fedrekvoten økt fra 4 til 6 uker. I artikkelen under står det at fedrekvoten nå skal økes til 10 uker.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/po....ece#xtor=RSS-3

Det ser ikke ut til å bli noen lov om at foreldre skal være enige ved flytting av felles barn, lovforslaget sier en varslingsfrist på 6 uker. I tillegg til dette foreslås det en annen lovformulering av "vanlig Samvær" som øker "det vanlige" samværet. Link under til dette:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/r....html?id=567744

Jeg tror vi sakte men sikkert går mot likestilte foreldre, kanskje for sakte, men ihvertfall er det NOE fremdrift;)

Jeg ha ikke gått gjennom linkene dine, men det ser ut til å være en del interesant informasjon der.

Når det gjelder antall barn som bor hos far så tror jeg IKKE denne andelen vil øke om vi ser dagens praksis hvor barn bor ENTEN hos mor eller far.

Jeg tror fedre på generell basis er mye mer forsiktig med å kreve eneomsorg. Men stadig flere fedre ber om delt omsorg. Dette kan medføre at flere barn på sikt bor hos far. Men det er i så tilfelle et utilsiktet resultat ettersom fedrene ikke synes å ha noen interesse av å ha omsorgen alene og på denne måten frata barnet samvær med mor. De fleste fedre ber "bare" om felles omsorg tiltross for begrenset mulighet for dette med dagens lovverk.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg ser at det foreslåtte "vanlig samvær" er vesentlig større enn det gamle. Altså en positiv utvikling.

Dette her:

Barnelovutvalget mener at det bør gå fram av barneloven § 43 at samvær kan fastsettes til opp til 7 av 14 dager. Utvalget mener at hvor et slikt omfattende samvær er til barnets beste, bør ikke domstolene være tilbakeholdne med å fastsette en samværsordning som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, selv om barnet altså har fast bosted hos en av dem.

Og

Justisdepartementeter ikke enig i at domstolene skal kunne pålegge samvær som utgjør halvparten av tiden og mener det er vesentlig at et så omfattende samvær er basert på frivillighet.

Det blir spennende å se hvor de lander. Jeg kan ikke helt se for meg at det er til beste for barnet at det dømmes 50% samvær hvis samværsforelder ikke er villig, men kanskje jeg misforsto justitsdepartemendets kommentar. Det ser i hvertfall ut til at det skal bli lettere, og vanligere, med mer samvær enn nå, helt op ptil 50%, og det mener jeg er en positiv utvikling.

Jeg bet meg også merke i det skal være nok at en av foreldrene samtykker i at barn får helsehjelp. Også det positivt.

[Gjest Gjest]

Jeg ser at det foreslåtte "vanlig samvær" er vesentlig større enn det gamle. Altså en positiv utvikling.

Dette her:

Barnelovutvalget mener at det bør gå fram av barneloven § 43 at samvær kan fastsettes til opp til 7 av 14 dager. Utvalget mener at hvor et slikt omfattende samvær er til barnets beste, bør ikke domstolene være tilbakeholdne med å fastsette en samværsordning som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, selv om barnet altså har fast bosted hos en av dem.

Og

Justisdepartementeter ikke enig i at domstolene skal kunne pålegge samvær som utgjør halvparten av tiden og mener det er vesentlig at et så omfattende samvær er basert på frivillighet.

Det blir spennende å se hvor de lander. Jeg kan ikke helt se for meg at det er til beste for barnet at det dømmes 50% samvær hvis samværsforelder ikke er villig, men kanskje jeg misforsto justitsdepartemendets kommentar. Det ser i hvertfall ut til at det skal bli lettere, og vanligere, med mer samvær enn nå, helt op ptil 50%, og det mener jeg er en positiv utvikling.

Jeg bet meg også merke i det skal være nok at en av foreldrene samtykker i at barn får helsehjelp. Også det positivt.

Veldig positivt at det skal være nok at en av foreldrene samtykker i at barn får helsehjelp.

Når det gjelder delt omsorg mener jeg det bare er realistisk hvis foreldrene bor i nærheten av hverandre. Hvis foreldrene bor flere mil fra hverandre blir det mye stress for å komme til skole. Og vanskelig å være sammen med skolekamerater og delta i faste fritidsaktiviteter etter skoletid. Et alternativ er at barna bor fast et sted og foreldrene bytter på å flytte ut annen hver uke. Jeg vil tro det er lettere for voksne å flytte annen hver uke enn det er for barn.

[Gjest Kurt]

De fleste fedre ber "bare" om felles omsorg tiltross for begrenset mulighet for dette med dagens lovverk.

