Er jeg for streng mor?

[Alladin]

Etter at jeg ble skilt for noen år siden føler jeg at jeg har for store krav til ungene. De er bare 6 og 9 år.

Jeg blir fort hissig hvis de ikke gjør ting med en gang. Har store krav til leksene. Jeg visker ut det som er skrevet hvis jeg ikke synes at de har skrevet fint nok. Krever at skoene skal settes fint i skohylla, tallerkenen skal i oppvaskmaskinen, smulene ryddes vekk osv.

Kan ganske ofte krangle med elsdstemann om alt mulig. Han er skjelden hjemmme/inne. Liker å være mye ute med kompiser. Det er jo bra, men derfor får jeg så dårlig samvittighet når vi krangler den lille tiden han er hjemme.

Han vet å bruke skilsmissen mot meg også, men den går jeg ikke på. Vi kan ha lange fine samtaler om ting som plager ham både hos meg og hos faren, men det virker som at han glemer dette veldig fort igjen. Minstemann følger bare opp det som storebror gjør.

Det jeg blir aller sintest på er når de oppfører seg utakknemlig. Slik som i dag når vi var på kino og etterpå ute å spiste. Da prøvde jeg å fortelle at vi kan ikke bare kjøpe å kjøpe alt mulig. Det kostet meg tross alt 1000,- bare å gå på kino i dag. Da får jeg bare slengt tilbake; å såååååå. Grrrr, kjenner jeg blir så forbanna.

Men så kommer dagen da jeg kjører dem til faren. På vei hjem fra den turer bestemmer jeg meg ALLTID for at neste gang de kommer til meg så skal jeg være mye mer rund i kantene å ikke kjefte så mye. hmmmmmmm, men nei, får det ikke til.

Er det andre som har det slik, eller er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg skal senke kravene mine.

PS! De er to fantastiske unger, det er meg som har for store krav i forhold til alder.

[Gjest Gjest]

syns det er BRA at du har kontroll og kustus på dem, du slår dem ikke, sulter dem ikke, og overser ikke. Du lærer dem manerer, ordenssans, ryddighet og punktlighet. Det er så forbanna mange unger der ute med dvaske foreldre i dag som lar dem vokse opp på selvstyr, bortskjemt drit mye av det.... Nei uff. syns du høres ut som ei god mor.

[Kjetil S.]

Det er så klart positivt å lære sine barn orden, men jeg leser litt i mellom linjene her at metodikken din kanskje ikke er den aller beste...???

[Gjest Gjest]

For å være ærlig synes jeg du høres litt tenåringsaktig ut. Nå har du ikke fortalt så mye, men ut i fra det du har fortalt vil jeg si at du kanskje overreagerer, mye bråk pga. små detaljer? Dessuten er det du som må lære ungene verdien av penger, du kan ikke forvente at de skal skjønne at så og så mye er en stor sum for deg om du aldri har lært dem om det før.

[Alladin]

Jeg har satt ned med dem begge (sammen med min nye samboer) og fortalt hvor mye jeg må jobbe for å få råd til ditt og datt. De sjønner dette, men like fort som de har vert enige med meg, så snur de ryggen til (mest eldtemann) og forlanger en ipod touch eller noe.

Jeg vet jeg har et stort temprament, å det er det jeg ønsker å endre på.

De er to fantastiske gutter, ikke snakk om det, det er derfor jeg blir så sint på meg selv som hele tiden "hakker" på ting. Ting som antagelig ikke er å kreve av unger i den alderen.

Endret 26. desember 2009 av Alladin

[Siiw]

Åhjelpes:S

Er nok ikke den rette til og svare på dette, siden jeg ikke har barn selv.

Men du virker veldig sur/bitter:p.

Prøv og slapp av og ikke tenk for mye med krangling og det!!

og vil han ha ipod greia så får han heller begynne og spare:P

[Gjest brutal_mann]

det er ikke kravene som er feil, det er fremgangsmåten. Snakk med ungene, ikke bare styr over dem.

[Alladin]

Åhjelpes:S

Er nok ikke den rette til og svare på dette, siden jeg ikke har barn selv.

Men du virker veldig sur/bitter:p.

Prøv og slapp av og ikke tenk for mye med krangling og det!!

og vil han ha ipod greia så får han heller begynne og spare:P

Haha, herlig

Jeg er som regel gladjenta selv, men når det kommer til de tingene jeg nevner ovenfor, så er det nok mest pga at jeg er så sinnsykt strukturert selv. Alt må liksom være på G. Både på jobb og hjemme.

Vet at jeg ikke burde hisse meg opp pga ipod osv., men det irriterer meg så inni h.... når han sier slik. Han vet så godt at det irriterer meg. De er rett og slett bortskjemte begge to. Får alt for mye som de ønsker seg. (har en tendens til å bli slik med skilsmisse barn)

Jaja, ingen skal si at det ikke er utfordrende å ha barn. Heldigvis så er det mye mer glede enn irritasjon da.

Endret 26. desember 2009 av Alladin

[Gjest Gjest]

Etter at jeg ble skilt for noen år siden føler jeg at jeg har for store krav til ungene. De er bare 6 og 9 år.

Jeg blir fort hissig hvis de ikke gjør ting med en gang. Har store krav til leksene. Jeg visker ut det som er skrevet hvis jeg ikke synes at de har skrevet fint nok. Krever at skoene skal settes fint i skohylla, tallerkenen skal i oppvaskmaskinen, smulene ryddes vekk osv.

Kan ganske ofte krangle med elsdstemann om alt mulig. Han er skjelden hjemmme/inne. Liker å være mye ute med kompiser. