Noen andre som er redd for at "dette er livet"?

[Gjest Gurismalla]

Heisann

Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg kan være så forferdelig nedfor på tiden på grunn av at jeg lurer på hva vi skal gjøre. ? Skal vi jobbe, tjene penger, dra på ferie, om og om igjen?

Ja, jeg vil ha barn, jeg vil gifte meg med samboeren min, han er helt perfekt! jeg har dyr jeg elsker, og jeg er motivert til utdannelsen min og liker å jobbe.

Likevel; jeg er så redd for at dette er det ? Ikke noe mer "spennende"? Trener gjør jeg.. og hobby også..

Lurer på om det er noe galt med meg, eller er det vanlig? jeg blir nesten litt redd.. Gleder jeg har å se frem til kan være å sitte å fordype meg i gode bøker en hel helg, jeg gleder meg til å være ferdig med utdannelse så jeg kan lese, lese og bare lese og drikke te!.. Men likevel.. hva er det da?

[Gjest Gjest]

Heisann

Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg kan være så forferdelig nedfor på tiden på grunn av at jeg lurer på hva vi skal gjøre. ? Skal vi jobbe, tjene penger, dra på ferie, om og om igjen?

Ja, jeg vil ha barn, jeg vil gifte meg med samboeren min, han er helt perfekt! jeg har dyr jeg elsker, og jeg er motivert til utdannelsen min og liker å jobbe.

Likevel; jeg er så redd for at dette er det ? Ikke noe mer "spennende"? Trener gjør jeg.. og hobby også..

Lurer på om det er noe galt med meg, eller er det vanlig? jeg blir nesten litt redd.. Gleder jeg har å se frem til kan være å sitte å fordype meg i gode bøker en hel helg, jeg gleder meg til å være ferdig med utdannelse så jeg kan lese, lese og bare lese og drikke te!.. Men likevel.. hva er det da?

Det er det du sier der. Spenningen kommer og går. Livet går fremover, ikke bakover. Folk lever på så mange måter. Livet er hver dag der man er og den man er. Man bør ikke rømme vekk fra seg selv.

[Gjest gjestina]

Dette tenker jeg også ofte på.

Jeg er gift, student, og mor til et barn på 1 1/2 år.

Har vært sammen med samme mann siden jeg var 17, er nå 23.

Er dette alt? tenker jeg ofte. Hvor ble det av Interrailen, journalistutdannelsen i Australia, og de hete ONSene hvorsomhelst i verden?

Alle dagene mine er like, når en ser dem i den store sammenhengen.

Men når jeg kikker nærmere etter lærer barnet mitt seg noe nytt hver dag, jeg ler mye, jeg kysser mannen min hver dag, jeg liker studiene mine, og vi lever trygt.

Men ensformig, ja, det er det kanskje. Samtidig prøver jeg å tenke at alles liv er tomt på et eller annet vis, og at det gjelder å innse og godta at en må ofre noe, for å få noe annet.

[Miss Puddel]

"Ja, slik går no dagan..." Her går livet mest i den samme tralten, med mann, to unger, to bikkjer, to rotter, fire katter, og fire hester blir det kanskje ikke plass til de store spennende hendelsene, annet enn at det blir vel aldri plass til å kjede seg heller. deter alltid en eller annen katastrofe.

for å oppsummere julen: REtt før jul ble jeg vekket av minstegutten som hadde hatt et uhell med en foldekniv, og kom løpende inn på soverommet: Mamma, jeg tror vi må av gårde og sy! -han hadde rett...

Så selve julen: Gubben på pennicillin, så mistet jeg stemmen, og jeg og guttungen fikk feber, og tilbragte nesten en dag på legevakten og endte med pennicillin begge to, 1. juledag måtte jeg til dyrlegen med min storpuddel, han hadde skadet seg og gikk på tre bein og måtte ha smertestillende. Tre dager etter måtte vi til dyrlegen IGJEN med en hund vi passer i julen, hun hadde tråkket i noe glass, og måtte sy. Innimellom der hadde vi et par sledeturer med hest og dombjeller i kulden med ungene, og også et nederlandsk par som var på juleferie i Norge på nyttårsaften. De var veldig glade i dyr, og da de drakk kaffe etter tur i 20 minus, ("it was very cold, but totally unik...") og guttene skulle vise frem rottene sine fant eldstemann rotta si død...

Så jeg vil vel si at livet er det som skjer med deg mens du planlegger hva livet ditt skal inneholde....

