Hvorfor bor de fleste barna hos mor.?

[Gjest lillefisk]

Og årsaken til at "han ikke vil ha dem mer" er fordi

- det er uvanlig

- det settes ikke krav til fedre når det gjelder samværsmengde

- "fagfolkene" sier at fedre ikke skal være der for barna

- naboer/venner av far har heller ikke mye samvær

- osv, osv

Interessant at du som ikke kjenner vedkommede vet hvorfor hennes eks ikke ønsker å ha barna oftere?

Oppegående mennesker lar vel ikke sine venner og bekjente og tilfeldige fagfolk bestemme hvordan de ser på sin egen rolle som far/mor. Mennesker har egne synspunkt og egne behov som de følger.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Brannfakkel; biologi?

Jeg spurte mine barn om dette og de så rart på meg. Bo hos far?? Gud jeg måtte jo være helt på trynet...

Men så ble vi seriøse, og svaren kom som perler på en snor; fordi jeg snakker MED dem og ikke TIL dem. Fordi jeg lytter, interesserer meg, setter meg inn i deres verden, aksepterer at de løsriver seg, aksepterer at de opponerer. Jeg SER dem, sørger for at de har alt de trenger når de trenger det. Også når de ikke trenger det... Jeg stoler på dem, jeg kjefter ikke for overfladiske ting (klestil, musikksmak, hår) Og jeg latterliggjør dem ikke. Jeg ser om de er lei, trist, sint, glad, lykkelig, utafor, har kjærlighetssorg. De kan betro seg til meg. Og stoler på at jeg ikke ler eller blir forbanna. De kan spørre meg om råd. Og hjelp. De kan gråte, store gutter som de er...

Hundre forskjellige evner, kvaliteter og omsorg som ikke kan sees, tas i, føles fysisk, måles, veies, vises frem for naboen eller lagres i en boks. Typisk for de fleste kvinner, og enkelte få menn.

Den regla her om hvor genuin forelder du er tror jeg ikke kommer fra ungene dine,men har oppstått i ditt eget hode. At du prøver å stigmatisere far fordi han kjefter og kommenterer klesstil etc.er ikke bra. Ingen foreldre er perfekte. Heller ikke du. Tror du virkelig ikke ungene vil ha faren sin selv om han ikke er perfekt.?

[Cuckold]

Og årsaken til at "han ikke vil ha dem mer" er fordi

- det er uvanlig

- det settes ikke krav til fedre når det gjelder samværsmengde

- "fagfolkene" sier at fedre ikke skal være der for barna

- naboer/venner av far har heller ikke mye samvær

- osv, osv

Og dette vet du fordi jeg, som sitter på det korrekte svaret, har fortalt deg svaret?

Jeg må korrigere deg. Årsaken til at han ikke vil ha barna mer, er at han synes det er slitsomt å ha ansvar for barna. Han synes han har dem nok.

Jeg tror vi menn er som mennesker flest, vi formes av kulturen og forventningene og ikke minst av det ansvar og de rettigheter vi har. Da jeg var liten gutt tok jeg for gitt at min mor og far var like mye foreldre. At samfunnet ser det annerledes og at mor angivelig er mye mer forelder enn far gikk først opp for meg etter at jeg så kameratenes foreldre skille lag, det ene paret etter det andre - og alltid var det mor som ble sittende igjen med barna. Aldri delt omsorg. Selv om far gjerne ble boende i samme by. Men det er jo ikke så rart, de fleste av disse mødrene kom jo vesentlig bedre ut økonomisk på den måten. For slik var lovene lagt opp. Det ville straffe seg å dele likt på omsorgen.

Selv om man ønsker det annerledes vil man uvegerlig påvirkes av det man ser rundt seg og ikke minst det man vet om norsk lov og rettspraksis. Så lenge vi lever i et land der mor hvis hun vil kan få den daglige omsorgen og redusere far til en støtteforelder etter et samlivsbrudd, vil dette gjøre noe med menn og menns ansvarsfølelse overfor egne barn. Slik det gjør noe med deg om du vokser opp som leilending på annen manns jord, eller som kvinne i tidligere tider, uten stemmerett og med svært begrensede rettigheter.

