Et lite økonomieksperiment

[Gjest Hilde K S]

Jeg bor i en stor by. Jeg vet at strømmen blir dekket og at satsene er som vist her. To av barna er tenåringer, noe som gir høyere satser. Barnetrygd og bidrag er ikke tatt med i inntekten, da noen mener det blir avkortet. Denne summen er KUN det jeg ville ha fått i sosialstønad. (Jeg kan selvsagt da ikke bruke av bidragspengene eller barnetrygden eller noe av det jeg faktisk har utbetalt det neste året.)

Studielånet ville muligens ikke blitt avkortet på sosialstønad, men jeg slipper i alle fall å betale avdrag, samt at jeg får rentefrihet med så lav inntekt.

Med uføretrygd, ville jeg hatt MYE mer enn dette å leve på. Det ville jo vært omlag 60% av den lønnen jeg har i dag, pluss forsørgertillegg og noen forsikringspenger.

Dette blir en slags omvendt Supersize me.

[Gjest Hilde K S]

Såvidt jeg husker var jeg med i den diskusjonen om fattigdom som du nevner. Der ble det diskutert diverse satser og scenarioer, og såvidt jeg husker skrev jeg noe sånt som at jeg skulle klart meg på 2000,- pr måned, med ett barn, når faste utgifter var betalt, i 6 mnd. Dette begrunnet jeg med at jeg har huset fullt av mat, ved i boden, bilen har nettopp vært på sevice, osv.

Du har jo tatt utgangspunkt i en helt annen økonomi enn den som ble diskutert i den tråden, så eksperimentet ditt vil vel ikke vise noe som helst, hvis du ikke holder på i minst 24 mnd.

Lykke til,uansett.

Eksperimentet mitt tar utgangspunkt i de faktiske pengene jeg ville hatt utbetalt. Jeg kommer selvsagt ikke til å nekte ungene å dra til faren sin annenhver helg, for å være "skikkelig" alenemor.

Jeg tenker at dersom jeg klarer å sette av penger i løpet av et halvt år på denne måten, så har jeg klart å bevise at man lever helt ok på sosialstønad i dag. Forøvrig har to av barna bursdag i løpet av det neste halvåret, men jeg burde muligens prøvd et helt år, sånn at en julefeiring kom med.

Jeg tror forresten ikkke jeg hadde klart meg med 2.000,- i måneden i en eneste måned.

[Gjest Hilde K S]

Dessuten er ikke alle faste utgifter betalt. Alt som har med ungenes fritidsaktiviteter, internett, avis og telefon er ikke betalt av NAV.

[Gjest Gjest_P_*]

Eksperimentet mitt tar utgangspunkt i de faktiske pengene jeg ville hatt utbetalt. Jeg kommer selvsagt ikke til å nekte ungene å dra til faren sin annenhver helg, for å være "skikkelig" alenemor.

Jeg tenker at dersom jeg klarer å sette av penger i løpet av et halvt år på denne måten, så har jeg klart å bevise at man lever helt ok på sosialstønad i dag. Forøvrig har to av barna bursdag i løpet av det neste halvåret, men jeg burde muligens prøvd et helt år, sånn at en julefeiring kom med.

Jeg tror forresten ikkke jeg hadde klart meg med 2.000,- i måneden i en eneste måned.

Jeg mener ikke å krangle, men med utgangspunkt i den tråden om fattigdom, så er det noen poeng du ikke får med deg med dette eksperimentet.

For det første kan du ikke bevise at "man" kan overleve på sosialstønad, bare at du kan det. Som regel er det en grunn til at folk ikke klarer utgiftene sine og må ha støtte. Hvis du feks har en kronisk sykdom og må ha jevnlig fysioterapi, må du betale egenandeler på opptil 260 kr/behandling, pluss egenandeler hos lege/sykehus/apotek. Andre har kanskje tyngende gjeld.

Problemet er ikke å leve på trangt budsjett i en begrenset periode. Derav min kommentar om 2000/mnd i seks mnd. Fattigdom blir det når man må leve på det budsjettet i ubegrenet tid. Disse seks månedene kan du la være å bruke penger på det du allerede har gode lagre av. For eksempel har du kanskje gode vintersko? Dersom du skulle holde dette budsjettet de neste seks årene må du regne med å kjøpe nye sko. På dine seks måneder trenger du neppe det. Likedan kan du la være å gå til tannlege disse månedene, men hva om du ikke kan ta deg råd til det på seks år?