[Gjest Gjest]

jeg tenker også sånn, er det dette det er? nå tenker jeg at for min egen del at det endrer seg når man får barn, at livet da mer får mening? nettopp derfor er jeg personlig redd for å ende opp ufrivillig barnløs, er 29 nå og tiden begynner å gå løpe fra meg

[Hoppetaujenta]

Det blir mye stress og mistrivsel i livet, om man tror at man må fylle det opp med "alt". Det kan da ikke være meningen. Tvert i mot tror jeg det kan være bra å gjøre basisting i hverdagen, og så ha en del ting å drømme om i fremtiden. Noen av dem kan man gjøre etterhvert, mens andre skal forbli en drøm. Det er viktig å beholde drømmene.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er veldig vanlig å tenke slik når man er veldig ung. Etterhvert går man på noen smeller og møter motgang så det holder. Da blir man veldig takknemlig for det man har, at kroppen funker, at man har gode venner osv. Jeg sier ikke at livet ikke slutter å være kjedelig innimellom, for det kan det jo absolutt være.

Det er jo ikke uten grunn at gæmlisene gjentar til det kjedsommelige at "det viktigste er at helsa holder". Sant, så sant.

[Miss Puddel]

Jeg tror det er veldig vanlig å tenke slik når man er veldig ung. Etterhvert går man på noen smeller og møter motgang så det holder. Da blir man veldig takknemlig for det man har, at kroppen funker, at man har gode venner osv. Jeg sier ikke at livet ikke slutter å være kjedelig innimellom, for det kan det jo absolutt være.

Det er jo ikke uten grunn at gæmlisene gjentar til det kjedsommelige at "det viktigste er at helsa holder". Sant, så sant.

sant nok. For noen år siden fikk jeg en kjempeprolaps i ryggen i romjulen, som gjorde at jeg hverken kunne gå eller hadde kontroll over blæra. Man føler seg ikke mye kul når man ligger på en madrass i stuen og venter på ambulansen mens fireåringen går og henter en av sine nattbleier mens man venter...

Det er litt klisje, men etter en slik hendelse setter man mer pris på det meste man klarer selv...

Men selvom jeg elsker hverdagen, heldigvis, ettersom livet består av flest hverdager, tror jeg som det også sies er viktig å beholde drømmer. Man skal ikke skyve dem til side, og tenke at jaja, jeg fikk barn, (for eks) da blir ikke det noe av... Unger blir voksne, og man kan realisere drømmer når de blir eldre også.

Jeg drømte om å ha egent hest da jeg var liten. Da eldtste ungen var nesten ti og jeg var trettifem fikk jeg min egen hest for første gang. Livet er ikke slutt når man fyller tretti, man kan realisere seg selv etter det også. Du som er redd du vil forbli barnløs fordi du er 29 og uten barn, jeg har venner som fikk første barnet når de var 43....

Sett deg ned, tenk etter hva drømmene dine er, hva skal til for å realisere dem? At ungene dine blir eldre? jaja, så sett deg som mål at du skal gjøre det når de er eldre?

koster det penger, så begynn å spare!

Mennesker i Norge lever lenge, vi har god tid!

Faren min hadde flysertifikat da han var ung, men lot det gå ut. Da han fyllte 67 og gikk av med pensjon tok han flysertifikat på nytt!

Samboeren hans på 65 var på jobb i Vietnam for Norad i høst!

ALT er mulig, om du bestemmer deg, og i tillegg gir deg litt tid!

[Hoppetaujenta]

Her var det mye sant... Kanskje det viktigste er å leve mens man gjør det, og elske mens man tør det?

Det er vel ganske vanlig å tenke mye bakover (mimre) og forover (planlegge fremtiden en gang), men akkurat nå er i grunnen alt vi kan gjøre noe med, helt sikkert.

[Gjest Gjest]

Synes Miss Puddel har mange fine innspill her For meg er det ikke sånn at jeg tenker at "er dette alt", selv om jeg ikke engang er så sikker på mange av de "viktige" tingene i livet som barn, hus osv. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke rekker alt, eller at toget har gått for enkelte ting, men det nytter jo ikke å henge seg opp i det. Jeg er student i en alder av 30+, og har endelig funnet en utdanning som passer omtrent perfekt til meg, enda tar jeg meg i å "misunne" de som er rett fra videregående; selv om jeg har gjort mange (for meg) interessante ting fram til der jeg er nå, og selv om jeg selvsagt ikke kan bli 19 igjen (men kan juge på alderen da ).

