Hvorfor bor de fleste barna hos mor.?

[Gjest Gjest_nina_*]

Å forsøke å argumenetere mot tulleargumentasjonen til "far til 2", er åpenbart nytteløst, ettersom det er det samme som kommer igjen og igjen og igjen: ansvarsfraskrivelse for de "stakkars" fedrene og demonisering av mødrene.

Men - vil bare påpeke at etter dagens barnelov, så ER det felles omsorg ved brudd. Å hevde noe annet er i beste fall kunnskapsløst, i verste fall er det bevisst feilinformasjon.

Pr idag kan foreldre fritt avtale hvordan de ønsker å ordne barnas tilværelse etter et brudd. Ihht. loven så er begge likestilte ifht. omsorgen for barna, og: blir det rettssak så har far minst like stor mulighet til å få omsorgen som mor.

DETTE ER FAKTA, selv om "far til 2" gang på gang hevder noe annet.

Jeg synes dette innlegget var det mest tullete innlegget av alle i denne tråden.

"far til 2" er ikke lett å argumentere med når han snakker om disse tingene..men det er fordi han er kunnskapsrik om disse tingene. Jeg synes han klarer å se problemstillingen på en veldig vidsynt måte. Han henger seg ikke opp i at noen fedre har begrenset mulighet til omsorg fordi dem er fiskere,narkomane etc. Han klarer å se dette i et mye større perspektiv,og det er bra.

Legger førøvrig merke til at det er flest mødre i denne tråden som prøver å gi et svar på TS`s spørsmål.Legger også merke til at de fleste skylder på far og prøver så godt de kan å forsvare sin egen posisjon som hovedomsorgsforelder. Far flytter langt vekk,prioriterer jobb eller orker ikke å ha egne unger for nær innpå klingen.Mao så er fedre kun noen uansvarlige egoister som kun tenker på seg selv. Man skulle nesten tro alenemødre bare var noen stakkarslige mennesker som bare må godta et liv som aleneforsørger fordi far bare stikker av og overlater alt ansvar til mor. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Jeg tror mødre har en stor del av regien iht hvem barna skal bo hos.

At "far til 2" demoniserer mødre har ikke jeg klart å se. Jeg synes han har vært veldig snill med mødrene her. Han har jo bl.a unnlatt å nevne at mange barn bor hos mor fordi mange mødre tenker økonomi for egen del istedenfor å tenke 50/50 løsninger. Han har heller ikke nevnt at mange mødre tar med seg vonde følelser for far inn i barnefordelingskampen. Å få ungene er jo en deilig hevn over far..likeså å nekte far samvær. Han har heller ikke nevnt at mange mødre vil ha hovedomsorg for å slippe å bli stigmatisert pga.gammeldags tenkning om at mor alltid er den beste omsorgsforelderen.

Til slutt. Det er helt riktig at foreldre står fritt til å avtale samvær på egenhånd.For de foreldrene som klarer det er det jo flott. Men forklar meg da hvorfor 90% av barna bor hos mor,mens 70% av fedrene ønsker mer samvær..?

[Gjest Gjest_P_*]

Du sier at det ikke er mulig å idømme 50/50 fordeling.

Både du og jeg vet at det er myndighetene som har bestemt at barn ikke skal ha rett til å få 50/50 fordeling selv om barna/flertallet ønsker en slik løsning. Dermed er det myndighetene som har fratatt barn retten til felles omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Sist jeg svarte deg tok det meg nærmere en time, med alle sitatene og å svare på hvert enkelt av dine punkt. Jeg gir opp det nå, siden det later til at jeg skriver slik at du ikke forstår hva jeg mener.

Jeg får heller begynne helt fra begynnelsen, så burde det ikke være rom for misforståelser.

Spørsmålet var: Hvorfor bor 90% av barna hos mor.

Jeg svarer:

Noen menn har stilt seg sånn med arbeid ol at de ikke kan ha omsorgen for barna. Feks pendlere, fiskere, innsatte, døde. Det forklarer noen av de 90%

Noen menn vil ikke ha mer samvær enn de allerede har, jfr den undersøkelsen du nevnte. Selv om du regner fra de 10% fedre hvor barna bor hos han, er det fortsatt 20% som ikke vil ha mer samvær. Det forklarer noen av de 90%

Noen menn har deltatt så lite i omsorgen før bruddet at mor er en vesentlig bedre omsorgsperson etter bruddet. Det forklarer enda noen av de 90%

Noen menn er gammeldagse og mener mor er en bedre omsorgsperson. Det forklarer noen av de 90%.

Noen menn mener de er en bedre omsorgsperson enn mor, men gidder ikke gå til rettssak. Det forklarer noen av de 90%.

Jeg har ikke sagt, og mener ikke, at menn er uegnet til å ha omsorgen. Jeg sier at noen menn er uegnet til å ha omsorgen. Eksempelvis innsatte, narkomane eller døde.

Derimot har jeg sagt, og mener, at de fedrene (som jeg personlig har møtt noen av) som ikke tar ansvar før bruddet, eksempelvis ikke bryr seg med lekser eller fritidsaktiviteter, stiller svakere enn mor, dersom hun tar ansvaret.

Jeg har heller ikke sagt at 30% av fedre er uegnet til å ha omsorgen, jeg sier at 30% ikke vil ha mer samvær enn de har.

