Forelsket i en med asperger syndrom

[Gjest TS]

Jeg har vært sammen med en som har asperger. En utrolig flott fyr på mange måter.

Jeg har lest mye om diagnosen, men det var først etter lang tid sammen at jeg klarte å se hva det handlet om for hans del.

Det som slår meg er at han virker så 100 prosent oppegående på alle mulige områder i perioder. Så er det akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden igjen, en verden hvor alt er kalibrert helt forskjellig. Når han forstår noe, så forstår han alt. Når han er i sin egen verden så forstår han ingen ting. Det er en ekstremt stor variasjon i modenhetsnivå, fra ekstremt innsiktsfull til så umoden som en femåring. Og det handler ikke om barnslighet.

Det er umulig å beskrive det med ord, det må oppleves for å skjønne det.

Man kan ha et veldig godt forhold til en med asperger, men jeg tror at man må ha sterk rygg for å tåle disse svingningene i "forståelse" og deltagelse i forholdet. Veldig sterk rygg!!!

Det er DIN erfaring. Den gjelder kun utfra den konkrete personen du har opplevelser med. Som jeg sa, så er forskjellene mellom mennesker med asperger syndrom enorme. Hva de sliter mest med og funksjonsnivået de har er veldig ulikt. Jeg har selv asperger og vedt hva en slik diagnose innebærer, og også hvor mye man skal vektlegge den i sin helhet. Dine erfaringer med hvor vanskelig det kan være trenger slett ikke gjelde alle andre tilfeller. Svært mange med asperger har et funksjonsnivå som gjør dem forholdsvis lette å ha med å gjøre. Det du beskriver med umodenhet kan kanskje ha sin sammenheng med at enkelte med denne diagnosen sliter med empati og dette med å sette seg inn i hvordan andre opplever ting. Samtidig er det nok også en vanskelighetsgrad i forhold til å klare å vise følelser hos mange, som gjør at de ofte kan oppfattes som lite empatiske, uten at de nødvendigvis er det.

Jeg kjenner meg ikke igjen i de beskrivelsene du kommer med. Jeg har aldri vært i min egen verden slik du beskriver. Jeg fungerer brukbart overfor andre mennesker også. Folk som treffer meg vil ofte ikke tro at jeg har diagnosen. Men det betyr ikke at jeg ikke sliter voldsomt med disse situasjonene. Noen av oss har lært oss til å håndtere en del ting rent teknisk, uten at det nødvendigvis føles enkelt. Det er faktisk umulig å se på noen om de har asperger. Så stor er forskjellen. Derfor er det veldig farlig med for mye generaliseringer på bakgrunn av enkelterfaringer folk har. Selv om du opplevde det svært vanskelig i den situasjonen du var i, så betyr ikke det at det samme må gjelde i forhold til andre som har denne diagnosen. Det er vel og bra at man har erfaringer, men man skal være litt forsiktig med å spre dem på en slik nører oppunder fordommer mot en hel gruppe.

I stedet bør man være glad for at det finnes folk der ute som faktisk ikke har fordommer mot denne diagnosen, og som på tross av den fatter interesse for folk.

Skal man ikke ta noen ekstra utfordringer her i livet da? hva er vel viktigere enn å gi mennesker en sjans hvis man virkelig føler for det? Det er ikke sikkert personen hun snakker om er på langt nær like vanskelig å forholde seg til som det du beskriver, bare man kommer innpå vedkommende. Det vet jeg utfra hvordan det er med meg selv. Jeg er lite skeptisk til fremmede, før jeg føler meg trygg på dem. Så hvordan jeg oppleves vil være helt forskjellig avhengig av i hvor stor grad jeg kan stole på folk. Med andre ord, en asperger kan virke mye vanskeligere enn han/hun er før man blir kjent med dem. Dette har med å ha kontroll over situasjoner å gjøre, og forutsigbarhet. En del av dem løsner en del bare man blir kjent med dem og de føler de kan stole på en.

Jeg sier ikke at din historie er uriktig. Jeg sier bare at den laaangt fra representerer hele bildet her. Det må nyanseres.

[Gjest Gjest]

Det virker som en del av dere ikke vet hva denne diagnosen går ut på helt....

Jeg siterer deg bare for å vise hvem jeg snakker til. Du kaller deg TS men det er tydelig ikke du som starta tråden (trådstarter=TS) så det blir litt forvirrende når du kaller deg det...

