~Enra~

[~Enra~]

Det var den første morgenen vår.

Etter vi hadde vært nær hverandre tre ganger...

Flettede fingre.

Varm pust.

Han står opp og går inn i stuen.

Jeg følger etter, og trekker toppen over hodet.

Solen kiler meg i øynene.

Lyden slår imot meg.

Midt i mellomgulvet.

Hjertet..

Sjelen.

Denne sangen her.

Han snur seg og blunker.

-----

Det er på kveldene det kommer snikende.

Savnet.

Savnet etter å kysse ham ømt og si "Jeg elsker deg...".

Tro om jeg noen gang får oppleve det...

<3

[Bustetroll]

På den ene siden synes jeg du gir ham for mye av deg selv, samtidig føles det litt feil å si det, for hvis du virkelig vil ha Hottie, hva annet kan du gjøre? Noen ganger er det verdt å kjempe for kjærligheten, selv om man ikke kan være sikker på å vinne. Jeg skjønner at det ofte er innmari vondt og frustrerende, og de levende innleggene dine lar meg kjenne en del av sårheten og smerten du bærer, og hvor vondt det kan være å elske, men også gleden og lykken, smilene og følelsen av fullkommenhet og perfeksjon skinner igjennom når dere har delt øyeblikk, følelser eller opplevelser som er utelukkende gode, og da tenker jeg med meg selv at det kanskje er verdt det? I allefall litt. Noen ganger, og kanskje helt og fullt til slutt?

Lykke til, uansett så heier jeg på deg.

[~Enra~]

Jeg lukket igjen laptopen og tuslet opp i stua.

Hentet meg en kopp te, og satte meg tilbake i godstolen, like foran mamma.

Jeg sukket tungt.

"Det er så vanskelig på kveldene mamma... Det er da jeg kjenner at jeg virkelig er glad i ham. Ikke bare enormt tiltrukket, men skikkelig, skikkelig glad i ham. Lurer på om han har det bra, hva han tenker, føler... Det er så vanskelig å ikke få være god mot ham, gjøre det koselig i leiligheten, stryke ham på kinnet og si hvor flott han er.. Og da mener jeg i personligheten!! Alt det som folk velger å ikke se, av en eller annen grunn... Han er så dømt på utseendet sitt... Jeg gjorde jo det selv. Men... Åh jeg skulle ønske det var sånn at jeg bare kunne ringe og si hei, høre stemmen hans før jeg skal sove..."

Mamma smilte varmt, og kikket rolig ut vinduet på månen hun er så glad i.

Mamma er god.

Hun vet som oftest forskjellen på når jeg bare trenger å lufte hjertet mitt, og når jeg vil ha feedback.

Jeg sukket tungt igjen.

Tenker han noengang på meg?

Tanken var såvidt tenkt ferdig.

Lommen ristet...

Jeg smilte svakt.

Hah.

Som om.

As if.

Likevel, det lille lyset av håp i hjertet...tenk hvis?

*Hottie ringer*

Jeg omtrent hoppet ut av stolen, og jeg rakk akkurat å se mamma sitt fornøyde smil idet jeg svarte forfjamset:

"Eh hehe hei!?"

Faen. Jeg klarte ikke å skjule gleden min

"Jaja, nå er jeg altså FULLT ERIGERT!!!"

!??!?!

"Hahaha herregud du er ikke sann "

Jeg hørte lang vei at stemmen hans var full av glede og godt humør.

Dette var ikke en bootiecall.. Han bare tullet.

Og ganske riktig..

"Hehe neida, jeg bare tuller! Hva gjør du på?"

Jeg måtte smile.

Glad for at jeg hører forskjell nå.

Ikke forhåndsdømmer han.

Tar spøkene hans, fordi jeg ikke lengre er slitt inn til beinet i psyken.

Ikke er bakpå.

"Ehm, jeg er hjemme.."

Mamma smilte av kinnene mine som rødmet i det jeg gikk ut av stuen og ned trappen til meg selv igjen..

"Okay så du sitter bare der og diller?"

"Hehe nei, jeg ser litt i bøkene mine og planlegger morgendagen på skolen og litt sånn.."

Hva annet skulle jeg si?

