Greier ikke mer..

[bonafide]

Huff, nå har det toppet seg helt for meg her. Jeg har eksamen den 21, og i natt har jeg bare ligget våken med eksamensangst.

Jeg greier ikke gjøre noe, og jeg er så lei! Ting snegler seg avgårde og jeg får ikke gjort noe av det jeg skulle ha gjort

Motivasjonen er borte, og jeg har lyst til å reise hjem. Vekk fra studiestedet og hjem der kjæresten er. Men jeg kan jo ikke det.. Har jobb og skole her som må gjøres, og bare tanken om at jeg må være her et helt halvår til får meg til å begynne å gråte. Har mest lyst til å legge meg ned å sove helt til sommeren. Da alt er klart og ferdig så jeg kan komme meg hjem og vekk fra alt..

Har lyst til å begynne på livet mitt! Jeg har lyst til å endelig kunne gjøre noe jeg har lyst til og som jeg brenner for. Ikke sitte inne på hybelen min alene i gokk å studere, mens jeg blir tykkere og tykkere enda jeg spiser mindre og mindre.

Har ikke engang orket å sminke meg i dag. Jeg som alltid er flink til å ordne meg og som liker å holde på med sminke, hår og å være sosial har ikke vært utenfor døren siden lørdag og har såvidt orket å komme meg i dusjen. Sitter her i superundertøy og føler meg maks daff, sliten og ufresh. Blir bare mer og mer deprimert av å ha det slik som jeg har det nå, og merker jeg konstant går med en gråteklump i halsen som vil ut.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Vet ikke helt hva jeg forventer av svar på dette her heller.. Er kanskje godt å bare få det ut litt. Enda jeg føler meg enda mer alene som ikke har noen andre å snakke med enn folk på et forum over nettet.. Jeg glemte til og med avtalen min hos psykologen igår - og nå må jeg vente helt til fredag med å ha noen å snakke med.. Gruer meg litt til å dra til henne også, for da er det mindre enn en uke igjen til eksamen.. Og med denne farten har jeg nok ikke kommet meg igjennom pensum engang til da

Har så lyst til å bare legge meg ned å bli borte!!

[tineline]

Først og fremst er det jo fint at du går til psykolog, men du bør vel også ha mennesker i livet ditt som du ikke betaler for samvær? Hva med å gjøre noe hyggelig i eksamensoppkjøringen? Dersom du ikke har blitt kjent med noen i gokk, kan du jo invitere noen av medstudentene dine på en kopp kaffe og en kollokvie i samme slengen?

Og så er det jo et spørsmål om du vil stå på eksamen, eller om du vil ha god karakter. Kommer an på prioriteringen, men kanskje det er greit å gi seg selv litt slakk når man er så nedfor, og heller fokusere på å få det litt bedre framfor å slave over bøkene og få dårlig samvittighet fordi man ikke er mer effektiv osv.

Kan du invitere kjæresten til å komme på besøk? Andre venner? Er det en fin skog i nærheten av der du bor, eller andre bra turområder du kan vandre rundt i?

Hva du enn velger å gjøre, ikke legg deg ned og bli borte. Gjør noe hyggelig for deg selv, gjerne noe som involverer å være sammen med andre mennesker. Husk - det du legger ned av arbeid med studiene nå, får du igjen til sommeren. Kanskje det også letter litt etter eksamen?

[bonafide]

Jeg håper jo at det letter, men jeg har enda to eksamner etter denne, og jeg ser virkelig ingen slutt på det akkurat nå. Er så utrolig lei av stedet og har lyst til å flytte hjem

Det er turstier her som jeg går, og jeg prøver å være aktiv, men når jeg er aktiv så går jeg bare å tenker på at når jeg kommer hjem har jeg så mye å gjøre og alt jeg sliter med og ikke får ferdig.

Jeg har jo fått noen venner her,men de vet ikke hvordan jeg har det egentlig. Jeg er så sliten av alt, og har i tillegg slitt med depresjoner i de siste to årene. Er ingen av de vennene jeg har her som vet om at jeg går til psykolog, og er vanskelig å få ut hvordan jeg har det uten å fortelle alt, og det vil jeg virkelig ikke..