Selv opplever jeg at den absolutt dyreste tiden på året er fra august til januar. Da skal ungene ha alt nytt vinterutstyr, skoleutstyr, julegaver, pluss en god del andre årlige utgifter som (for min del) kommer på høsten.

Derfor mener jeg du må leve slik i minst to år, til lagrene fra gode tider er tomme, og periodiske utgifter ikke kan utsettes lenger.

Da får du erfart noe av det de kronisk fattige må leve med.

Og hvorfor ikke, hvis man lever helt ok på den måten?

[Gjest Gjest_Skeptisk_*]

Eksperimentet mitt tar utgangspunkt i de faktiske pengene jeg ville hatt utbetalt. Jeg kommer selvsagt ikke til å nekte ungene å dra til faren sin annenhver helg, for å være "skikkelig" alenemor.

Jeg tenker at dersom jeg klarer å sette av penger i løpet av et halvt år på denne måten, så har jeg klart å bevise at man lever helt ok på sosialstønad i dag. Forøvrig har to av barna bursdag i løpet av det neste halvåret, men jeg burde muligens prøvd et helt år, sånn at en julefeiring kom med.

Jeg tror forresten ikkke jeg hadde klart meg med 2.000,- i måneden i en eneste måned.

Ja, du burde prøvd et helt år, helst enda lenger, slik at du får med deg "alt"... sommerferie, skolestart, jul, bursdager, muligheten for at noe ryker (komfyr, vaskemaskin, kjøleskap), vekstspurt (nye joggesko hver 6. uke, nye klær annenhver måned), innkjøp av vinterklær, sportsutstyr (ski, akebrett ol)...

Da først får du oppleve hvordan det er å leve på sosialstønad.

Jeg er også usikker på hva du ønsker å bevise med dette eksperimentet ditt... at det går an å klare seg på sosialtrygd er noe alle vet, men du sier du ønsker å vise at man kan leve godt av det, og til og med klare å spare?

Hva betyr å "leve godt" i denne sammenhengen?

Jeg har aldri mottatt sosialstønad selv, men familien har levd på en inntekt tilsvarende sosialstønad over lengre tid, og selv om vi klarte oss og hadde mat på bordet og tak over hodet, kan jeg ikke si at vi "levde godt".

En annen ting er at et slikt eksperiment aldri vil være realistisk, du vil aldri oppleve den følelsen der er å måtte klare seg på et minimum, og den usikkerheten som følger med.

Hvis du ikke klarer deg, har du muligheten til å hente litt fra reservekassen, det gir en trygghet en sosialmottaker ikke har.

Du vil derfor ikke ha den samme mentale påkjenningen som en mottaker av sosialstønad har.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke bevise noe som helst med ett slikt eksperiment over hode.

Det eneste du beviser er din egen evne til å se ned på andre for noe du aldri har kunnet forstå/kommer til å forstå.

Situasjonen din ER ikke slik, ergo har du INGENTING av det som skal til for å kunne sette seg inn i en slik situasjon.

Feil forutsetninger, feil regnestykke og feil instilling. Mission failed.

[Gjest Hilde K S]

Du kan ikke bevise noe som helst med ett slikt eksperiment over hode.

Det eneste du beviser er din egen evne til å se ned på andre for noe du aldri har kunnet forstå/kommer til å forstå.

Situasjonen din ER ikke slik, ergo har du INGENTING av det som skal til for å kunne sette seg inn i en slik situasjon.

Feil forutsetninger, feil regnestykke og feil instilling. Mission failed.

Hva gjør at jeg ser ned på noen og hva er det jeg ikke kan forstå? Jeg har bare sagt at det er fullt mulig å leve bra på sosialstønad. Det er ikke rom for luksus, men det skal det vel heller ikke være?

[Gjest Hilde K S]

Jeg fortsetter i dagboken min.

Har ikke tid til å følge opp både tråd her pluss dagboken.

[Gjest strykebrett]

Jeg fortsetter i dagboken min.

