kjærlighetssorgen går ikke over

[Gjest håpløs]

Vi har ikke kontakt...jeg prøverå date andre,men det går ikke..tankene faller alltid tilbake på han.Begynner å bli så sliten..jeg jobber fullt,er sosial til tusen...men nå har jeg nådd et punkt der jeg snart ikke orker å gå ut døra mer..er det meninga at man skal gå i 1 år å ha kjærlighetssorg??jeg fatter det ikke!!

ER redd jegalri kommer meg over det å som det har gått så lang tid.

Noen som har det likedan..eller er jeg rar?

[Gummiloppa]

Du er ikke rar! Jeg brukte 2 år på å komme over min eks, og jeg trodde jeg aldri kom til å glemme ham. Men gradvis gikk det over, og nå bare rister jeg på hodet når jeg tenker over hvor svak jeg var for ham.

Nå sitter jeg med en ny kjærlighetssorg igjen, etter et brudd som skjedde nå på lørdag. Men jeg tenker at kom jeg over min forrige, kommer jeg over dette også. Og det kommer du også til å gjøre! Selvom det virker helt håpløst noen ganger, så går det over til slutt

[Gjest Gjest_lisa_*]

ikke rar nei!

min store kjærlighetssorg startet for 7 år siden, og selv om stormen er over nå hopper hjertet mitt over to slag, magen slår kollbøtte og jeg gjemmer meg om jeg skulle se han på gaten. det tar sikkert enda lang tid før jeg kan reagere på han som en hvilkensomhelst annen person, men jeg har godtatt det. så lenge jeg følger reglene mine om å ikke oppsøke han, på nettet eller på ordntlig, jeg tillater meg ikke lenger å tenke på det som var, ikke på det gode og ikke på det som var vondt. jeg begynte vel å slippe han ut av livet mitt. den dagen jeg begynte med det har det sakte men sikkert gått i riktig retning.

så det går over, iallefall til et nivå som du kan tåle. ikke bli skremt av at jeg skriver 7 år forresten, jeg følte meg lykkelig igjen lenge før det, samtidig som det har hengt i.

Jeg tror egentlig bare du må komme til et punkt selv hvor du kjenner inne i deg at det er nok. egentlig er mye av smerten etter et brudd selvpåskyldt vil jeg tro(uten at man kan noe for det). jeg vet iallefall at ved å holde fast på kjærlighetssorgen så holdt jeg samtidig han i livet mitt, og lenge var det kanskje det jeg innerst inne ønsket. det vanskeligste er kanskje å gi slipp på noen man har vert så forferdelig glad i at man holder fast på det man har, og ofte er det minnene og kjærlighetssorgen, i stedet for å gi slipp.

sånn har det vert for meg, og jeg har ingen gode råd å komme med, for jeg vet så inderlig godt at når det er sånn, da er det ingenting som hjelper bortsett fra tid.

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene. Jeg har hatt kjærlighetssorg i snart 2,5 år, selv om vi ikke har kontakt, jeg dater, er sosial, jobber, dyrker mine egne interesser og så videre.

Noen perioder har jeg flere dager (opp til uker) uten en vond klump, men så bryter jeg sammen og får det tungt igjen. Slik går det igjen, og igjen. Nå som jula var her var det ekstra tungt, og det tror jeg har noe med høytiden man bruker med familie og kjæreste.

Min overlevelsestrategi er å leve i troen om at vi en dag blir kjærester igjen, selv om jeg vet innerst inne at det vil være vanskelig på sikt pga alt han gjorde.

Vi skal og må komme over det!

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Kjærlighetssorg er skikkelig vondt! Jeg gråt i ca 1 år over en som dumpa meg, og det er det værste jeg har opplevd. Jeg prøvde så hardt å bli forelska i andre, og rota det litt rundt for å finne en som kunne få meg til å glemme ham, men det gikk bare ikke. Så tilslutt innfant jeg meg med situasjonen; Ok, jeg er deprimert og trist, og det kan ta tid, men jeg KOMMER over det, etterhvert. Og det gjorde jeg faktisk. Mitt råd til deg er å godta at slik er situasjonen, gråt litt innimellom, men sørg også for å finne på ting som får deg til å le også. Og blir følelsene for intense kan det gjøre godt å få profesjonell hjelp.