Jeg er så lei av livet mitt.. Tenker "er dette alt? Er dette slik jeg skal ha det resten av livet mitt?" For hvis det stemmer så orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke å måtte kjempe for å komme meg opp hver dag, for å ha energi til å gjøre det jeg må, og aldri ha overskudd og mulighet til å gjøre det jeg vil..

Skjønner ikke hvordan jeg fikk det så ille, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette å komme meg ut av alt..

[tineline]

Det er nok fint at du går til psykolog, dette er tunge livsbetraktninger som jeg, som ikke-deprimert og positivt anlagt ikke forstår. Men det er klart dette ikke er alt! Du blir jo ferdig med å studere en gang, og vil forhåpentligvis få en jobb du trives med. Arbeidsbelastningen blir jo slik mye jevnere enn rykk-og-napp-situasjonen man har i studietida. Rutiner kan løse mye. Hvis du etter det fortsatt føler du mangler noe i livet, kan du revurdere hva det er du vil gjøre? Man må jo ta litt tak selv også, livet er ikke noe som skjer mens du bare sitter der uten ansvar.

Det ser ut som om du liker hunder, kan du skaffe deg en turkamerat med hund, eller tilby deg å lufte hunder i nabolaget?

[bonafide]

Det er nok fint at du går til psykolog, dette er tunge livsbetraktninger som jeg, som ikke-deprimert og positivt anlagt ikke forstår. Men det er klart dette ikke er alt! Du blir jo ferdig med å studere en gang, og vil forhåpentligvis få en jobb du trives med. Arbeidsbelastningen blir jo slik mye jevnere enn rykk-og-napp-situasjonen man har i studietida. Rutiner kan løse mye. Hvis du etter det fortsatt føler du mangler noe i livet, kan du revurdere hva det er du vil gjøre? Man må jo ta litt tak selv også, livet er ikke noe som skjer mens du bare sitter der uten ansvar.

Det ser ut som om du liker hunder, kan du skaffe deg en turkamerat med hund, eller tilby deg å lufte hunder i nabolaget?

Ja, er veldig glad i dyr, men desverre er det ikke lov med det her jeg leier. (teller derfor ned til når jeg flytter ) Men jeg kjenner ingen som har dyr i nærområdet heller. Er litt redd for å ta på meg for mye avtaler med folk rundt meg, for dersom jeg "går i kjelleren" så er det flere å forholde meg til og få dårlig samvittighet ovenfor.. Har allerede skolen, jobben og kjæresten, og føler det er nok dårlig samvittighetsfaktorer for nå..

Jeg har nå bestemt meg for å begynne på et tegne- og malekurs, så kanskje dette vil hjelpe litt.. Er verdt et forsøk.. Kommer meg kanskje ut litt en dag i uken ihvertfall

[Periwinkle]

Høres ikke ut som det er så greit, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si for å gjøre det bedre.

Jeg er/var i samme situasjon på en måte, men jeg klarte ikke fullføre. Hadde et halvt år igjen nå etter jul, men måtte flytte hjem til familie og kjæreste fordi presset og tankene ble for tunge å takle. Jeg håper at et halvt år med litt ekstra hjelp kan gi meg tilbake livet mitt fordi jeg følte at hele verden raste sammen rundt meg. Jeg sleit med å komme meg opp om morgenen, var konstant sliten og kvalm og sov generelt veldig dårlig om natta.

Det er ofte ikke løsningen å "gi opp", men for meg var dette den avgjørelsen jeg måtte da for å ha et håp om å gå orden på livet mitt igjen. Så om alt virkelig blir helt for jvælig så er det bare å ta en "time-out" fordi man kan alltids gå tilbake til studiene igjen, men det å presse seg selv til ødeleggelse kan ta mye lengre tid å fikse.

[bonafide]

Høres ikke ut som det er så greit, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si for å gjøre det bedre.