Det kan også sammenliknes med to brødre som vokser opp på en gård der begge vet at den eldste skal overta gården når faren en gang skal pensjonere seg. Det er ganske naturlig at han som en gang skal overta vil ha en annen følelse når han legger ned arbeid på gården. Han er på et vis mer hjemme.

[Far til 2]

Han tok seg minst like mye av barna da vi bodde sammen og hadde en svært god relasjon til barna da. Alle barna var over fem år gamle da vi skilte lag. Han har ingen skilte venner, naboer, slektninger eller kollegaer. Jeg er "fagfolk" og jobber i familievernavdelingen i en av landets byer. Jeg er "fagfolk" som under pålagt megling ber foreldrene vurdere delt omsorg. Jeg foreslo 50/50 for oss også.

Jeg vet utmerket godt hva savnet etter faren gjør med barna. Det gjør far også.

Da bryter du med tradisjonene og Raundalens enerett til å se hva som er barnas beste.

Dessverre tror jeg du vil bli frosset ut av andre fagfolk når du ber far være en likeverdig forelder ettersom så godt som alle (90% ?) fagfolk synes å være imot en tilstedeværende far de første 5 årene. Og uten en tilstedeværende far i tiden etter et samlivsbrudd synes det som at det ikke blir noen tilstedebværende far etterpå heller.

Jeg synes det er flott at det nå er på vei fagfolk som faktisk vurderer barnas ønske som viktig midt oppe i samlivsbruddet. Det synes ikke som om dette har eksistert tidligere.

Jeg tror far kommer tilbake om du bare fortsetter å mase ettersom 70% av alle fedre ønsker mer samvær og fordi alle fedre jeg kjenner har noen bekjente (venner, familie, kolleger, etc) som har mistet retten til like mye omsorg som det mor har). Dette tilsier at sansynligheten for at han kommer tilbake i deres tilfelle er overveldende.

[Gjest Gjest]

http://www.youtube.com/watch?v=LtNGFh-dCe0...feature=related

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg tror årsaken til at ungene stort sett bor hos mor er mange. Veldig mange.

Mange menn har jobber som gjør det upraktisk, om ikke umulig, å ha unger på heltid uten en voksen støtteperson. Pendlere, fiskere, nordsjøarbeidere, bønder, skiftarbeidere, entrepenører. Ikke umulig, men svært mye lettere å være helgepappa. Der forsvinner ganske mange tusen potensielle heltidsfedre.

Noen menn er ikke egnet til å ha barna på fulltid. Voldsdømte, innsatte i fengsel, narkomane. Javisst gjelder det samme for mødre, men fedrene er så mange flere. Der forsvant noen til.

Mange flere menn enn kvinner dør mens ungene er mindreårige. Både fordi menn har større dødsrate i den alderen, og fordi menn er gjennomsnittlig eldre enn kvinner når de får barn. Enda noen ute av statistikken.

Noen menn blir så forbanna ved skilsmisse at de ikke vil ha ungene hennes! Noen har aldri vært så begeistret for unger, men fikk dem fordi hun ville. Noen syns bare det er mest naturlig å la dem bli hos mor. Det er tross alt ikke mer enn noenogtjue år siden "alle" mente at ungene skulle bo hos mor, også fedrene. Trekk fra at noen unger er 17 år, så ser man at gamle holdninger er noe av årsaken. Der gikk noen til, gitt.

Og så er det noen som ikke "får lov" av mor, noe som er svada, siden hvem som helst kan kreve rettssak. De har gitt opp uten sverdslag.

Til slutt er det de som går til rettssak og taper. Ikke så mange igjen som ikke får ha barna, hva?

Forestillingen om at mor er den beste omsorgspersonen står minst like sterkt blandt menn som blandt kvinner. Kvinner har et sosialt press på seg til å ta hele omsorgen for ungene, selv om mange gjerne hadde sett at far hadde tatt større del i omsorgen. En far som ikke ønsker fulltidsomsorg har ingen sånne sosiale krav, men kan nekte samvær av hjertens lyst.

Har kvinnene blitt spurt om de ønsker mer samvær med barna?