Det er fordi det for de fleste fedre passer best å ikke ha barna hos seg mer enn nødvendig. Det er en kjensgjerning at mødre er sterkere knyttet til barna enn fedre er. Og de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør. Jeg har ingen statistikk, men vet at flere av mine kolleger i Nordsjøen er svært glade for å være kvitt ungemas to uker i måneden, og de tre-fire ukene de er hjemme, så drar de enten på turer med kamerater eller gjør annet for å slippe å være for mye familiefar. Haddew en mor opptrådt slik, så hadde hun umiddelbart blitt beskyldt for å ikke være glad i barna sine. Det er forskjell på kjønnene, og det er det lurt å akseptere. Også du far til 2 skjønner at det i all hovedsak og i de fleste tilfeller er mor som er den beste omsorgspersonen, fordi hun har et mye større spekter enn far å tilby sine barn. Det betyr ikke at det ikke finnes menn som ikke er tilbærmet like gode omsorgspersoner.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Jeg ha ikke gått gjennom linkene dine, men det ser ut til å være en del interesant informasjon der.

Når det gjelder antall barn som bor hos far så tror jeg IKKE denne andelen vil øke om vi ser dagens praksis hvor barn bor ENTEN hos mor eller far.

Jeg tror fedre på generell basis er mye mer forsiktig med å kreve eneomsorg. Men stadig flere fedre ber om delt omsorg. Dette kan medføre at flere barn på sikt bor hos far. Men det er i så tilfelle et utilsiktet resultat ettersom fedrene ikke synes å ha noen interesse av å ha omsorgen alene og på denne måten frata barnet samvær med mor. De fleste fedre ber "bare" om felles omsorg tiltross for begrenset mulighet for dette med dagens lovverk.

Jeg tror du kan ha rett i at menn ber om delt istedefor fast bosted for barna uten at jeg har sett noen statistikk på dette. Jeg tror også at i dette stressende samfunnet så kan det ofte være best for barna at foreldrene deler på det daglige ansvaret for dem. Foreldre trenger tid til seg selv og sine ting også

Jeg har også inntrykk av at menn ikke er opptatt av å være superforelder, jeg tror mange mødre(meg blant annet...) stresser for å være en perfekt forelder, stresser for å ha det rent og pent og å gjøre alt "rett" Jeg tror vi er for snare å klage på far for at han ikke gjør ting på vår måte:)

Utover det så synes jeg at utganspunktet i barneloven kunne hvert delt bosted, og deretter finne individuelle løsninger for de familiene dette ikke funker for.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Veldig positivt at det skal være nok at en av foreldrene samtykker i at barn får helsehjelp.

Når det gjelder delt omsorg mener jeg det bare er realistisk hvis foreldrene bor i nærheten av hverandre. Hvis foreldrene bor flere mil fra hverandre blir det mye stress for å komme til skole. Og vanskelig å være sammen med skolekamerater og delta i faste fritidsaktiviteter etter skoletid. Et alternativ er at barna bor fast et sted og foreldrene bytter på å flytte ut annen hver uke. Jeg vil tro det er lettere for voksne å flytte annen hver uke enn det er for barn.

Jeg er veldig enig at dette bør være utgangspunkt for delt bosted:)

[Far til 2]

Det er fordi det for de fleste fedre passer best å ikke ha barna hos seg mer enn nødvendig. Det er en kjensgjerning at mødre er sterkere knyttet til barna enn fedre er.

Hei "Kurt"

Det du sier her mener jeg er så tullete at det bare er ytterligående mødre som er enig med deg ( tok du den ?).

Hvor mye samvær er "ikke mer enn nødvendig" ? Og hvordan vet du hva som er "nødvendig for "Hans og Grete som kansje bor 5 mil fra deg og som du ikke kjenner ?

Og de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør.

Mener du dette seriøst ???

Etter min mening er slike meninger så ekstreme at ordet ekstrem ikke er sterkt nok i og med at du dømmer alle fedre i en enseste setning, men implesit fitar alle kvinner for det du dømmer mennene for.

Er det ikke på tide å bli LITT mer objektiv ?

Jeg har ingen statistikk, men vet at flere av mine kolleger i Nordsjøen er svært glade for å være kvitt ungemas to uker i måneden, og de tre-fire ukene de er hjemme, så drar de enten på turer med kamerater eller gjør annet for å slippe å være for mye familiefar. Haddew en mor opptrådt slik, så hadde hun umiddelbart blitt beskyldt for å ikke være glad i barna sine. Det er forskjell på kjønnene, og det er det lurt å akseptere. Også du far til 2 skjønner at det i all hovedsak og i de fleste tilfeller er mor som er den beste omsorgspersonen, fordi hun har et mye større spekter enn far å tilby sine barn. Det betyr ikke at det ikke finnes menn som ikke er tilbærmet like gode omsorgspersoner.

Jeg kan vel egentlig ikke bli sint på deg for disse vanvittige påstandene. Jeg ønsker heller ikke å trekke meg opp tiltross for at jeg tror du mener det utifra mange debatter vi har hatt tidligere (men da har du brukt andre kvinnenavn og mannsnavn som alias).