Har ikke tid til å følge opp både tråd her pluss dagboken.

Da går jeg til dagboken, jeg gleder meg veldig til å følge med på eksperimentet ditt

[Gjest Gjest]

Hva gjør at jeg ser ned på noen og hva er det jeg ikke kan forstå? Jeg har bare sagt at det er fullt mulig å leve bra på sosialstønad. Det er ikke rom for luksus, men det skal det vel heller ikke være?

Nei det er ikke rom for luksus, det er det eneste jeg er enig med deg i.

Det du ikke forstår er dette:

Du regner i ditt eksperiment at du går rett fra dine "vanlige" penger til sosialstønad. Og det er med dette alt starter feil. For det første ville du levd på minussiden i alle fall en mnd før du i det hele tatt ville søkt om sosialhjelp. Deretter tar det 8-12 uker å få behandlet stønaden din. Det vil si at på disse 8 ukene ville du fortsatt ha hatt bil, men kun bidrag og barnetrygd å leve av. Enda mer på minussiden.

I en sosialstønad velger også 90% av kommunene å legge barnetrygd og barnebidrag inn som inntektskilde. Dekning av strøm etc er det de ferreste som får.

Så i ditt ekspiriment, er det mange feil og mangler i forhold til realiteten. I tillegg nevner en annen før meg her det mentale, og det teller utrolig mye inn. Du VET at hvis ting skulle gå skeis, kan du avbryte eksperimentet og bruke "sparepengene".

Det du aldri kan sette deg inn i og forstå ( og jeg unner deg ikke å måtte oppleve det heller), er følelsen hver eneste gang du må si nei når barna har lyst på noe, hver eneste bidige gang. Følelsen av å ikke strekke til som forelder fordi det aldri er penger til så mye som ett eneste lite kinobesøk i løpet av året. Følelsen av at den eneste muligheten for at ungene skal få nye klær er at du selv går sulten 4 av 7 dager i uka. Hvis du 1 gang unner deg noe ekstra får det faktisk langtidsvirkninger.

Man kan leve på sosialstønad det vet jeg, men leve godt kan man vel kun i de kommunene som tar barnetrygd og barnebidrag utenom stønaden.

For meg som bare har 2 barn, og er gift ville de 1940 kr ekstra hver mnd ha gjort at vi kunne levd verdig. Dekning av strøm hadde gjort at vi kunne levd bedre.

Med kronisk sykdom som trenger behandling vil du måtte ut med egenandel til lege, fysioterapeut og medisiner. Og det handler om en god del penger, før frikortet kommer. I min manns tilfelle er det snakk om manuellterapi 2 ganger i uka. Egenandeler for medisin er 520kr, hver 3 mnd. For oss vil det si 2040 kr hver 3 mnd.

Så på det rent økonomiske er det nok mulig å eksperimentere slik som du gjør for å bevise at DU kan leve slik på de tallene du skisserer, men de er for mange ikke virkeligheten. Det er alt for mange som har vært i den reele situasjonen, med reelle tall, som har klart alle kategorier med å klare seg. Noen lever godt, noen lever og for de fleste er det en kamp for å overleve.

[Gjest Gjest]

Hva gjør at jeg ser ned på noen og hva er det jeg ikke kan forstå? Jeg har bare sagt at det er fullt mulig å leve bra på sosialstønad. Det er ikke rom for luksus, men det skal det vel heller ikke være?

Hva anser du for å være luksus?

[Gjest Gjest]

Man kan leve på sosialstønad det vet jeg, men leve godt kan man vel kun i de kommunene som tar barnetrygd og barnebidrag utenom stønaden.

For meg som bare har 2 barn, og er gift ville de 1940 kr ekstra hver mnd ha gjort at vi kunne levd verdig. Dekning av strøm hadde gjort at vi kunne levd bedre.

Med kronisk sykdom som trenger behandling vil du måtte ut med egenandel til lege, fysioterapeut og medisiner. Og det handler om en god del penger, før frikortet kommer. I min manns tilfelle er det snakk om manuellterapi 2 ganger i uka. Egenandeler for medisin er 520kr, hver 3 mnd. For oss vil det si 2040 kr hver 3 mnd.