[Gjest Gjest]

Ganske enkelt fordi det i de fleste familier (sier ikke alle nei) er mor som i fra fødselen har vært mest sammen med barna. Det er som oftest hun som setter sin karriere på vent (eller aldri får særlig karriere, men noen tilfeldige jobber som er praktisk i forhold til å ta seg av unger). Dette har fra tidenes morgen også vært mest naturlig fra fødselen av, siden det er hun som sitter med maten (ammer). Mannen sin hovedoppgave har i alle tider vært å forsørge familien. Selv om dette har forandret seg litt med tiden, tror jeg helt klart at det fortsatt er en klar overvekt av familier der denne fordelingen er vanlig. Det vil da også være mest naturlig at det er mor som overtar mesteparten av oppgaven å ta seg av ungene ved et evt. samlivsbrudd, i de fleste tilfeller.

En må gjerne si at det er samfunnet som har "skylden" for dette, men det er iallefall ikke det moderne samfunnet, tvert imot.

At en far ikke ønsker å være hovedforelder fordi samfunnet gjør det uvanlig, og det ikke er vanlig blant de han kjenner, er vel det tynneste argumentet jeg har hørt hittil. Om han ønsker det så sterkt så er det vel ikke så viktig hva andre mener er mest normalt?

Jeg kan også nevne at en venninnes eks under samlivsbruddet deres nevnte at han ville kreve full foreldrerett. Denne mannen hadde en reisejobb som han ikke var villig til å ofre, og som gjorde at han var hjemme mindre enn 30% av tiden. Han kunne derfor ikke ha ungene mer enn under 30% av tiden, og da moren til barna spurte hva han ville gjøre resten av tiden så sa han at han ville skaffe seg en praktikant. Og da lurer jeg på hva er motivet for å ha full foreldrerett når det ikke passer inn i livsstilen? Økonomi? Være vanskelig, og hindre at mor får viljen sin? For samvær med barna er det jo ihvertfall ikke..

Det hører med til historien at faren aldri gjorde dette. Og det visste jo moren egentlig hele tiden... Faren sin livsstil hadde aldri tidligere kunnet komineres med det å ta seg av barn, så hvorfor skulle det plutselig gjøre det nå?

[Cuckold]

Jeg tror årsaken til at ungene stort sett bor hos mor er mange. Veldig mange.

Mange menn har jobber som gjør det upraktisk, om ikke umulig, å ha unger på heltid uten en voksen støtteperson. Pendlere, fiskere, nordsjøarbeidere, bønder, skiftarbeidere, entrepenører. Ikke umulig, men svært mye lettere å være helgepappa. Der forsvinner ganske mange tusen potensielle heltidsfedre.

Det store flertall av menn har jobber som lar seg forene med å ha ansvar for barn. Og av de som har en jobb som skaper problemer vil svært mange ha en ny partner som kan hjelpe litt til i overganger, f.eks dager pappa kommer senere hjem fordi han har lang reisevei.

Noen menn er ikke egnet til å ha barna på fulltid. Voldsdømte, innsatte i fengsel, narkomane. Javisst gjelder det samme for mødre, men fedrene er så mange flere. Der forsvant noen til.

Det er nok mange flere menn enn kvinner som sitter i fengsel, men ikke nødvendigvis så mange flere uskikkede fedre enn mødre. Og om det så skulle vært det er det irrelevant i denne sammenheng da det ikke forsvarer et lovverk som favoriserer mor.

Og så er det noen som ikke "får lov" av mor, noe som er svada, siden hvem som helst kan kreve rettssak. De har gitt opp uten sverdslag.

Til slutt er det de som går til rettssak og taper. Ikke så mange igjen som ikke får ha barna, hva?

Det er ikke så rart at ikke alle fedre velger å gå til sak så lenge lovverk og rettspraksis tilsier at mor vil vinne en slik sak. "Vi driver ikke slik polititkk, vi," sa Gro da hun ble spurt hvorfor partiet hennes ikke kunne fremme forslag de visste de ville ville bli nedstemt på. Kanskje flere menn burde tatt belastningen med det, bare for å få markert hvor mange menn som faktisk ønsker noe annet. Men det ville kostet, så jeg vil ikke anklage noen for at de styrer unna rettsak i tilfeller der mor er fullt skikket. For da vet man hvilken vei det bærer. I hvert fall frem til nå.

[Gjest Gjest_malin_*]

Da bryter du med tradisjonene og Raundalens enerett til å se hva som er barnas beste.