Men jeg håper for dine barns skyld at du ikke er skilt og har omsorgen alene. For mye tyder på at om du har omsorgen alene så er ikke dette et objektivt valg gjort på barnas premisser. Men dette er vel heller ikke interesant for deg.

[Gjest Gjest]

Jeg ha ikke gått gjennom linkene dine, men det ser ut til å være en del interesant informasjon der.

Når det gjelder antall barn som bor hos far så tror jeg IKKE denne andelen vil øke om vi ser dagens praksis hvor barn bor ENTEN hos mor eller far.

Jeg tror fedre på generell basis er mye mer forsiktig med å kreve eneomsorg. Men stadig flere fedre ber om delt omsorg. Dette kan medføre at flere barn på sikt bor hos far. Men det er i så tilfelle et utilsiktet resultat ettersom fedrene ikke synes å ha noen interesse av å ha omsorgen alene og på denne måten frata barnet samvær med mor. De fleste fedre ber "bare" om felles omsorg tiltross for begrenset mulighet for dette med dagens lovverk.

Det som er viktig nå er vel hvorvidt det skjer en utvikling til fordel for far og barns samvær, og det gjør det jo. For meg ser det ut til at det blir mer og mer normalt at de deler 50/50. Kan forsåvidt være at dette gjelder de som er unge i dag og at de som er 35-40 fortsatt velger tradisjonelt, men i min nærhet er det sjelden snakk om annet enn at det skal deles likt der det er ønskelig og gjennomførbart.

Det er vel i grunnen viktigere enn at far skal ha hovedomsorg. Men ser den at far ennå stiller svakere enn mor der det oppstår uenighet og det er veldig synd.

[Far til 2]

Veldig positivt at det skal være nok at en av foreldrene samtykker i at barn får helsehjelp.

Når det gjelder delt omsorg mener jeg det bare er realistisk hvis foreldrene bor i nærheten av hverandre. Hvis foreldrene bor flere mil fra hverandre blir det mye stress for å komme til skole. Og vanskelig å være sammen med skolekamerater og delta i faste fritidsaktiviteter etter skoletid. Et alternativ er at barna bor fast et sted og foreldrene bytter på å flytte ut annen hver uke. Jeg vil tro det er lettere for voksne å flytte annen hver uke enn det er for barn.

Jeg har stor forståelse for det du skriver, men er samtidig skeptisk ettersom resultatet av dette er at den som blir boende (les din mening om skolekamerater og fritidsaktiviteter) også defineres som eneste egnede bostedsforelder SÅFREMT den andre forelderen må flytte et stykke unna. Dette betyr altså at om en av foreldrene har råd til å bli boende i tidligere felles bolig, eller skaffer seg ny bolig nært opp mot den gamle og den andre forelderen ikke kan gjøre det samme, så blir det bare en bostedforelder ???

Dette mener jeg er feil og er ikke å ha fokus på barnet og barnets beste. Jeg synes flere variabler bør legges til grunn for omsorgsløsning, men at bolig kan være ett av de faktorene en bør ta hensyn til.

[Far til 2]

Det som er viktig nå er vel hvorvidt det skjer en utvikling til fordel for far og barns samvær, og det gjør det jo. For meg ser det ut til at det blir mer og mer normalt at de deler 50/50. Kan forsåvidt være at dette gjelder de som er unge i dag og at de som er 35-40 fortsatt velger tradisjonelt, men i min nærhet er det sjelden snakk om annet enn at det skal deles likt der det er ønskelig og gjennomførbart.

Det er vel i grunnen viktigere enn at far skal ha hovedomsorg. Men ser den at far ennå stiller svakere enn mor der det oppstår uenighet og det er veldig synd.

Dette er jeg enig med deg i, og det er interesant å høre at alternativene mht omsorgsløsning utvikler seg veldig likt i ditt nærmiljø som der jeg bor. Faktisk vil jeg si at andelen foreldre som velger felles omsorg-50/50 har EKSPLODERT her vi bor, og jeg tror faktisk andelen foreldre som har valgt 50/50 nå er oppe i ca 70%-80% for klassen til et av våre barn. I den andre klassen er det desverre en gode del lavere.

Totalt sett er jeg imidlertid ganske sikker på at det er en kraftig økning de siste årene av foreldre som velger 50/50. Dette lover godt for veldig mange barn ettersom 50/50 vil medføre at stadig færre barn vil savne sine fedre slik de gjorde for en del år tilbake.