Siden spørsmålet var hvorfor 90% av barna bor hos mor, har jeg ikke tatt med i debatten årsakene til at 10% av dem bor hos far. Årsakene er antagelig de du skisserer, men denne tråden handlet altså om de 90% som bor hos mor.

Problemet er at slik du ordlegger deg at det bare er fedre som ikke intereserer seg for barnas lekser, fritidsaktiviteter, helse, etc, etc.

Da har jeg ordlagt meg feil. Jeg mente ikke å antyde, og mener ikke, at bare menn er uinteressert, eller at alle menn er det. Jeg mener at noen menn er det. Det er de samme mennene som etter bruddet oppdager at det ved barnefordeling tas hensyn til akkurat det. Jeg ønsker, og mener jeg har sagt det før i denne debatten, at flere menn tar ansvar fra barna er små, mens forholdet til deres mor varer. Det viser seg at foreldre som er likestilte med barneomsorgen i forholdet også er det etter bruddet.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg synes dette innlegget var det mest tullete innlegget av alle i denne tråden.

"far til 2" er ikke lett å argumentere med når han snakker om disse tingene..men det er fordi han er kunnskapsrik om disse tingene. Jeg synes han klarer å se problemstillingen på en veldig vidsynt måte. Han henger seg ikke opp i at noen fedre har begrenset mulighet til omsorg fordi dem er fiskere,narkomane etc. Han klarer å se dette i et mye større perspektiv,og det er bra.

Legger førøvrig merke til at det er flest mødre i denne tråden som prøver å gi et svar på TS`s spørsmål.Legger også merke til at de fleste skylder på far og prøver så godt de kan å forsvare sin egen posisjon som hovedomsorgsforelder. Far flytter langt vekk,prioriterer jobb eller orker ikke å ha egne unger for nær innpå klingen.Mao så er fedre kun noen uansvarlige egoister som kun tenker på seg selv. Man skulle nesten tro alenemødre bare var noen stakkarslige mennesker som bare må godta et liv som aleneforsørger fordi far bare stikker av og overlater alt ansvar til mor. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Jeg tror mødre har en stor del av regien iht hvem barna skal bo hos.At "far til 2" demoniserer mødre har ikke jeg klart å se. Jeg synes han har vært veldig snill med mødrene her. Han har jo bl.a unnlatt å nevne at mange barn bor hos mor fordi mange mødre tenker økonomi for egen del istedenfor å tenke 50/50 løsninger. Han har heller ikke nevnt at mange mødre tar med seg vonde følelser for far inn i barnefordelingskampen. Å få ungene er jo en deilig hevn over far..likeså å nekte far samvær. Han har heller ikke nevnt at mange mødre vil ha hovedomsorg for å slippe å bli stigmatisert pga.gammeldags tenkning om at mor alltid er den beste omsorgsforelderen.

Til slutt. Det er helt riktig at foreldre står fritt til å avtale samvær på egenhånd.For de foreldrene som klarer det er det jo flott. Men forklar meg da hvorfor 90% av barna bor hos mor,mens 70% av fedrene ønsker mer samvær..?

Jeg ønsker å kommentere det jeg har uthevet her.

Noen menn er faktisk slasker som stikker av og nekter å ha samvær. Menn kan velge, ingen kan pålegge noen samvær. At mødre har regien kan bare være riktig i de tilfellene der far faktisk vil. Dersom far ikke vil er mor hjelpeløs.

Heldigvis vil de aller fleste foreldrene, også fedrene. Poenget mitt er at det er ikke mor som har all makt, men far. Det finnes sanksjonsmuligheter mot mødre som ikke lar far ha samvær, men ingen mot fedre som ikke vil.

Dessuten: At mor forlanger omsorgen for barna av økonomiske grunner henger ikke på greip. Sammenlign statistikken over hva det koster å ha barn med barnebidragsbeløp, så ser du at den som har omsorgen kommer heller dårlig ut økonomisk.

Hvorfor 90% av barna bor hos mor når foreldre står fritt til å avtale selv, er nettopp hva jeg har prøvd å forklare i denne tråden.

Se også innlegg klokken 21:18 torsdag. Der ser du hva noen menn mener.

[Gjest Gjest_nina_*]

Jeg ønsker å kommentere det jeg har uthevet her.

Noen menn er faktisk slasker som stikker av og nekter å ha samvær. Menn kan velge, ingen kan pålegge noen samvær. At mødre har regien kan bare være riktig i de tilfellene der far faktisk vil. Dersom far ikke vil er mor hjelpeløs.

Heldigvis vil de aller fleste foreldrene, også fedrene. Poenget mitt er at det er ikke mor som har all makt, men far. Det finnes sanksjonsmuligheter mot mødre som ikke lar far ha samvær, men ingen mot fedre som ikke vil.

Dessuten: At mor forlanger omsorgen for barna av økonomiske grunner henger ikke på greip. Sammenlign statistikken over hva det koster å ha barn med barnebidragsbeløp, så ser du at den som har omsorgen kommer heller dårlig ut økonomisk.

Hvorfor 90% av barna bor hos mor når foreldre står fritt til å avtale selv, er nettopp hva jeg har prøvd å forklare i denne tråden.