Dessverre tror jeg du vil bli frosset ut av andre fagfolk når du ber far være en likeverdig forelder ettersom så godt som alle (90% ?) fagfolk synes å være imot en tilstedeværende far de første 5 årene. Og uten en tilstedeværende far i tiden etter et samlivsbrudd synes det som at det ikke blir noen tilstedebværende far etterpå heller.

Jeg synes det er flott at det nå er på vei fagfolk som faktisk vurderer barnas ønske som viktig midt oppe i samlivsbruddet. Det synes ikke som om dette har eksistert tidligere.

Jeg tror far kommer tilbake om du bare fortsetter å mase ettersom 70% av alle fedre ønsker mer samvær og fordi alle fedre jeg kjenner har noen bekjente (venner, familie, kolleger, etc) som har mistet retten til like mye omsorg som det mor har). Dette tilsier at sansynligheten for at han kommer tilbake i deres tilfelle er overveldende.

Etter åtte år, synes jeg at jeg skal få slippe å mase på han. Hvorfor synes du det er jeg som skal ta den jobben?

[Gjest Gjest]

Og årsaken til at "han ikke vil ha dem mer" er fordi

- det er uvanlig

- det settes ikke krav til fedre når det gjelder samværsmengde

- "fagfolkene" sier at fedre ikke skal være der for barna

- naboer/venner av far har heller ikke mye samvær

- osv, osv

En stor grunn til at fedre lar mor ha omsorgen for barna er av bekvemmelighetsgrunner. Da slipper far å endre på sin kvardag, den fortsetter som før.

Far kan fortsette i sin jobb uten å gjøre endringer i den.

Far tar da først hensyn til seg selv og så kan barna komme på besøk.

Mødre tenker ofter først på barna og så på seg selv og tilpasser sitt liv etter barnas behov.

Andre grunner til at far ikke har barna med mer samvær er at fedre som setter barna før seg selv og egen tilværelse ofte lar barna bo hos mor fordi han ikke vil at barna skal oppleve å leve i en evig konflikt mellom foreldrene( gjør det meste for å unngå rettssak).Selv om det i enkelte tilfeller faktisk hadde vært det beste for barna at far tar et tak.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Fordi far er så rask med å flytte ut etter et brudd. Også flytter han til en liten leilighet også synes han at det er greit og bra at barna får fortsette å bo der hvor de alltid har bodd.

Også har vi tradisjon.

Det handler ikke om eietrang hos mor så ofte, men at far faktisk ikke tenker tanken på at barna skal bo hos ham. Han tenker automatisk at han skal flytte ut og være weekendpappa.

[Gjest Gjest]

Når jeg ble skilt en gang for lenge siden, var det vanlig praksis at moren hadde den daglige omsorgen for ungene, mens faren hadde helgesamvær. Jeg ser nesten ikke dette i dag.

Det ser ut til å være helt vanlig, i allefall i min nærhet, at det er 50/50 fordeling. Der det ikke skjer er det oftest fordi far ikke kan ha dem så mye, eller ikke ønsker det.

Så jeg skjønner ikke helt denne statistikken jeg.

[Gjest Gjest]

Da bryter du med tradisjonene og Raundalens enerett til å se hva som er barnas beste.

Dessverre tror jeg du vil bli frosset ut av andre fagfolk når du ber far være en likeverdig forelder ettersom så godt som alle (90% ?) fagfolk synes å være imot en tilstedeværende far de første 5 årene. Og uten en tilstedeværende far i tiden etter et samlivsbrudd synes det som at det ikke blir noen tilstedebværende far etterpå heller.

Jeg synes det er flott at det nå er på vei fagfolk som faktisk vurderer barnas ønske som viktig midt oppe i samlivsbruddet. Det synes ikke som om dette har eksistert tidligere.

Jeg tror far kommer tilbake om du bare fortsetter å mase ettersom 70% av alle fedre ønsker mer samvær og fordi alle fedre jeg kjenner har noen bekjente (venner, familie, kolleger, etc) som har mistet retten til like mye omsorg som det mor har). Dette tilsier at sansynligheten for at han kommer tilbake i deres tilfelle er overveldende.

