Forelsket i noen man aldri har møtt?

[Catch]

Jeg ble kjent med en fyr for omtrent en måned siden, på et nettforum. Vi utvekslet telefonnummer og msn-adresser ganske kjapt, og har snakket sammen hver dag.

Snakker som oftest sammen med cam på msn, og han er virkelig en person som utfordrer meg (på en positiv måte).

Han er morsom, pen, smart, og han tenner meg voldsomt..

Problemet er vel det at han bor nesten 200 mil unna, og at jeg enda ikke har møtt ham "på ordentlig".

Vi har planlagt å møtes om ikke så lenge, og jeg er veldig spent, gleder meg enormt, selv om det i tillegg er ganske skummelt...!

Er det noen som har opplevd noe lignende? Å lengte etter en person man ikke har møtt enda?

[Kjetil S.]

Det er veldig fint å kunne chatte og å snakke lenge med noen før man møtes. Selv gjorde jeg det i litt over ett år med ei dame i fra et annet land. Når vi først møttes ble det rimelig hett på få sekunder, og vi var i et 7-årig langdistanseforhold siden da.

Problemet med langdistanseforhold er så klart at man får vært sammen så sjeldent, men så blir det desto mer glede i huset når man først er det!

Og dette er en mye bedre løsning enn bare å hoppe på den første og beste på byen, spør du meg! :-)

[Catch]

Ahh..takk for forståelsen, Kjetil!!

Når jeg forteller venninner at jeg er forelsket, og de begeistret spør om ham, og jeg forteller at jeg har møtt ham på nett, får jeg gjerne litt sånn øyehimling tilbake..

Det er jo mye mer vanlig å treffe noen på byen f.eks, men det er vel ikke nødvendigvis mer "legitimt"?

Jeg har blitt veldig godt kjent med denne mannen nå, mye mer enn vi hadde blitt etter en times bekjentskap i fylla på byen..

Jeg ser problemet med et langdistanseforhold, absolutt. Men han føler det på samme måte som meg (og vi er enige om at det er sprøtt å føle så sterkt for noen man ikke har møtt!), og er, om ting viser seg å være rett, villig til å flytte på seg for min skyld.. :rødme:

[Heart7086]

Go for it!

Jeg traff min samboer på omtrent samme viset, for 6 år siden.

Vi har nå bodd sammen i 5 år, og skal gifte oss til sommeren.

Jeg tok nok en liten råsjans da jeg flytta ned til han, ca 100 mil, etter å ha møtt han bare en-to ganger..

Langdistanseforhold har ikke jeg tro på, klarer det heller ikke, men for en stund kan man klare alt!

Den som intet våger intet vinner.

[Kjetil S.]

Ahh..takk for forståelsen, Kjetil!!

Jeg har blitt veldig godt kjent med denne mannen nå, mye mer enn vi hadde blitt etter en times bekjentskap i fylla på byen..

Jeg ser problemet med et langdistanseforhold, absolutt. Men han føler det på samme måte som meg (og vi er enige om at det er sprøtt å føle så sterkt for noen man ikke har møtt!), og er, om ting viser seg å være rett, villig til å flytte på seg for min skyld.. :rødme:

Det er akkurat det som er så flott med å bli kjent på den måten, at man virkelig kan få lære den andre personen å kjenne på et mye dypere plan enn ellers, så lykke til! :-)

[Mir]

TS :

Det har nettopp vært 2 andre tråder vedr akkurat samme tema, så om du trenger mer input så er det mange svar der. Kikk litt videre i forumet så finner du dem =)

[inga:)]

Jeg var i den situasjonen du beskriver, dønn forelska i en jeg traff på blink dagbladet.

Vi chattet og delte bilder i over et år. Da vi bestemte oss for å møtes (jeg hadde omtrent bestemt meg for å flytte til ham) kom det frem at han hadde sendt meg bilde av sønnen sin, og var egentlig 27 år eldre... Og så viste han ingen forståelse når jeg fikk sjokk og ble forbannet over at han løy... Han hadde flere kamerater som hadde yngre kjærester, og det hadde "aldri vert noen problemer"..

Jeg følte meg veeeldig dum, men sannheten er heller at det er han som er ekstremt utspekulert og lurte meg trill rundt...

[Gjest Armule]

Jeg snakket også med en kar på nett i over et halvt år. Så kom semesterslutt og sommer og jeg hoppa på et fly for å møte ham. Det var full klaff med en gang! Men pga dårlig kommunikasjon og veldig mye frem og tilbake fra begge sider fungerte det ikke. Og jeg sa jeg ikke orka mer for en måned siden, da hadde jeg reist til ham tre ganger tilsammen. Hele historia er ganske komplisert og lang, men poenget er at det gikk ikke. Og mye av det var min feil, fordi avstandsforhold ikke er tingen for meg. Jeg prøvde, og løy litt for meg selv om at dette ville gå. Men det gjorde selvfølgelig ikke det. Om han hadde tilbydd å flytte oppover hadde jeg nok blitt mer skremt og redd, fordi det legger et enormt press på at det skal fungere. Spesielt om han ikke kjenner noen andre enn meg. Og å reise mellom tromsø og gøteborg kan bli ganske dyrt i lengden..