Se også innlegg klokken 21:18 torsdag. Der ser du hva noen menn mener.

Er riktig at noen menn er slasker som ikke gidder å ta ansvar for ungene sine. Men du er vel ikke så naiv at du tror det er bare fedre som er sånn.Mødreslasker finnes det nok av også. Jeg jobber på et familievernkontor på østlandet.Møter sånne mødre hver dag. De argumenterer som deg. Mødreslaskene er annerledes enn fedreslaskene.De prøver å fremstille seg selv som edle mødre med de beste intensjoner for barna sine,men de tenker veldig ofte på de økonomiske fordelene det er med hovedomsorg,men også andre ting.Er rent patetisk å være vitne til. Er jo mor selv.

At du tror far har overtak på mor i en samværskonflikt tyder på at du lever i en annen virkelighet enn de fleste andre i dette landet.

Det finnes sanksjonsmuligheter mot mødre som ikke lar far ha samvær, men ingen mot fedre som ikke vil.Akkurat dette utsagnet har du faktisk helt rett i. Dette er en svakhet i lovgivningen.

At mor forlanger hovedomsorg pga. økonomi henger veldig på greip. For et barn på inntil ti år er underholdskostnadene nærmere Kr.6000,-/mnd. Hvis mor samtykker i et 50/50 samvær,så vil mor gå glipp av en del penger som ellers ville kommet henne til gode hvis hun hadde status som hovedomsorgsforelder. Det er denne forskjellen "far til 2" har prøvd å få deg til å forstå ei tid nå.Ansvaret for underhold av egne barn har vi jo uansett,men når mor har hovedomsorg så får mor mye mer penger på konto utenfra enn om hun og far har 50/50 samvær.

Når 90% av barna bor hos mor når foreldre står fritt til å avtale samværet selv er jo litt merkelig når statistikken sier at 70% av fedrene mener de har for lite samvær med ungene sine. Kanskje det er som TS antyder.? Kanskje mødre flest overkjører far pga.eietrang.??

Jeg tror jeg vet svaret.

[Gjest Gjest]

Det er en ting ett lovverk aldri kan ta hensyn til og det er følelser som er inne i bildet.

Ting har jo endret seg når det gjelder samvær igjennom mange år.

På slutten av 80 tallet begynte mange flere mødre å gå ut i arbeid, og med det økte behovet for at far kom mer inn i bildet på hjemmefronten.

I løpet av 90 tallet var det ferre mødre som gikk hjemme med barna, og behovet for at far kom inn i bildet ble enda større.

På denne siden av 2000 finnes det nesten ingen hjemmeværende mødre, og at far er en like stor del av barneoppdragelse og husarbeid har blitt en selvfølge.

I tråd med disse endringene med fler kvinner i arbeid og mer barneoppdragelse/husarbeid på menn har også samværsavtalene endret seg.

På 80-tallet fantes det få som hadde 50/50 samvær etter skilsmisse.

På 90-tallet ble det flere 50/50 foreldre etter skilsmisse.

I 2000 årene har det blitt mere vanlig med 50/50 etter skilsmisse.

Nå er jeg litt usikker på om disse tallene i hovedinnlegget stammer fra bare skilsmisser, eller om også barn som er født utenfor ett forhold også er med i disse.

Men la oss nå ta de 70% mennene som ønsker mer samvær. Jeg interesserer meg mer for HVORFOR de ikke har mer samvær hvis de ønsker det. Det kan være mange, her er noen eksempler.

* De føler at det er det de må svare

* De har flyttet og har umuliggjort høyere samvær

* De har ny partner som hindrer mer samvær

* Barna selv ønsker ikke mer samvær

* De tør ikke be om mer samvær

* Mor har flyttet med barna og umuliggjør mer samvær

* Mor vil ikke gi mer samvær

* De gjør ikke noe for å få mere samvær

* De ønsker mer samvær, men at f.x jobbing umuliggjør mere samvær

* Barna har selv valgt å ikke ha 50/50

* Barna er for "store" til å ha tid for mere samvær

* Barnet kan være utroskapsbarn, hvor far vil ha hemmeligheten under teppe / mor ikke vil ut med sannheten, som ummuliggjør samvær.

Listen kan bli enda lenger, men en slik studie vil bare gi tall ikke svar på hvorfor tallet er som det er.

Man skal jo ikke stole blindt på statistikker heller. Jeg kan stå med en hånd i stekeovnen og den andre i fryseren, mens statistikken vil si at jeg gjennomsnittlig har det bra, hvilket jeg vi påstå at jeg ikke har ved gitte scenario.

Å nekte barn like mye tid med begge foreldrene er feil.

Å tvinge barn til like mye tid med begge foreldre er feil.

Hvordan skal en lov sikre all barn, i forskjellige situasjoner?

Noen barn ønsker 50/50, og det synes jeg at de skal få hvis det er mulig.

Noen barn ønsker å bo fast hos mor/far og ha samvær annehver helg med den andre, det synes jeg de skal få.

Noen barn ønsker minst mulig samvær med mor/far, og det synes jeg de skal få.

Ett lovverk vil ikke endre idiotene uansett. Og med idioter mener jeg de som bruker barna som spillbrikker. De som tror de straffer mor/far ved å nekte/tvinge samvær, mens de i realiteten straffer barnet. Disse idiotene finnes både blandt kvinner og menn. Disse idiotene vil desverre ikke forsvinne ved lovendring.