Det der er jo bare tull. Hvilken verden lever du i egentlig? I dag vil de fleste som går fra hverandre velge 50/50 og det er vel ingen fagfolk som har noe i mot det!!

[Cuckold]

Fordi far er så rask med å flytte ut etter et brudd. Også flytter han til en liten leilighet også synes han at det er greit og bra at barna får fortsette å bo der hvor de alltid har bodd.

Også har vi tradisjon.

Det handler ikke om eietrang hos mor så ofte, men at far faktisk ikke tenker tanken på at barna skal bo hos ham. Han tenker automatisk at han skal flytte ut og være weekendpappa.

Hehe, den her minner om en avisartikkel jeg leste for en tid tilbake der journalisten konkluderte med at unge mennesker foretrekker å bo trangt og kjøre gamle, dårlige biler. Fordi statistikk viste at unge bor trangt og kjører gamle, dårlige biler.

Det er nok ikke sikkert menn er så rare og annerledes skapninger som du tror. Om man mister både kjæresten og hjemmet er det ikke sikkert man synes det er helt greit å miste den daglige omgangen med barna i samme slengen.

At så mange menn bare tusler ut og lar mor beholde både hjemmet og barna handler nok dels om kultur - man er opplært til å se mor som litt mer forelder enn far - og dels om juss, samt rettspraksis som bygger opp under kulturen som ser mor som hovedforelder og far som hennes assistent.

Endret 13. januar 2010 av Cuckold

[Kosteskaft]

Hos oss hadde vi 50/50 deling inntil i høst, da flyttet jeg utenlands for ett år.

50/50: Begge foreldrene er like gode til å ta seg av vårt felles barn, det er viktig å få med seg hverdagen til barnet, ikke bare helg og kos og fest.

Men barnet har nå, som h*n er 100% hos meg, sagt at 50/50 er meget slitsomt, barnet er større nå og mer "avhengig" av sine egne ting. (pc, telefon, klær, leker, etc) Barnet byttet altså hver mandag bosted, selv om vi bodde bare 300 meter fra hverandre, så var to hjem, to sett regler, to sett familier strevsomt. Og det skal man ikke undervurdere!

Nå er barnet 100% hos meg, fordi barnet skal få oppleve annen kultur, språk, få nye erfaringer, etc. Fordelen synes barnet er at det er stabilt hjem, ett sett regler/krav, jeg får fulgt barnet bedre opp fordi jeg ser barnet hele tiden. Og det er faktisk mindre stressende for meg også! Og for pappan!

Til sommeren flytter her fra. Da kommer antagligvis barnet til å bo 100% hos far. Fordi barnet vil tilbake til sine venner, nærmiljø, etc. Og det respekterer jeg.

Men barnet er velkommen når som helst til oss, vi skal bo litt nærmere pappa neste år, enn vi gjør nå.

(på grunn av jobb kan vi ikke bo rett i nærheten som før)

Fordeler med pappa, utfra MITT standpunkt:

- Mer tålmodig enn meg! Mer lik personlighet som barnet, de har mye mindre konflikter seg i mellom.

- Bonus-søster er der, de er blitt veldig gode venner. Og bonus-mor er en flott dame!!

- han er generøs med kjærlighet og omsorg!

Minus med pappa, utfra MITT sntandpunkt:

- litt mye kamerat, litt for lite FAR. Pusser ikke tennene hennes (h*n har hull..) Lekser ikke "så nøye", pappa mener vel jeg overdriver nøyaktigheten til leksene, jeg mener han må stille større krav.

- Smule surrete, får ikke helt med seg beskjeder fra skole, lekser ikke fulgt opp, etc. Men mulig dette forbedrer seg når barnet er der 100% og jeg ikke er der som sikkerhetsventil som husker alt, hehe!

- Lar barna være hjemme alene på kvelden, litt for lenge etter min smak. (men går fint, telefonkontakt, etc)

Så alt i alt skal barnet få bo 100% hos pappa. Noe barnet ønsker selv, og pappan selvfølgelig ønsker!

[Gjest Gjest]

Den regla her om hvor genuin forelder du er tror jeg ikke kommer fra ungene dine,men har oppstått i ditt eget hode. At du prøver å stigmatisere far fordi han kjefter og kommenterer klesstil etc.er ikke bra. Ingen foreldre er perfekte. Heller ikke du. Tror du virkelig ikke ungene vil ha faren sin selv om han ikke er perfekt.?