Poster lengselsfulle innlegg på nettet og prater med mamma om hvor sterke følelser jeg har for deg?

NOT!

"Åja oki... Nei jeg har vært å trent, jeg."

"Så bra " skøyt jeg inn.

Så bra...det var sagt like mye til meg selv.

Jeg hadde sittet hos frisøren bare noen timer tidligere og ikke klart å la være å sende ham en melding da sangen hans kom på anlegget.

Den han alltid synger i fylla..

Jeg hadde vært flink med det grønne monsteret mitt og tenkt meg frem til at grunnen til at han ikke svarte sikkert bare var fordi han var på trening..

"Ja jeg var først på trening med laget mitt, og så trente jeg selv på studio etterpå. Og i helgen var jeg jo helt slått ut av fylla..så...så derfor har jeg, det er derfor jeg har vært litt dårlig på å svare på meldinger."

?!?!?!

What!?

Var dette Hottie?

Som beklaget seg for å ikke svare på meldinger?!

Jeg scannet hjernen lynkjapt.

Jo..nei.

Nei.

Det har han så og si aldri gjort før.

Om noengang?

"Åh oki, ja nei forstår godt du var slått ut i helgen, det var jo hele poenget mitt! Du må være forsiktig..herregud som du drikker!"

Vi ble pratende en god stund.

Han "tok meg med" i butikken, kjøpte seg noe mat mens han pratet om trening, drikkingen, helgen...

Og damer.

Det var han selv som tok det opp.

"Nei...nei jeg er lei dating nå.. Kom til et punkt hvor jeg ikke gidder mer.."

"Ja, jeg og..." Jeg holdt pusten. Hva kom nå?

"Jeg har faktisk ikke datet på to måneder nå, er bare mas!"

To måneder ja..

Hm.

Var nå dette helt sant?

Virker jo som om han hadde kontakt med disse andre jentene enda.. Tenkte han bare på at han ikke traff noen nye?

"Ikke jeg heller. Gidder ikke!" svarte jeg, ærlig.

Surferen var den siste som fikk en sjanse, og han viste seg å være stein hakke gal.

Det gav ikke mersmak, for å si det sånn.

"Nei jeg har bare fokus på meg og mitt nå, tar vare på meg selv og bruker tiden min på meg " jeg smilte.

Var rart å høre hvor naturlig og uanstrengt dette kunne bli sagt av meg nå.

Tidligere sa jeg det krampeaktig, for på en måte å overbevise meg selv.

Nå sa jeg det med varme og kjærlighet i stemmen.

Kjærlighet til meg selv og hva jeg har vært igjennom, styrkene mine.

"Ja ikke sant, nei jeg fant bare ut jeg gidder ikke.. Da er det bedre at jeg bare havner hos deg heller!! Heh heh heh!"

?!?!?!!?

Hva var det han satt der og sa?

Ville han tilbake til det vi hadde før?

Og hvorfor?

"Haha herregud for en ting å si, Hottie! Takk for den liksom!"

Jeg lo hjertelig.

"Nei men herregud hva da!?" stemmen hans skiftet karakter, eplekjekkheten gikk ned et hakk, det virket som om han faktisk prøvde å formidle noe..

"At du liksom bare "havner hos meg" haha hva er det for en ting å si?!"

Jeg smilte mens jeg lo ut ordene, dette var fascinerende uventet.

"Nei men hallo jeg mente det som et kompliment!!! Tenk da, heh heh, av alle de jeg kan ringe, ringer jeg DEG først!"

Jeg sprut-lo.

"Hahahha fy faen du er ikke sann!!!"

"HVA DA?!?!" han lo han og, men med en anelse nervøs klang..?

"Haha nei fy fader, Hottie, skal du ringe meg skal du ringe meg fordi du er glad i meg, ikke fordi du skal ringe noen...!!"

"Ja men det var jo ment som et kompliment...!" stemmen hans hadde mistet eplekjekkheten enda noen hakk.

"Haha greit det, men fy fader... Du er ikke sann..."

"Ehm nei jeg bare gidder ikke tull mer, jeg skal ikke drikke så mye, se om jeg treffer noen skikkelige jenter..."