[Shade]

Det er en ting ett lovverk aldri kan ta hensyn til og det er følelser som er inne i bildet.

Ting har jo endret seg når det gjelder samvær igjennom mange år.

På slutten av 80 tallet begynte mange flere mødre å gå ut i arbeid, og med det økte behovet for at far kom mer inn i bildet på hjemmefronten.

I løpet av 90 tallet var det ferre mødre som gikk hjemme med barna, og behovet for at far kom inn i bildet ble enda større.

På denne siden av 2000 finnes det nesten ingen hjemmeværende mødre, og at far er en like stor del av barneoppdragelse og husarbeid har blitt en selvfølge.

I tråd med disse endringene med fler kvinner i arbeid og mer barneoppdragelse/husarbeid på menn har også samværsavtalene endret seg.

På 80-tallet fantes det få som hadde 50/50 samvær etter skilsmisse.

På 90-tallet ble det flere 50/50 foreldre etter skilsmisse.

I 2000 årene har det blitt mere vanlig med 50/50 etter skilsmisse.

Nå er jeg litt usikker på om disse tallene i hovedinnlegget stammer fra bare skilsmisser, eller om også barn som er født utenfor ett forhold også er med i disse.

Men la oss nå ta de 70% mennene som ønsker mer samvær. Jeg interesserer meg mer for HVORFOR de ikke har mer samvær hvis de ønsker det. Det kan være mange, her er noen eksempler.

* De føler at det er det de må svare

* De har flyttet og har umuliggjort høyere samvær

* De har ny partner som hindrer mer samvær

* Barna selv ønsker ikke mer samvær

* De tør ikke be om mer samvær

* Mor har flyttet med barna og umuliggjør mer samvær

* Mor vil ikke gi mer samvær

* De gjør ikke noe for å få mere samvær

* De ønsker mer samvær, men at f.x jobbing umuliggjør mere samvær

* Barna har selv valgt å ikke ha 50/50

* Barna er for "store" til å ha tid for mere samvær

* Barnet kan være utroskapsbarn, hvor far vil ha hemmeligheten under teppe / mor ikke vil ut med sannheten, som ummuliggjør samvær.

Listen kan bli enda lenger, men en slik studie vil bare gi tall ikke svar på hvorfor tallet er som det er.

Man skal jo ikke stole blindt på statistikker heller. Jeg kan stå med en hånd i stekeovnen og den andre i fryseren, mens statistikken vil si at jeg gjennomsnittlig har det bra, hvilket jeg vi påstå at jeg ikke har ved gitte scenario.

Å nekte barn like mye tid med begge foreldrene er feil.

Å tvinge barn til like mye tid med begge foreldre er feil.

Hvordan skal en lov sikre all barn, i forskjellige situasjoner?

Noen barn ønsker 50/50, og det synes jeg at de skal få hvis det er mulig.

Noen barn ønsker å bo fast hos mor/far og ha samvær annehver helg med den andre, det synes jeg de skal få.

Noen barn ønsker minst mulig samvær med mor/far, og det synes jeg de skal få.

Ett lovverk vil ikke endre idiotene uansett. Og med idioter mener jeg de som bruker barna som spillbrikker. De som tror de straffer mor/far ved å nekte/tvinge samvær, mens de i realiteten straffer barnet. Disse idiotene finnes både blandt kvinner og menn. Disse idiotene vil desverre ikke forsvinne ved lovendring.

Flott innlegg

[Cuckold]

Dessuten: At mor forlanger omsorgen for barna av økonomiske grunner henger ikke på greip. Sammenlign statistikken over hva det koster å ha barn med barnebidragsbeløp, så ser du at den som har omsorgen kommer heller dårlig ut økonomisk.

"At mor forlanger omsorgen for barna" er jo ikke noe problem hvis hun bare forlanger sin del. Det som er beklagelig er at foreldrene i så mange tilfeller ikke deler omsorgen mellom seg slik at barna vokser opp med én hovedforelder (som regel mor) og en støtteforelder (som regel far). I noen tilfeller må det jo bli slik, dersom den ene er uskikket (narkoman, alvorlig psykisk syk el), men i mange tilfeller ønsker jo far å være fullverdig forelder, men blir likevel redusert til en støtteforelder og assistent for mor.

Det virker kunnskapsløst og arrogant å nekte for at vi gjennom flere tiår har hatt et system der mødre straffes økonomisk om de går med på å la far ta sin halvdel av omsorgen. Når man ikke deler likt vil den som har den daglige omsorgen både få mer støtte av det offentlige og betydelig bidrag fra den andre forelderen (les: far).

Deler man på omsorgen blir hverken avdrag på boliglån, husleie, strøm eller kostnader ved å ha bil mindre. Mange av de faste utgiftene vil altså forbli de samme selv om bidraget fra far og de ekstra bidragene fra det offentlige blir borte. Det blir litt mindre utgifter på mat og kanskje litt mindre på klær, siden annenhver-helg-pappaer nok kjøper litt mindre klær enn en pappa som har sin halvdel av den daglige omsorgen, men dette kan neppe veie opp de tapte inntektene. Mange av utgiftene på budsjettet vil som sagt være der uansett. Dette må kvinner forholde seg til, og det har helt klart sin betydning for den skjeve barnefordelingspraksisen.