Det er alltid noen surmagede grinepeiser her inne som skal slenge dritt og synse om forhold de ikke vet noe som helst om.

[Gjest fisk]

Dette kan være interessant å lese. Riktignok fra 2005, men det er vanskelig å finne gode forskningsrapporter på sammenhenger mellom samlivsbrudd, barns behov osv.Denne har et litt spørrende og kritisk ståsted til blant annet statistikk. http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200502/05/index.html

[Gjest fraskilt mor]

Jeg tror det er mange årsaker som ligger bak, noen ganger er det mor som er årsaken og andre ganger er det far.

I mitt tilfelle så fant far en annen dame langt unna, det viste seg også at han hadde funnet seg en ny jobb der men det fikk jeg ikke vite om før han flyttet. Det tar fem timer å kjøre dit, ikke noe problem for mine unger som var store (16,14 og 10år)å klare den turen alene. I utgangspunktet skulle far ha barna på besøk annenhver helg, men i løpet av de to årene som har gått så har det kun "passt" å ha dem på besøk tre ganger. Han fikk en "slakk" for å komme seg i orden i ny jobb, i ny bolig med ny dame og tre stebarn men nå gjelder ikke den "slakken" lenger. Han ringte aldri, og hadde knapt tid til å snakke med ungene når de ringte til han. Jeg har mast, ungene har mast men sier som en annen her inne at nå gidder jeg ikke mase lenger. Det er en voksen mann dette og det burde være i hans egen interesse å ha kontakt med sine barn. Jeg skjønner at det er travelt med tre stebarn under 10 og et felles barn på vei, men samtidig skjønner jeg ikke at det skal gå utover hans barn fra tidligere. Nå har vi gitt opp, han får ta kontakt selv når han ønsker det.

En venninne har også en barnefar som ikke virker interessert i å ha barnet på besøk, det samme gjelder også de barna han har fra et tidligere forhold. Min venninne har tatt med deres barn til hans hjemsted og besøkt hans foreldre for at de skal ha kontakt med barnebarnet og de har også besøkt far mens de har vært der. Så det har ikke stått på forsøkene der heller.

Så har vi den andre siden, en annen venninne vil ha barnet mest mulig selv og ønsker ikke å gi fra seg noe særlig med tid til far og det får hun ikke særlig støtte for hverken fra far eller oss venninner.

Min bror derimot har hovedomsorgen for sine barn, der har mor og far blitt enige om at mor skal ha vanlig helgesamvær.

Så det er mange varianter ute og går, og til min glede ser jeg at det er flere og flere som velger 50/50 fordeling.

[Gjest Gjest_P_*]

Det store flertall av menn har jobber som lar seg forene med å ha ansvar for barn. Og av de som har en jobb som skaper problemer vil svært mange ha en ny partner som kan hjelpe litt til i overganger, f.eks dager pappa kommer senere hjem fordi han har lang reisevei.

Det er nok mange flere menn enn kvinner som sitter i fengsel, men ikke nødvendigvis så mange flere uskikkede fedre enn mødre. Og om det så skulle vært det er det irrelevant i denne sammenheng da det ikke forsvarer et lovverk som favoriserer mor.

Det er ikke så rart at ikke alle fedre velger å gå til sak så lenge lovverk og rettspraksis tilsier at mor vil vinne en slik sak. "Vi driver ikke slik polititkk, vi," sa Gro da hun ble spurt hvorfor partiet hennes ikke kunne fremme forslag de visste de ville ville bli nedstemt på. Kanskje flere menn burde tatt belastningen med det, bare for å få markert hvor mange menn som faktisk ønsker noe annet. Men det ville kostet, så jeg vil ikke anklage noen for at de styrer unna rettsak i tilfeller der mor er fullt skikket. For da vet man hvilken vei det bærer. I hvert fall frem til nå.