Jeg husker ikke hva jeg svarte.

Jeg var en blanding av fascinert og sjokkert.

Hvor kom dette ifra?

At han tror jeg er ei drittjente har jeg forstått for lenge siden.

Og helt ærlig har jeg ikke gitt han noen grunn til å tro noe annet.

Jeg har latt han tro jeg er tøs.

Har han insinuert at jeg ligger rundt, har jeg ikke giddet å rette opp i feilinntrykket.

For jeg var nummen før.

Ingenting betydde noe.

Men nå gjør det det.

Tester han meg?

Fisker?

Sjekker terrenget?

Jeg vet ikke...

Men denne historien er så absolutt ikke over iallefall....

Hm.

Tenk om vi faktisk befinner oss stavrene et sted ut i del 2 av historien vår, uten å helt vite det selv?

Men denne gangen er jeg Nina.

Og Nina deler ikke kjæreste med noen...

..og det skal komme frem på rett måte til rett tid i denne runden her..

For runde?

Det er det i aller høyeste grad, ser det ut til!

[~Enra~]

På den ene siden synes jeg du gir ham for mye av deg selv, samtidig føles det litt feil å si det, for hvis du virkelig vil ha Hottie, hva annet kan du gjøre? Noen ganger er det verdt å kjempe for kjærligheten, selv om man ikke kan være sikker på å vinne. Jeg skjønner at det ofte er innmari vondt og frustrerende, og de levende innleggene dine lar meg kjenne en del av sårheten og smerten du bærer, og hvor vondt det kan være å elske, men også gleden og lykken, smilene og følelsen av fullkommenhet og perfeksjon skinner igjennom når dere har delt øyeblikk, følelser eller opplevelser som er utelukkende gode, og da tenker jeg med meg selv at det kanskje er verdt det? I allefall litt. Noen ganger, og kanskje helt og fullt til slutt?

Lykke til, uansett så heier jeg på deg.

Er det noe jeg har lært om mitt forhold til Hottie, så er det at fornuft er totalt fraværende i det regnestykket.

Det er kun følelser.

Og intense, sådan!

Og helt ærlig.. Etter et liv fullt av kjærester som jeg har valgt på grunnlag av den ene dumme grunnen etter den andre, som jeg har tviholdt på uten å egentlig trives helt innerst inne, hvor jeg har manglet det sterke begjæret som gjør at øynene ikke flakker rundt etter noen som får meg til å føle sommerfugler i magen...

..så er det fascinerende deilig å se hvor lite kontroll jeg faktisk har når det kommer til Hottie.

Kontrollfreaken i meg får helt åndenød på en deilig måte

Men hver gang jeg river meg i håret over hvor frustrerende han er, så møter jeg til slutt blikket mitt i speilet, og tenker grundig igjennom..

Tro om ikke han river seg i håret over meg og..?

[~Enra~]

....gud som jeg lengter.... <3

[~Enra~]

Lurer på om det ikke falt noen brikker på plass i dag.

Satt i kantina og pratet med studiekompisen min, han er så drøyt koselig.

Det var ikke det at han sa så mye, eller, det at han sa lite var vel faktisk hele poenget.

Når jeg prater om Hottie med venninner og sånn så reagerer de fleste likt...

De er irriterte på mine vegne, eller husker tilbake til egne stress gutteopplevelser.

Samtalen blir preget deretter...

Men Kompis bare lyttet.

Han nikket og smilte på de rette stedene, og ristet på hodet og sa "Nina...jeg kan ikke uttale meg om dette..." der jeg krevde svar.

Men jeg gjør jo egentlig ikke det.

Jeg lufter bare tankene mine, i håp om at de ryddes av seg selv bare de får komme ut av det trange hodet mitt litt.

Og jeg tror muligens det funket

Jeg kan ikke fortsette med sexen, kosen, og de andre jentene.

Det har skjedd noe i meg siden sist.

Jeg fikser det ikke.

Jeg ER virkelig ikke hun som synes sånn er greit lengre.

Behovene mine har endret seg.

For Guds skyld, JEG har endret meg.

Jeg slettet nummeret hans på ny i dag.