[Gjest TS]

JEg kjemper virkelig noen kamper for å ikke ta kontakt..men jeg vet at jeg aldri vil få det svaret jeg ønsker..så jeg lar vær..

Jeg har en følelse av at vi ikke er over enda..og jeg et det bare er håpet mitt..men som en nevnte her så er det en slags overlevelsesstrategi..men også en sperre for å komme meg videre.han har ingen ny...de dagen det skjer så får jeg meg vel et realt spark bak..som kommer til å svi lenge.

[I Grosny]

JEg kjemper virkelig noen kamper for å ikke ta kontakt..men jeg vet at jeg aldri vil få det svaret jeg ønsker..så jeg lar vær..

Jeg har en følelse av at vi ikke er over enda..og jeg et det bare er håpet mitt..men som en nevnte her så er det en slags overlevelsesstrategi..men også en sperre for å komme meg videre.han har ingen ny...de dagen det skjer så får jeg meg vel et realt spark bak..som kommer til å svi lenge.

Problemet ditt er kanskje at han ikke har fått ny dame. Derfor blir håpet og sorgen din holdt ekstra levende. Har dere barn sammen?

Du kan være glad for at han reiste. En som slår opp i tide og utide er det fryktelig vondt å ha forhold til, og umulig å planlegge framtid og satse med. Da er det faktisk bedre å være enslig.

[Gjest Diane]

Jeg hadde intens kjærlighetssorg i 5 måneder, og kom ikke helt over eksen, før jeg møtte ham jeg dater nå. Han er tusen ganger bedre på ALLE måter, og har fått meg til å innse hvilken dust jeg kastet bort 1,5 år på.

[Breakeven]

Problemet ditt er kanskje at han ikke har fått ny dame. Derfor blir håpet og sorgen din holdt ekstra levende. Har dere barn sammen?

Du kan være glad for at han reiste. En som slår opp i tide og utide er det fryktelig vondt å ha forhold til, og umulig å planlegge framtid og satse med. Da er det faktisk bedre å være enslig.

Det var da eksen min fikk seg dame at jeg virkelig innså at håpet var ute og at det ikke kom til å bli oss igjen. Det var da jeg virkelig måtte holde meg borte fra ham, det er da jeg visste at jeg ikke kunne sende han meldinger i tide og utide og si at jeg savnet han. At han fikk seg dame er kanskje det vondeste jeg har opplevd, men det var også det som var best for meg, for det fikk meg til å gå videre. Kanskje det er det du trenger for å ikke stå fast.

Noen ganger tenker jeg fortsatt tanker om at det kan bli oss i framtiden igjen, når jeg har det litt ekstra vondt så jeg vet at det er en greie for å gjøre det hele litt enklere så skjønner absolutt hva du mener.

[Gjest Bianca26]

Problemet ditt er kanskje at han ikke har fått ny dame. Derfor blir håpet og sorgen din holdt ekstra levende. Har dere barn sammen?

Du kan være glad for at han reiste. En som slår opp i tide og utide er det fryktelig vondt å ha forhold til, og umulig å planlegge framtid og satse med. Da er det faktisk bedre å være enslig.

for min del spiller det ingen rolle om han har dame. Det er faktisk faktoren som gjør d verre. Jeg tror det har noe med at man ikke har fått avslutta det helt på en måte. Det er noen uferdige følelser man ikke har fått ut ovenfor den man har kjærlighetssorg for. Det tror jeg.

[Gjest jacob]

Min overlevelsestrategi er å leve i troen om at vi en dag blir kjærester igjen, selv om jeg vet innerst inne at det vil være vanskelig på sikt pga alt han gjorde.