Uansett; jeg prøver å nyte øyeblikket så ofte som mulig, glede meg over små og store ting, det er jo så mye som er vakkert, morsomt, rørende, hyggelig osv hvis man bare er oppmerksom. Jeg har de siste årene lært at livet kan ta helt uventede vendinger, både til tragedie og det motsatte, blant annet har vi opplevd flere uventede dødsfall i nær familie. Det har lært meg å sette pris på det jeg har uten å forvente at det skal vare eller nødvendigvis ha noe "mål" - jeg har rett og slett vært nødt til å lære det for å holde ut. Og jeg synes jeg har et veldig godt liv!

[Gjest Gurismalla]

TS her igjen.

Det var innspill her ja. Greit å se jeg ikke er den eneste. Jeg føler jeg ikke helt kan spørre hvem som helst om dette, fordi jeg er jo takknemlig for alt jeg eier og har! venner , familie, samboer..og alt generelt.

Stabilitet er jo noe enhver ønsker seg, og det å ha drømmer kanskje også en del av livet, at man ikke skal realisere absolutt alt ? Av og til ser jeg på filmer/serier og tenker; tenk om det hadde vært sånn ? Sånt spennende liv de har der og der. Men det er jo ikke ekte, og jeg vet jo at det ikke er slik livet vårt er.

De fleste av oss jobber,studerer, og kommer hjem på ettermiddagen. Enten til barn eller samboer, eller alene. Vi trener litt, er slitne, ser på tv og drikke kaffe og te frem til leggetid. Så gjør vi det samme. Kanskje har man en sydentur i Januar ..men så er det jo over igjen? Tilbake i samme tralten, som en over her sa.

Stabilitet er jo bra, det er ikke det at jeg vil ha spennende saker som popper opp og gjør livet ustabilt. Jeg kan tenke meg mye, flytte til Australia, til USA, til gud vet hvor. Hvorfor tror jeg at det kan være mye mer spennende der enn her ? Grønnere på andre siden.. ?

[Gjest Gjest]

Du kunne jo prøvd å flytte utenlands for en stund - jeg har vært et semester i utlandet og jobbet, noe jeg er veldig glad for å ha gjort, men det er tvilsomt om jeg ville blitt igjen i det landet, eller noe annet land for den saks skyld. Jeg er for glad i nettverket jeg har i Norge, og for vanskelig for å bli tilstrekkelig kjent med "bare" nye folk, tror jeg. Og det var egentlig ikke så mye mer spennende der enn her, selv om jeg syntes byen jeg bodde i var fantastisk og jobbet med mye veldig snille og inspirerende folk. Hva som er spennende tror jeg i stor grad er hvordan en selv forholder seg til ting, altså en ting er å følge drømmer og gjennomføre planer, det kan være viktig det også, men en må prøve å være mest mulig til stede og være oppmerksom uansett hva en gjør i livet.

Mulig jeg tråkker i salaten nå, men når du skriver "De fleste av oss jobber,studerer, og kommer hjem på ettermiddagen. Enten til barn eller samboer, eller alene. Vi trener litt, er slitne, ser på tv og drikke kaffe og te frem til leggetid. Så gjør vi det samme. Kanskje har man en sydentur i Januar ..men så er det jo over igjen? Tilbake i samme tralten, som en over her sa.", så tenker jeg litt at du kanskje ikke har reflektert så mye rundt HVORFOR du gjør det du gjør, men gjør det fordi "alle andre gjør det" og så sitter og venter på en aha-opplevelse? Litt fordi det er sånne standardting du nevner - ikke at det er noe galt i det, men hva med å tenke deg om når du skal til å gjøre eller planlegge en slik ting, og kjenn etter om det er det du har lyst til, eller om du kunne gjort noe annet (te i stedet for kaffe - eller en øl eller ingenting, et annet reisemål osv). Når du lander på kaffe og "Syden" da, så er det i hvert fall noe du har ønsket å gjøre. Stå inne for at de valgene du gjør er noe du har gjort bevisst. Og alt går jo over - det gjelder jo uansett. Goethe er død, Jesus er død, Darwin, Ibsen, alle de store har jo også gjort masse hverdagslige ting og så var det slutt. Det gjelder å finne en måte å leve på hvor du kan akseptere og trives med at sånn er det bare

[Gjest TS]

Hei igjen og takker for et reflekterende svar fra sistemann.