Jeg lagret det jo aldri igjen, for å slippe å se navnet hans på displayet, slippe å kjenne hjertet hoppe over et slag.

Men det er jo alle veier på mobilen likevel.

Sendte meldinger.

Motatte meldinger.

Anrop...

Slett.

Slett.

Slett.

Alt vekk.

Ikke falle for fristelsen til å sende melding bare fordi jeg får en overload av følelser pga en sang, et minne, noe noen sier...

Fikk virkelig testet meg selv på det i dag, og studievenninna mi lo godt.

Hadde akkurat fortalt om all slettingen, da den nye analyseoppgaven ble presentert.

Vi skulle jobbe i tre timer med en oppgave som handlet om en "hottie"

Er det mulig....

Men jeg kjente drittfølelsen slapp utover dagen.

Det at Hottie hadde skrudd av mobilen i går da jeg ringte på vei hjem fra studie-ølet i byen.

Det at han ikke hadde svart på den siste meldingen min.

Den fine.

Iallefall litt koselige..

Uten mas.

Bare...god stemning.

Følelsen som kom snikende etter alt dette, og det faktum at jeg så at bilen hans var vekke og det var mørkt i leiligheten da jeg ble kjørt hjem av studiegjengen i tolvtiden.

Hvor var du Hottie?

Hvorfor var mobilen din av?

Og igjen...denne tanken...

Det har jeg ingenting med.

Han er ikke min.

Han er fri.

Og jeg...

...jeg lengter.

Så nei.

Nå har jeg slettet nummeret hans igjen.

Meldingene, så jeg ikke kan lese dem på ny.

Slettet mine egne, så jeg ikke kan overanalysere lengre.

Bort vekk med det.

Han ringer nok til slutt.

Sikkert i helgen...som vanlig.

Tro om han tenker jeg skal hjelpe han på lørdag?

Med malingen?

Uansett er planen klar:

Jeg må være ærlig.

Si at jeg er for glad i ham, knytter meg, har følelser, og ikke er der jeg var for et halvt år siden, da de andre jentene ikke plaget meg.

At jeg er hun jenta som gir hele verden til den jeg er glad i, kun i bytte mot respekt, trygghet og omsorg når jeg trenger det.

Gi mannen et valg, var Kompis sitt eneste svar i dag.

Og han har et poeng.

Hottie er en mann.

Klart han takker ja til å ha meg på sidelinjen uten å kutte ut de andre jentene, om han får muligheten.

Men han får ikke det..

Jeg vil ha hele Hottie.

Ikke smulene...

Og det, det er det mitt ansvar å fortelle ham.

Ingen andre kan gjøre det for meg!

[Britt Banditt]

Jeg tror du har tatt rett valg, skjønner at det er vanskelig, men hvis jeg hadde vært deg nå så hadde jeg også sagt at han kunne komme til deg når han var klar for å satse, på bare deg.

Jeg tviler ikke på at han er glad i deg, for det tror jeg absolutt han er, men jeg tror han er veldig glad i friheten også, og redd for å binde seg, som du jo har merket. Og, who can blame him? Sånn som det er nå er han jo fri, fri til å date, fri til å gjøre akkurat som han vil uten å tenke på noen, ingen forpliktelser, og i tillegg har han deg, som kan være "kjæreste" når det passer sånn, men du kan ikke kreve noe av han.

Så jeg syns du skal fortelle han at du vil ha hele han, hele han, eller ingenting. Kommer han til deg så er jo det kjempeflott, gjør han ikke det så vet du jo at han ikke vil det samme som deg.

[Rosenrød]

Veldig enig med Linelia! Det som nå er viktig er jo at du holder deg til det du bestemmer, og ikke hopper frem og tilbake og finner unnskyldninger for at det er greit å ta kontakt med ham og ha sex med ham. Enten så vil han da finne ut at han vil satse på deg, eller han må se deg gå til noe annet og bedre:-)

[~Enra~]

Setter veldig pris på feedbacken, dere..

Kom gjerne frem fra mørket flere der ute, dere kjenner jo historien fra begynnelse til slutt på en måte..

Steike jeg er sliten.

Tro om denne historien noen gang vil få ro!?

Eller om han alltid vil være min akilleshæl..

