Frivillige barnløse over 40 +

[Gjest Gjest_gjest_*]

Lurer på om dere angrer på at dere ikke fikk barn - før det ble for sent rent biologisk ?

Er dette noe dere tenker mye på , etter fylt 40 år spesielt ?

[Monica1968]

Først av alt vil jeg påpeke at du kanskje burde postet innlegget på et annet underforum?

Men så til spørsmålene dine: Jeg angrer aldri, nei.

Når det er sagt; hvis jeg virkelig hadde villet ha et barn, så hadde det sannsyneligvis gått greit, rent biologisk(dog er den en relativt høy risiko for diverse sykdommer hos det eventuelle barnet).

I Brasil, hvor jeg er født og oppvokst, var det, da jeg var liten, vanlig for kvinner på landet å få barn helt til biologien sa stopp, dvs. da de var nærmere femti år, men det skal nevnes at de siste barna de fikk, ikke var "helt friske".

Nei, dette med barn er ikke noe jeg tenker på i det daglige. Jeg har aldri vært spesielt glad i barn(jeg kan synes barn fra seks-syv års-alderen er ok), og er strengt tatt ingen omsorgsperson. I tillegg er jeg opptatt av karriere, og å reise, kunne ta en fest når jeg vil det etc.(og ja da, karrieren tar slutt en dag, og DA flytter jeg til Spania-jeg kunne ikke tenke meg å tilbringe pensjonist-tilværelsen min i et kaldt land som Norge).

[Gjest Gjest]

Først av alt vil jeg påpeke at du kanskje burde postet innlegget på et annet underforum?

Men så til spørsmålene dine: Jeg angrer aldri, nei.

Når det er sagt; hvis jeg virkelig hadde villet ha et barn, så hadde det sannsyneligvis gått greit, rent biologisk(dog er den en relativt høy risiko for diverse sykdommer hos det eventuelle barnet).

I Brasil, hvor jeg er født og oppvokst, var det, da jeg var liten, vanlig for kvinner på landet å få barn helt til biologien sa stopp, dvs. da de var nærmere femti år, men det skal nevnes at de siste barna de fikk, ikke var "helt friske".

Nei, dette med barn er ikke noe jeg tenker på i det daglige. Jeg har aldri vært spesielt glad i barn(jeg kan synes barn fra seks-syv års-alderen er ok), og er strengt tatt ingen omsorgsperson. I tillegg er jeg opptatt av karriere, og å reise, kunne ta en fest når jeg vil det etc.(og ja da, karrieren tar slutt en dag, og DA flytter jeg til Spania-jeg kunne ikke tenke meg å tilbringe pensjonist-tilværelsen min i et kaldt land som Norge).

jaja , etter et spennende liv med karrierer, reiser, og festing, skal du til spania... Må jo være den kjedeligste plassen iverden... selv kunne jeg knapt nok tenkt meg 1 uke på ferie der, langt mindre bruke pensjonisttilværelsen der.

[Gjest gjestdeluxe]

Lurer på om dere angrer på at dere ikke fikk barn - før det ble for sent rent biologisk ?

Er dette noe dere tenker mye på , etter fylt 40 år spesielt ?

Det er ikke alltid at man bare kan bestemme seg for å få barn. Det er noen få år til jeg blir 40, og likevel kan jeg svare.

Man har sine prosjekter på gang, og det er ikke sikkert at det klaffer med en mann. Da blir det ingen barn heller.

Så angre og angre...da blir det å angre på at man dessverre ikke traff en passende mann før det ble for sent biologisk da. Det er mange kvinner som gjerne vil ha barn, men som ikke er sammen med en mann.

Å dra til Danmark blir litt søkt.

[Gjest gjestdeluxe]

Nei, dette med barn er ikke noe jeg tenker på i det daglige. Jeg har aldri vært spesielt glad i barn(jeg kan synes barn fra seks-syv års-alderen er ok), og er strengt tatt ingen omsorgsperson. I tillegg er jeg opptatt av karriere, og å reise, kunne ta en fest når jeg vil det etc.(og ja da, karrieren tar slutt en dag, og DA flytter jeg til Spania-jeg kunne ikke tenke meg å tilbringe pensjonist-tilværelsen min i et kaldt land som Norge).

Det med pensjonisttilværelsen forstår jeg godt: det er kjekt å ha sikret seg en leilighet i varmere strøk, der man kan være som gammel. Kulden i Norge er bare ikke spiselig.

Man kan jo være opptatt at jobb og reiser og likevel være glad i barn, så det er ingen motsetninger med enten det ene eller det andre.

[Gjest Gjest]

Jeg fyller straks 40, og angrer ikke i det hele tatt. Har aldri ønsket meg eller likt barn, rett og slett. Og jeg er verken opptatt av festing eller karriere. Skjønner ikke hvorfor så mange legger seg opp i frivillig barnløses valg, egentlig. Vi står ikke i fare for å avfolke planeten, akkurat.