Hvordan i huleste havner man inn i en slik fattigdom? Din mann er uføretrygdet? Du selv også? Jeg spør ikke for å være frekk, men for å prøve å forstå hva det er som gjør at man ikke har arbeidsevne slik at man kan forsørge seg og sine? For hvis man ikke har arbeidsevne, hvordan kan man evne å få barn? Hva slags sykdommer er det som setter deg så ut? Jeg ser jo på innlegget ditt at du er reflektert og velformulert, håper du ikke tar min uvitenhet ille opp...

[Gjest Hilde K S]

Nei det er ikke rom for luksus, det er det eneste jeg er enig med deg i.

Det du ikke forstår er dette:

Du regner i ditt eksperiment at du går rett fra dine "vanlige" penger til sosialstønad. Og det er med dette alt starter feil. For det første ville du levd på minussiden i alle fall en mnd før du i det hele tatt ville søkt om sosialhjelp. Deretter tar det 8-12 uker å få behandlet stønaden din. Det vil si at på disse 8 ukene ville du fortsatt ha hatt bil, men kun bidrag og barnetrygd å leve av. Enda mer på minussiden.

I en sosialstønad velger også 90% av kommunene å legge barnetrygd og barnebidrag inn som inntektskilde. Dekning av strøm etc er det de ferreste som får.

Så i ditt ekspiriment, er det mange feil og mangler i forhold til realiteten. I tillegg nevner en annen før meg her det mentale, og det teller utrolig mye inn. Du VET at hvis ting skulle gå skeis, kan du avbryte eksperimentet og bruke "sparepengene".

Det du aldri kan sette deg inn i og forstå ( og jeg unner deg ikke å måtte oppleve det heller), er følelsen hver eneste gang du må si nei når barna har lyst på noe, hver eneste bidige gang. Følelsen av å ikke strekke til som forelder fordi det aldri er penger til så mye som ett eneste lite kinobesøk i løpet av året. Følelsen av at den eneste muligheten for at ungene skal få nye klær er at du selv går sulten 4 av 7 dager i uka. Hvis du 1 gang unner deg noe ekstra får det faktisk langtidsvirkninger.

Man kan leve på sosialstønad det vet jeg, men leve godt kan man vel kun i de kommunene som tar barnetrygd og barnebidrag utenom stønaden.

For meg som bare har 2 barn, og er gift ville de 1940 kr ekstra hver mnd ha gjort at vi kunne levd verdig. Dekning av strøm hadde gjort at vi kunne levd bedre.

Med kronisk sykdom som trenger behandling vil du måtte ut med egenandel til lege, fysioterapeut og medisiner. Og det handler om en god del penger, før frikortet kommer. I min manns tilfelle er det snakk om manuellterapi 2 ganger i uka. Egenandeler for medisin er 520kr, hver 3 mnd. For oss vil det si 2040 kr hver 3 mnd.

Så på det rent økonomiske er det nok mulig å eksperimentere slik som du gjør for å bevise at DU kan leve slik på de tallene du skisserer, men de er for mange ikke virkeligheten. Det er alt for mange som har vært i den reele situasjonen, med reelle tall, som har klart alle kategorier med å klare seg. Noen lever godt, noen lever og for de fleste er det en kamp for å overleve.

Men nå tar jeg utganspunkt i det jeg tar utganspunkt i. Jeg kan ikke skaffe meg sykdom eller fullstendig aleneansvar for ungene. Jeg har (gjentar meg selv) IKKE regnet med pengene som barnetrygd og bidrag utgjør. Dette er KUN sosialstønadssatsene til NAV. Dersom jeg skulle ha regnet med bidrag og barnetrygd i tillegg, så hadde jeg jo vært en holden kvinne.

Forøvrig, så kan man jo se hva jeg bruker pengene på i løpet av denne tiden, og deretter se om jeg kunne ha betalt for feks medisiner? Ja?

[Gjest Hilde K S]

Og det er lite sannsynlig at jeg hadde levd to måneder på ingenting. NAV er pliktige til å yte akutthjelp og da er pengene deg i hende dagen etter.

At folk ikke setter seg inn i egne rettigheter, er da ikke min skyld. Ikke at NAV ikke bruker sin alminnelige opplysningsplikt heller.