[Gjest Gjest_P_*]

Det er fordi det for de fleste fedre passer best å ikke ha barna hos seg mer enn nødvendig. Det er en kjensgjerning at mødre er sterkere knyttet til barna enn fedre er. Og de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør. Jeg har ingen statistikk, men vet at flere av mine kolleger i Nordsjøen er svært glade for å være kvitt ungemas to uker i måneden, og de tre-fire ukene de er hjemme, så drar de enten på turer med kamerater eller gjør annet for å slippe å være for mye familiefar. Haddew en mor opptrådt slik, så hadde hun umiddelbart blitt beskyldt for å ikke være glad i barna sine. Det er forskjell på kjønnene, og det er det lurt å akseptere. Også du far til 2 skjønner at det i all hovedsak og i de fleste tilfeller er mor som er den beste omsorgspersonen, fordi hun har et mye større spekter enn far å tilby sine barn. Det betyr ikke at det ikke finnes menn som ikke er tilbærmet like gode omsorgspersoner.

Dette må jeg bare kommentere, for jeg syns det er hårreisende at du tillegger fedre disse meningene. Jovisst er det noen fedre som ikke ønsker å ha barna mer enn nødvendig, men det er langt fra de fleste!

Og det er sikkert fedre der ute som øker samværet av økonomiske grunner, men jeg nekter å tro at det er noen stor gruppe.

Jeg er heller ikke enig i at mor er en bedre omsorgsperson i hovedsak. Jeg tror de fleste menn er like gode foreldre som kvinner er det, og at den store forskjellen er øvelse, ikke evne.

Mine nordsjø-kjente forteller forresten at det finnes en vits som går sånn: Hvorfor skal jeg være på jobb i to uker, når jeg er uthvilt etter en? Det er en vits!

[Gjest Gjest_HAnne_*]

Er det ikke på tide å bli LITT mer objektiv ?

Du refererer til et utsagn fra Knut som sier at "de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør."

Dette er erfaringen til både meg og flere jeg kjenner. Selv ble jeg alene med tvillingguttene, fordi far ikke ønsket å være far. Jeg valgte å klare meg selv, spurte aldri om bidrag heller. Vi klarte oss, selv om det var trangt økonomisk mange ganger. Spurte ham mange ganger om han ikke ønsket å se sønnene sine, men han var ikke interessert. Etter en bilulykke ble jeg arbeidsufør. Etter sykemelding ble det rehabilitering, og plutselig falt inntekten dramatisk. Barna led under dette, og jeg måtte likevel be om bidrag fra far. Siden han hadde gjort det klart at han ikke ønsket noen som helst kontakt med oss, så valgte jeg å henvende meg til NAV. Da var guttene blitt 7 år gamle. Barnefaren var helt tydelig overfor NAV, han ville ikke betale. Men det var han jo nødt til. Så svarte han at da ville han betale minst mulig, og da sa NAV at det kom an på hvor mye samvær han hadde med barna. Jeg var jo kjempeglad for at barna endelig skulle få treffe faren som de hadde savnet hele oppveksten. Han fikk møte dem over flere ganger, men det fungerte dårlig. Han var ikke tilstedet for guttene, han ville ikke bli kjent med dem. De satt i sofaen hans og ventet på at han skulle bli ferdig på pc'en, i telefonen, eller med alt det andre han hadde å gjøre og å organisere. Han tok dem aldri med ut på ting, ikke på restaurant, ikke på aktiviteter. De satt passive i leiligheten hans under hvert samvær.

Er det noen som i det hele tatt lurer på hvorfor det ble sånn? Han gjorde det klart for NAV at han ikke ønsket å betale, og valgte derfor samværet ene og alene ut fra økonomiske interesser. I dag er guttene blitt 12 år gamle. Faren ønsker ikke lenger samvær, han betaler heller ikke mer enn det han gjorde den perioden han hadde samvær. Men jeg har godtatt dette. Nå slipper iallfall barna å være hos en far som ikke har interesse av dem. Min historie er neppe enestående, fartil2. Alt jeg ønsket i livet var at far skulle få bli kjent med de to fantastiske sønnene sine. Men det vil han ikke. Det eneste han ønsket var å ikke bli "rammet" økonomisk.

Nå ble barna tvunget inn i et samvær som barna ønsket, men ikke far. HVor skadelig tror du ikke dette var for guttene, når de ble avvist så brutalt som de ble?

[Gjest Kurt]

Jeg har aldri vært i debatt med deg, men har lest mye av det oppgulpet du har kommet med gjennom tidene. Verst er manipuleringen og hersketeknikkene, som det var en rekke eksempler på i innlegget du skrev til meg. Jeg skal ha meg frabedt slikt vås. Vil du diskutere, får du gjøre det saklig, hvis ikke kan du holde kjeft. Jeg er selv en gos far, kommer godt overens med barnas mor, og vi har valgt en ordinær samværsordning fordi vi mener det passer best i vår situasjon. Jeg jobber innenfor psykiatrien, og kjenner lusa på gangen når det gjelder ord-terror. Du er dessverre en mester, ta det ikke som et kompliment, du er en sørgelig representant for fedre flest:

Hei "Kurt"

Å antyde at dette ikke er "Knut" og ikke en mann, men en kvinne,

Det du sier her mener jeg er så tullete at det bare er ytterligående mødre som er enig med deg ( tok du den ?).

