Thailand 2005

[Gjest Gjest]

Denne historien har ingen spesiell hensikt, kanskje noen synes den er trist, rørende eller søt..

Jeg har vært i Thailand 5 ganger. Første gangen var for 8 år siden. Dette var før den verste turiststrømmen

hadde nådd andamankysten. På stranden var det langt mellom turistene og longtailbåtene ble hovedsakelig

brukt til det de opprinnelig var tenkt, nemlig fiske. Likevel tilbød de seg for en slik og ingenting å skysse oss

rundt omkring til de nærliggende øyene. De fortalte at de uansett skulle den veien så om vi bidro med noen baht

for skyssen så var de bare glade for det.

På stranden utenfor hotellet satt det en dame på jeg vil si kanskje 45 år. Det er av og til litt vanskelig å anslå alder

men hun hadde både barn og et nyfødt barnebarn.

Hun kunne så og si ingen engelske ord så jeg kunne likesågodt snakket norsk til henne men av en eller annen grunn

snakket fortsatte jeg å snakke engelsk. Dagene hennes bestod av å sitte i skyggen og selge mat på stranda. Denne

maten var utrolig god så hver dag jeg var på stranden kjøpte jeg mat av henne. Resten av familien holdt også til på denne

stranden, karene var ute hele dagen i båtene sine og fisket. De hadde ikke råd til skole til barna så damene prøvde som best

de kunne å lære barna det de selv kunne av lese og skriveferdigheter.

Denne damen og jeg forstod hverandre ikke men klarte på et vis å kommunisere ved hjelp av fingerspråket. Dagen jeg skulle

reise hadde hun gått hele morgenen og samlet vakre skjell til meg som jeg skulle ha med hjem. Jeg tilbød meg å betale for

dem men hun ville ikke ha penger. "For you" sa hun bare.

Jeg hadde ingenting til henne så kommuniserte til henne at jeg ville sende henne et bilde av norge når jeg kom hjem igjen.

Hun skrev ned adressen sin til meg og vi sa farvel.

Vel hjemme tok jeg noen bilder av meg selv i vinternorge og sendte til henne sammen med noen postkort med div motiv

fra norge.

Kankje en mnd senere fikk jeg skjell i retur! Slik fortsatte "brevvekslingen". To ganger i året mottok jeg skjell og diverse små-artikler

fra thailand og jeg sendte diverse "norske" ting tilbake.

Året etter reiste jeg ned igjen til det samme stedet og hun ble så glad for å se meg og viste stolt frem hvor stort det nyeste barnebarnet

(ei søt lita jente) hadde blitt.

Etter vi reiste hjem fortsatte vi igjen brevvekslingen.

Jeg hadde bestilt ny tur i des 2005 men ble nødt til å avbestille den grunnet et dødsfall i familien. Så kom tsunamien.

Brevene kom ikke lenger. Jeg sendte brev nedover og vurderte å bestille meg en ny tur men det passet aldri. Så i mars kom det

en pose med skjell og et håndavtrykk av en liten hånd. Det var barnebarnet som hadde sendt meg dette. Bestmor var død, tatt av

bølgene.

Jeg klarte å få tak i noen der nede som fant igjen denne familien for meg for å finne ut hvordan det stod til. Tsunamien hadde rammet

dem hardt. 8 i familien hadde blitt drept den dagen og inntekten hadde forsvunnet. Jeg bestemte meg for å sende dem penger slik

at de kom seg ovenpå igjen. Båtene deres var knust, motorene ødelagt og de hadde lite penger å reparere dem med. Mye av pengene

var rett og slett skylt vekk da de ikke brukte banken men hadde kontaknter hjemme.

Selv om jeg ikke akkurat er rik selv så sendte jeg dem kr 30 000 slik at de kunne komme igang med livene sine igjen. Jeg var aldri redd

for at disse pengene skulle tulles bort på noen måte.

Da jeg reise ned igjen des 2006 ble jeg møtt av en takknemlighet jeg aldri vil glemme. Jeg har aldri fått så mange smil og klemmer!

De hadde klart å bygge opp igjen livene sine og det var så godt å se. De fortalte meg om dagen bølgen kom og hvordan livet var

i ettertiden.

Jeg har fremdeles god kontakt med dem og har besøkt dem 2 ganger til senere. De har klart å sende barna på skolen og gitt dem

muligheter til en god fremtid. Jeg får fremdeles skjell i posten 2 ganger i året og de får fremdeles postkort av snø og kulde.

[Gjest Gjest]

På stranden utenfor hotellet satt det en dame på jeg vil si kanskje 45 år. Det er av og til litt vanskelig å anslå alder

men hun hadde både barn og et nyfødt barnebarn.

Selv om jeg ikke akkurat er rik selv så sendte jeg dem kr 30 000 slik at de kunne komme igang med livene sine igjen. Jeg var aldri redd

for at disse pengene skulle tulles bort på noen måte.

Da jeg reise ned igjen des 2006 ble jeg møtt av en takknemlighet jeg aldri vil glemme. Jeg har aldri fått så mange smil og klemmer!

De hadde klart å bygge opp igjen livene sine og det var så godt å se. De fortalte meg om dagen bølgen kom og hvordan livet var

i ettertiden.

Jeg har fremdeles god kontakt med dem og har besøkt dem 2 ganger til senere. De har klart å sende barna på skolen og gitt dem

muligheter til en god fremtid. Jeg får fremdeles skjell i posten 2 ganger i året og de får fremdeles postkort av snø og kulde.

Dette var jo en glanshistorie, der folkene har brukt pengene på noe fornuftig. Det var veldig snilt av deg! Et godt eksempel for andre. Mange av oss ville ikke ha tord å sende så mye penger til fremmede.

[Gjest Gjest]

Så snill du er Din støtte betydde sikkert enormt mye for dem.

(Det var forresten 2 juledag 2004 tsunamien kom. Jeg husker den dagen som om det skulle vært i går. Min venninne og hennes familie var i thailand da. Det var lenge usikkert hvordan det hadde gått med dem. De ble tatt av bølgen, men overlevde heldigvis.)