Jeg er/var i samme situasjon på en måte, men jeg klarte ikke fullføre. Hadde et halvt år igjen nå etter jul, men måtte flytte hjem til familie og kjæreste fordi presset og tankene ble for tunge å takle. Jeg håper at et halvt år med litt ekstra hjelp kan gi meg tilbake livet mitt fordi jeg følte at hele verden raste sammen rundt meg. Jeg sleit med å komme meg opp om morgenen, var konstant sliten og kvalm og sov generelt veldig dårlig om natta.

Det er ofte ikke løsningen å "gi opp", men for meg var dette den avgjørelsen jeg måtte da for å ha et håp om å gå orden på livet mitt igjen. Så om alt virkelig blir helt for jvælig så er det bare å ta en "time-out" fordi man kan alltids gå tilbake til studiene igjen, men det å presse seg selv til ødeleggelse kan ta mye lengre tid å fikse.

Jeg har også tenkt på dette,og jeg har allerede fått tilbakemelding av både psykolog og lege om at jeg burde vært sykemeldt fra skole og alt, men da familie og venner ser på dette som et så forferdelig nederlag så får jeg meg selv ikke til å gjøre det. Jeg er så forferdelig sliten - sliter hver eneste dag med å bare komme meg opp, i dusjen og avgårde. Enkelte dager er det så ille at jeg bare står i dusjen og gråter av tanken på dagen og de resterende mnd som er fremfor meg.

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette med hodet hevet og ok karakterer.

Angrer du veldig på at du sluttet? Eller er det en avgjørelse du er "stolt av" siden dette var det beste for deg?

Jeg syns du var veldig flink og ikke minst modig. Jeg burde så absolutt tatt den avgjørelsen allerede for rundt 2 år siden, men så har jeg klynget meg fast istedet...

[Gjest Gjest_Tine_*]

Hvis du kjenner etter, hvilke endringer må til for at du skal være lykkelig, og slippe å ha det så vondt som du har det nå?

Jeg synes du bør lytte til deg selv, og gjøre det du ønsker. Å tvinge seg selv til å leve et liv man ikke ønsker, tror jeg ikke er bra.

[Gjest Gjest]

Er du sikker på at familie og venner ville sett på det som et så stort nederlag? Og hvorfor det, da tror jeg at de ikke har full forståelse for din situasjon? Jeg har ikke hatt det som deg, men jeg var sykmeldt en lengre periode pga en krise hvor jeg sov dårlig, var deppa osv, og det hjalp veldig fordi jeg fikk anledning til å hente meg inn igjen (lettere å jobbe med problemene når en ikke har "alt" hengende over seg). Samboern min tok en time out som melis90 beskriver i løpet av sin studietid, og det var INGEN som har sett negativt på dette hverken da eller i ettertid, hverken av rådgivere, familie eller arbeidsgivere (noen ganger kan en ta ekstra studiepoeng når en kommer tilbake til studiet også, så en ikke får et veldig langt studieløp, men en må jo ikke...).

Det høres ut som du hadde trengt litt færre ting å tenke på akkurat nå i hvert fall Og du trenger ikke prestere for å gå med hodet hevet! I følge legen burde du vært sykmeldt, det sier meg at du kan senke kravene til deg selv med verdens beste samvittighet...

Jeg vet ikke hva som kan fungere for deg, men hva hvis du for eksempel sier til deg selv at du bare skal lese et par timer på en bestemt tid på døgnet, og ta deg fri resten. Ikke tenk på at du "burde" få gode karakterer nå når du er så sliten. Alternativet må være om du faktisk greier å sette deg ned og lese 5-6 t pr dag; men så lenge du ikke greier det, så er det MYE bedre for deg å koble ut studiene og ikke "prøve" å lese i timesvis).

Meditasjon, puste- og avspenningsøvelser kan ellers fungere bra for å få tankene på avstand. Det er tankene som plager deg, den faktiske situasjonen er "bare" rammen rundt dette. Det har hjulpet meg en god del i hvert fall.

