~Enra~

[Havfrua]

Innom med en liten hilsen og ble så glad da jeg fant dagboken din. Du skriver så levende og bra, jeg bare digger skrivestilen din.

Kjenner at det kommer til å bli spennende å følge deg denne gangen også.

Klem.

[Rosenrød]

Jeg må også følge med her!

[~Enra~]

Herregud hvor blir tiden av!?

Jeg må seriøst få meg en liten laptop med trådløst nett jeg kan ha i veska.. Det skjer fremdeles like mye sprø Ninakaninske ting i livet mitt

Åh at det går an.. Men jeg får liksom ikke fortalt alt når det blir sånne jafs som nå..!

Meg og...hva søren skal jeg kalle ham?

Greit, han skal få hete Mr. Darcy D på kort...

Meg og Mr. Darcy har ennå...en greie. Vetta' søren hva det er. Jeg skulle på ferie i...

Åh fuck nå driver jeg og pynter på ting i min egen dagbok.

Igjen.

Sannheten er at jeg ikke har skrevet her på en stund fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle si.

Hvordan jeg skulle formulere det. Om jeg skulle skrive det her i det hele tatt.

Kort tid etter at jeg skrev her sist kom et lite menneske til verden.

Det var så sykt...

Meg og D skulle...vi skulle krysse grensen. For første gang. Men midt i så låste det seg plutselig. For han.... Han bare frøs i hele kroppen, stengte liksom helt av.

Etter å ha ligget stille i armene til hverandre i mange minutter, jeg stirrende i veggen og han i taket, begge i sjokk over hva som hadde skjedd, eller rettere sagt IKKE skjedd, så renset han halsen med et kremt..

"Nina..jeg må fortelle deg noe..."

Han hadde hatt et onenightstand da han og eksen hadde hatt en lang pause forrige sommer. Og nå, om bare noen uker, skulle ei dame han hadde blitt med hjem for et par timers morro i fylla føde barnet hans.

Han, som er så lite klar for barn at halve kunne være nok.

Han, som omtrent gikk ifra eksen fordi hun var småbarnsmor og det hadde skremt ham fra dag 1.

Han, som skulle ha tid alene nå til å finne seg selv.

Der ligger han med en skremmende soulmate i armene sine, mest sansynligvis en spire på vei, har dumpet dama og skal flytte alene uten kompiser og dame å lene seg på, for første gang i hele sitt liv.

Er det rart mannen får noia!?

Vel... Hun her barnemoren er nok hyggelig, jeg mener ingenting vondt om noen jeg aldri har møtt. Sånn har jeg alltid vært, og slik vil jeg alltid være.

Men D stresser... Han vet at det står mellom han og en annen på farskapet, og lar seg provosere kraftig over det han føler er manipulering fra hennes side. Han føler hun vil ha pengene hans, fremtiden hans, hele han... Og føler seg, naturlig nok, presset opp i et hjørne.

Men det mest utrolige oppi det hele er at han deler alt dette med meg...

Frustrasjonen, frykten, tankene, følelsene.

Det endte med at det var jeg som la armene rundt han heller, hodet hans på brystet mitt, trakk ham godt mot meg mens den ene hånden strøk ham over armen og den andre kjærlig flettet fingrene i håret hans...

Og slik sovnet vi.

Jeg var der den natten barnet ble født.

Vi våknet begge to av at han fikk melding. Midt på natten. Det var en uke før termin, men vi visste det begge to.

"Nå er fødselen igang.." mumlet en trøtt stemme i mørket.

"Jeg vet det..." sa jeg rolig, kysset ham på armen og la meg til å sove igjen.

Var en utrolig spesiell stemning på morgenen... Det var som om det var VI som skulle bli foreldre.

Jeg satt i stua og beit negler og prøvde å plassere følelsene mine da han kom ut av dusjen med tannkosten i kjeften, håndkleet holdt oppe med den ene hånden og mobilen i den andre:

"Nå er hun født, Nina. Det ble ei jente. Sykt... ".

Og så tuslet han inn på badet igjen og lukket døren etter seg.

Hva jeg følte?

Jeg husker ikke lengre.

Panikk, tror jeg.

Ville bare hjem.

Jeg mumlet "sorri at jeg er rar" og satte meg i bilen, kjørte hjem og var frynsete i humøret hele dagen. Helt til søsteren min ringte. Vi pratet lenge... Jeg fortalte hele historien.

Fikk mange brikker på plass da, og skrev en lang melding til D om at jeg hadde plassert følelsene mine for situasjonen, og det ville ikke endre noe i meg om det viser seg at det er hans barn.

Og i natt ble det bekreftet at alternativ 2 ikke er faren...

Men D stritter i mot.

Han vil liksom ikke ta det inn over seg.