Jeg er spent på hvor mye jeg må nekte ungene mine på denne inntekten.

[Gjest Hilde K S]

Dette var forresten mine siste svar i denne tråden. Resten av eksperimentet foregår i dagboken.

[Gjest Gjest]

Hvordan i huleste havner man inn i en slik fattigdom? Din mann er uføretrygdet? Du selv også? Jeg spør ikke for å være frekk, men for å prøve å forstå hva det er som gjør at man ikke har arbeidsevne slik at man kan forsørge seg og sine? For hvis man ikke har arbeidsevne, hvordan kan man evne å få barn? Hva slags sykdommer er det som setter deg så ut? Jeg ser jo på innlegget ditt at du er reflektert og velformulert, håper du ikke tar min uvitenhet ille opp...

Min mann ble uføretrygdet etter en arbeidsulykke ingen av oss forutså. Selv ble jeg ca 1 år etter rammet av nedskjæringer på min arbeidsplass, og stod uten rett til dagpenger, noe heller ingen av oss kunne forutse.

For oss måtte vi leve med 5000 minus i 3 mnd bare med regninger og så kommer mat utenom. Dette var ikke noe vi forutså da vi fikk barn, og slikt kan skje.

At jeg 2 år senere igjen skal rammes av nedleggelse er egentlig bare max uflaks, slikt skjer jo bare ikke ett menneske 2 ganger, trodde jeg hehe.

Ja vår situasjon endte i at vi er gjeldsslaver, men krabber sakte men sikkert ut av det. 2,5 år til og vi er gjeldfrie bortsett fra boliglån.

Så dette har ingenting med min arbeidsevne å gjøre, for den har jeg i god behold og har tenkt til å ha den lenge. Livet fant bare ut at jeg skulle ha meg noen tilbakeslag, og det eneste du kan gjøre er å reise deg opp og fortsette videre.

Ellers har 3 av oss astma og 1 med adhd, derav egenandel for medisiner.

Fattigdom rammer gjerne de som er dårlig stilt i første omgang. Vi var nyetablerte på ett helt nytt sted uten noe nettverk da ulykken rammet oss. Vi hadde nettopp brukt alle sparepengene på flytting etc, og tålte derfor ikke den ene knekken etter den andre.

[Gjest Gjest]

Og det er lite sannsynlig at jeg hadde levd to måneder på ingenting. NAV er pliktige til å yte akutthjelp og da er pengene deg i hende dagen etter.

At folk ikke setter seg inn i egne rettigheter, er da ikke min skyld. Ikke at NAV ikke bruker sin alminnelige opplysningsplikt heller.

Jeg visste at jeg hadde rett på akutthjelp, men sosialen insisterte på tre ukers behandlingstid. De begrunnet det i at akutt ville si hvis huset mitt brant ned og jeg sto på bar bakke... Hva gjør man da? Det endte opp med at jeg hikstet og gråt i telefonen med saksbehandler (helt ufrivillig, jeg er ikke typen til å ta lett til tårene), hun ble strammere og strammere i stemmen, og til slutt gikk hun motvillig med på å gi meg et akuttbidrag på noen hundrelapper til mat.

At alle regninger (telefon, forsikring, strøm, husleie osv) ble forsinket og jeg ble ilagt purregebyr kunne de ikke ta hensyn til. Innen jeg fikk penger til å betale for meg så hadde det rukket å komme nye regninger, altså satt jeg med dobbelt opp pluss purregebyr... Hvordan kommer man seg ut av ei sånn floke?

Ja, jeg har ansvar for å klare meg selv, men iblant havner man i problemer man ikke klarer å ordne opp i selv. Og siden jeg tross alt bor i velferdsstaten Norge der jeg har betalt en tredjedel av inntekten min i skatt i massevis av år så forventer jeg faktisk å få hjelp når jeg trenger det. Heldigvis for meg var behover for sosialhjelp meget kortvarig, men en ubehagelig opplevelse var det definitivt.

[Gjest Gjest]

Heldigvis for meg var behover for sosialhjelp meget kortvarig, men en ubehagelig opplevelse var det definitivt.

Slik må det vel nesten være også? Ellers vil vel mange foretrekke å leve på sosialen framfor å gå på jobb?