[~Enra~]

I morgen skal jeg vinne tur til New York

Altså, trenevenninna mi har meldt meg på Energy sin konkurranse, hvor man skal melde på noen man kjenner som man mener fortjener en tur til New York for å se... JAAAA jeg vet, Taylor Swift

Men hvis alt går etter planen reiser jeg altså til New York på mandag

Åh det hadde vært så usansylig gøy..

Å vinne noe sånn.

Så da telefonen min viste seg å være sperret på operatør, og jeg sto der med mitt flunkende nye sim-kort i ikke-fungerende mobil, kjente jeg angsten komme..

JEG kunne da ikke være uten telefon til i morgen!?!?!

Energy skal jo ringe kvart over syv!!! :hår:

Så....da....måtte jeg jo bare ha ny mobil, da vel....

Sitter nå og knoter med en helt ny sånn HTC-telefon.

Så mye for å spare penger på nytt abonnement...

Uansett.

Jeg har ikke sendt noen meldinger til Hottie siden tirsdag.

Og ikke har jeg tenkt å gjøre det heller.

Han får komme til meg!

Og når han kommer...

Så skal jeg ha svarene klare

Shit, jeg har blitt treningsavhengig kjenner jeg.

Skulle liksom ha treningsfri i går, men endte med å ta meg en runde på senteret likevel.

Stressmestring.no tror jeg vi kaller det

Nei, nå må jeg knote videre på mobilen min her.

Og best av alt..

HEEEELT ny mobil, helt uten Hotte-minner

[~Enra~]

Sånn.

Da er helgen her.

Da er det bare å vente å se hva som spiller seg ut...

Jeg, jeg er klar:

Ingen mer deling av Hottie, takk.

[Samba]

Håper helgen din blir fin og god, på alle mulige måter. Det unner jeg deg!

[~Enra~]

Vi skal ut begge to...

[Bustetroll]

Har han sett deg med mørkt hår enda? Kanskje han får seg et lite sjokk!

Endret 23. oktober 2010 av Bustetroll

[~Enra~]

"Ta vare på deg selv.."

Jeg strøk hånden over kinnet hans, gav ham et kjærlig rufs i nakken.

Øynene mine var triste.

Jeg trakk hånden ut fra det åpne bilvinduet, snudde meg og gikk.

Forteller mer i morgen..

Nå trenger jeg bare søvn...

[Samba]

[~Enra~]

Jeg får flashback av ølglasset som fyker gjennom lufta hele tiden.

For full?

Klart jeg var.

Vantro.

Sint.

Gjorde han det virkelig?

Eller husker jeg feil..

Nei.

Han avtalte å møte ei på et annet utested.

Jeg klikket.

Det var truffet veggen på andre siden av lokalet før han rakk å få det med seg...

At biker-fyren ikke slo ham ned var et mirakel.

Han trodde det var Hottie som hadde kastet det...

Hver gang jeg skal på do blir jeg minnet på det.

Et kraftig blåmerke på låret etter bordkanten, slått inn i huden av full kraft i det jeg reiste meg opp så stolen velten.

Skrek.

Slo hånden i bordet.

Den andre som sendte et fullt ølglass gjennom utestedet..

Jeg husker ikke hvordan vi lappet det sammen.

Jeg var....rasende.

Han på sin side, helt idiot.

Men vi dro nå hjem til han likevel...

Som et kjærestepar som har hatt en dårlig kveld ute.

Irriterte på hverandre.

Men dette usynlige båndet som holder en sammen...

"Du kastet et ølglass i går..."

Stemmen hans mumlet det inn i puten i samme øyeblikk som han våknet..

"Ja jeg vet det...håpet du hadde glemt det..."

Sinnet mitt var borte.

Slik det alltid blir...

Alt det vonde glemt...

..kun på grunn av at øynene mine hadde stirret på verdens vakrese nesetipp i over en halvtime.

Jeg knep øynene sammen.

"Det var utrolig dumt, jeg vet det..."

Og jeg mener det.

Uansett hvor provosert jeg ble, så var det bare ukuult å gjøre det.

Om jeg planla det?

Overhode ikke...

Vi sovnet igjen.

Jeg var der hele dagen.