Javisst har det store flertall arbeid som er forenelig med omsorg for barn. Like fullt har mange tusen menn arbeid som ikke er det. I de tilfellene hvor far er ukependler, nordsjøarbeider, fisker eller noen av de andre yrkene jeg ramset opp, må nødvendigvis noen andre se etter barna mens far er borte. Før brudd er det mor, så hvorfor skal far få omsorg for ungene bare for å overlate dem til fremmede? Nye partnere er vanligvis ikke inne i bilde når bruddet er et faktum, altså må far kreve omsorgen når han har fått seg ny partner som kan steppe inn. "Nå har jeg fått meg kjæreste, så nå kan ungene bo hos meg når jeg er borte noen uker i strekk."

Løsningen for fedre i disse jobbene må være å skifte jobb slik at hverdagen blir tilpasset barn. Mødre gjør det fra barna er født, fedre gjør det ikke engang ved brudd. Resultatet er mange tusen fedre som er deltidspappa etter eget valg.

Jeg vil påstå at en far som sitter i fengsel er uskikket til å ha hovedomsorgen for barn. Dermed faller enda noen tusen fedre ut av bildet, igjen etter eget valg.

Spørsmålet var hvorfor 90% av ungene bor hos mor. Jeg mener alle disse årsakene jeg ramset opp forklarer noen prosent. Fedre velger arbeid og livsførsel som er dårlig tilpasset hovedomsorg for barn, og overlater det til mor. Hvorfor skal da fedrene få omsorgen ved brudd? Er det vanskelig å se at disse mødrene kjenner ungene bedre, har en hverdag som er mer tilpasset ungene, osv.

Prinsippet for barnefordeling etter brudd er at barna skal bo der de har det best. Da skjønner jeg ikke hvorfor far ikke går til sak hvis ungene har det best hos far. Det vil være å svikte ungene å ikke gjør det! Om fedrene derimot har lyst til å ha ungene, men innser at det er best for dem om de bor hos mor, så kan jeg skjønne det. At fedrene "unngår" å dra ungene gjennom en rettssak fordi det tross alt er best for ungene å bo hos mor, er ikke noe argument for noe som helst. Det er normal folkeskikk.

Personlig tror jeg menn nå går gjennom det likestillings-dilemma som kvinner gikk gjennom for tjue år siden. På den ene siden vil menn være den tradisjonelle hovedforsørger, fikser, familiens overhode, og på den annen side vil de ha samme utgangspunkt ift ungene ved brudd. Det er på tide å innse at dere kan ikke få begge deler.

Kvinner har valget mellom karriære og selvrealisering på den ene siden, og rollen som den perfekte husmor og mor på den andre. De fleste kvinner velger bort selvrealiseringen og husmoræren til fordel for barna, mens menn velger karriære og forsørgerrollen.

Det er ikke vanskelig å se at etter bruddet må begge parter ta konsekvensene av det valget de tok tidlig i samlivet. Menn valgte bort ungene, mens mor valgte bort en god inntekt.

Dette vil forandres når menn begynner å ta like stor del av ansvaret med ungene fra begynnelsen. Vi er allerede på god vei. For tjue år siden var det nærmest uhørt at en mor lot ungene bo hos far, og 50/50 var utenkt. Menn må begynne å engasjere seg, selv om det skulle gå ut over karriæren. De må begynne å ta kontroll over alle de detaljene som en hverdag med unger betyr, ikke bare la mor styre mens de selv går som en nestkommanderende med ansvar for inntekt.

[Cuckold]

Javisst har det store flertall arbeid som er forenelig med omsorg for barn. Like fullt har mange tusen menn arbeid som ikke er det. I de tilfellene hvor far er ukependler, nordsjøarbeider, fisker eller noen av de andre yrkene jeg ramset opp, må nødvendigvis noen andre se etter barna mens far er borte. Før brudd er det mor, så hvorfor skal far få omsorg for ungene bare for å overlate dem til fremmede? Nye partnere er vanligvis ikke inne i bilde når bruddet er et faktum, altså må far kreve omsorgen når han har fått seg ny partner som kan steppe inn. "Nå har jeg fått meg kjæreste, så nå kan ungene bo hos meg når jeg er borte noen uker i strekk."

Løsningen for fedre i disse jobbene må være å skifte jobb slik at hverdagen blir tilpasset barn. Mødre gjør det fra barna er født, fedre gjør det ikke engang ved brudd. Resultatet er mange tusen fedre som er deltidspappa etter eget valg.