Men det er selvfølgelig bare meg og ham. Det betyr jo ikke at dere kan få det til å fungere! Å si at man har møtt noen på nett er ikke lenger flaut for min del, siden jeg har mange venner derfra som ikke har utviklet seg videre!

Jeg lengta enormt etter å møte ham jeg prata om i starten. En periode var det tvil om jeg faktisk kunne reise (jeg knakk et ribbein) og da blei jeg helt fortvila! Men ting ordna seg og jeg kunne dra selv om jeg ikke var heelt frisk. Men noe av det beste jeg har opplevd var sammen med ham den lille uka vi var sammen. SOm jeg sa, det var full klaff! Litt rart i starten, men var som om man hadde kjent hverandre hele livet etterhvert. Litt trist at det skulle gå som det gikk..

Krysser fingra for dere! Det går om man virkelig vil og er innstilt på det

[Gjest Purple Haze]

Jeg opplevde det samme som deg med kjæresten min. Vil ikke si jeg ble forelsket før vi møttes, men betatt det var jeg! Etter 2-3 måneder med msn, sms, telefoner så møttes vi, og det klaffet bare med en gang. Nå holder jeg på å pakke flyttelasset mitt, og flytter inn hos han om to dager

Vi ble så utrolig godt kjent gjennom lange samtaler, at det føltes bare som å komme hjem da vi endelig møttes. Det er en fordel med avstand, at man må prate mye sammen. En blir kjent på en helt annen måte enn om man møtes på annet vis.

[Gjest Diane]

Jeg ble kjent med en fyr for omtrent en måned siden, på et nettforum. Vi utvekslet telefonnummer og msn-adresser ganske kjapt, og har snakket sammen hver dag.

Snakker som oftest sammen med cam på msn, og han er virkelig en person som utfordrer meg (på en positiv måte).

Han er morsom, pen, smart, og han tenner meg voldsomt..

Problemet er vel det at han bor nesten 200 mil unna, og at jeg enda ikke har møtt ham "på ordentlig".

Vi har planlagt å møtes om ikke så lenge, og jeg er veldig spent, gleder meg enormt, selv om det i tillegg er ganske skummelt...!

Er det noen som har opplevd noe lignende? Å lengte etter en person man ikke har møtt enda?

Jepp! Skjedde med meg og eksen. Vi var tilfeldigvis på samme diskusjonsforum (et sted hvor man la ut tekster og diskuterte dem). Han (eksen) kritiserte noen av tekstene til ei venninne av meg. Han hadde noen poeng, men han tok så kraftig i at jeg bare -måtte- svare ham. Det var visst da han fikk øynene opp for meg, har jeg fått vite i ettertid. En felles kamerat av oss, overså denne diskusjonen (jepp, jeg kjente ham IRL), og fortalte eksen at han kjente meg.

Han ble visst interessert og spurte ham ut om hvordan jeg var etc. I ettertid har jeg fått vite at kameraten hadde fortalt at jeg var pen. (Synd jeg ikke visste det der og da, da hadde jeg ikke blitt spesielt blid). Uansett, jeg fikk en privat melding av eksen der han unnskyldte seg og blabla. Jeg svarte noe random tilbake, også spurte han om han kunne få MSN-adressen min. Jeg hadde lagt merke til ham, for han visste virkelig hva han snakket om, så jeg tenkte "jaja, hvorfor ikke". Da var det gjort. Vi snakket sammen hver dag, opp til fem timer daglig (lite søvn i den perioden, ja), helt til vi møttes. Det sa full klaff, og vi holdt sammen lenge. Vi har prøvd igjen en gang i ettertid, uten å lykkes.

Hadde vi satset alt første gang, hadde det nok klaffet, for alle sa vi var "meant to be". Det følte jeg faktisk selv også. Men, vi var for unge (og usikre). Dessuten har det skjedd så mye i ettertid at det er umulig å gjenopprette den tilliten vi hadde til hverandre. Vi prøvde, men det ble for vanskelig. I dag er vi fremdeles venner (i form av at vi har hverandre på FB, snakker sporadisk på MSN), men det blir aldri som i gode, gamle dager. Tror begge har lagt litt lokk på oss selv. Han er den eneste fyren jeg har elsket dypt og inderlig, så ja, jeg tror definitivt man kan ha følelser for noen man treffer via nettet. For meg ble det aldri forelskelse før vi møttes, da. Jeg husker at jeg likte ham godt og sånt, men jeg må se fyren i øynene før jeg kan si at jeg er forelska.

[Catch]

Det er godt å høre at flere har hatt positive erfaringer med å treffe en kjæreste på nett!

inga; trist å høre at du ble lurt!! Jeg vet jo at han er den han er, siden jeg har snakket med ham på cam. Allikevel er det jo litt skummelt da.. Men gleder meg såå til å få treffe ham!!

Og ja, vi får snakket om så mye, så jeg føler at vi kjenner hverandre ganske godt allerede. :hjertebank:

[Gjest Gjest_mann_*]

Ja jeg føler det samme som ts. Er mann og har profil på Cupido Club. Jeg snakker så godt med ei dame der (gift selvsagt)og er nok også nettforelsket ja. Vet ikke helt hva det betyr selv, synes det høres litt rart ut på en måte. Men jeg dikter opp utseendet hennes selv, og da jeg i tillegg vet at hun er snill og god så.