Nekter å kjenne på følelsene, nekter å tillate seg selv å starte prosessen med å akseptere situasjonen.

Jeg har funnet bilder av babyen på facebook...

Hun er nydelig.

Klart hun er nydelig..

Hun ligner jo på en mann jeg er forelsket i

Hehe...

Så nå må jeg bare gi D tid.

Mye tid.

Hans prøver kommer i slutten av mars...

Jeg ser ikke for meg at han vil snakke noe særlig om dette mer før han vet.

Før han har beviset.

Hm.

Mye å kjenne etter på.

Fant akkurat nye bilder av babyen...

Klart jeg er misunnelig. Klart jeg er sjalu. Klart det er ubehagelig. Klart det av og til gjør vondt.

Jeg vil jo ha de genene der! Jeg vil jo kunne elske og gi omsorg til en så liten skapning, som jeg har laget sammen med en så flott mann..

Men samtidig så beundrer jeg livets kraft, at det har kommet et nytt menneske til verden

Og vet at mine følelser ikke stikker dypt... De er like grunne som andre korte blaff av sjalusi og misunnelse man får i livet. De er som regel bygget på usikkerhet uansett..

For det er jo det denne situasjonen fremkaller.

Hva vil skje med oss? Vil det endre noe? Vil han skyve meg unna? Vil han trenge meg på feil måte? Vil han bli endret, slik M ble da han ble siktet?

Og så tar alle disse redslene form av sjalusi....

Men jeg vet det

Og derfor så preller det av...

Jeg må bare gi det tid.

Kom hjem fra England i dag, jeg har vært borte i 14 dager på forskjellige reiser.

Og i kofferten....

Der ligger en nydelig liten sparkedress fra Debenhams :rødme:

Den skal ligge fint gjemt i klesskapet mitt til D ringer meg og forteller at DNA-prøven har kommet frem..

<3 <3 <3

[Gjest Ylva Virvla]

Hei Enra, hvordan går det?

Kikker innom dagboka di i ny og ne.

[~Enra~]

Det gikk som det måtte gå.

Klart han var faren...

Og til tross for at alle ting pekte den retningen, kom det nok som et sjokk likevel.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde med oss, men funket gjorde det ikke iallefall..

Han var faktisk her i går.

Hadde ikke sett hverandre på over to uker...

Vi kranglet sist vi møttes, eller... Ikke kranglet, men det er fordi jeg har blitt en verdensmester i å holde sinne på innsiden etter alt det tullet jeg har vært igjennom. Så på innsiden kokte det, men på utsiden så jeg dønn rolig ut..

Klok av skade skal jeg ikke gjengi for mye av hva som skjedde her på nettet, men la meg si det slik:

Uavhengig av om det var med vilje eller ikke, så nekter jeg å tilbringe mer tid på å utvikle følelser for en mann som gir meg et så heftig blåmerke på armen at det tar meg nesten to uker å bli kvitt sporene...

Og det sa jeg ifra om i går.

Uansett om han var frustrert, om det var under sex eller hva søren... Uansett teknikk, et blåmerke er et blåmerke.

Og det sammen med andre usympatiske trekk som minner litt for mye om en viss eks-mann, så kjente jeg at nei...

Det var ikke rett denne gangen heller.

Men jeg er jo Ninakanin da, så det går jo unna med datingen likevel

Herregud jeg er så fantastisk håpløs

Denne prosessen med Darcy har tatt mange uker, og den har vært så sårbar at jeg har ikke postet noe her inne på en liten evighet...

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg låser meg liksom i hodet!

Sitter på gjerdet i mitt eget hode og venter og ser hva som skjer før jeg klarer å formidle noe.

Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeen jeg går jo ikke lenge uten noen i kikkerten daaaaaaaa.......

Greit, jeg skal innrømme det.

Vi skal treffes i kveld

Hvorfor ler jeg hele tiden nå!?

Okai, rent fysisk, psykisk, interessemessig, utstrålingsmessig og alt annet av områder å sammenligne på, så er Darcy og Tøffen så ulike at det er helt fjernt!

Tøffingen...Nei, jeg må kalle han noe annet. Men han ER en tøffing. Uten tvil det barskeste og mest mandige jeg har rotet meg borti noen gang..

Vi møttes faktisk første gang for to måneder siden. Men jeg kjente at kroppen min reagerte med å skli bortover gulvet med slev nedover haka, og ble så provosert over min egen fysiske reaksjon at jeg omtrent unngikk ham hele festen

"Jeg skal da for fader ikke falle for en som VET han er mannemann!" brumlet det i underbevisstheten min

Men.... En måned etterpå møttes vi igjen. Og han viste seg å ikke være en uintelligent damejaktmann som bare spilte på kropp. Han er reflektert, jordnær men fantastisk eventyrlysten, tar ingenting for gitt i livet men står på, er lynskarp men ikke påtrengende i væremåte, ikke besserwisser eller skrytende i utstrålingen sin.. Han bare "er".