Jeg vil påstå at en far som sitter i fengsel er uskikket til å ha hovedomsorgen for barn. Dermed faller enda noen tusen fedre ut av bildet, igjen etter eget valg.

Spørsmålet var hvorfor 90% av ungene bor hos mor. Jeg mener alle disse årsakene jeg ramset opp forklarer noen prosent. Fedre velger arbeid og livsførsel som er dårlig tilpasset hovedomsorg for barn, og overlater det til mor. Hvorfor skal da fedrene få omsorgen ved brudd? Er det vanskelig å se at disse mødrene kjenner ungene bedre, har en hverdag som er mer tilpasset ungene, osv.

Prinsippet for barnefordeling etter brudd er at barna skal bo der de har det best. Da skjønner jeg ikke hvorfor far ikke går til sak hvis ungene har det best hos far. Det vil være å svikte ungene å ikke gjør det! Om fedrene derimot har lyst til å ha ungene, men innser at det er best for dem om de bor hos mor, så kan jeg skjønne det. At fedrene "unngår" å dra ungene gjennom en rettssak fordi det tross alt er best for ungene å bo hos mor, er ikke noe argument for noe som helst. Det er normal folkeskikk.

Personlig tror jeg menn nå går gjennom det likestillings-dilemma som kvinner gikk gjennom for tjue år siden. På den ene siden vil menn være den tradisjonelle hovedforsørger, fikser, familiens overhode, og på den annen side vil de ha samme utgangspunkt ift ungene ved brudd. Det er på tide å innse at dere kan ikke få begge deler.

Kvinner har valget mellom karriære og selvrealisering på den ene siden, og rollen som den perfekte husmor og mor på den andre. De fleste kvinner velger bort selvrealiseringen og husmoræren til fordel for barna, mens menn velger karriære og forsørgerrollen.

Det er ikke vanskelig å se at etter bruddet må begge parter ta konsekvensene av det valget de tok tidlig i samlivet. Menn valgte bort ungene, mens mor valgte bort en god inntekt.

Dette vil forandres når menn begynner å ta like stor del av ansvaret med ungene fra begynnelsen. Vi er allerede på god vei. For tjue år siden var det nærmest uhørt at en mor lot ungene bo hos far, og 50/50 var utenkt. Menn må begynne å engasjere seg, selv om det skulle gå ut over karriæren. De må begynne å ta kontroll over alle de detaljene som en hverdag med unger betyr, ikke bare la mor styre mens de selv går som en nestkommanderende med ansvar for inntekt.

Det blir litt søkt å påstå at nordsjøarbeidere og fengslede bidrar i nevneverdig grad til statistikken når norske mødre i så få tilfeller går med på å dele omsorgen likt etter samlivsbrudd. Og oljearbeiderne veksler jo mellom å være ute og hjemme. Dette gir faktisk ekstra god anledning til å ta seg av barna hvis man organiserer det slik at man har dem når man er i land, mens mor har dem når man er ute. For når den oljearbeidende pappaen er i land er han hjemme hele tiden.

Jeg registrerer at du skriver mye, men konsekvent hopper bukk over de rammebetingelser politikerne har lagt, som gjennom flere tiår etter kvinnefrigjøringen på 70-tallet har bidratt til at kvinner som velger å ikke kreve hovedomsorgen kommer dårligere ut økonomisk - vi har altså et system som straffer de kvinner som er i forhold der man oppfatter mor og far som likeverdige foreldre. Selv om likestilling har vært høyt på agendaen i flere tiår.

Jeg tror heller ikke det er så mange som er enig med deg i at man er nødt til å velge bort karrieren om man skal være skikket til å ta sin halvdel av omsorgen for barn. Vi ser kanskje ikke så mange kvinnelige toppledere i næringslivet, men det er jo heller ikke så mange menn som befinner seg i disse posisjonene så det er jo ikke akkurat gjennomnsittmannen vi snakker om her.

Vi har hatt en kvinnelig statsminister og en hel haug kvinnelige partiledere og statsråder, hvorav ganske mange er mødre. Om disse kan tiltros omsorgen for barn skjønner jeg ikke hvorfor ikke også 90% av alle menn kan det - selv om man har krevende jobber.

Endret 13. januar 2010 av Cuckold