Å antyde at motdebattanten er en kvinne, ytterligere sådan

Jeg ønsker heller ikke å trekke meg opp tiltross for at jeg tror du mener det utifra mange debatter vi har hatt tidligere (men da har du brukt andre kvinnenavn og mannsnavn som alias).

Å gå ut fra at man har hatt mange debatter med vedkommende tidligere, kun utfra det faktum at man er uenig med vedkommende. Å beskylde motdebattanter for å ha hatt flere alias. Vet du hva, fartil2, i psykiatrien kaller vi dette paranoid psykose.

Men jeg håper for dine barns skyld at du ikke er skilt og har omsorgen alene. For mye tyder på at om du har omsorgen alene så er ikke dette et objektivt valg gjort på barnas premisser. Men dette er vel heller ikke interesant for deg.

"For mye tyder på..." Ingenting tyder på noe som helst i mitt innlegg. Dine gjetninger om mangel på objektive valg gjort på barnas premisser, er også fantasier, og tilskrives den paranoide psykosen. SLike som deg er det egentlig ingen vits i å forsøke å debattere med, slike personer vil aldri høre på annet enn sin egen stemme uansett. Håper barna dine ikke tar for mye skade av at de er tvunget til å bo sammen med en far med så stort kvinnehat, så store psykososiale problemer, så få sosiale antenner opg så liten selvinnsikt. Det verste er at du er utrustet med så gode manipulerende kommunikative emner. Det gjør det vanskelig for en svakere part (din ekskone?) å bli hørt og sett av systemet.

[Gjest Kurt]

Du refererer til et utsagn fra Knut som sier at "de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør."

Dette er erfaringen til både meg og flere jeg kjenner. Selv ble jeg alene med tvillingguttene, fordi far ikke ønsket å være far. Jeg valgte å klare meg selv, spurte aldri om bidrag heller. Vi klarte oss, selv om det var trangt økonomisk mange ganger. Spurte ham mange ganger om han ikke ønsket å se sønnene sine, men han var ikke interessert. Etter en bilulykke ble jeg arbeidsufør. Etter sykemelding ble det rehabilitering, og plutselig falt inntekten dramatisk. Barna led under dette, og jeg måtte likevel be om bidrag fra far. Siden han hadde gjort det klart at han ikke ønsket noen som helst kontakt med oss, så valgte jeg å henvende meg til NAV. Da var guttene blitt 7 år gamle. Barnefaren var helt tydelig overfor NAV, han ville ikke betale. Men det var han jo nødt til. Så svarte han at da ville han betale minst mulig, og da sa NAV at det kom an på hvor mye samvær han hadde med barna. Jeg var jo kjempeglad for at barna endelig skulle få treffe faren som de hadde savnet hele oppveksten. Han fikk møte dem over flere ganger, men det fungerte dårlig. Han var ikke tilstedet for guttene, han ville ikke bli kjent med dem. De satt i sofaen hans og ventet på at han skulle bli ferdig på pc'en, i telefonen, eller med alt det andre han hadde å gjøre og å organisere. Han tok dem aldri med ut på ting, ikke på restaurant, ikke på aktiviteter. De satt passive i leiligheten hans under hvert samvær.

Er det noen som i det hele tatt lurer på hvorfor det ble sånn? Han gjorde det klart for NAV at han ikke ønsket å betale, og valgte derfor samværet ene og alene ut fra økonomiske interesser. I dag er guttene blitt 12 år gamle. Faren ønsker ikke lenger samvær, han betaler heller ikke mer enn det han gjorde den perioden han hadde samvær. Men jeg har godtatt dette. Nå slipper iallfall barna å være hos en far som ikke har interesse av dem. Min historie er neppe enestående, fartil2. Alt jeg ønsket i livet var at far skulle få bli kjent med de to fantastiske sønnene sine. Men det vil han ikke. Det eneste han ønsket var å ikke bli "rammet" økonomisk.

Nå ble barna tvunget inn i et samvær som barna ønsket, men ikke far. HVor skadelig tror du ikke dette var for guttene, når de ble avvist så brutalt som de ble?

Jeg hadde akkurat lest ditt innlegg da jeg svarte "Fartil2", og klarte å kopiere ditt navn på meg, "Knut"

Men historien din er sørgelig. Håper sønnene dine kommer seg gjennom dette uten sår. Det finnes mange gode fedre blant oss, men noen skulle aldri hatt barn. For eksempel han som er far til dine barn. Ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til med livet framover, vær stolt av det du har oppnådd!