Endret 15. januar 2010 av Cuckold

[Gjest Gjest_P_*]

Er riktig at noen menn er slasker som ikke gidder å ta ansvar for ungene sine. Men du er vel ikke så naiv at du tror det er bare fedre som er sånn.Mødreslasker finnes det nok av også. Jeg jobber på et familievernkontor på østlandet.Møter sånne mødre hver dag. De argumenterer som deg. Mødreslaskene er annerledes enn fedreslaskene.De prøver å fremstille seg selv som edle mødre med de beste intensjoner for barna sine,men de tenker veldig ofte på de økonomiske fordelene det er med hovedomsorg,men også andre ting.Er rent patetisk å være vitne til. Er jo mor selv.

At du tror far har overtak på mor i en samværskonflikt tyder på at du lever i en annen virkelighet enn de fleste andre i dette landet.

Det finnes sanksjonsmuligheter mot mødre som ikke lar far ha samvær, men ingen mot fedre som ikke vil.Akkurat dette utsagnet har du faktisk helt rett i. Dette er en svakhet i lovgivningen.

At mor forlanger hovedomsorg pga. økonomi henger veldig på greip. For et barn på inntil ti år er underholdskostnadene nærmere Kr.6000,-/mnd. Hvis mor samtykker i et 50/50 samvær,så vil mor gå glipp av en del penger som ellers ville kommet henne til gode hvis hun hadde status som hovedomsorgsforelder. Det er denne forskjellen "far til 2" har prøvd å få deg til å forstå ei tid nå.Ansvaret for underhold av egne barn har vi jo uansett,men når mor har hovedomsorg så får mor mye mer penger på konto utenfra enn om hun og far har 50/50 samvær.

Når 90% av barna bor hos mor når foreldre står fritt til å avtale samværet selv er jo litt merkelig når statistikken sier at 70% av fedrene mener de har for lite samvær med ungene sine. Kanskje det er som TS antyder.? Kanskje mødre flest overkjører far pga.eietrang.??

Jeg tror jeg vet svaret.

Javisst finnes det også mødre med uredelige hensikter, det har jeg allerede sagt meg enig i i denne tråden. Mitt svar var til Gjest nina som skrev

Man skulle nesten tro alenemødre bare var noen stakkarslige mennesker som bare må godta et liv som aleneforsørger fordi far bare stikker av og overlater alt ansvar til mor. Dette er selvfølgelig ikke riktig

Mitt poeng er at de faktisk finnes, selv om det er få, og der hvor en av foreldrene ikke vil ha kontakt er den andre makteløs. Her mener jeg far har makten. Det er ytterst få mødre som nekter å ha samvær med barna.

Lovverket om barnefordeling er kjønnsnøytralt, så jeg kan ikke se hva som er mors store overtak.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvor den store økonomiske gevinsten kommer inn for mødre som nekter far å ha samvær eller dele 50/50. Så lenge bidraget er mindre enn halve kostnaden med å ha barn, ville mødrene tjene på å være samværsforelder. Unntaket er der mor får overgangsstønad.

Ansvaret for underhold har vi likevel, sier du. Den som har omsorgen har ansvaret for underhold. Den som betaler bidrag har ikke det ansvaret, ut over bidraget og de dagene barnet har samvær. Den som sier at mor tjener seg rik på bidrag, ser ikke at med bidraget kommer også alle utgiftene.

Det viser seg også at etter de nye bidragsreglene der økt samvær gir mindre bidrag, har fedre mer samvær. Det stemmer ikke med at mødre nekter samvær pga økonomi. I såfall skulle samværet minket etter de nye reglene. Det samme gjelder hvis vi ser på fars økonomi i forhol til samvær. De fedrene som har størst inntekt har også mest samvær. Også dette tyder på at det er fedrene som tenker økonomi, siden forskjellen i bidrag ved endret samvær får størst utslag for dem som tjener mest.

Dessverre kan jeg ikke legge ut link, men undersøkelsene finnes på ssb.

[Gjest Gjest_P_*]

Også jeg applauderer innlegget til gjest kl 0914.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Ved første øyenkast kan nok loven se kjønnsnøytral ut, men les denne rapporten, så kanskje dere skjønner at den faktisk ikke ER det:)

http://www.reform.no/filer/HumprorapportReform.pdf

[Gjest Gjest_P_*]

Ved første øyenkast kan nok loven se kjønnsnøytral ut, men les denne rapporten, så kanskje dere skjønner at den faktisk ikke ER det:)

http://www.reform.no/filer/HumprorapportReform.pdf

Nå har jeg lest gjennom rapporten (ok, jeg hoppet over noen lijer i delen om metode. Jeg fikk likevel med meg nok til å se noen klare feilskjær.) og jeg klarer ikke å komme til samme konklusjon som deg. Tvert imot syns jeg å lese at barneloven er kjønnsnøytral, men at den jevne nordmann legger noen betydninger her og der som lar oss tenke i fastlagte baner heller enn som det faktisk står i lovteksten.

Kanskje du kan vise oss hvor du mener det er vist at lovteksten ikke er kjønnsnøytral?