Om dette er hva som får det gjennom dagene så vil du nå aldri komme over ham. Nytter jo ikke å gå rundt å leve i en fantasiverden der en tror en blir sammen med eksen igjen, og samtidig klage over at en har kjærlighetssorg.

[Gjest Bianca26]

Om dette er hva som får det gjennom dagene så vil du nå aldri komme over ham. Nytter jo ikke å gå rundt å leve i en fantasiverden der en tror en blir sammen med eksen igjen, og samtidig klage over at en har kjærlighetssorg.

har aldri du hatt kjærlighetssorg?

[Gjest jacob]

har aldri du hatt kjærlighetssorg?

Jo selvsagt har jeg hatt det, og sist etter at ett forhold på 5 år gikk gale.

Men, jeg så problemene som var i forholdet, på samme måte som min samboer gjorde det, og av den grunn har jeg aldri tenkt tanken på at vi skulle bli sammen igjen. Hadde jeg gått rundt å trodd det så hadde jeg holdt meg selv tilbake og ikke tillatt meg å gå videre, og dermed ikke klart å komme over kjærlighetssorgen.

[Pokahonta]

Jeg staret mine skriberier på KG på grunn av kjærlighetssorg. Den første varte nestn ett år. Da traff jeg han som skulle forårsake min neste kjærlighetssorg. Det rare var at jeg trodde jeg var forberedt og hele greia, men neida. Søvnløse netter, angst og sorg kom rett inn i livet mitt..

MEN..

Jeg hadde lært noe fra første gangen. At det går over! Jeg sørget derfor intenst, men konstruktivt.. Etter tre mnd. startet jeg leve igjen! Jeg hang opp gule post it på flere steder der jeg minte meg selv på at 'this too shall pass'.. Nå har jeg akkurat tatt dem ned, for de tilhørte en destruktiv periode..

Jeg:

Pratet med gode venner

Tok et par timer hos psykolog

Reiste bort en del helger

Var alene en del (selv om det var jævlig)

Hadde en rebound som ikke var for livet, men ett skritt bort fra eks

Klarte til slutt å akseptere bruddet, og da kunne jeg ta et nytt skritt videre..

Jeg synes ennå det er trist at det ble slutt, for jeg ønsket så veldig det skulle vare.. Men jeg vil ikke være sammen med noen som ikke ønsker å være sammen med meg!

Nå har jeg møtt en gutt (mann) jeg dater, og tiden får vise. Det er i allefall et levende bevis på at

LIVET GÅR VIDERE!!!

Skritt for skritt..

[Gjest ENM]

Det er torsdag, og min kjäreste og samboer gjorde det slutt på tirsdag. Vi skulle kjöpe en crosstrainer som lå ute på nettet. Skulle se på den etter jobb. Jeg skjönte at noe var galt idet han kom hjem. Han stod i döråpningen og så rar ut. Skal du gjöre slutt, spurte jeg? Sett deg, svarte han. Skal du gjöre slutt, gjentok jeg. Ja. Det var svaret.

Jeg traff ham mens jeg hadde min forrige kjärlighetssorg. Denne endte brått siden jeg ble forelsket på nytt. Jeg var betatt allerede för det ble slutt med den forrige. Et forhold som var dårlig fra begynnelsen av. Det var en lettelse å gli inn i det nye. Og dette var et bra forhold. Klikk fra förste stund. Han er svensk. Etter 8 måneder flyttet jeg til Sverige for å bo sammen med ham. Vi malte vegger, kjöpte nye möbler...alt var idyll. Alle likte ham. Jeg var lykkelig.

Så mistet han jobben. Det var som om lyset ble slått av. Pengeproblemer, usikkerhet, redsel. Han ble deprimert og fölte seg ubrukelig. Jeg klarte ikke nå inn til ham og ble bitter og irritabel. Da ting begynte å gå på rett kurs, var ting annerledes. Vi hadde mistet varmen i forholdet. Som en vinter som aldri ble til vår.