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Det er fordi det for de fleste fedre passer best å ikke ha barna hos seg mer enn nødvendig. Det er en kjensgjerning at mødre er sterkere knyttet til barna enn fedre er. Og de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør. Jeg har ingen statistikk, men vet at flere av mine kolleger i Nordsjøen er svært glade for å være kvitt ungemas to uker i måneden, og de tre-fire ukene de er hjemme, så drar de enten på turer med kamerater eller gjør annet for å slippe å være for mye familiefar. Haddew en mor opptrådt slik, så hadde hun umiddelbart blitt beskyldt for å ikke være glad i barna sine. Det er forskjell på kjønnene, og det er det lurt å akseptere. Også du far til 2 skjønner at det i all hovedsak og i de fleste tilfeller er mor som er den beste omsorgspersonen, fordi hun har et mye større spekter enn far å tilby sine barn. Det betyr ikke at det ikke finnes menn som ikke er tilbærmet like gode omsorgspersoner.

For noe tull og vas.

[Far til 2]

Dette må jeg bare kommentere, for jeg syns det er hårreisende at du tillegger fedre disse meningene. Jovisst er det noen fedre som ikke ønsker å ha barna mer enn nødvendig, men det er langt fra de fleste!

Og det er sikkert fedre der ute som øker samværet av økonomiske grunner, men jeg nekter å tro at det er noen stor gruppe.

Jeg er heller ikke enig i at mor er en bedre omsorgsperson i hovedsak. Jeg tror de fleste menn er like gode foreldre som kvinner er det, og at den store forskjellen er øvelse, ikke evne.

Mine nordsjø-kjente forteller forresten at det finnes en vits som går sånn: Hvorfor skal jeg være på jobb i to uker, når jeg er uthvilt etter en? Det er en vits!

Den synes jeg faktisk var veldig god, og på tross av humoren er det et signal om at fedre faktisk stiller opp for sine barn etter beste evne når de er hjemme.

Jeg er også enig at OM det er forskjell på mor og far mht omsorgen, så er dette basert på erfaring/øvelse og ikke evne. Hos oss har det vært sterkt medvirkende til at jeg satt med omsorgen alene en stund, men har jeg nå har fått overtalt barna til en form for felles omsorg. Og så langt ser det ut til at barna trives veldig godt med det.

Jeg vet at barnas mor har omsorgsevner som er BEDRE enn mine på flere områder. At jeg har sittert alene med omsorgen en stund er basert på andre ting som barna (og andre) har vurdert dithen at barna ikke burde bo der. Men når mor nå etterhvert har fått kontroll over dette har hun mange fine egenskaper som barna kan ha glede og nytte av.

Jeg er også opptatt av at en omsorgsløsning ikke skal være statisk for all fremtid. Om far eller mor tar omsorgen alene ved samlivsbruddet, så betyr ikke dette at det skal være slik for altid. Allerede etter 6 mnd, 12 mnd etc kan det være på tide å bytte eller å praktisere felles omsorg. Barn vil nesten ALTID savne en samværsforelder de er glad i om det er mindre enn 30% samvær mener jeg (men også avhengig av barnets alder). Da er det viktig å tilpasse omsorgssituasjonen utifra at mange barn faktisk har et slikt savn. Men jeg er fortsatt av den mening av at bosituasjonen er viktig for å øke/endre samværet.

Me3n foreldrene må være villig til å endre samvær-/omsorgsavtalen. Og det må kansje skje forholdsvis ofte mens barna er små fordi denne perioden er så viktig for barn.

Det er fortsatt håp for mange barn. Hovedårsaken til dette er alle de mødrene som akepterer BARNAS behov og som setter BARNAS behov ved å lqa barna ha mye samvær/omsorg med begge foreldrene.Disse mødrene gir barn mye samvær/omsorg med fedrene selv om mor kansje ønsker å se seg selv som uunværlig.

Min mor ga meg og min søster mulighet til like mye samvær med vår far som med henne (dvs at vi praktiserte felles omsorg). Den stjernen hun fikk i mine øyne da jeg oppdaget at hun faktisk ble kritisert av sine "venner" bak ryggen hennes, vil lyse for altid. Det har både min søster og jeg fortalt henne.

Samværet med min far medførte at både min søster og jeg nå praktiserer felles omsorg. Vi har begge innsett likeverdet og fedrenes viktighet som omsorgsforelder, og forhåpentligvis vil det medføre at om min søster og/eller jeg har noen sønner så håper vi at de også skal ta ansvar den dagen de opplever samlivsbrudd. Det vil øke sansynligheten for at vi som besteforeeldre vil oppleve å treffe vår barnebarn og bygge relasjoner til dem. Hvis min ex svoger og jeg IKKE hadde muligheten til å stille opp (dvs ikke kunnet vært tilstedeværende under oppveksten) hadde vi sansynligvis heller ikke opplevd rollen som bestefdorelder i noen særlig grad.