[Gjest Gjest]

Jeg ser du ikke lenger er aktiv i denne tråden, men jeg håper du leser litt likevel...

Som flere har sagt, så er dette eksperimentet noe urealistisk. Alle kan klare seg på et minimum i 6 mnd.

Selv havnet jeg på YA, og det gikk jo kjempegreit. De to første årene. Så var sparepengene/bufferen slutt/tom, reserver man gjerne har av forskjellig slag er brukt opp, og først DA merker man hva dårlig råd er.

Du kan jo bare smile og tenke at til sommeren; da har du normalt med penger igjen, og jaggu har du spart opp en haug med penger også! Bare dèt betyr så mye at du ikke har sjans til å fatte det engang!

Når man lever fra hånd til munn, legger av litt hver måned for å ha råd til julegaver og andre gaver, ikke tar seg råd til å være medlem i bokklubb eller abonnere på aviser eller blader, alltid tenker økonomi og kroner og øre, først da kjenner man hvordan det er å ha dårlig råd.

Det er ikke særlig moro å vite at man går i null hver eneste måned, hva i helvete gjør jeg om vaskemaskinen ryker, bilen trenger reparasjon, vinterskoene som har holdt i 6 år ikke holder lenger, osv, osv. Man går rundt men en vond klump i magen hele tiden, tenker "hva hvis, hva hvis" hele tiden. Det slipper jo du, for du VET at om 6mnd er dette over! Ingen voksne mennesker trenger nye klær eller sko på 6 mnd, og du kan jo bare kjøpe skoene du trenger om 6 mnd når eksperimentet er over.

Mitt "eksperiment" er av uant lengde, og det tærer på så enormt at du aner ikke.

Jeg har alltid vært flink med penger, alltid vært flink til å spare, alltid brukt mindre enn det jeg har fått inn, og derfor var det ikke noen kjempeovergang å miste nesten en tredjedel av inntekten. Til å begynne med. For det er etterhvert det kommer.

[Gjest Gjest]

Jeg ser du ikke lenger er aktiv i denne tråden, men jeg håper du leser litt likevel...

Som flere har sagt, så er dette eksperimentet noe urealistisk. Alle kan klare seg på et minimum i 6 mnd.

Selv havnet jeg på YA, og det gikk jo kjempegreit. De to første årene. Så var sparepengene/bufferen slutt/tom, reserver man gjerne har av forskjellig slag er brukt opp, og først DA merker man hva dårlig råd er.

Du kan jo bare smile og tenke at til sommeren; da har du normalt med penger igjen, og jaggu har du spart opp en haug med penger også! Bare dèt betyr så mye at du ikke har sjans til å fatte det engang!

Når man lever fra hånd til munn, legger av litt hver måned for å ha råd til julegaver og andre gaver, ikke tar seg råd til å være medlem i bokklubb eller abonnere på aviser eller blader, alltid tenker økonomi og kroner og øre, først da kjenner man hvordan det er å ha dårlig råd.

Det er ikke særlig moro å vite at man går i null hver eneste måned, hva i helvete gjør jeg om vaskemaskinen ryker, bilen trenger reparasjon, vinterskoene som har holdt i 6 år ikke holder lenger, osv, osv. Man går rundt men en vond klump i magen hele tiden, tenker "hva hvis, hva hvis" hele tiden. Det slipper jo du, for du VET at om 6mnd er dette over! Ingen voksne mennesker trenger nye klær eller sko på 6 mnd, og du kan jo bare kjøpe skoene du trenger om 6 mnd når eksperimentet er over.

Mitt "eksperiment" er av uant lengde, og det tærer på så enormt at du aner ikke.

Jeg har alltid vært flink med penger, alltid vært flink til å spare, alltid brukt mindre enn det jeg har fått inn, og derfor var det ikke noen kjempeovergang å miste nesten en tredjedel av inntekten. Til å begynne med. For det er etterhvert det kommer.

En annen ting er jo ungene dine. Du kan jo bare forklare at dette er et eksperiment, om et halvt år skal de få begynne på fritidsaktiviteter (om det blir berørt) igjen, og de kan jo bare si "muttern driver med noe spare-eksperiment, haha, blabla" til sine venner.