Døden, er det så skummelt?

[Gjest Gjest]

Hei alle på KG

Jeg mistet den viktigste personen i mitt liv forrige sommer.

Pga dette har jeg tenkt litt på dette med døden.

Kommer vi til et annet sted? Hva tror dere?

Ser den viktige personen oss mens vi lever i 30-50 år lenger?

Jeg har så lyst å tro dette, men det er mange tvil. Kom med innslag, meninger og alt. Jeg er som en svamp: Suger til meg alt.

[Kjetil S.]

Hei alle på KG

Jeg mistet den viktigste personen i mitt liv forrige sommer.

Pga dette har jeg tenkt litt på dette med døden.

Kommer vi til et annet sted? Hva tror dere?

Ser den viktige personen oss mens vi lever i 30-50 år lenger?

Jeg har så lyst å tro dette, men det er mange tvil. Kom med innslag, meninger og alt. Jeg er som en svamp: Suger til meg alt.

Dersom det verste som kan skje er at det ikke finnes noe etter døden så får vi i alle fall aldri vite akkurat det! ;-)

[Troilltøva]

Hei

kondolerer så mye

jeg har også tenkt veldig mye på dette, jeg kan ikke fortelle deg hva du skal tro men jeg kan fortelle hva jeg tror.

jeg tror at når man dør så får man en slags "oppgave", jeg har fått vite at jeg har med meg 2 av mine avdøde besteforeldre som er med meg, og er mine "hjelpere".

og jeg har hørt om flere som har med sine kjære avdøde som sine hjelpere, og derfor tror jeg at man er med sine kjære som er igjen på jorden for å veilede de på et vis.

jeg tror at menneskene lever for å lære, at våre hjelpere gir oss utfordringer i livet for at vi skal lære av de både på godt og vondt.

så tror jeg (fordi jeg har sett og hørt mye om emnet) at når man dør og kommer til det såkallte "lyset" så blir man lykkelig og at man får fred

sikkert mange som har mange forskjellige tanker og meninger om akkurat dette, men jeg velger og tro på dette ihvertfall etter mange år med grubling, det er det som høres rett ut for meg og det gjør at jeg ikke er like redd for døden:)

[zubimaru]

Hei alle på KG

Jeg mistet den viktigste personen i mitt liv forrige sommer.

Pga dette har jeg tenkt litt på dette med døden.

Kommer vi til et annet sted? Hva tror dere?

Ser den viktige personen oss mens vi lever i 30-50 år lenger?

Jeg har så lyst å tro dette, men det er mange tvil. Kom med innslag, meninger og alt. Jeg er som en svamp: Suger til meg alt.

Hei gjest!

Min mor har hatt kontakt med en dame som er, hva skal man si, mottakelig for visse ting. Hun kan se ting som skjer, og ting som har skjedd. Beskrive personer i livet hennes og så videre. Du skjønner!

En gang det ble snakk om meg, så begynte stearinlyset å blafre, og da kunne kvinnen fortelle min mor at det var faren min som var der. Han døde i 1991. Han ville vise at han er der for meg fortsatt, og at han vokter over meg.

Hun har også fortalt min mor at de skyggene hun noen gang ser over skulderen sin er hennes avdøde mor som er der.

Personlig så har jeg tro på at man lever ett liv etter døden. Om det er som ånd, eller som noe annet vet jeg ikke, men jeg bare tror at man fortsetter å leve på ett eller annet vis.

[Gjest J-29]

Hei alle på KG

Jeg mistet den viktigste personen i mitt liv forrige sommer.

Så rart, det gjorde jeg også Og jeg ar jo naturligvis også grublet litt over dette med døden.

Jeg har aldri opplevd å være så nært et annet menneske som har ligget for døden før, og jeg sitter derfor igjen med følelsen av at det må være noe mer etter døden. Begrunnelsen min er at det rett og slett virker umulig at personligheten/sjelen (i mangel på et bedre ord) bare blir borte fordi om kroppen ikke lenger fungerer. Men akkurat hva som skjer i livet etter at kroppen dør har jeg egentlig ingen formening om. Og det er vel slik det skal være...

Selv er jeg ikke redd for å dø, det verste er jo tanken på de som sitter tilbake. Og jeg tenker at om jeg dør i dag var jeg i alle fall fornøyd med det livet jeg har hatt.

[tineline]

Jeg personlig tror ikke jeg eller noen andre kommer til et annet sted. Det er trist at man aldri får se personen igjen, men man har jo heldigvis minnene, bilder og kanskje videoer? Det er viktig å ta vare på de som har vært i sitt hjerte.

Selv tror jeg at vi bare går tilbake til den tilstanden vi hadde før vi ble født - altså til ingenting. Det har vært en tid før oss og det kommer en tid etter oss, og for meg er det logisk at vi kommer fra ingenting til å bli til ingenting. Jeg syns ikke dette er skummelt eller ekkelt - jeg brukte mye tid på å bearbeide dette for noen år tilbake, men nå finner jeg bare trøst i at jeg får i alle fall fred. Det gikk jo fint de årene jeg ikke levde, så det går nok fint de årene jeg ikke skal leve også. Men dette er min personlig oppfatning, og lenge ønsket jeg at jeg klarte å tro på noe mer. Jeg avskriver derfor ikke andres meninger, som blir deres egne sannheter.