Det er viktig å være gode rollemodeller for våre barn.

[Gjest Venn av din kone]

Men når mor nå etterhvert har fått kontroll over dette har hun mange fine egenskaper som barna kan ha glede og nytte av.

Du er kvalm

[Far til 2]

Du refererer til et utsagn fra Knut som sier at "de fedrene som tilsynelatende er "sterkest knyttet" til barna fordi de tvinger gjennom mer samvær, har i flere tilfeller vist seg å kun ha økonomiske interesser av dette, altså er det ikke altid barnets beste at det får mer samvær med en som bryr seg mindre om å være med barnet enn hva mor gjør."

Dette er erfaringen til både meg og flere jeg kjenner. Selv ble jeg alene med tvillingguttene, fordi far ikke ønsket å være far. Jeg valgte å klare meg selv, spurte aldri om bidrag heller. Vi klarte oss, selv om det var trangt økonomisk mange ganger. Spurte ham mange ganger om han ikke ønsket å se sønnene sine, men han var ikke interessert. Etter en bilulykke ble jeg arbeidsufør. Etter sykemelding ble det rehabilitering, og plutselig falt inntekten dramatisk. Barna led under dette, og jeg måtte likevel be om bidrag fra far. Siden han hadde gjort det klart at han ikke ønsket noen som helst kontakt med oss, så valgte jeg å henvende meg til NAV. Da var guttene blitt 7 år gamle. Barnefaren var helt tydelig overfor NAV, han ville ikke betale. Men det var han jo nødt til. Så svarte han at da ville han betale minst mulig, og da sa NAV at det kom an på hvor mye samvær han hadde med barna. Jeg var jo kjempeglad for at barna endelig skulle få treffe faren som de hadde savnet hele oppveksten. Han fikk møte dem over flere ganger, men det fungerte dårlig. Han var ikke tilstedet for guttene, han ville ikke bli kjent med dem. De satt i sofaen hans og ventet på at han skulle bli ferdig på pc'en, i telefonen, eller med alt det andre han hadde å gjøre og å organisere. Han tok dem aldri med ut på ting, ikke på restaurant, ikke på aktiviteter. De satt passive i leiligheten hans under hvert samvær.

Er det noen som i det hele tatt lurer på hvorfor det ble sånn? Han gjorde det klart for NAV at han ikke ønsket å betale, og valgte derfor samværet ene og alene ut fra økonomiske interesser. I dag er guttene blitt 12 år gamle. Faren ønsker ikke lenger samvær, han betaler heller ikke mer enn det han gjorde den perioden han hadde samvær. Men jeg har godtatt dette. Nå slipper iallfall barna å være hos en far som ikke har interesse av dem. Min historie er neppe enestående, fartil2. Alt jeg ønsket i livet var at far skulle få bli kjent med de to fantastiske sønnene sine. Men det vil han ikke. Det eneste han ønsket var å ikke bli "rammet" økonomisk.

Nå ble barna tvunget inn i et samvær som barna ønsket, men ikke far. HVor skadelig tror du ikke dette var for guttene, når de ble avvist så brutalt som de ble?

Jeg synes dette er tragisk, og det viser at noen foreldre velger rolle utifra økonomiske fordeler. Da jeg ble bostedsforelder ble dette til å begynne med en løsning der mor fikk barnetrygden (mens jeg slapp barnebidraget ettersom barna faktisk bodde hos meg). Senere ble det omsgjort til en løsning der jeg også fikk barnetrygden, men mor slapp barnebidrag. Dette fordi penger betydde veldig mye for henne.

Det ER mødre og fedre som ser alt i penger og vurderer hvordan de kan sitte igjen med best mulig økonomi. Sannheten er vbel den at felles omsorg gir best økonomi (litt avhengig av hvordan en prioriterer) ved at felles omsorg f.eks. BÅDE gir mulighet for barnetrygd og et lite bidrag (evt begrenset betaling av bidrag). I tillegg gir felles omsorg mulighet for å arbeide overtid en hel uke (om samværet er ukentlig fordelt) + at en får omtrent samme mulighet til karriere og bedre lønn som det barnets far har.

Dessuten gir felles omsorg bedre mulighet for utdannelse og bedre betaling enn om en har omsorgen alene.

I tillegg har en som forelder gleden av mye samvær.

At det også gir foreldre som idag har sønner en større mulighet for å oppleve å bli besteforeldre er jo en stor glede på litt lengre sikt.

Alt dette har naturligvis også barnet glede av. Det vil bli en fordel for både mor og far, men i tillegg en STOR fordel for de fleste barn.

Jeg håper derfor at vi er på vei mot et vendepunkt mht omsorgsløsninger slik titelen i tråden sier.