Og på toppen av alt er han bestekompis til det som har blitt min splitter nye bestevenninne...og hennes samboers bestekompis også...

Såååååååååååååååååå jeg er litt fucked!!!

Jeg strittet imot for harde livet.

Men mannen kom snikende med sjarmen sin.

Jeg strittet imot.

Og så kom han snikende med interessene sine.

Jeg strittet imot...

Så kom han snikende med ømhet, omsorg og respekt...

..og jeg strittet imot....beit tennene sammen og strittet imot...

Og så plutselig lå vi tett omslynget i hverandres armer, han som stryker fingrene gjennom håret mitt, tærne våre som flørter lett med hverandre, smil møter smil, varmt blikk møter varmt blikk.....og to kropper som er TOTALT utslitt etter å ha vært høyt og lavt og tjo og hei MEGET intenst

:rødme:

Han er kjent for å være damenes jens. Han er kjent for å rygge ut så snart det blir følelser, for da får han panikk. Han trives som singel, og liker ikke å bli fortalt hva han skal gjøre...

Men nå har vi altså heller ikke sett hverandre på to uker... Det skjedde en tragedie på hjemstedet hans som gjorde at han måtte stille opp for venner og familie.

Og i kveld...i kveld skal vi møtes igjen...

Og som venninnen min sier:

Dere er forbi den første kneiken. De fleste damer ryker rett ut etter en uke, maks to....

Hm.

Men han her har krøpet ut av en dagdrøm. Så her står jeg i fare for å griseforelske meg....

Okai jenter, hold dere fast:

193 høy, grove manndige ansiktstrekk med gnistrende blå øyne og blondt hår, mørk mørk mannestemme som gir deg frysninger i ryggmargen, kraftige arbeidshender som vet akkurat hvor og hvordan en kvinne skal berøres, sterk beinbygning som er dekket med muskler av type sixpack (blir 8pack til sommeren visstnok :gjeiper: ), smiler og ler stort sett hele tiden, er samfunnsinterresert, nyhetsoppdatert, kan sin Ibsen, leser bøker, hører på all slags musikk....

OG ODELSGUTT FOR SVARTE!!!!!!!!!

Og så skal jeg liksom ikke forelske meg?!?!?!?!??!

Åh fuck it...

Vel.

I kveld sees vi igjen, og det var litt uggen stemning da jeg så ham sist. Han var midt i panikk-fasen sin, og jeg reiste til hytta noen dager for å gi han space, og så denne krisen som gjorde at han dro da jeg kom hjem.

Men...

Vi får se

Det er vår i Ninakaninland!! :D

[Havfrua]

Spent på daten din nå jeg altså.

Håper dere hadde det hyggelig.

[Snasen]

Blåmerke... Fysj!

Ny mann? Jaaa!!

Velkommen tilbake til...helvette...

Endret 6. april 2010 av Snasen

[Samantha]

Gledar meg til oppdatering frå våryrekaNina!!

[~Enra~]

Jaja, and the drama continues.

Daten var super den. Kjemien var tilbake, lunt og godt i armkroken og lett stemning... Kos, latter, kiling og varme blikk...

Og så måtte han bort med jobben. Fett nok, litt avstand er bra, jeg er jo også ironisk nok frihetstrengende selv om jeg er fader så intens når jeg først setter igang!

Men vi gledet oss begge til fredag.

Fredag var vi begge invitert til vår felles venninne, på noe som skulle bli litt bursdagsfeiring-aktig av bursdagens hans.

Men det var ikke bare han som hadde hatt bursdag.....

Det kom ei til, ei som jeg hadde gledet meg til å møte, som også hadde hatt bursdag. Som jeg hadde hørt mye bra om, god venninne av vertinnen, flott dame på alle måter.

Tøffingen ble utrolig rørt av gaven min.

Faktisk tror jeg det ble litt mye for mannemannen som er redd følelser...

Det var for personlig og for varmt gjort, og det tippet over.

Shottene føk unna med de to bursdagsbarnene. Jeg sto på sidelinjen og kjente at her går det galt...

Vel.

Det var som i en film.

Folk begynte å gå, og jeg trodde jo at jeg skulle bli med tøffingen hjem. Det lå liksom, trodde jeg, i kortene.

Men...

Han skulle bare ha en shot til, så var han klar for å gå hjem.

Om jeg ikke bare skulle spise med de andre, så møttes vi etterpå?

Joda.

Nina går.

Men ute på brosteinene kjenner jeg at nei. Nei, dette stinker.

Så jeg snur.