Vi bestilte pizza.

Satt i sofaen og så TV.

Hadde det fint sammen.

Uten et ord....

Men hodet mitt grublet.

Det knaket.

Jeg merket det da jeg skulle legge meg...

Noe var i ferd med å skje..

Og ganske riktig.

I samme øyeblikk som vekkerklokken vekket meg på mandags morgen, kjente jeg det som et tungt, trykkende teppe over kroppen...

Nok var nok.

Dagen sneglet seg av sted.

Det var vondt å puste.

Vondt å ikke puste.

Jeg kjente hjerteslagene mine.

Var kvalm...

Det måtte bli denne dagen.

Det måtte bli sagt før jeg la meg.

"kjør bort til ham nå, Nina...du er jo helt dårlig.."

Søsteren min så på meg med bekymret blikk.

Jeg nikket, og dro bort.

Han hadde ikke tatt telefonen da jeg ringte..

Fingrene skalv da jeg trykket på ringeklokken hans.

"Hottie".

Skulle jeg aldri mer ringe på her?

Jeg tok opp mobilen og ringte på ny.

Bilen hans sto jo her?

Jeg kjente sinnet svulme i brystet igjen, før det sakte roet seg ned igjen.

Gjorde han dette med vilje?

Hadde han ei der nå?

"Jeg står på døren din. Venter fem minutter før jeg kjører igjen i tilfelle du sover."

Send.

Ventet.

Og kjørte...

Hentet Super.

Gikk en tur med henne og fortalte alt..

Om tankene.

Og følelsene.

"Bra, Nina. Det er på tide du åpner deg nå. Det er på tide du sier det."

Jeg satte henne av, og dro hjem.

Svingte innom Hottie og prøvde å ringe på ny.

Fremdeles ingen respons...

Jeg stirret på de store, tomme mørke vinduene..

Jeg måtte bare.

Det var på tide å stikke hull på boblen.

"Prøvde å få tak i deg igjen, kjørte forbi på veien hjem. Gi en lyd når du våkner, regner med du sover. Vil helst prate med deg i kveld.."

*send*

Jeg satte bilen i gir og kjørte hjemover...

Dette måtte bare ut.

Og det måtte ut nå....

Kan ikke huske sist en penn var så tung å løfte...

"Først og fremst, dette er ikke et kjeftebrev. Ei heller et tryglebrev.. "

Det ble på ni sider totalt.

Om alt.

Hva jeg føler.

Hva som sårer meg.

Hvorfor jeg ble så sint at ølglasset føk.

At jeg ikke har latt meg provosere så sterkt av andre enn ham siden M.....

..og at grunnen er at jeg har ikke hatt slike følelsler for andre siden det...

At de stikker dypere enn jeg trodde.

At jeg liker heller ikke meg selv sett med Hottie sine øyne.

At jeg ikke kjenner meg selv igjen rundt ham.

At jeg blir...manisk, panisk og "teit".

Men at inni meg...inni meg er jeg full av følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere.

At han diver meg til vanvidd.

At jeg synes familien hans er fantatisk...

Og at han og meg minner om en kjærlighetshistorie jeg beundrer og forguder...mamma og pappa.

Og at det som binder dem sammen er den fysiske tiltrekningen.

At de er totalt ulike på en haug med ting, men det er to ting som er nøkkelen mellom dem:

Fysisk kjemi - og pappa som fiser på mamma

Men jeg sa alt..

At jeg ikke vil være ei av mange.

At han minner om Tøffingen, at begge de to fikk hjertet knust og har vært single siden.

Redde for følelser.

Redde for forhold.

Men draget på damene..

Har en dame per behov.

Ei for sex.

Ei for omsorg.

Ei for kos.

Ei for prat..

Men at jeg er ei sånn jente som vil gi alt det til EN mann.

Og at jeg virkelig ikke kler å dele mann med NOEN...

Det er bare ikke meg.

Jeg stirret på den siste setningen..

Jo.

Det var et fint brev.

Ikke et sint et.

Kun med fokus på hva JEG føler.

"Hottie ringer"

"Ehm, hei..."

Jeg holdt stemmen trist.

Det var vanskelig, men lett samtidig.