Ut over dette har du mange viktige og gode poeng.

[Gjest Har erfaring]

Jeg kjenner meg ikke igjen i de beskrivelsene du kommer med. Jeg har aldri vært i min egen verden slik du beskriver. Jeg fungerer brukbart overfor andre mennesker også. Folk som treffer meg vil ofte ikke tro at jeg har diagnosen.

Du skriver godt, og i og for seg riktig. Mine erfaringer er kun mine erfaringer.

Men det gjelder samtidig deg selv. Det at du sier at du aldri har vært i din egen verden vil ikke si at du aldri har vært det, det er bare det at du og andre kan ha en forskjellig tolkning av hva det vil si "å være i sin egen verden". Jeg vet at min kjæreste ikke skjønte hva jeg mente når jeg sa at han "trakk seg inn i seg selv".

Slike observasjoner kan ikke dokumenteres med tall og tabeller. Det er kun empiri, og all empiri er subjektiv. Den eneste måten man kan få en viss sansynlighet for om empirien stemmer er å se på hvor ofte det skjer og hvor mange som registrerer det samme fenomenet. Jeg vet at mine observasjoner av at kjæresten "forsvant inn i sin egen verden" var unike i den forstand at ingen av mine tidligere kjærester noen gang hadde oppført seg på lignende måte. Jeg vet også at mange andre som har (hatt) en asperger som kjæreste har beskrevet denne følelsen av tilbaketrekking som det som har skilt en asperger-kjæreste fra andre kjærester de har hatt. De har også beskrevet de samme svingningene i forståelse og deltagelse i forholdet, svingninger som ikke kan forklares på noen som helst annen måte.

Du kan sikkert finne store feil i beskrivelsene og logikken min, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive det på.

Alle mennesker er forskjellige og har gode og dårlige sider. Men det er vel noen slags kriterier som ligger til grunn for en aspergerdiagnose, og det er ofte en del fellestrekk hos aspergere. Det betyr ikke at aspergere er dårligere mennesker enn andre, eller at det nødvendigvis er vanskeligere å leve sammen med en enkelt asperger. Men at det finnes mange som opplever akkurat de samme problemene gir meg en indikasjon på at mine subjektive erfaringer ikke er ugyldige for andre heller.

Min påstand står derfor fortsatt: Å være kjæreste med en asperger kan være fantastisk, men man bør ha en sterk rygg for å tåle det.

Dette er ikke for å gi et negativt bilde av situasjonen, men det ville være å lyve om man sa at alt bestandig var så enkelt.

[Gjest TS]

Som sagt, jeg nekter ikke for at den typen ting forekommer. Det er jo noen som har spesielt store problemer med å tilpasse seg, for all del.

Men en ting er det som gjelder i tilfeller hvor man kjenner personen godt allerede, og vet hvilke utfordringer som er der. Noe annet er det i tilfeller hvor man ikke har rukket å bli skikkelig kjent med mennesket.

Jeg synes man skal prøve å se individet fremfor diagnosen. Det gjelder ikke bare asperger, men også en lang rekke andre diagnoser som folk får. Diagnoser kan være til hjelp på en del områder, mens de på andre områder kan fungere som stigma. Jeg føler det er en del misforståelser rundt nettopp asperger, fordi diagnosen er veldig vid og det er veldig mange grader av det. Den er nok videre enn en god del andre diagnoser, for å si det slik. Mennesker har lett for å plassere ting i bås fordi det gjør det lettere å forstå ting. Det er ikke nødvendigvis fordi folk mener å være fordomsfulle - de færreste ønsker vel å se på seg selv som det, men i noen tilfeller kan det nøre oppunder fordommer.

Jeg må innrømme at det av og til også kan være litt provoserende hvor lettvinte fremstillinger som presenteres i mediene om asperger. Men det er realiteten med veldig mange ting som er kompliserte å forstå. Kortversjonen er ikke like vellykket i saker hvor bildet er ekstremt blandet og det er ekstra mange nyanser. Dessverre bidrar også dette til å bygge opp under misforståelser hos folk.

Alle omfattende problemer folk har, som gjør at de ikke klarer å fungere helt hensiktsmessig i hverdagen, vil by på utfordringer for menneskene rundt. Men evnene en med asperger har til å tilpasse seg sine nærmeste varierer også en del. Og som jeg var inne på tidligere, man må nesten la personligheten få lov til å skinne igjennom før man gjør en vurdering om man skal utvikle kontakten med noen som har denne diagnosen. Hvis ikke blir det fordomsfullt. Aspergere er like forskjellige som andre mennesker, og det er ikke en diagnose som gjør at man blir ond eller farlig (Selv om jeg har vært borti folk som faktisk tror dét også).