Min intuisjon har aldri feilet meg, og ganske riktig...

Der, i baren, godt synlige, står de og kliner. Bursdagsbarnene.

Så hett at det nesten er pinlig å se på.

Jeg setter meg på en barkrakk på andre siden av rommet, står som fryst først i noen minutter.

De beveger seg ut på dansegulvet, og jeg bare stirrer og stirrer.

For hva gjør jeg nå?

Å lage en scene var jo selvsagt fristende.

Men hvem skadet jeg da?

Jo, da ville jeg skadet venninnen vår. Vårt felles bindeledd.

Hun ville ikke kunne invitere fritt lengre, det ville vært dårlig stemning og "har du hørt noe fra bla bla bla". Det fortjener hun ikke.

Så jeg satt bare der.

Og så på.

Klart jeg blir og ble kvalm.

Den sangen de danset til fremkaller en merkelig rykning ved høyre øye når den kommer på radioen, og jeg kan ikke få skiftet kanal fort nok.

Men der satt jeg altså. Og så olm ut.

Prøvde å plassere følelser.

Takk og pris for at jeg hadde hatt vett nok til å holde meg unna sprit hele kvelden og hadde kontroll over sinnet mitt...

Ninakanin på spritfylla kan fort bli farlig i en slik setting.

Så....

I ti minutter stirret jeg mens jeg så for meg forskjellige scenarier på de neste dagene, ukene, alt sammen.

Plutselig løsriver hun seg, og går rett mot meg.

Jeg satt der hun måtte gå for å komme til toalettet.....

Klart hun skvatt da hun så meg.

Bare for noen dager siden hadde jeg jo fortalt henne om følelsene mine for Tøffingen på facebook, sagt hvor mye jeg gledet meg til å treffe henne, og at hun måtte ikke pirke for mye i meg og Tøffingen hvis hun merket det var noe, for vi hadde akkurat kommet igjennom en kneik...

Hun heiste tåpelig på skuldrene som for å si "shit happens" og gav meg et fjollete uttrykk i trynet i det hun gikk forbi og inn på do.

Men jeg satt bare der.

Stirret på tøffingen.

Han ante jo ikke at jeg satt der, drita som han var...

Da hun kom ut igjen fra toalettet gikk hun rett bort til ham, så hun strakte seg opp mot øret for å si noe, og de forsvant rundt et hjørne.

Fuck this, tenkte jeg.

Kliner de igjen nå, så orker jeg ikke å felle en tåre engang.

Rundet hjørnet, og der sto de og pratet, lettere stresset i kroppsspråket.

For der var de fersket gitt.

Han tett omslynget med en gift tobarnsmor på stappfullt utested.

Hun med sin nye venninnes potensielle kjæreste.

Vel...

Jeg er stolt over meg selv.

Større selvbeherskning skal man lete lenge etter. Jeg aner ikke hvor jeg fikk styrken ifra, men jeg mistet aldri kontrollen. Stemmen ble aldri hysterisk, ingen ble slått, ingen tårer, bare et sjokkert og vantro, og ikke minst forbanna ansikt, med spørsmålet:

Har dere følelser for hverandre?!

Han sa nei. Hun visste ikke.

Det ble overload da han løp etter henne da hun stakk, jeg ringte venninnen min og hoppet i en drosje.

Da kom tårene.....

I store, store mengder.

Hele drosjeturen var bare tårer.

Jeg gråt meg inn i puten og tenkte at nå, nå har alt gått til helvete....

Og så hører jeg han plutselig på gangen.

Kjefter på bikkjene til venninnen min som bjeffer.

Jeg får sjokk. Spretter ut av sengen, tørker tårene og står skjelvende av følelser i gangen, stirrer på han, og sier "er du her?!".

Han skvatt jah....

Vill panikk.

Kunne ikke komme seg fort nok ut.

Beklaget seg, kalte seg selv en drittsekk, han hadde skjemmet seg ut noe så jævlig, han var ikke dummere enn når han visste han hadde fucket noe opp. Gikk rundt sin egen akse, dro hånden igjennom håret, stirret i gulvet og var...all over the place.

Men....

Jeg er Ninakanin.

Jeg har mine egne skjeletter i skapet.

Jeg har gjort mine feil.

Jeg har levd mine egne løgner.

Og meg og Tøffingen er langt mer like enn han vet...

Jeg har bare fremstilt meg i et veldig skinnhellig lys.

Han kan jo ikke vite hvilke tanker og følelser jeg har omkring slike ting....

Vel, short story is:

Venninnen kom og la seg langflat dagen derpå.

Det krevde mot å komme og se meg inn i øynene og si unnskyld, så jeg sa det var greit.

At jeg slikker mitt sårede egos sår alene er min stil.