[Monica1968]

jaja , etter et spennende liv med karrierer, reiser, og festing, skal du til spania... Må jo være den kjedeligste plassen iverden... selv kunne jeg knapt nok tenkt meg 1 uke på ferie der, langt mindre bruke pensjonisttilværelsen der.

Det er jo godt at folk er forskjellige, da.

JEG trives veldig godt i Spania, og synes et liv med bleieskift, godsnakking med tverre tenåringer, nattevåk og 18 år med innskrenkninger i hva en kan foreta seg(og spesielt; når en kan foreta seg dem)ikke kunne ha vært mindre tilltalende, spsielt når jeg ikke en gang liker barn(som tidligere nevnt, kan noen barn fra skolealder være okeie nok-for en kortere stund).

Endret 3. januar 2010 av Rachel1968

[Gjest Gjest]

Det er ikke alltid at man bare kan bestemme seg for å få barn. Det er noen få år til jeg blir 40, og likevel kan jeg svare.

Man har sine prosjekter på gang, og det er ikke sikkert at det klaffer med en mann. Da blir det ingen barn heller.

Så angre og angre...da blir det å angre på at man dessverre ikke traff en passende mann før det ble for sent biologisk da. Det er mange kvinner som gjerne vil ha barn, men som ikke er sammen med en mann.

Å dra til Danmark blir litt søkt.

Men spørsmålet var jo rettet mot dem som er frivillig barnløse. Se tittelen.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg fyller straks 40, og angrer ikke i det hele tatt. Har aldri ønsket meg eller likt barn, rett og slett. Og jeg er verken opptatt av festing eller karriere. Skjønner ikke hvorfor så mange legger seg opp i frivillig barnløses valg, egentlig. Vi står ikke i fare for å avfolke planeten, akkurat.

Føler du det aldri litt tomt i huset f.eks ved høytider som jul o.a ? Tenker du på det da ?

[Gjest gjest - fisk]

Føler du det aldri litt tomt i huset f.eks ved høytider som jul o.a ? Tenker du på det da ?

Hvis det å føle det tomt i huset til jul , er eneste grunnen til å sette barn til verden, bør man kanskje la det være.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Lurer på om dere angrer på at dere ikke fikk barn - før det ble for sent rent biologisk ?

Er dette noe dere tenker mye på , etter fylt 40 år spesielt ?

Nei, vi har aldri angret.

Det er snart 34 år siden min mann og jeg giftet oss, og vi var helt enige om at barn ønsket vi ikke.

Det var flere grunner til det, men hovedgrunnen var vel den gang at vi begge mente at skal man ha barn, skal man ha tid til det/dem. Ingen av oss ville gi opp jobben for å være hjemme i de årene man vel bør hvis man har små barn.

Jo lengre tid det har gått, jo sikrere er vi på at valget vårt var riktig. Ikke at verden var perfekt i "gamle dager" heller, men vi synes det blir verre og verre. Bare tanken på å skulle ligge om natten i helgene og vri meg i redsel for hva som kunne skje en tenåring på byen: Fyll, overfall, narkotika og voldtekt (hvis det var en jente du hadde). Nei, vi er glad vi er barnløse.

Verden med klimatrussel og, ja jeg sier det rett ut, en islamsk innvandring uten sidestykke, gjør jo heller ikke fremtiden lysere.

Min mann og jeg kan trekke pusten og si: Det holder vel i vår tid og vi har heldigvis ingen etter oss som vi bekymrer oss for.

[Gjest womenwomen]

Nei, vi har aldri angret.

Det er snart 34 år siden min mann og jeg giftet oss, og vi var helt enige om at barn ønsket vi ikke.

Det var flere grunner til det, men hovedgrunnen var vel den gang at vi begge mente at skal man ha barn, skal man ha tid til det/dem. Ingen av oss ville gi opp jobben for å være hjemme i de årene man vel bør hvis man har små barn.

Jo lengre tid det har gått, jo sikrere er vi på at valget vårt var riktig. Ikke at verden var perfekt i "gamle dager" heller, men vi synes det blir verre og verre. Bare tanken på å skulle ligge om natten i helgene og vri meg i redsel for hva som kunne skje en tenåring på byen: Fyll, overfall, narkotika og voldtekt (hvis det var en jente du hadde). Nei, vi er glad vi er barnløse.

Verden med klimatrussel og, ja jeg sier det rett ut, en islamsk innvandring uten sidestykke, gjør jo heller ikke fremtiden lysere.

Min mann og jeg kan trekke pusten og si: Det holder vel i vår tid og vi har heldigvis ingen etter oss som vi bekymrer oss for.

Der er jeg helt enig ! Har faktisk tenkt dette selv flere ganger . Verden er en ganske tøff plass & full av farer , slettes ikke alle klarer seg bra , til tross for resurssterke foreldre - KAN det gå riktig ille med avkommet . Og verden blir stadig tøffere , mer kynisk og brutal - fremfor å bli bedre , tryggere og mer human . Og flere og flere trusler truer oss , såvell klimamessig / forurensning , økonomiske nedgangstider & arb. løshet , finanskriser o.l , kriminalitet , fremmedkultur og frykt for fremtiden generelt , Nei - må være deilig å ikke ha noen andre å bekymre seg for !