Jeg personlig synes mennesker som ser verden litt annerledes og som har hatt en del ekstra utfordringer i livene sine ofte er langt mer interessante mennesker. De kan gjerne i større grad tilføre noe unikt, noe som ikke "normale" mennesker kan gi. Man kan lære nyttige ting, og man får et bedre menneskesyn, tror jeg.

Jeg vil generelt sett si at alle mennesker burde tørre å ta skrittet ut i det ukjente litt mer og tørre å gi folk som ofte er utstøtte en sjans. Det er slett ikke sikkert det alltid er så mye bedre å være slik samfunnet forventer heller. Alle vil være unike men ingen vil være unormale. Det er et snodig paradoks.

Tror nok at aspergere av og til oppfattes som vanskelige fordi de blir misforstått av sine omgivelser. De kan oppfattes som innesluttede, irritable, ufølsomme og direkte slemme, uten at det egentlig er noe vondt i dem. Den måten man møter dette på vil være forskjellig fra person til person med asperger. Noen kan man kanskje utvikle spesielle fremgangsmåter eller metoder overfor, som fungerer bra, mens andre er dette vanskeligere med. Men poenget er at det at en med asperger oppfører seg vanskelig betyr ikke nødvendigvis at alt er håpløst, det heller. Det trenger ikke nødvendigvis å være noen større belastning enn hos andre mennesker. Det kommer an på, som sagt.

Det er helt greit at enkelte har negative erfaringer, men jeg fant det for galt at det ikke ble påpekt tilstrekkelig bredden i dette spekteret. Jeg synes det er veldig fint at noen faktisk behandler folk med en slik diagnose som mennesker, og er villige til å bli bedre kjent med vedkommende. Veldig mange med asperger blir lett isolerte, fordi de ikke så lett nærmer seg andre mennesker. Hadde flere mennesker tatt kontakt med dem og inkludert dem, så hadde de i hvert fall sluppet å bli isolerte. Det er da asperger-diagnosen lett kan bli et virkelig helvete på jord. Overlatt til seg selv, som en spedalsk. En person med en tabusykdom som ingen vil være i nærheten av. Dét er vondt.

Synes det er beundringsverdig at noen ser forbi slike ting. Det er ikke for mye av det i dagens samfunn.

Tror nok også at en person som er så interessert, på tross av de utfordringene som allerede er der, kanskje har evnen til å tåle den ekstra påkjenningen det kan være, i hvert fall i starten. Motivasjon er det aller viktigste. Blir galt å lede folk vekk fra noe de føler såpass sterkt for, og det skal i hvert fall ikke være denne diagnosen alene som skal gjøre det, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Igjen, kan du gjesten slutte å kalle deg TS? Det blir veldig forvirrende siden du tydelgvis ikke er TS i denne tråden.

[Vanya]

Først og fremst vil jeg si at det er fint at TS (den reelle TS) ikke dømmer fyren på bakgrunn av en diagnose. Som nevnt er det stor forskjell på de som lider av asperger. Noen sliter veldig i hverdagen, mens andre har vansker som kan overvinnes ved hjelp av få justeringer.

Generelt er det sånn at mange sliter med å forholde seg til nye situasjoner. Mange er derfor avhengig av rutiner, som de kan virke vel "låst" i. Da er det viktig å skjønne hvorfor vedkommende handler som h*n gjør. Et annet kjennetegn ved mange med aspergers er, som en annen nevnte, at de har vanskelig å se ting fra andres perspektiv. De ser gjerne verden med utgangspunkt i seg selv, og klarer for eksempel ikke å forstå hvorfor man ikke kan gjøre alt de vil. Jeg har ei venninne som lider av dette, og da hun besøkte meg og min eks (vi bor på ulike steder i landet), reagerte han fælt på at hun var egoistisk. Jeg prøvde å forklare bakgrunnen for at hun tenkte som hun gjorde, men han forsto det selvfølgelig ikke...