Jeg sakser litt fra konklusjonen:

Ved første øyekast virker barneloven kjønnsnøytral. Den nevner ikke kjønn i forbindelse med

omsorgsdeling, og setter ikke likhetstegn mellom enkeltbegreper og far eller mor. Likevel

mener vi det ligger noen føringer i de begrepene som blir brukt. Begrepenes historie og

konnotasjoner vil ha betydning for den mening en legger i dem.

............

Når det gjelder begrepsbruk i barneloven, er denne konsekvent og i utgangspunktet kjønnsnøytral.

Vi har sett at begreper som brukes, som samvær og omsorg, gir klare kjønnsspesifikke

assosiasjoner.

Altså er det våre assosiasjoner og konnotasjoner som er kjønnsspesifikke, ikke barnelovens tekst. Det må bety at uansett hvilke ord man bruker, vil vi lese "far" der den omtales som har ungen minst. Dette fordi det er det vanligste, det vi har vent oss til. Det er ikke barnelovens skyld.

Begrepene kan man selvsagt omskrive hvis man ønsker, men vil vi egentlig oppnå noe med det? Vil vi ikke bare lese inn "far" i et nytt begrep?

Det er like interessant å lese hvor tilfeldig og sprikende mekling fungerer, pluss at meklerne verken er oppdatert på økonomi, som de etter loven skal være, eller benytter de kjønnsnøytrale begrepene som står i loven.

Og så merker jeg meg at rapporten bekrefter mye av mine tanker om hvorfor menn ikke har mer av omsorgen for barna etter et brudd.

[Gjest gjest 0914]

Nå har jeg lest gjennom rapporten (ok, jeg hoppet over noen lijer i delen om metode. Jeg fikk likevel med meg nok til å se noen klare feilskjær.) og jeg klarer ikke å komme til samme konklusjon som deg. Tvert imot syns jeg å lese at barneloven er kjønnsnøytral, men at den jevne nordmann legger noen betydninger her og der som lar oss tenke i fastlagte baner heller enn som det faktisk står i lovteksten.

Kanskje du kan vise oss hvor du mener det er vist at lovteksten ikke er kjønnsnøytral?

Jeg sakser litt fra konklusjonen:

Ved første øyekast virker barneloven kjønnsnøytral. Den nevner ikke kjønn i forbindelse med

omsorgsdeling, og setter ikke likhetstegn mellom enkeltbegreper og far eller mor. Likevel

mener vi det ligger noen føringer i de begrepene som blir brukt. Begrepenes historie og

konnotasjoner vil ha betydning for den mening en legger i dem.

............

Når det gjelder begrepsbruk i barneloven, er denne konsekvent og i utgangspunktet kjønnsnøytral.

Vi har sett at begreper som brukes, som samvær og omsorg, gir klare kjønnsspesifikke

assosiasjoner.

Altså er det våre assosiasjoner og konnotasjoner som er kjønnsspesifikke, ikke barnelovens tekst. Det må bety at uansett hvilke ord man bruker, vil vi lese "far" der den omtales som har ungen minst. Dette fordi det er det vanligste, det vi har vent oss til. Det er ikke barnelovens skyld.

Begrepene kan man selvsagt omskrive hvis man ønsker, men vil vi egentlig oppnå noe med det? Vil vi ikke bare lese inn "far" i et nytt begrep?

Det er like interessant å lese hvor tilfeldig og sprikende mekling fungerer, pluss at meklerne verken er oppdatert på økonomi, som de etter loven skal være, eller benytter de kjønnsnøytrale begrepene som står i loven.

Og så merker jeg meg at rapporten bekrefter mye av mine tanker om hvorfor menn ikke har mer av omsorgen for barna etter et brudd.

Jeg er samme gjest som skrev innlegget kl0914, og jeg er helt enig med deg. Det er ikke lovteksten det er noe feil med det er tolkningene.

I samme sleng vil jeg også nevne at de som mener alt dette er mors skyld at far ikke har mer samvær ikke har kommentert noe av det jeg skrev i mitt innlegg. Ikke en eneste en av dem.

Men i enhver diskusjon som omhandler dette temaet med barn og samvær de siste 4 årene, har ingen av de som legger skylden på mor noen gang klart å finne argumenter mot det jeg sier. Det er ikke loven sin feil at ting er som de er, den feilen sitter stort sett på innsiden av hodet til de som er i situasjon hvor barn og samvær skal avtales.

[Far til 2]

...

Men - vil bare påpeke at etter dagens barnelov, så ER det felles omsorg ved brudd. Å hevde noe annet er i beste fall kunnskapsløst, i verste fall er det bevisst feilinformasjon.

OK. La oss anta at barn og far ønsker felles omsorg.

Mor ønsker omsorgen alene.

Kan du da fortelle meg hvorfor utgangspunktet med felles omsorg ikke følges ? Tross alt ønsker flertallet av de innvolverte dette i dette eksempelet. I tillegg tar det utgangspunkt i barnets ønsker og behov.

Pr idag kan foreldre fritt avtale hvordan de ønsker å ordne barnas tilværelse etter et brudd. Ihht. loven så er begge likestilte ifht. omsorgen for barna, og: blir det rettssak så har far minst like stor mulighet til å få omsorgen som mor.