[Far til 2]

Jeg har aldri vært i debatt med deg, men har lest mye av det oppgulpet du har kommet med gjennom tidene. Verst er manipuleringen og hersketeknikkene, som det var en rekke eksempler på i innlegget du skrev til meg. Jeg skal ha meg frabedt slikt vås. Vil du diskutere, får du gjøre det saklig, hvis ikke kan du holde kjeft. Jeg er selv en gos far, kommer godt overens med barnas mor, og vi har valgt en ordinær samværsordning fordi vi mener det passer best i vår situasjon. Jeg jobber innenfor psykiatrien, og kjenner lusa på gangen når det gjelder ord-terror. Du er dessverre en mester, ta det ikke som et kompliment, du er en sørgelig representant for fedre flest:

Å antyde at dette ikke er "Knut" og ikke en mann, men en kvinne,

Å antyde at motdebattanten er en kvinne, ytterligere sådan

Å gå ut fra at man har hatt mange debatter med vedkommende tidligere, kun utfra det faktum at man er uenig med vedkommende. Å beskylde motdebattanter for å ha hatt flere alias. Vet du hva, fartil2, i psykiatrien kaller vi dette paranoid psykose.

"For mye tyder på..." Ingenting tyder på noe som helst i mitt innlegg. Dine gjetninger om mangel på objektive valg gjort på barnas premisser, er også fantasier, og tilskrives den paranoide psykosen. SLike som deg er det egentlig ingen vits i å forsøke å debattere med, slike personer vil aldri høre på annet enn sin egen stemme uansett. Håper barna dine ikke tar for mye skade av at de er tvunget til å bo sammen med en far med så stort kvinnehat, så store psykososiale problemer, så få sosiale antenner opg så liten selvinnsikt. Det verste er at du er utrustet med så gode manipulerende kommunikative emner. Det gjør det vanskelig for en svakere part (din ekskone?) å bli hørt og sett av systemet.

Jeg beklager om jeg tok feil, men setningsoppbygging og ordbruk forøvrig er identisk med en viss mor som er sterk motstander av at barn skal ha utstrakt samvær med fedrene og at fedrene skal kunne være med på å bestemme noe som helst. Så lenge det er lett å gjennkjenne (også ved en feiltagels) andre innlegg er hovedårsaken til at jeg ikke forsøker å utgi meg for noen annen enn far til 2 på dette forumet.

Forøvrig er det flere interesant punkter i forb. med ditt innlegg. Psykiatrien skriker etter mer kompetanse. Mitt spørsmål til deg er hva en gjør på heltid på en plattform i Nordsjøen. De fleste som arbeider offshore sendes raskt til land om det er behov for hjelp.

Forøvrig er jeg "litt usikker" på om en nogen lunde oppegående psykolog/sykepleier med spykologi som spesialfelt, ville valgt å ordlegge seg slik du f.eks. gjør i tiraden jeg har koppiert inn nedenunder:

"Ingenting tyder på noe som helst i mitt innlegg. Dine gjetninger om mangel på objektive valg gjort på barnas premisser, er også fantasier, og tilskrives den paranoide psykosen. SLike som deg er det egentlig ingen vits i å forsøke å debattere med, slike personer vil aldri høre på annet enn sin egen stemme uansett. Håper barna dine ikke tar for mye skade av at de er tvunget til å bo sammen med en far med så stort kvinnehat, så store psykososiale problemer, så få sosiale antenner opg så liten selvinnsikt. Det verste er at du er utrustet med så gode manipulerende kommunikative emner. Det gjør det vanskelig for en svakere part (din ekskone?) å bli hørt og sett av systemet."

Når du leser dette forstår du kanskje hva jeg mener når jeg antyder at du utgir deg for en annen enn den du egentlig er. Jeg har ihvertfall aldri opplevd mennesker med psykologi som spesialkompetanse som ordlegger seg slik ovenfor motdebatanter ettersom påstander som dette ikke kan oppfattes som annet en konfliktskapende og et forsøk på å høyne temperaturen i diskusjonen ytterligere.

Legg også merke til at jeg ikke kritiserer de foreldre som velger skjevdeling der dette passer best. Gjenntatte ganger har jeg sagt at UTGANGSPUNKTET bør være felles omsorg. Deretter må en naturligvis velge den løsningen barna vil ha størst glede av. F.eks. kan det være at en av foreldrene ikke har mulighet til å stille opp 110% den første tiden. I så tilfelle kan det ta noen månder før felles omgang blir realitet. Andre ganger kan det være at mor eller far er syk eller uegnet av andre årsaker. Det kan være problemer med bolig, økonomi, jobb, etc som også kan endre på ønsket om felles omsorg. Men en bør i det minste vurdere felles omsorg, OGSÅ I TILFELLER DER EN JOBBER MED PSYKOLOGI PÅ NORDSJØEN.