Vanskelig fordi jeg blir glad av å se navnet hans på mobildisplayet.

Lett, fordi brevet hadde fått ut all frustrasjon..det var bare tomhet igjen.

"Hva er det for noe?"

"Jeg vil prate med deg..helst i kveld.."

"Åh er det om helgen? Om ølglasset?"

"Eh heh... Ja og nei.."

"Ja men det er ikke noe å prate om. Det er ikke mer å snakke om der!"

"Nei men det er ikke bare det.."

"Åååh skal du begynne å styre igjen nå? Helt ærlig det gidder jeg ikke. Skal på trening nå uansett."

"HOTTIE!! Den der holdningen din er jeg DRITTlei!! Slutt å styr hva jeg skal få si til deg når! Nå sier jeg at jeg har tenkt å prate med deg om noe, men jeg vil ikke ta det på telefonen. Respekter det er du grei!"

"Greit, men jeg vet ikke om jeg får tid, jeg skal på trening, så skal jeg vel til broren min eller noe sånn etterpå..!"

Han var tydelig irritert i stemmen.

"Åh fy fader jeg er så sykt lei av den holdningen din at du aner ikke.. Du presser frem ting jeg ikke ønsker å ta på telefonen! Jeg har tenkt å si jeg ikke orker mer! Og dette er noe av det jeg ikke orker mer av!!"

"Ja men etter helgen må jeg si at jeg er enig.. Etter det med ølglasset. For det er det du vil prate om?"

"Hottie, jeg vil ikke ta det på telefonen.. Det blir bare helt feil. Vær så snill å respekter det.."

"Greit, GREIT, gir deg en lyd etter trening, jeg må gå nå."

"Snakkes.."

Jeg stirret på mobilen.

Nå, nå var katten ute av sekken....

To timer senere, er brevet helt ferdig.

"Hottie ringer."

Jeg kjenner knuten i magen...

"Hei!!!" stemmen hans va blid.

What the fuck!?

"Du, sorri, jeg, altså, jeg bar preg av å nettopp være våknet i sted, var morgengretten altså, sorri, skikkelig morgengretten var jeg...bar virkelig preg av det!!"

"Ja jeg merket det.." Jeg var mutt.

"Men du, er det noe å snakke om da?"

"...hottie...ja, for meg er det det.."

"Ja men du, helt ærlig, det er jo bare stress.. Vi kutter det bare ut, og lar det være med det..?"

Stemmen hans hørtes prøvende ut.

Jeg sukket.

"Greit, jeg gidder ikke å tvinge deg til å prate. Bare gi en lyd når du er hjemme iallefall, så kommer jeg bort med noe til deg uansett."

Jeg var bestemt.

Denne skulle han ikke vri seg unna.

"Komme med noe?"

"Ja"

"Åh har du skrevet BREV nå..?"

"Ja faktisk. Nettopp på grunn av den måten du snakker til meg nå. Jeg fikser det ikke, du vipper meg av pinnen og får meg helt satt ut. Så ja,jeg har skrevet brev".

"Helt ærlig, så gidder jeg ikke å lese det. I sommer skrev du mailer, og de var ganske jævlige... så neitakk."

"Det er ikke kjeftebrev. Jeg trenger å gi det til deg uansett, om du driter i å lese det er det ditt problem. Jeg trenger bare å vite at jeg kan gi deg brevet og bli ferdig med dette."

Det var stille.

"Men hvorfor kastet du ølglasset?"

"Det står i brevet..."

"Ja for jeg husker det ikke!"

"Det står i brevet, Hottie.."

"okay... men hvorfor klikker du alltid?"

"Det står i brevet..."

"Ja okay, kom bort da, jeg er snart hjemme, så buzzer jeg deg inn så kan du kaste det i postkassen."

"Hottie.. Hvor upersonlig og kald går det an å bli.. Etter nesten ett år følte jeg at vi fortjener at jeg sier skikkelig farvel.."

"Jeg tenkte å ta skikkelig farvel iallefall.."

Han flirte.

"Farvel? Du vet like godt så meg det tar en måned og to, så er vi der igjen, hehehehe!"

han hørtes nesten glad ut..?

"Hottie...kutt ut.."