DETTE ER FAKTA, selv om "far til 2" gang på gang hevder noe annet.

Feil igjen.

Ref mitt eksempel ovenfor hvor FLERTALLET av de som er berørt ønsker felles omsorg. Tar dessuten utgangspunkt i at både mor og far er godt egnet til omsorg og og hvor barnets ønsker og behov bør prioriteres.

LIKEVEL ! -, blir "altid" mors ønske om eneomsorg valgt (selv ikke mor altid blir valgt som omsorgsforelder).

Utifra dette kan vi altså bekrefte at det ikke er likeverd mht valg av omsorgsløsning (flertallet blir ikke ivaretatt) og barnet blir ikke hørt.

Isteden velges det en løsning der barnet blir fratatt mye av samværet det ønsker og demokratiet er ikke-eksisternde i saker som dette.

[Far til 2]

Er riktig at noen menn er slasker som ikke gidder å ta ansvar for ungene sine. Men du er vel ikke så naiv at du tror det er bare fedre som er sånn.Mødreslasker finnes det nok av også.

...

...

Nå skal du være forsiktig med å forsvare mine meninger ettersom jeg har slaktet enkelte yrkesgrupper her på KG, og utestengt for dette

Men la oss håper at det er ingen regler uten unntak.

[Gjest gjest0914]

OK. La oss anta at barn og far ønsker felles omsorg.

Mor ønsker omsorgen alene.

Kan du da fortelle meg hvorfor utgangspunktet med felles omsorg ikke følges ? Tross alt ønsker flertallet av de innvolverte dette i dette eksempelet. I tillegg tar det utgangspunkt i barnets ønsker og behov.

Feil igjen.

Ref mitt eksempel ovenfor hvor FLERTALLET av de som er berørt ønsker felles omsorg. Tar dessuten utgangspunkt i at både mor og far er godt egnet til omsorg og og hvor barnets ønsker og behov bør prioriteres.

LIKEVEL ! -, blir "altid" mors ønske om eneomsorg valgt (selv ikke mor altid blir valgt som omsorgsforelder).

Utifra dette kan vi altså bekrefte at det ikke er likeverd mht valg av omsorgsløsning (flertallet blir ikke ivaretatt) og barnet blir ikke hørt.

Isteden velges det en løsning der barnet blir fratatt mye av samværet det ønsker og demokratiet er ikke-eksisternde i saker som dette.

Hvorfor skriver du at mors ønske alltid blir valgt?

Kom med tall og en begrunnelse til HVORFOR det bare er kvinner som er de råtne eplene i denne sammenhengen, på forhånd takk!

[Far til 2]

Nå har jeg lest gjennom rapporten (ok, jeg hoppet over noen lijer i delen om metode. Jeg fikk likevel med meg nok til å se noen klare feilskjær.) og jeg klarer ikke å komme til samme konklusjon som deg. Tvert imot syns jeg å lese at barneloven er kjønnsnøytral, men at den jevne nordmann legger noen betydninger her og der som lar oss tenke i fastlagte baner heller enn som det faktisk står i lovteksten.

Kanskje du kan vise oss hvor du mener det er vist at lovteksten ikke er kjønnsnøytral?

Jeg sakser litt fra konklusjonen:

Ved første øyekast virker barneloven kjønnsnøytral. Den nevner ikke kjønn i forbindelse med

omsorgsdeling, og setter ikke likhetstegn mellom enkeltbegreper og far eller mor. Likevel

mener vi det ligger noen føringer i de begrepene som blir brukt. Begrepenes historie og

konnotasjoner vil ha betydning for den mening en legger i dem.

Og dermed er vi inne på sentrale ting som hvilken holdning utdannelsesinstitusjonene velger å følge.

Det er ingen stor hemmelighet at Raundalen er en person som står sterkt i enkelte miljøer. Det blir ofte referert til hans meninger både i lærebøker og div foredrag. Dermed innprentes noen yrkesgrupper hans subjektive meninger.

OG RAUNDALEN MENER AT BARN BØR BO HOS MOR OG HA BEGRENSET SAMVÆR MED FAR DE 5 FØRSTE ÅRENE PGA TRADIASJON.

Vi vet at sakkyndige i barnefordelingssaker ofte har hatt Raundalen som foreleser og/eller benyttet hans bøker. Hans meninger vil derfor farge de sakkyndige i rettsaker og ofte legge føringer for dommerene. Fra tidligere TV program vet vi at domerene følger de sakkyndiges mening og dømmer ihht deres anbefalinger.

Lovens bokstav har i seg selv ikke tatt hensyn til kjønn. Det har derimot fagfolkene og de føringer de legger for dommer. Dermed blir det en skjev holdning til dette med mødre vers. fedre som omsorgsforelder på tross av at lovens bokstav ikke applauderer dette.

Endret 15. januar 2010 av Far til 2

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Nå har jeg lest gjennom rapporten (ok, jeg hoppet over noen lijer i delen om metode. Jeg fikk likevel med meg nok til å se noen klare feilskjær.) og jeg klarer ikke å komme til samme konklusjon som deg. Tvert imot syns jeg å lese at barneloven er kjønnsnøytral, men at den jevne nordmann legger noen betydninger her og der som lar oss tenke i fastlagte baner heller enn som det faktisk står i lovteksten.