Jeg har bodd i 3 ulike land utenom Norge siden jeg var 18, og jeg har nå flyttet til et annet land sør i Europa hvor jeg studerer..både jobbet og gått på skole i utlandet etter 18 år gammel. Kanskje jeg rett og slett har gjort så mye at jeg er vant til litt mer variasjon... Nå vet jeg at jeg skal sitte med utdannelse frem til 2012..og at det ikke blir så mye annet eller god råd frem til det ?

Jeg skal lese over svaret ditt et par ganger til, du sier mye smart der! Takker for at du delte, føler meg veldig nedfor pga dette av og til, men hjelper med andres sysnpunkter.

[Kosemose]

Det kommer jo an på hvilke forventninger du har til livet og hva du tenker gjør livet verdt å leve. Hvis du tenker at du skal ha sett hver krik av verden for å ha levd et fullverdig liv, så skjønner jeg at man kan få litt angst av å sitte fast i et hverdagsliv med mann, barn, jobb og huslån. Rent personlig klarer jeg ikke å tenke at man lever et "rikere liv" fordi om man har sett hver krik og krok av verden, kontra om man har levd lykkelig på sin egen lille øy. Jeg tror ikke at det å ha erfart mest mulig eller å ha sett mest mulig gjør livet mer meningsfullt. Men en med utfartstrang mener sikkert stikk motsatt

Jeg personlig tror den virkelige meningen med livet (både for mennesker, planter og dyr) er å holde seg i live. Så tror jeg at når man er ganske trygg på at man holder seg i live, da begynner man å se seg om etter en annen "mening med livet" fordi vi ikke lenger trenger bruke denne energien på å holde oss i live. Kanskje vi blir rastløse og søkende etter "meningen med livet" fordi vi har det for godt og vi er for mette? Kanskje mange av oss mangler et viktig livsprosjekt og prøver å finne et nytt som erstatning (f.eks å holde kroppen vår i form, fostre opp barn, innrede hjemmet vårt, gjøre karriere på jobb, osv)? Sånn sett tenker jeg at Maslows pyramide viser suksessivt hva som er "meningen med livet" etter hvilket stadie man befinner seg på.

[Mr. Jones]

Sånne tanker er ekle. Har de noen gang selv. Føler meg så begrensa som student. Bare sitte og gjøre det samme hver dag og ha dårlig råd. Men når jeg tenker på tiden da jeg er ferdig med studier, tjener penger, hoho(!), gleder meg virkelig. Skal reise, få bil, kanskje båt? Planer om småflysertifikat. Reise til Italia og spise god mat, endelig få reise til Japan, roadtrip gjennom Europa og USA. Forhåpentligvis finne seg ei dame som har lyst å være med på "eventyr" Da får livet mening imo

Frykter virkelig A4-livet. Vanlig mann som går på jobb hver dag, hjem, lage middag, vaske klær, vaske hus, lage mer mat, sove... repeat. Glad jeg ikke lever for 60-70 år siden i en bygd og så ingenting større enn butikken nede ved kaia. *gulp*

[Gjest Gjest]

Hei igjen og takker for et reflekterende svar fra sistemann.

Jeg har bodd i 3 ulike land utenom Norge siden jeg var 18, og jeg har nå flyttet til et annet land sør i Europa hvor jeg studerer..både jobbet og gått på skole i utlandet etter 18 år gammel. Kanskje jeg rett og slett har gjort så mye at jeg er vant til litt mer variasjon... Nå vet jeg at jeg skal sitte med utdannelse frem til 2012..og at det ikke blir så mye annet eller god råd frem til det ?

Jeg skal lese over svaret ditt et par ganger til, du sier mye smart der! Takker for at du delte, føler meg veldig nedfor pga dette av og til, men hjelper med andres sysnpunkter.

Jeg synes helt ærlig at du høres rotløs og rastløs ut...

Les Kosemoses svar et par ganger. Hun sier det jeg ville sagt.

[Chiyo]

Heisann

Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg kan være så forferdelig nedfor på tiden på grunn av at jeg lurer på hva vi skal gjøre. ? Skal vi jobbe, tjene penger, dra på ferie, om og om igjen?

Ja, jeg vil ha barn, jeg vil gifte meg med samboeren min, han er helt perfekt! jeg har dyr jeg elsker, og jeg er motivert til utdannelsen min og liker å jobbe.

Likevel; jeg er så redd for at dette er det ? Ikke noe mer "spennende"? Trener gjør jeg.. og hobby også..