Jeg gikk omtrent sjokk. Satt nummen i senga uten å klare å gjöre noe. Jeg var i Sverige, 60 mil unna familie. Ingen venner, ikke mye til nettverk. Bare han. Og beskjeden om at jeg måtte flytte ut, siden det var for vondt å väre der begge to.

I dag kom jeg til Oslo. Er voksen og sitter hos moren min og föler meg tilbake til scratch. Og det verste av alt er angsten. For denne gangen er det ingen annen av interesse som venter i bakgrunnen. Derfor er jeg så redd for å ikke komme over dette. Jeg klarer ikke spise, sove eller tenke. Håper selvfölgelig (som mange andre) at det blir oss igjen. Samtidig som jeg synes jeg selv er patetisk som håper på det.

Vil så gjerne komme i kontakt med noen andre som er i samme situasjon. Gjerne noen som er voksne, bor alene osv. Kanskje man kan hjelpe hverandre ved å snakke eller noe? Iallefall bedre enn å ringe ham hele tiden, selv om det er det jeg vil mest av alt.

Noen andre der ute som sliter og vil ha noen å prate med det om?

[Marya]

Det høres ikke bra ut i det heletatt!!Hvorfor ville han sa slå opp med deg??

Fordi han mistet jobben eller er det flere grunner??

Jeg og kjæresten slo opp for snart 3 måneder siden og sorgen er like stor idag:(

Marya

[Gjest Også langvarig kjærlighetssorg]

Jeg har hatt kjærlighetssorg i 10 måneder nå. Den fysiske smerten er ikke like stor og nå kan det gå en uke uten at jeg gråter, men sorgen er med meg som et bakteppe hele tiden. Bruddet begynte med en pause. Han forsikret om at han var glad nok i meg og han ba meg om å ikke glemme ham og derfor holdt jeg fast. Sorgen var mer en intens savn i den perioden for jeg trodde det skulle ordne seg. Det jeg ikke visste var at han brukte pausen til å komme over meg. Etter to uker pause avtalte vi å treffes to uker senere, og iløpet av de to ukene forandret ting seg hos ham, og da vi snakket dagen før vi skulle møtes skjønte jeg at han kom til å gjøre det slutt så jeg avlyste møtet. Da fikk jeg en mail fra han der han skrev at han respekterte at jeg gjorde det slutt og ikke ville møte ham, og at han håpet det kunne bli oss igjen en annen gang selv om vi ikke var der nå. Jeg ba om å treffes noen uker senere og vi tok en kaffe sammen. Da var jeg over det verste og tenkte det ville gjøre det lettere å gå videre hvis vi fikk snakket ut ordentlig. Mulig jeg trodde ting kunne ordne seg bare vi fikk se hverandre også. Det ble et hyggelig treff der vi slo fast at det var over. Jeg mest for å ikke tape ansikt. Så spurte han hvordan jeg ville reagert om han tok kontakt igjen senere også avsluttet han med å si at han ikke så noen grunn til at vi skulle holde kontakt framover.