At jeg sier det er greit utenpå og offentlig, mens noe annet foregår på innsiden, der ER jo meg.

Alltid redd for å vise sårbarhet og følelser.

Og i denne situasjonen ville det være det beste for helheten om jeg fremsto rolig og tilgivende.

At jeg kjenner det er ekkelt å skrive om nå, er jo likevel....helt reellt.

Klart det var skuffende og jævlig.

Men på den annen side:

Jeg gikk jo og ventet på dette her.

At han skulle få panikk og backe ut.

At det skulle bli SÅNN, hadde jeg jo ikke forestilt meg.

Men samtidig...jo.

Jeg har testet et par slike dagdrømaktige scenarier i tankene, for å sjekke hvordan jeg ville reagert og hvor banesår-effekt det skulle få ha.

Jeg faller jo for disse mennene for en grunn.

Jeg skatter min egen frihet veldig, veldig høyt....

Jeg har ikke sett han siden fredag, han måtte dra til familien sin igjen pga krisen.

Men vi har sendt litt meldinger, og pratet såvidt på telefonen i dag.

Han tror nok at alt er fucked, eller muligens han ønsker å bruke denne situasjonen til å rygge ut av det som begynte å ligne på et forhold.

Aner ikke.

Umulig å gjette, og lite hensiktsmessig.

Jeg ble skuffet da vi ikke fikk sett hverandre i dag som planlagt, vi hadde egentlig avtalt å snakkes i dag.

Men mannen er jo livredd følelses-prater.

Og i denne situasjonen er det jo helt klart ubehagelig å være han, uansett hvordan samtalen legges opp.

Så at han måtte bli en ekstra dag i hjembygda pga lamming er nok sant, men passet han nok egentlig helt fint

Men jeg klarer jo ikke å ha ting usagt...

Så jeg skrev en melding, bare for å få vekk det ekle trykket på innsiden.

Han måtte bare få vite at det er greit.

Det er tilgitt.

Jeg forstår.

For jeg har gjort akkurat det samme selv.....

Forskjellen er bare at han så meg ikke.

Nei, vi er nok mer like enn jeg vet, Tøffingen og meg.

Frihetsbehovet vårt er stort...

Og frykten for å bli såret minst like stort.

Og med samme teknikk for å "slippe unna" er det jo dømt til å bli slike situasjoner.....

Men vi får se.

Om dette var panikkanfallet hans og alt er over.

Eller om vi to faktisk er liv laga i vår egen sprø verden.

Tiden vil vise!

Men når det er sagt....

Våren er her, og det er mye flotte menn der ute gitt!!! :D :D :D

[Rosenrød]

Det er så merkelig når du er her i Stavanger, Ninakanin, ser liksom for meg at jeg skal støte på deg i byen, selv om jeg ikke vet hvordan du ser ut:-)

[~Enra~]

Rosenrød:

Hehehe sånn var det for folk i Bergen tidligere! Folk kom og spionerte på meg på jobb og greier, hehe, var helt sykt i RP-tiden... Husker spesielt noen som postet at de hadde sett meg på jobb og jeg så så trist ut!! Haha, fikk jo helt noia der! :D

Vel, jeg er meget fornøyd med meg selv!

Har lest igjennom alle meldingene jeg har sendt til Tøffingen etter alt dritet skjedde, og jeg har klart meg helt drøyt bra!

Så med de to siste meldingene jeg skrev i går er jeg faktisk tro mot meg selv uten å ha vært sprø en eneste gang..

Nå må jeg bare gi det tid!

Vise mannen at jeg faktisk er ganske lik ham, at jeg trenger mye space jeg også...

Jeg trenger det jo ikke nå, sånn sett. Ikke fra han, iallefall (men mange andre masete menn, haha, leave me aloooone!!! ), ikke nå!!

Men ved å gi ham space viser jeg at jeg vet hva det betyr...

Så han skal få konsentrere seg om det han skal nå de neste dagene, få jobbe seg litt fri fra frustrasjonene sine (hardt fysisk arbeid) og se at jeg ikke sitter og trommer med fingrene og teller sekunder til vi sees igjen..

Har faktisk trent i dag også!! :D

OG gått en tur i skauen med nevøene mine

Nei, fullt fokus på meg og hva som er viktig for min egen personlige vekst fremover

Gjøre ting som gjør meg glad.

Styre unna mennesker som ikke gjør meg glad.

Ikke nødvendigvis for alltid, men til jeg kjenner jeg har rom for dem igjen

Er utrolig spent på hva som skjer med Tøffingen nå altså..

....men jeg ble ikke kjempelei meg da mitt tredje mannebein sendte melding i dag og ville spille golf en dag....

Åh det er VÅÅÅÅÅÅÅÅÅR!!!

[~Enra~]

Hva som skjer med at it's raining men om dagen da!?