Venninna mi er veldig sympatisk, men hun har rutiner som hun må følge. Hun ble for eksempel irritert over at jeg og eksen ikke la oss klokka 21.30, og sto opp 07.00 som hun gjorde. Hun ville absolutt dra på spesielle steder, og lot meg ikke komme med så mange innspill til hva jeg ville gjøre. Samtidig er hun flink til å se når noen ikke har det bra, og spørre hva som er i veien. Det som kan være irriterende, er at det kan føles som om de er veldig egoistiske. Si for eksempel at 3 av 4 vil se en film, mens hun gjerne vil se en annen. Da kan man bruke litt tid på å argumentere før hun går med på det.

Hvis du føler at dere har god kjemi, synes ikke jeg at diagnosen hans bør skremme deg. Du har tydeligvis satt deg inn i hva den går utpå. Et forhold til en med asperger vil kreve mye forståelse og tålmodighet, og det kan være vanskelig, noen ganger nytteløst å komunisere. Så det er klart at det vil ha sine utfordringer, men utfordringer finnes det jo i alle forhold.

Lykke til:)

[Hetheru]

Har ikke lest alle svarene, men jeg synes du skal prøve. Å snakke om ting som intresserer ham funker som bare fy. Gikk selv på skole med en med asperger syndrom når jeg var på din alder. Han var veldig opphengt i et spill, og når vi ble kjent med hverandre gikk det stort sett i spillsnakk.

Jeg ble ikke sammen med ham, men fikk vite senere at han hadde vært forelsket i meg. (Både han, jeg og min kjære samboer har vært gode venner).

Må si meg enig med mange over meg som sier at man ikke skal dømme folk utifra diagnosen deres. Det er gjerne greit å lese litt opp om det hvis du kommer over ting ved ham du ikke forstår, men ellers synes jeg du bare skal bli kjent med ham

[Gjest TS]

Igjen, kan du gjesten slutte å kalle deg TS? Det blir veldig forvirrende siden du tydelgvis ikke er TS i denne tråden.

Hm, Det er bare jeg som har kalt meg TS i denne tråden. Utover det vet jeg ikke. Det var helt tilfeldig at jeg kom over dette, ettersom jeg faktisk lette etter noe helt annet. Men jeg er av naturlige årsaker engasjert i dette. Årsaker jeg vel har gjort ganske tydelige.

[Gjest TS]

Først og fremst vil jeg si at det er fint at TS (den reelle TS) ikke dømmer fyren på bakgrunn av en diagnose. Som nevnt er det stor forskjell på de som lider av asperger. Noen sliter veldig i hverdagen, mens andre har vansker som kan overvinnes ved hjelp av få justeringer.

Generelt er det sånn at mange sliter med å forholde seg til nye situasjoner. Mange er derfor avhengig av rutiner, som de kan virke vel "låst" i. Da er det viktig å skjønne hvorfor vedkommende handler som h*n gjør. Et annet kjennetegn ved mange med aspergers er, som en annen nevnte, at de har vanskelig å se ting fra andres perspektiv. De ser gjerne verden med utgangspunkt i seg selv, og klarer for eksempel ikke å forstå hvorfor man ikke kan gjøre alt de vil. Jeg har ei venninne som lider av dette, og da hun besøkte meg og min eks (vi bor på ulike steder i landet), reagerte han fælt på at hun var egoistisk. Jeg prøvde å forklare bakgrunnen for at hun tenkte som hun gjorde, men han forsto det selvfølgelig ikke...

Venninna mi er veldig sympatisk, men hun har rutiner som hun må følge. Hun ble for eksempel irritert over at jeg og eksen ikke la oss klokka 21.30, og sto opp 07.00 som hun gjorde. Hun ville absolutt dra på spesielle steder, og lot meg ikke komme med så mange innspill til hva jeg ville gjøre. Samtidig er hun flink til å se når noen ikke har det bra, og spørre hva som er i veien. Det som kan være irriterende, er at det kan føles som om de er veldig egoistiske. Si for eksempel at 3 av 4 vil se en film, mens hun gjerne vil se en annen. Da kan man bruke litt tid på å argumentere før hun går med på det.

Hvis du føler at dere har god kjemi, synes ikke jeg at diagnosen hans bør skremme deg. Du har tydeligvis satt deg inn i hva den går utpå. Et forhold til en med asperger vil kreve mye forståelse og tålmodighet, og det kan være vanskelig, noen ganger nytteløst å komunisere. Så det er klart at det vil ha sine utfordringer, men utfordringer finnes det jo i alle forhold.