"Greit, du kan komme bort, jeg skal bare bortom treningen og sjekke noe. Den andre treningen.."

"Okay skal du dit nå?"

"Ja skal bare inn og fikse noe, hold linjen!"

Jeg hørte lyden av ham som smalt med bildøren.

Jentene på trening som ropte navnet hans og fniste.

Han som ga et par beskjeder og spurte om noe.

Lyden av at han gikk ut igjen i bilen.

"Er du der?"

"Jada.."

"Fader jeg fikk lyst på pizza jeg...!"

stemmen hans var like blir.

Lett.

Joviale happy uaffiserte hottie.

"Når er du hjemme?"

Jeg var like kald i stemmen.

Tom.

Trist.

"Ehm du jeg kjører jo, så jeg kan jo bare komme bort og hente det?"

Jeg kjente hjertet hoppet over et slag.

Det betydde null prat.

Jeg kikket på brevet..

Jo.

Det var sterkt nok til å stå igjennom dette alene.

"Ehm...okay, hvis du gidder det...?"

"Ja jeg er jo i bilen, er hos deg om noen sekunder!"

"okai...kommer ut.."

Det var den grønne mil å ta på skoene og jakken og bevege seg ut i høstnatten.

Han kjørte nesten aldri inn i gaten min..

Men nå sto han der.

Med bilen på tomgang.

For å hente brevet...

Jeg ruslet bort.

Vinduet åpnet seg sakte.

Jeg på huk.

Triste øyne møtte hans.

Han var til stede...

Det var ikke kalde-hottie.

Men en litt redd en.

Usikker.

Prøver å lette på stemningen med å spøke-Hottie.

"Hei du..." jeg smilte svakt.

"Hei Det er sexen vet du. Sexen som ødelegger alt! " han smilte.

Jeg så i bakken og ristet svakt på hodet...øynene mine falt på brevet.

Hånden min forsvant inn det åpne vinduet, rakte ham ni sider håndskrevet betroelse.

"Åååh jammen dette skal gå fint å få lest igjennom!" Stemmen hans hørtes mer ut som om det var en uventet kort lekse han skulle igjennom, som en trettenåring før en prøve.

"Men..hvorfor kastet du ølglasset..?" øynene var med ett litt bekymret.

"Det står i brevet hottie...det står der, alt sammen.. hvorfor jeg klikker...det står der alt sammen..."

Jeg så på ham.

Strøk han på kinnet, rufset han kjærlig i nakken, snudde og gikk.

****

Melding fra Hottie, 30 minutter senere:

"Greit det du skrev. Jeg skal ta en ny retning i livet nå. Du har ikke vært ei av mange. Meg og deg er ikke bra for hverandre, vi må finne noen som er det..."

Og det, kjære dagbok...

Er det siste som har skjedd i historien om meg og Hottie...

Snart ett år senere...

[~Enra~]

"Ta telefonen hvis han ringer, Nina. Lov meg deg. Okay?"

Studiekompisen så på meg med strenge men likevel milde øyne på vei ut fra skolebygget.

"Ja...jeg hører du sier det.."

"Ja, alvorlig talt. Han prøver. Jeg lover deg. Han er mer glad i deg enn du vet. Han er bare..mann. Jeg har vært der. Jeg var sånn jeg også. Okay..?"

Jeg nikket stille...

"Greit...jeg lover..."

[Rosenrød]

Hmmm, vet at jeg har nevnt dette før, men jeg tror fortsatt ikke at han er interessert nok. Hadde han vært det, hadde du vært med ham i dag, så enkelt tror jeg det er. Tror at vi kvinner rett og slett er for opptatt med å finne på unnskyldninger for hvorfor en mann takker nei til oss, enn å se sannheten i øynene.

"Han er blitt såret av exen , og er derfor redd..."

"Han elsker meg, men klarer ikke å vise det..."

"Han vil EGENTLIG ha meg, men blablabla...."

Jeg hadde IKKE tatt telefonen dersom jeg var deg. Dersom han plutselig har skiftet mening, vet han hvor du er.

Forresten, jeg skjønte ikke det med "Et år senere?"

[~Enra~]

Det har snart gått ett år siden vi møttes...