Greit nok, det hjelper jo lite med at det er andre som lusker rundt, når han jeg savner ikke har gitt en lyd fra seg enda..men uansett!

Deilig å slippe å sitte hjemme og stirre i veggen!!

Det hadde jeg uansett ikke gjort, men det er unektelig veldig deilig for tenkenervenina at det tikker inn litt meldinger fra menn jeg har sansen for...

Darcy og meg pratet litt på chatten i går, og rett og slett fordi han skjerpet seg utrolig da vi møttes på en sosial greie for et par uker siden tenkte jeg what the hell, jeg skal ikke være vanskelig..

Vi har tross alt så mange felles venner og bindeledd nå etterhvert at jeg kan rett og slett ikke begynne å skape meg!

Så jeg dro innom han i går og så TV og laget middag, og det var faktisk veldig koselig

Vi er HELT på bare det å være venner, all kjemi og "trøkk" som var der tidligere er rett og slett borte. Om det er pga barnet eller hva det kommer av det aner jeg ikke...

Men det var godt å se at vi funker som venner

Men på veien hjem kom det en sang på radioen som gjorde at jeg fikk et kjempeflashback fra festen på lørdag

En utrolig flott...fader har jeg fortalt dere om han i det hele tatt!?

Uansett, flott mann!

Vi begynte å date men kuttet han ut rett og slett fordi jeg er så var på å sette meg selv og mine behov først Føler jeg meg ikke vel i situasjonen så trekker jeg meg heller ut liksom... (jaaaaaaaaaa, jeg vet meg og Tøffingen er like!!!! )

Vel, jeg sendte melding om at den sangen var på radioen, og at jeg måtte le litt.

Svaret kom umiddelbart!! Han lurte på om jeg ville komme innom en tur...

Greit nok det var en vassekte bootiecall, men søren heller, a girl got her needs!!

Og det kunne ikke passet bedre for alt stresset i kroppen min.. For fy søren for en kjemi!! Tar jo flatt av..

NAM NAM NAM i tell you!

Så...

Jaja.

Jeg kjeder meg iallefall ikke

Men jeg kjørte jo selvfølgelig forbi huset til Tøffingen....og synet av bilen hans gav meg en voldsom reaksjon gitt

Måtte vrenge bilen inn på parkeringsplassen mens jeg lukket øynene og ventet på at synet skulle komme tilbake, beit tennene sammen og omtrent rev rattet av for å unngå å hoppe ut av bilen og løpe bort til døra hans...

Men, jeg var flink.

Pustet tungt og dypt et par ganger før jeg rygget fint ut igjen, og kjørte videre.

Skrev en tre-fire meldinger som jeg slettet uten å sende.

Og ti minutter senere hadde jeg normal puls igjen, og ingen skade skjedd :D

Skulle ikke trodd det var Ninakanin!!!!

Hm.

Ninakanin har nok følelser ja.

Må nok bare innrømme det... :gjeiper:

[~Enra~]

visst søren har jeg snakket om han!!!

Det er jo Hottie jeg prater om!!!

Okai, liten update der

Den meldingen om å kanskje kutte meg ut, den var ment ironisk rett og slett fordi jeg begynte å bli stressenina

Vi hadde noe gående en stund til, men så følte jeg kanskje at jeg ble litt mye bestillingsvare og litt lite datejente kanskje?

Greit nok, sexen vår er helt fantastisk, så jeg forstår det jo. Men...

Mye pga Darcy og alt det som skjedde rundt der, og det at jeg følte jeg sto på stedet hvil med ubesluttsomme Hottie som virket veeeeldig redd for at jeg skulle få følelser osv, så..kuttet jeg han faktisk ut.

Har aldri kuttet noen ut så fint, voksent og ustressa før

Han sendte meldingen en dag etter at jeg hadde vært litt kjølig en periode, om jeg ville komme på biffmiddag på kvelden. Det var jo tydelig at mannen hadde tatt signalene mine på at jeg ikke likte å bare komme innom for hanky panky, så sånn sett satte jeg jo utrolig pris på å bli tatt seriøst.

Men... Too little too late, føltes det da som.

Så da jeg takket fint nei på melding tilbake, ringte han opp igjen med en eneste gang!! Hjelp..

"Om du har gitt meg helt opp?"

?!?!?!

Jeg var stille et sekund, før jeg svarte rolig:

"Ja jeg tror faktisk jeg har det."

"Hvorfor det..?" sa han med en utrolig skuffet, snill og øm stemme...

Jeg fikk faktisk vondt i magen, når jeg tenker tilbake.