Lykke til:)

Litt mer nyansert fremtoning, og veldig i tråd med det jeg prøver å få frem, egentlig. Man skal ikke legge kroken på døren for ting utelukkende på grunn av denne diagnosen. Bør først bli kjent med personen.

Det kan være noen særtrekk hos aspergere som man normalt kanskje kan feiltolke om man ikke kjenner til at de har asperger. Det med rutiner og det med at de av og til kan ha problemer med å forstå ting sett fra andrs ståsted er ikke uvanlig. Mangelfulle empatiske evner er jo et trekk som ofte beskrives. Det er uklart hvor mye av det som faktisk er en mangel på empati og hvor mye av det som er en mangel på evne til å kommunisere empati, riktignok, og her er det nok en del forskjeller individulet sett også.

[Gjest TS]

Jeg siterer deg bare for å vise hvem jeg snakker til. Du kaller deg TS men det er tydelig ikke du som starta tråden (trådstarter=TS) så det blir litt forvirrende når du kaller deg det...

Ut over dette har du mange viktige og gode poeng.

Ok, nå skjønner jeg hva du mener. Du sikter til TS som en forkortelse for trådstarter? Jeg forstår ikke hvorfor det er et problem å skrive hele ord fremfor slike forkortelser, oppriktig talt. Slike forkortelser er ikke en naturlig del av mitt språk, så jeg tenkte ikke over det. Jeg er heller ikke tilhenger av det.

Man bør kunne kalle seg hva man vil når man skriver på et sted som dette (Så lenge det er innefor rimelighetens grenser, noe to bokstaver er). Når det tilfeldigvis kommer i konflikt med en forkortelseskultur, så er det vel forkortelseskulturen som bør vike, ikke folks rett til å kalle seg hva de vil.

Siden jeg allerede hadde begynt å bruke TS så ville det dessuten blitt mer forvirrende om jeg byttet til noe annet, ville det ikke?

Uansett har jeg ikke tenkt til å bli her lenge. Jeg har fått frem det viktigste.

[Gjest Gjest]

Ok, nå skjønner jeg hva du mener. Du sikter til TS som en forkortelse for trådstarter? Jeg forstår ikke hvorfor det er et problem å skrive hele ord fremfor slike forkortelser, oppriktig talt.

Poenget er at dette er en norm på KG og på flere andre forum. Når du skriver TS vil alle lese det som om du er trådstarter, det er helt vqalig at alle leser det slik. Nå blir folk forvirret fordi det virker som om du gir deg ut for å være trådstarter, og det er veldig ødeleggende for tråden.

En ting er at du ikke ønsker å finne deg i et akseptert fenomen om at TS her inne betyr trådstarter. En annen ting er du skaper forvirring og kan ødelegge en tråd ved å bruke dette navnet. Du kan ikke fovente at alle her inne skal rette seg etter ditt syn på at det er teit å forklrte trådstarter til TS. Det er bare slik det er. Det er mindre forvirrende om du begynner å kalle deg "gjesten med de mange svarene" feks. Vi kjenner uansett igjenn innleggene dine ut i fra innholdet.

Du skriver veldig fine innlegg, så jeg håper ikke dette gjør at du slutter med akkurat det. Jeg vilel bare informere om at dette faktisk er en norm og et fenomen som alle har lik forståelse for her inne, og at det derfor skaper forvirring.

[Gjest farge]

Hei! Her fikk vi jammen et eksempel på en (bitte liten ting) som viser noe som kan være vanskelig for en person med asperrger, eksempelet med TS, som ikke var trådstarter, men noe annet. Hadde bare skumlest de siste sidene, men måtte gå tilbake å lese for å få bekreftelse på at denne TS (Ikke trådstarter) hadde asperger. :-) Slike små forviklinger kan det bli mange av når man omgås personer med denne diagnosen. Ofte kan man synes de er irriterende når de retter på et ord vi sier feil eller henger seg opp i bagateller.

[Gjest gjest i dag]

Eksempelet med forkortelsen TS er (som sagt farge) et godt eksempel. Når det så oppstår forvirring rundt hvem TS er, og det informeres om hvordan dette fungerer, så er responsen at alle andre tar feil !

Det er som regel alle andres feil, - hele tiden. Dette blir ganske så slitsomt for den stakkaren som prøver å ha et fungerende forhold til den med asperger

Tenk dere følgende; familiens økonomi styres at personen med asperger. Du får ingen, absolutt ingen, informasjon om hva dere har av penger. Spør du om regninger er betalt så er svaret "ja", - inntil telefonen ikke virker lenger og du ringer teleoperatøren fra din egen mobiltelefon. Svaret hos operatøren er at det er på 1000-vis av kroner utestående. samme svar hos strømleverandøren, hos banken (huslånet) og kommunen.