Kanskje du kan vise oss hvor du mener det er vist at lovteksten ikke er kjønnsnøytral?

Jeg sakser litt fra konklusjonen:

Ved første øyekast virker barneloven kjønnsnøytral. Den nevner ikke kjønn i forbindelse med

omsorgsdeling, og setter ikke likhetstegn mellom enkeltbegreper og far eller mor. Likevel

mener vi det ligger noen føringer i de begrepene som blir brukt. Begrepenes historie og

konnotasjoner vil ha betydning for den mening en legger i dem.

............

Når det gjelder begrepsbruk i barneloven, er denne konsekvent og i utgangspunktet kjønnsnøytral.

Vi har sett at begreper som brukes, som samvær og omsorg, gir klare kjønnsspesifikke

assosiasjoner.

Altså er det våre assosiasjoner og konnotasjoner som er kjønnsspesifikke, ikke barnelovens tekst. Det må bety at uansett hvilke ord man bruker, vil vi lese "far" der den omtales som har ungen minst. Dette fordi det er det vanligste, det vi har vent oss til. Det er ikke barnelovens skyld.

Begrepene kan man selvsagt omskrive hvis man ønsker, men vil vi egentlig oppnå noe med det? Vil vi ikke bare lese inn "far" i et nytt begrep?

Det er like interessant å lese hvor tilfeldig og sprikende mekling fungerer, pluss at meklerne verken er oppdatert på økonomi, som de etter loven skal være, eller benytter de kjønnsnøytrale begrepene som står i loven.

Og så merker jeg meg at rapporten bekrefter mye av mine tanker om hvorfor menn ikke har mer av omsorgen for barna etter et brudd.

For meg er ikke loven kjønnsnøytral så lenge den har disse føringene og begrepene som gjør at den blir tolket feil av så mange.

Jeg tror at nye begreper (sammen med nye lover som likestiller foreldre) kan gi nye føringer.

Men det er min måte å oppfatte saken på, jeg skjønner at andre ser det på en annen måte:)

Jeg liker at temaet engasjerer, og jeg tenker at det å diskutere gir oss andres perspektiver på dette, og setter i gang en tankeprosess som kan være postiv:)

[Far til 2]

Hvorfor skriver du at mors ønske alltid blir valgt?

Kom med tall og en begrunnelse til HVORFOR det bare er kvinner som er de råtne eplene i denne sammenhengen, på forhånd takk!

Det er ingen hemmelighet at mor oftest har fått omsorgen frem til nå. Hvis far har krevd omsorgen på samme måte som mor har han tydligvis blitt overkjørt. Hvis han har krevd felles omsorg har han også blitt overkjørt. Hva barnet mener i denne sammenhengen er uinteresant ettersom barnet sjeldent/aldri blir hørt.

Og hva begrunner jeg dette med ? Jo 70 % ? av fedrene ønsker mer samvær. Fedrene og barnet ? har mao ikke fått den mengden samvær de eller barna ønsker iløpet av meklingen. Dette er tall som fremkommer i St.Meld. 29 2002-2003.

Og hvem har barnet og far blitt overkjørt av. Mor ? - neppe. Barnet ? - neppe. Da må det ha vært noen andre tilstede under meklingen.

Selv har jeg hatt "nærkontakt av 3.grad" til denne situasjonen, og ikke overaskende ble jeg totalt overkjørt.

Redningen for barna kom på et senere tidspunkt da en mekler forsiktig påpekte et svakt punkt i ex'ens argumentasjon. Da sprakk ALT og det ble krig igjen, men uten tap for barna og meg denne gang fordi vi hadde en mekler som ikke var like tradisjonell som andre hadde vært.

[Gjest Gjest_P_*]

For meg er ikke loven kjønnsnøytral så lenge den har disse føringene og begrepene som gjør at den blir tolket feil av så mange.

Jeg tror at nye begreper (sammen med nye lover som likestiller foreldre) kan gi nye føringer.

Men det er min måte å oppfatte saken på, jeg skjønner at andre ser det på en annen måte:)

Jeg liker at temaet engasjerer, og jeg tenker at det å diskutere gir oss andres perspektiver på dette, og setter i gang en tankeprosess som kan være postiv:)

Vi har allerede lover som likestiller foreldrene, og vi har kjønnsnøytrale lover. Da er det meninger og holdninger i samfunnet man må endre, for likestilte og kjønnsnøytrale lover har vi altså allerede.

Jeg mener vi er på god vei til å få endret holdningene også.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Vi har allerede lover som likestiller foreldrene, og vi har kjønnsnøytrale lover. Da er det meninger og holdninger i samfunnet man må endre, for likestilte og kjønnsnøytrale lover har vi altså allerede.

Jeg mener vi er på god vei til å få endret holdningene også.

Deg om det:)

Når jeg sier likestilte foreldre, så mener jeg at samværsforelder får felles avgjørelsesmyndighet som den som har barnet hos seg fast. Slik at sistnevnte(som regel mor) for eksempel ikke kan ta barna med seg å flytte 200 mil uten å si ifra eller rådføre seg med førstnevnte(som regel far).

Mener du at foreldrene er likestilte når den som har fast bosted for barnet kan ta slike avgjørelser alene? Eller bestemme om barnet skal gå i barnehage eller ikke? Osv?