[Gjest Bianca26]

Jeg fyller straks 40, og angrer ikke i det hele tatt. Har aldri ønsket meg eller likt barn, rett og slett. Og jeg er verken opptatt av festing eller karriere. Skjønner ikke hvorfor så mange legger seg opp i frivillig barnløses valg, egentlig. Vi står ikke i fare for å avfolke planeten, akkurat.

Ja det skjønner ikke jeg heller. Det er liksom noe "galt" med de kvinnene som ikke ønsker barn. De som har barn selv er raske med å bli sleikjefta og kalle frivillig barnløse for egoister og det som verre er. Det er ikke en plikt å få barn liksom.

[Cata]

Nei, jeg angrer ikke. Muligens kommer det til å føles litt tomt når jeg sitter på gamlehjemmet og ingen besøker meg, men på den annen side så slipper jeg å ergre meg over "barna som aldri kommer innom".

Det kunne selvsagt vært hyggelig om jeg nå hadde hatt et par "voksne" barn, men for meg ville småbarnsperioden vært så slitsom at jeg kan ikke sitte og angre på at jeg valgte det bort - tross alt. Jeg tok et bevisst valg og tar konsekvensene av det - uten anger.

[Gjest Gjest]

Ingrid Bjørnov og Åse Kleveland er over 40, karrierekvinner, og har ingen barn.

[tineline]

Godt å høre at ingen angrer! Jeg er selv kun 30, men har for en stund tilbake tatt beslutningen om ikke å få barn. Jeg har rett og slett ikke lyst på - og for dem som måtte kalle dette egoistisk, så blir det jo akkurat det samme med de som vil ha barn - de HAR jo lyst på.

Jeg vil ikke ha barn fordi jeg ikke vil være en mor. Så enkelt er det. Jeg vil være tusen andre ting, f.eks. tante.

[Monica1968]

Føler du det aldri litt tomt i huset f.eks ved høytider som jul o.a ? Tenker du på det da ?

Bevares. En har da familie(søsken, foreldre, tantebarn os.)selv om man er frivillig barløs!

[Gjest Bianca26]

Føler du det aldri litt tomt i huset f.eks ved høytider som jul o.a ? Tenker du på det da ?

Kanskje noen liker å ha det tomt i huset? Har du tenkt på det? Og hva har du med å legge deg oppi hvordan andre feirer jul? Du kan ikke bestemme at alle skal ha unger springende rundt i husene sine.

[NovaFlare]

Jeg er 24 år nå og har bestandig sagt at jeg ikke ønsker barn. Min kjære og jeg har ikke hastverk. Og blir jeg barnløs blir jeg nok sett på som hun sære med alle dyrene, for jeg mer glad i dyr enn i barn. Men jeg er jo glad i familiens og venners barn, men har ikke verken interesse eller glede av andres barn på noen måte. Jeg har lenge prøvd å få lyst på barn, virkelig, og kanskje jeg får det en dag, det er jeg åpen for, men jeg har så vanskelig for å se det for meg. Jeg er verdens dårligste tante tror jeg, eller nei, ikke for min niese, hun elsker å komme til tante og jeg er flink med henne når jeg har henne, men jeg er vel heller en "dårlig" søster som ikke frivillig tropper opp og ber om å få passe ungen. Det faller meg liksom ikke naturlig å "leke" med barn, jeg synes det er sååå kjedelig. Heldigvis forstår min mor meg godt da og hun var helt lik meg, glad i sine egne barn, null interesse for andres. Og hun er en meget kjærlig mor. Hun fikk meg da hun var 35, min søster da hun var 29, hun hadde ikke tenkt tanken på barn før det. Kanskje det er håp for meg også? Hehe.

Til alle dere som snakker om besøk på sykehjemmet osv.... Jeg jobber på sykehjem og det er flere av de med barn som ikke får besøk enn de som ikke har barn. Folk forbarmer seg ofte over de som ikke har barn, og besøker dem, være seg gammel nabo eller søsken/tante-onkelbarn. Mens de som har barn unnskylder barna sine med at de er så opptatte med sine egne barn og jobber etc. Ingen andre enn barna besøker dem, antakeligvis fordi alle tar det for gitt at de har barn som besøker seg. Jeg synes mer synd på de som HAR barn og bare får samvittighetsbesøk i jula, enn de som ikke har barn. Mange av de får faktisk ofte jevnt besøk hele året. Ikke alle da, selvsagt. Men det med sykehjem er liksom ikke noe argument.

En positiv ting da- jeg er den som alltid vil stille opp som dyrepasser når andre drar på ferie, haha. Hvis jeg ikke er på rivieraen selv da, juhu :D

Endret 24. januar 2010 av NovaFlare