Jeg tok meg tid til å forklare helt rolig at jeg ikke satte pris på måten han hadde vært i det siste, og at jeg på forhånd hadde lovet meg selv å kutte det ut når jeg ikke hadde en god følelse inni meg etter å ha vært med ham. Og nå hadde det skjedd nok ganger til at jeg kjente det var riktig å kutte ham ut.

Jeg tror aldri han har fått den beskjeden før...

Han er mer vant med hysteriske damer som ringer, sender såra meldinger og lager scener på byen.

En rolig og reflektert tilbakemelding på hvorfor jeg takket nei til biffmiddag var nok en ny opplevelse for Hottie'en ja...

Så jeg dro ned til ham og pratet ansikt til ansikt en times tid, han stusset virkelig over dette og ville høre eksempler på hva han hadde gjort som gav meg en drit følelse.

Etter det la vi liksom ballen død en god stund.

Men så begynte han å ringe litt innimellom, koselig, for å høre hvordan jeg hadde det. Sendte melding om at han hadde lyst på meg fremdeles, og at det var leit jeg hadde kuttet ham ut.

Den drøyeste samtalen var vel da jeg satt i bilen en halvtime etter at jeg hadde kommet hjem for å snakke ferdig, når han spurte rett ut "hva må jeg gjøre for å få deg tilbake i sengen min, nina!?"

Han har en utrolig direkte og rampete måte å snakke på, så oversatt betydde det rett og slett "hva må til for å få deg tilbake.."...

Vel, vi har møttes et par ganger nå.

Først avtalte vi å være venner og se film og spise sammen avogtil, fordi han likte å ha meg der og prate med meg, og var lei seg for at det hadde blitt bare fysisk og ingenting av det andre mot slutten.

Så jeg var faktisk hos ham flere ganger, uten at han prøvde seg eller noenting. Bare kos, lun stemning og..ja, bra greier rett og slett.

Men så sklei det ut i fylla her for noen uker siden.... Og igjen nå i helgen...

Og i går

Men nå sier han jo rett ut han er lei av å gå på byen, lei av maset. Vil ha kjæreste.

Og i fylla kom han helt opp inntil ansiktet mitt, så meg rett i øynene og sa "Nina...hva tror du?"

"om hva..?" sa jeg og spilte dum, nesten edru og nektet å ha en følelsesamtale med denne don juan'en når han var drita.

"Nei..om...ja? Hva tror du?"

Jeg lo og spilte dum nok en gang før jeg kysset ham på kinnet, snudde og hoppet ut på dansegulvet igjen...

Shit nå ble jeg invitert på reker på en båt her, vi snakkes dagboka mi!! :D

[~Enra~]

Måtte le litt av horoskopet mitt i dag...

Det sto egentlig det som er planen min med Tøffingen

Det kokte ned til at det var noe som var vanskelig å sette fingeren på i relasjonen min om dagen, noe som var vanskelig å se helt klart. Men hvis jeg ikke pirket hele greien i stykker for å finne hva som var feil, men lot det ligge....så ville jeg ikke bare se at situasjonen gikk over av seg selv, men at det faktisk ville knytte et sterkere bånd mellom oss!!

Så vi får satse på at stjernene har rett, gitt!

Vår felles venninne har invitert oss begge til helgen, så om han skygger banen frem til den tid så møtes vi nok da uansett. Hvis han finner på å avlyse så tar jeg faktisk turen til han og sier at han må roe seg helt ned, at dette går faktisk kun utover trejdepart nå, og det er vår felles venninne.

Men jeg tror ikke det faktisk

For hun hadde invitert han også i går, slu reven...

Og han er ikke hjemme

Han er vekkreist med jobben likevel, eneste grunnen til jeg så bilen er fordi han er hentet av en kollega. Så jeg vet ikke når han kommer tilbake heller..til helgen blir det uansett!

Måtte le litt av meg selv i går.

Så "hans bil" overalt, og da han ringte venninnen min godt utpå fjorden så kjente jeg det knøt seg i hele kroppen... (hun har en ringetone som er bare hans )

Så Ninakanin er nok litt på tuppa ja, enten hun vil eller ikke

Menmen

Jeg kjenner jeg er spent på når vi ser hverandre neste gang..hvordan det blir.

Fader ta, hele huset her er fylt til randen med gjester, og jeg har lite lyst å være med på en dritt i dag.

Hadde egentlig tenkt å rømme huset og stikke til hytta, men så har farmor den sniken bestemt seg for å bli dårlig igjen.

Hvem vet hvor lenge hun har igjen...

Men det ser dårlig ut.

Rampete farmor!!!

Hun skal vare evig. Har hun ikke forstått det eller!?

Hmfrh.

Og tette bihuler - fett.

Haha, uten sammenligning forøvrig!!

Syk farmor og tette bihuler er IKKE på samme nivå, hehe, men jeg har liksom ikke helt dagen...