Dette er nå et halvt år siden og jeg sitter i klisteret enda. Jeg tror noe av årsaken er at han hele tiden skulle sukre bruddet med å komme med små hint om at 'kanskje en gang i framtiden kan det bli oss'. Fornuften min tror ikke på det og jeg skjønner at dette bare var noe han sa for å gjøre seg selv snillere i mine øyne og for å lette ting for meg. Men det er akkurat som det har brent seg fast i underbevisstheten og at jeg ikke klarer å gå videre på grunn av dette. Det er som om jeg ikke klarer å innse at bruddet er endelig. Han har ikke tatt kontakt med meg siden den samtalen. Det tolker jeg som at han virkelig har lagt alt bak seg og at han har gått videre med hele seg. Hvis han savnet meg eller tenkte på meg i blant ville han benyttet sjangsen til å sende en god jul-melding eller noe. Sånn sett er det pinlig at jeg ikke klarer det samme. Jeg skammer meg over hvor forbauset han ville blitt hvis han fikk vite at jeg fortsatt ikke har gått videre. Kanskje han hadde blitt redd og tenkt at jeg var creepy og I tillegg gjør jeg alt man ikke skal. Jeg sjekker FB siden hans, googler ham, googler til og med broren hans, som en skikkelig stalker. Men mest pinlig er at jeg ikke kommer videre. Om en stund skal jeg på et kurs der det er stor sjangse for at han og skal. Jeg tenker mye på om jeg skal droppe kurset. Og jeg har selvsagt vært inne på tanken om at synet av meg skal frambringe varme følelser hos ham igjen, selv om jeg selvsagt VET at det ikke kommer til å skje. Jeg tenker også at jeg får en mulighet til å stråle og være likegyldig, men vet ikke om det er verdt smerten. Han vil vel bare synes det er hyggelig å se meg og få bekreftet at han gjorde et riktig valg og hvis jeg klarer å spille likegyldig og glad så vil han vel bare bli glad og lettet over det. Mens jeg jo vil at han skal bli såret. Bare det å innse at jeg ikke engang er i posisjon til å kunne såre ham slik han sårer meg er vond. Samtidig har jeg så lyst til å se ham en siste gang også har jeg et ørlite håp om at synet av ham skal få meg til å lure på hva jeg egentlig så i ham. Det var godt å skrive av seg dette. Sender en klem til alle i denne tråden som har det vondt.

[Gjest Emmanuelle]

Kjenner VELDIG til den der "jeg vil ikke være sammen med deg akkurat nå, men ikke glem meg"typen.

Slik er min eks også, han er vant til at jeg vil ha ham tilbake og tror vel at han er "trygg" sånn sett siden jeg har kontaktet ham endel i tiden etter bruddet og han har svart når det har passet ham.

De gangene jeg har sagt at jeg ikke orker å ikke vite om det blir oss igjen får jeg høre "vi får se" eller "om du vil få forholdet vårt til å fungere så...". Skikkelig samvittighetsmanipulering på gang med andre ord.

Nå har jeg bestemt meg for å legge fyren bak meg. Er en uke siden jeg ga lyd fra meg og har null intensjon om å gjøre det i fremtiden. Ja, det er vondt å innse at det er skikkelig slutt men det hjelper i lengden. Har ikke grått over ham på mange uker, så tror dette kommer til å gå bra

Jeg gidder ikke løpe etter en fyr som tar meg for gitt og som "ikke kan være kjæreste nå, men om en stund". Vet han går igjennom en fase og ikke har det så enkelt for tiden, men når han ikke vil at jeg skal være der for ham så er det ikke mye jeg kan gjøre gitt.

Endret 30. januar 2010 av Emmanuelle

[Amila]

Jeg har hatt kjærlighetssorg i 10 måneder nå. Den fysiske smerten er ikke like stor og nå kan det gå en uke uten at jeg gråter, men sorgen er med meg som et bakteppe hele tiden. Bruddet begynte med en pause. Han forsikret om at han var glad nok i meg og han ba meg om å ikke glemme ham og derfor holdt jeg fast. Sorgen var mer en intens savn i den perioden for jeg trodde det skulle ordne seg. Det jeg ikke visste var at han brukte pausen til å komme over meg. Etter to uker pause avtalte vi å treffes to uker senere, og iløpet av de to ukene forandret ting seg hos ham, og da vi snakket dagen før vi skulle møtes skjønte jeg at han kom til å gjøre det slutt så jeg avlyste møtet. Da fikk jeg en mail fra han der han skrev at han respekterte at jeg gjorde det slutt og ikke ville møte ham, og at han håpet det kunne bli oss igjen en annen gang selv om vi ikke var der nå. Jeg ba om å treffes noen uker senere og vi tok en kaffe sammen. Da var jeg over det verste og tenkte det ville gjøre det lettere å gå videre hvis vi fikk snakket ut ordentlig. Mulig jeg trodde ting kunne ordne seg bare vi fikk se hverandre også. Det ble et hyggelig treff der vi slo fast at det var over. Jeg mest for å ikke tape ansikt. Så spurte han hvordan jeg ville reagert om han tok kontakt igjen senere også avsluttet han med å si at han ikke så noen grunn til at vi skulle holde kontakt framover.