[Gjest Gjest]

Har du en avdeling av dyrebeskyttelsen, FOD gård eller lignende i nærheten av deg? Jeg var i en kjip situasjon en periode (ikke like ille som din dog) og fikk mye hjelp der. Meldte meg frivillig for dyrebeskyttelsen, fikk flere nye venner der, fikk holde på med dyr (dyr er en fantastisk terapiform), følelsen av å gjøre noe godt for andre, og jobbingen fikk tanker og slikt på litt avstand.

Ellers så er det faktisk mulig å tjene penger på hundelufting, sett opp lapper på matbutikk o.l. og si at du lufter hunder for en billig penge. Da er det ofte litt lettere enn om noen bare skulle sende hunden ut med noen fremmede fordi de har lyst å gå på tur med en hund. Om du sier 50 kr eller 100 kr eller noe slikt for en skikkelig tur kan du nok få noen napp på slikt.

[Gjest Gjest_Student_*]

Jeg fikk lyst til å svare deg, siden jeg var i en tilsvarende situasjon for noen år siden. Da jeg var ferdig på videregående flyttet jeg hjemmefra for å studere mens kjæresten min dro i militæret. Jeg hadde mange av de samme opplevelsene som deg: problemer med å stå opp, begynte lett å gråte, orket veldig lite, ble veldig usosial, hadde masse deprimerende tanker osv. Jeg savnet kjæresten, familien og nettverket jeg hadde hjemme helt utrolig og klarte aldri å trives. Etter jul det året ga jeg opp hele studiet og flyttet hjem til familien. Det var et stort nederlag da jeg alltid hadde vært en flittig skoleelev, men jeg orket rett og slett ikke å fortsette. For meg vet jeg at det var et riktig valg.

Dette er nå 4 år siden, og jeg har i mellomtiden giftet meg med min kjæreste fra den gang og går 4. året på et nytt studie der jeg stortrives. Selv om du kanskje ikke ser det nå, så vil det ordne seg for deg også!

Hvor langt er du kommet i studiene? Dersom du har kort tid igjen før du fullfører en bachelor eller master, ville jeg kanskje vurdert å fortsette. Som noen andre har nevnt tidligere, får du be kjæresten eller venner på besøk og dra gjerne bort i helger om du har anledning. Jeg vet hvor tøft det føles når man står midt oppi en slik situasjon, og føler du virkelig at du ikke greier mer, så syns jeg absolutt at du skal sykmelde deg. Det er hardt å studere, men det skal ikke være såååå hardt...!

[Periwinkle]

Jeg har også tenkt på dette,og jeg har allerede fått tilbakemelding av både psykolog og lege om at jeg burde vært sykemeldt fra skole og alt, men da familie og venner ser på dette som et så forferdelig nederlag så får jeg meg selv ikke til å gjøre det. Jeg er så forferdelig sliten - sliter hver eneste dag med å bare komme meg opp, i dusjen og avgårde. Enkelte dager er det så ille at jeg bare står i dusjen og gråter av tanken på dagen og de resterende mnd som er fremfor meg.

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette med hodet hevet og ok karakterer.

Angrer du veldig på at du sluttet? Eller er det en avgjørelse du er "stolt av" siden dette var det beste for deg?

Jeg syns du var veldig flink og ikke minst modig. Jeg burde så absolutt tatt den avgjørelsen allerede for rundt 2 år siden, men så har jeg klynget meg fast istedet...

Jeg angrer ikke fordi jeg er klar over at dette er riktig. Var litt tungt å måtte innrømme å "gi opp", men hva alle andre tenker bør ikke være det som bestemmer avgjørelsen din, det bør være hva som er best for deg.

Som andre lengre nede sier så er det kanskje vanskeligere å avbryte om du er nære å være ferdig med en bachelor eller master, men heller ikke umulig. Om studiet er lagt opp slik at du kanskje kan ta noen fag på nett, kan jo dette også være en løsning så du kan komme deg hjem og få den hjelpen du trenger, men samtidig slippe å gi opp skolen?

Håper du finner den riktige løsningen for deg:)