Men:

Jeg hadde bestemt meg for treningsfri i dag allerede i går, og det er jeg glad for i dag

Ninakanin er på en ny "tripp", og har startet og trene, nemlig.

5 dager på rad ble det faktisk...

Kun kondisjon så langt, men nå føler jeg meg snart klar for styrketrening!

For den kroppen her har sklidd HELT ut

Åhneidadu, kroppen, her er det minst 8 kilo som skal av....

:gjeiper:

[~Enra~]

Vi er back on :rødme:

Jeg er så lettet...

Forteller mer i morgen, men i kveld sovnet farmor stille inn, så jeg orker ikke pc nå..

Rart, dette livet.

Glede og sorg på en gang!

Hvil i fred Farmor <3

Hun er nok med Lille Lur, tenker jeg...

[~Enra~]

Forresten, sitat Tøffingen om gaven:

"Det er den fineste bursdagsgaven jeg har fått i hele mitt liv! Lever jeg så lenge, så skal den faenmeg være med på gamlehjem...."

Nåååååååh

[Havfrua]

Kondolerer så mye med farmor.

Endret 19. april 2010 av Havfrua

[~Enra~]

Vi er back off

Åh.. Og denne gangen var det ikke jeg som rotet noe til

Nei greien var at vi hadde en god prat på fredagsnatten, men rødvin gjør sitt, og drita var vi i utgangspunktet begge to... Så det som for han var ment til å være en fin samtale one to one hvor han forklarte hvorfor vi bare burde være venner nå, ble istedenfor en times heftig haaaaanky panky...

Altså, han fikk sagt alt det han ville si, formulerte seg veldig fint, ryddig og varmt and all that. Men selve avslutningen om at vi bare skulle være venner forsvant i den heftige sengevalsen..

Men uansett, vi tekstet på lørdagskvelden, og da kom det frem hva han egentlig hadde ment å formidle for et budskap, og var utrolig lei seg for at det sklei ut. Det var på ingen måte planlagt..

Så den var fair, egentlig.

Dette var jo en mann jeg forventet at skulle snu ryggen til meg og fryse meg ut når som helst.

Så at jeg får beholde han som venn og at vi fremdeles får gjør koselige ting, ser jeg på som utrolig positivt.

Jeg er bare 27. Og jeg har vært i forhold mer eller mindre siden jeg var 16.

Jeg har utrolig godt av denne prosessen med å treffe menn, og lære litt mer om meg selv hos hver eneste en

Få en til brikke til å falle på plass i den hvileløse sjelen min i hver eneste mann veien min krysses med...

Når DET er sagt....

Mr. Hottie , (type:nyttårsflammen min), var jeg jo DRITkjip med på fredag

Jeg sendte melding om at jeg ville sove hos han, noe som egentlig er helt nytt i greien vår. For det første får ikke pulevennjenter sove hos ham (han hater å såre folk fordi de får falske forhåpninger, så jenter han har som pulevenn er rett inn og rett ut. Bokstavelig talt.), for det andre har aldri JEG spurt om å få bli. Han har spurt meg to ganger, men andre veien...hm, nytt.

Så får jeg litt sånn halvskeptiske svar om hvor sen jeg skulle bli osv.

Javel, jeg kan ta et hint, tenkte jeg, og konsentrete meg heller om å ha det gøy. Det var jo da jeg traff Tøffingen og alt det skjedde...så mobilen ble litt glemt kan man si..

vel, jeg ble utilsiktet dritkjip med ham

For han lå til klokken to på natta og ventet og holdt seg våken!!!!!!!!!!!!!!!

Åååååååh typisk meg..

Vel, da fikk han en lærepenge, for det er bare noen uker siden det var nesten motsatt.

Men uansett, det som var så fascinerende var på søndagskvelden faktisk

Han kom og hentet meg hjemme der jeg bor, og så dro vi og kjøpte noe mat... Vel hjemme hos han begynte vi å spille playstation!!

Det var kanonkoselig, jeg ELSKER jo det!!

Det var nytt å gjøre noe sammen på en måte... Ikke bare stirre på TV eller film, eller lage brannsår på knærne hans.

Men det mest fascinerende....

...var kjøreturen gjennom byen der han viste meg hvor han vokste opp, huset han bodde i som liten, og huset han ønsket seg mest av alle i hele byen...

?!?

HM!! sier jeg bare.

HM.

PS....og han har bilde av meg som bakgrunn på pc'en...?

HMMMMMMM!!!!!!!!

Endret 20. april 2010 av ~Enra~

[~Enra~]

Kondolerer så mye med farmor.

Takk

Setter utrolig pris på spor i grøten

[Samba]

Så fint å finne deg igjen. :-)

Har ikke vært her på evigheter... Dagboka di er alltid spennende, levende og engasjerende!