Lurer på om det er noe galt med meg, eller er det vanlig? jeg blir nesten litt redd.. Gleder jeg har å se frem til kan være å sitte å fordype meg i gode bøker en hel helg, jeg gleder meg til å være ferdig med utdannelse så jeg kan lese, lese og bare lese og drikke te!.. Men likevel.. hva er det da?

Livredd. Har alltid lagt planer for et spennende liv, men aldri opplevd noe særlig. Er kjempe redd for å dø uten å gjøre noe ut av livet mitt. Vi lever bare en gang. Vi må bruke den sjansen vi får.

[Kosemose]

Livredd. Har alltid lagt planer for et spennende liv, men aldri opplevd noe særlig. Er kjempe redd for å dø uten å gjøre noe ut av livet mitt. Vi lever bare en gang. Vi må bruke den sjansen vi får.

Blir så nysgjerrig, hva mener du med at du er redd for å dø uten at du har gjort noe ut av livet ditt? Og hva legger du i å "gjøre noe ut av livet sitt"?

Bestemoren min døde av alderdom etter å ha oppfostret og elsket massevis av barn og barnebarn. Det er mange år siden hun døde, men fortsatt er hun elsket og savnet av mange. Hun så aldri noe særlig av verden utenfor hjemstedet og hadde minimalt med utdanning, men hun var klok, skarp og morsom og hadde mange som hun var glad i. Jeg tror hun hadde mange hyggelige opplevelser og sikkert også mange tunge stunder. Mener du at hun kastet bort livet sitt og ikke "brukte den sjangsen hun fikk" og at hun burde sett mer av verden for å kunne dø med fred i hjertet? Mener du at hun burde gremme seg på dødsleiet mens en globetrotter som har unngått "A4-fella" og har styrt unna fast jobb, rekkehus, ektefelle og 2,5 barn, kan dø med et tilfreds smil om munnen?

[Cordelia]

Var ferdig utdannet for et par år siden, og har vært mest arbeidsledig siden det.

Mitt gamle nettverk er spredd for alle vinder etter studiene.Eller har fått familie. Kunne jo finne en hobby, men da må en jo først bestemme seg for hvilken.

Å være singel har stort sett ikke plaget meg, men det siste halve året har jeg begynt å tenkt at det hadde vært fint med litt action på det planet og, men da må en jo treffe det rette mennesket liksom.

Vil gjøre så mye jeg, men det meste koster penger, og det har ikke undertegnede så mye av for tiden. Har fått noen strøjobber i det siste,men er ikke nok når en i fremtiden skal kunne betale et ganske stort studielån. Begynner å bli lei av å gå å stange i veggen. Begynner å lure på om det kommer til å bli slik for resten av livet. Så ja jeg forstår den tankegangen veldig godt.

Her i gården må noe skje ganske snart. Men hva og hvordan det er verre...

Endret 7. januar 2010 av Cordelia

[Chiyo]

Blir så nysgjerrig, hva mener du med at du er redd for å dø uten at du har gjort noe ut av livet ditt? Og hva legger du i å "gjøre noe ut av livet sitt"?

Bestemoren min døde av alderdom etter å ha oppfostret og elsket massevis av barn og barnebarn. Det er mange år siden hun døde, men fortsatt er hun elsket og savnet av mange. Hun så aldri noe særlig av verden utenfor hjemstedet og hadde minimalt med utdanning, men hun var klok, skarp og morsom og hadde mange som hun var glad i. Jeg tror hun hadde mange hyggelige opplevelser og sikkert også mange tunge stunder. Mener du at hun kastet bort livet sitt og ikke "brukte den sjangsen hun fikk" og at hun burde sett mer av verden for å kunne dø med fred i hjertet? Mener du at hun burde gremme seg på dødsleiet mens en globetrotter som har unngått "A4-fella" og har styrt unna fast jobb, rekkehus, ektefelle og 2,5 barn, kan dø med et tilfreds smil om munnen?

Nei selvfølgelig ikke. Livet hennes høres spennende ut det. Jeg vil selv ha mange barn og barnebarn. Jeg vil ikke dø alene uten barn eller familie, eller uten å ha reist til de landene jeg vil. Hva det menes med å gjøre noe ut av livet sitt, er jo opp til hver enkelt. Jeg vil reise, ha familie, få en jobb jeg liker osv. Det vil jeg gjøre med mitt liv. Andre vil kanskje jobbe på bondegår hele livet..hva vet jeg. Det er opp til hver enkelt. Jeg ville aldri sagt at hun ikke hadde et flott liv. Hun fikk sikkert mange gleder med alle barna sine.