Dette er nå et halvt år siden og jeg sitter i klisteret enda. Jeg tror noe av årsaken er at han hele tiden skulle sukre bruddet med å komme med små hint om at 'kanskje en gang i framtiden kan det bli oss'. Fornuften min tror ikke på det og jeg skjønner at dette bare var noe han sa for å gjøre seg selv snillere i mine øyne og for å lette ting for meg. Men det er akkurat som det har brent seg fast i underbevisstheten og at jeg ikke klarer å gå videre på grunn av dette. Det er som om jeg ikke klarer å innse at bruddet er endelig. Han har ikke tatt kontakt med meg siden den samtalen. Det tolker jeg som at han virkelig har lagt alt bak seg og at han har gått videre med hele seg. Hvis han savnet meg eller tenkte på meg i blant ville han benyttet sjangsen til å sende en god jul-melding eller noe. Sånn sett er det pinlig at jeg ikke klarer det samme. Jeg skammer meg over hvor forbauset han ville blitt hvis han fikk vite at jeg fortsatt ikke har gått videre. Kanskje han hadde blitt redd og tenkt at jeg var creepy og I tillegg gjør jeg alt man ikke skal. Jeg sjekker FB siden hans, googler ham, googler til og med broren hans, som en skikkelig stalker. Men mest pinlig er at jeg ikke kommer videre. Om en stund skal jeg på et kurs der det er stor sjangse for at han og skal. Jeg tenker mye på om jeg skal droppe kurset. Og jeg har selvsagt vært inne på tanken om at synet av meg skal frambringe varme følelser hos ham igjen, selv om jeg selvsagt VET at det ikke kommer til å skje. Jeg tenker også at jeg får en mulighet til å stråle og være likegyldig, men vet ikke om det er verdt smerten. Han vil vel bare synes det er hyggelig å se meg og få bekreftet at han gjorde et riktig valg og hvis jeg klarer å spille likegyldig og glad så vil han vel bare bli glad og lettet over det. Mens jeg jo vil at han skal bli såret. Bare det å innse at jeg ikke engang er i posisjon til å kunne såre ham slik han sårer meg er vond. Samtidig har jeg så lyst til å se ham en siste gang også har jeg et ørlite håp om at synet av ham skal få meg til å lure på hva jeg egentlig så i ham. Det var godt å skrive av seg dette. Sender en klem til alle i denne tråden som har det vondt.

Jeg har det slik jeg også, men min eks gjorde det slutt for 1,5 mnd siden og nå i februar skal han gifte seg.

Vi hadde også en pause, han sa det kunne bli oss om et par måneder, han ville være alene. Det ga meg et stort håp. Han fant seg en annen kvinne iløpet av noen få uker inn i pausen og nå skal de gifte seg i februar (neste mnd). På telefon noen dager siden, klarte han å si at han fortsatt hadde følelser for meg og at jeg er dritpen, spesiell og ville være i hjertet hans for alltid. BULLSHIT

Jeg er helt knust, men jobber meg gjennom sorgen. Jeg kan og skal ikke bruke 10 mnd som deg. Da ender jeg opp som et vrak, det er for lenge. Jeg har blokkert ham og dama hans på face. slettet nummeret hans og email adressene hans. Bilder er slettet og jeg tenker på å gi vekk de gaver jeg har fått av ham.

Med tiden skal jeg skal finne meg en bra mann jeg, ordentlig MANN ikke en guttunge.

Dette vil jeg at du også skal tenke! Det er deres tap!

[Cata]

Det går over, det tar bare tid. Selv brukte jeg omtrent 2,5 år før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg var "kommet over ham". For min del var det viktig å ikke "date" noen før jeg var over eksen. (Men vet at det er forskjellig fra person til person.) Det første året var 110% pyton, men så kjente jeg at jeg langsomt begynte å komme til sans og samling igjen.