Samtidig har en dyr særinteresse (samling av dyre "ting") økt til en mengde som du ikke trodde var praktisk mulig. Kjøpesummene vil samlet sett overskride millionen og litt til.

Paralelt med dette så har platetoppen på kjøkkenet være uten funksjon i godt over ett år

Spør du så "Har vi penger?" så er svaret "ja". Teknisk sett er det korrekt (kontoen viser 150,- kroner).

Fantasi ? Nei desverre. Etter 5 år gikk jeg, da var jeg helt brutt sammen og totalt uten overskudd.

[Gjest Har erfaring]

Ok, nå skjønner jeg hva du mener. Du sikter til TS som en forkortelse for trådstarter? Jeg forstår ikke hvorfor det er et problem å skrive hele ord fremfor slike forkortelser, oppriktig talt. Slike forkortelser er ikke en naturlig del av mitt språk, så jeg tenkte ikke over det. Jeg er heller ikke tilhenger av det.

Man bør kunne kalle seg hva man vil når man skriver på et sted som dette (Så lenge det er innefor rimelighetens grenser, noe to bokstaver er). Når det tilfeldigvis kommer i konflikt med en forkortelseskultur, så er det vel forkortelseskulturen som bør vike, ikke folks rett til å kalle seg hva de vil.

Siden jeg allerede hadde begynt å bruke TS så ville det dessuten blitt mer forvirrende om jeg byttet til noe annet, ville det ikke?

Uansett har jeg ikke tenkt til å bli her lenge. Jeg har fått frem det viktigste.

Dette illustrerer ganske godt noe av det jeg mener "med å være i sin egen verden", dvs. det å ta (det meste) veldig bokstavelig, det å ikke kunne sette seg inn i andres situasjon (som visstnok kalles manglende empati), og det gir seg utslag i dårligere sosial fungering.

Manglende empati viser seg her ved at TS (som jeg har sitert over) mener at man bør kunne kalle seg hva man vil på et sted som dette, og at forkortelseskulturen må vike for det første prinsippet. Ja, i prinsippet så er det absolutt ikke noe feil med det isolert sett. Men man samhandler ikke med andre ut fra kun enkeltprinsipp, det er en kompleks verden hvor mange faktorer teller like mye. Det å ikke kunne se at de andre faktorene (som å forstå at folk her inne blir forvirret når TS kaller seg TS selv om h*n ikke er trådstarter), viser også ensidighet og rigiditet.

Alle mennesker har slike sider, det er ikke det, men et av kriteriene for en aspergerdiagnose (slik jeg har forstått det) er at en med asperger viser slike sider i større grad enn folk uten diagnosen. TS har altså her selv gitt et strålende eksempel på hvilke problemer en med asperger kan støte på, og hva som gjør det slitsomt og vanskelig med å ha denne diagnosen. Samtidig viser det også helt klart at det også til tider er (kan være) slitsomt og vanskelig for folk uten asperger å forholde seg til en med en slik diagnose, fordi man må bruke mye tid og krefter på å tolke og forstå måten en med asperger tenker på. Det er jo ikke noe galt i det, men det vil for de fleste koste en del, og det var derfor jeg hevdet at man burde ha sterk rygg for å takle det. Det vil bli en god del misforståelser og argumentering, og det kan for noen koste mer enn det smaker.

Men folk er heldigvis forskjellig. Jeg tror at man kan ha et godt kjæresteliv med en med asperger om begge to er villige til å jobbe med det som er vanskelig. Det er bare viktig å være klar over at vanskene oftest viser seg på helt andre områder enn de gjør hos kjærester uten asperger.

[Gjest logikk]

"Det virker som en del av dere ikke vet hva denne diagnosen går ut på helt"

Opinions are like a**holes , everybodys got one.......

[Gjest AnonymBruker]

Kjære deg som startet tråden:

Du har svaret inni deg. Lytt til svaret. Svaret forteller deg hva du skal gjøre / ikke gjøre. Ingen andre kan fortelle deg hva du skal gjøre / ikke gjøre.

Mennesker som har AS er ofte vakre sjeler. De er dessverre misforståtte mennesker. Har du fått en venn som har AS har du fått en VENN for livet.

