Gå til innhold

Min første kjærlighet...


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Jeg ble forelsket i deg da jeg var 14-15 år. Du var ett år yngre enn meg. Jeg synes du var så utrolig pen og nydelig og så fantastisk snill. Du var annerledes enn de andre gutta, mye snillere og slengte aldri ufine kommentarer til andre. Jeg brukte både briller og regulering på denne tida, men du brydde deg ikke noe om det.

Du snakket til meg og var koselig.

Jeg var konstant betatt. Vi var i samme vennekrets og hver sommer var vi på leir sammen. Da jeg ble 17 fikk du øynene dine åpnet for meg. Jeg hadde riktignok fått av reguleringen og sluttet med briller uten at jeg tror det hadde noen betydning. Jeg så at du *så* på meg og jeg så du så etter meg! Det var en sånn sinnsyk deilig følelse.

Så ufattelig spennende, og nesten litt skummelt eller skummelt-godt. Du begynte å flørte og jeg som allerede hadde vært i den 7.himmel lenge, var nå i den 14.himmel.

Hjerte mitt har til dags dato aldri banket så intenst og hardt som da du kysset meg - endelig - en drøm ble faktisk til virkelighet, noe jeg bare trodde skjedde på film. Jeg var så ung og så vilt forelsket.

Jeg tenker tilbake på lange lyse sommernetter på Ingerstrand eller i skogen, på en fin plass hvor vi hadde utsikt over hele byen. Du tok alltid med deg gitaren din og spilte "Wonderful tonight" for meg.

Vi gikk mange lange turer og alt sammen virker som om det var en drøm nå når jeg tenker tilbake. Jeg husker jeg sa engang at "hvis jeg noen gang skulle øsnke å gå - vær så snill å la meg a l d r i gå for jeg ønsker aldri å være uten deg."

Du svarte at det skulle du gjøre.

Du snakket om hvor vi skulle bo etter vi hadde gifta oss og du lærte meg alt om ting mellom mann og kvinne. Ting jeg ikke ante eksisterte.

Du var så god så vakker og så inderlig.

Jeg reiste til Usa for ett år og vi tok avskjed på flyplassen. Vi skrev til hverandre 1 brev i uka og brevene fra deg var høydepunktene. De ligger fortsatt her i skuffen min 10 år senere med rosa bånd rundt alle sammen. Jeg klarer ikke kaste de.

Av og til leser jeg de.

Siste halvår fant jeg meg mer til rette i statene og jeg hadde ikke fullt så mye tid til å skrive hjem lenger. Brevnene fra deg kom så sjeldnere.

Så skulle jeg hjem - og du var ikke lenger der for meg. Du skrev det siste brevet og der står det at jeg ville alltid være den du elsker - uansett. Jeg svarte aldri på det da. Jeg var 18 år og så utrolig umoden. Hvorfor så jeg det ikke??

Du fant en annen jente, jeg visste hvem hun var. Jeg var glad for din skyld, selv om jeg idag skulle ha kjempet mer for vår kjærlighet. Jeg så deg innimellom, det lå alltid noe i luften. Men jeg gjorde ingenting og ikke du heller.

Man finner jo alltids en anleding senere hvis det skulle være i behov....

31.april 96 var jeg i begravelsen din.

Du omkom i en bilulykke. Du var alene i bilen og det var midt på natta.

Jeg var "bare" historie da i livet ditt og ingen viktig person. Men jeg sørget og jeg sørger enda.

Jeg sørger over at jeg aldri fikk fortalt deg hvor glad jeg var i deg og at jeg aldri ønsket å miste deg. Jeg trodde jeg alltid ville ha morgendagen, men morgendagen kom aldri for oss.

Jeg går enda på graven din, setter blomster der og prater med deg. Jeg drømmer om deg ofte og tenker mye på familien din.

Du betydde så veldig mye for meg. Jeg er så lei meg for at jeg aldri fikk fortalt deg det. Du var jo min første store kjærlighet.

Du hadde jo alltid vært her.

Nå finnes du ikke mere.

Jeg er gift idag og har ett barn på 2 1/2.

Men jeg klarer bare ikke å glemme, kanskje fordi jeg aldri fikk sagt ordentlig farvel eller kanskje fordi jeg har usagte ting til deg. Er det derfor du besøker meg i drømmene mine?? Og derfor jeg går på grava di enda??

Min tvillingsjel.

Godt å få lettet litt av det som finnes i hjertet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Viser hvor viktig det ikke er å "utsette alt til imorgen"....... det er ikke sikkert "i morgen" kommer!

Lev livet! icon_smile.gif

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så absolutt viktig å vise de man er glad i at man er glad i de mens de er her....

Vi tar så mye for gitt.

Et dikt jeg synes er ganske så fint er:

Dagen i dag...

er en underlig dag.

Den er din.

Dagen i går slapp deg av hendene.

Den kan ikke få annet innhold

enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med

å råde over den.

Men dagen i dag er

det eneste du kan være sikker på.

Den kan du fylle

med hva du vil.

Benytt deg av det.---

I dag kan du

glede et menneske.

I dag kan du

hjelpe en annen.

I dag kan du

leve slik at noen

i kveld er glad

for at du er til...

Dagen i dag er en

betydningsfull dag -

DEN ER DIN!

( Brandes )

Lykke til videre!! icon_wink.gif

12

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...