Jeg visste ikke at jeg giftet meg med en mann som har AS -- det skjønte jeg da vår sønn fikk diagnosen. Jeg har ikke angret på at jeg giftet meg med denne vakre, trofaste, ærlige, kloke, rettferdige, selvstendige mannen. Jeg ønsker at vår sønn får en kjæreste som verdsetter hans positive sider og resepekterer han for det mennesket han ER.

[Gjest Gjest]

Det er ikke FORDOMMER det er snakk om når folk sier at det er vanskelig å ha forhold med noen med asbergers. Når det er det som ER symptomene på selve tilstanden. Blandt annet Begrenset evne til sosial omgang, Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler/normer og kommunikasjonsvansker. Sier seg selv at det er vanskelig å være i et gjensidig givende kjærlighetsforhold med en person med asbergers da. Det er ikke fordommer.

Får ikke mye tillit til dine kunnskaper om asperger når du ikke engang greier å skrive det riktig...

[Gjest Gjest]

Får ikke mye tillit til dine kunnskaper om asperger når du ikke engang greier å skrive det riktig...

Jeg har ikke tillit til så mye om dine meninger heller, siden du har behov for å kommentere noe en person skreiv for snart et år siden...

[AnonymBruker]

Jeg har selv asperger syndrom, er ei 47 år gammel dame, og jeg tror folk oppfatter meg som relativt grei, men med noen særheter. Det er mange med asperger syndrom som har helt utmerkede relasjoner med andre. Det vil finnes ting som både du og han må ta hensyn til i den eventuelle relasjonen, men slik er det jo med alle mennesker, og alle former for relasjoner består av å forhandle seg fram til og snakke sammen om hvordan man vil ha det. Det skulle ikke være vanskeligere enn med en hvilken som helst annen person. Det er viktig at du er ærlig overfor ham, og sier eksplisitt hva du mener og tror. Så det kan nok være greit at DU tar initiativ til at dere blir sammen. Og hør ikke på alle fordommene, DE finnes det dessverre mange av. Og mennesker med asperger syndrom er like forskjellige som alle andre mennesker. Det kan hende dere passer utmerket sammen, og det kan hende det motsatte. Men den som intet våger, intet vinner. Så bare gå for det!

Det er også tullete å påstå at man ikke kan ha lange og ikke minst meningsfylte samtaler med mennesker som har asperger, det er sannsynligvis det motsatte som er tilfelle, men det er sant som noen nevner, at small talk ikke er det mennesker med asperger liker aller best. Men dype meningsfylte samtaler, derimot, det er gull!

Anonymous poster hash: c62e4...ee2

[Cec-]

Kjenner jeg nesten blir forbanna når jeg leser at folk omtrent ber deg ta avstand fra gutten pga at han har Aspergers syndrom.. Jeg har en lillesøster som har det, som betyr alt i verden for meg.. Hun går i 9.klasse, er skoleflinke, har mange venner, er med venner hver eneste dag etter skolen og går på ridning med en haug mennesker fler ganger i uken. Hun er sinnsykt flink på å ta bilder og tegne, interesserer seg veldig for det.. Hun har nå fått seg kjæreste og de har det veldig fint sammen.

Vi fikk det konstatert for noen få år siden da hun fikk en fantastisk lærer som kunne litt om dette. Etter kamp mellom hun og de som hadde vært lærerens hennes før det så gikk hun videre med det og hun fikk diagnosen..det ut av at hun blir veldig sint om noen blir behandlet urettferdig (uansett hvem), sier TYDELIG fra om hva hun mener og står 100% opp for meningene sine - noe jeg beundrer hun så sykt for (hadde bare fler vært som henne)

Den dagen jeg får høre at noen dømmer henne ut fra AS og snakker nedsettende om henne for det, da vil jeg bli så forbanna og såret! Hun er den tøffeste jenten jeg vet om, hun bryr seg om alt og alle, hun kan småsnakke, hun kan ha lange og dype samtaler, hun står hele tiden med beina godt plantet på jorden! Og jeg elsker henne for det :-)

Kanskje litt off-topic men du spurte om noen kjente noen og :-p

GO FOR IT, si rett ut at du liker han og gi det ett forsøk! Han er ett fullverdig menneske med sannsynligvis en fantastisk personlighet :-)

Edit: ser nå at tråden er gammel :-p

Endret 22. september 2014 av Cec-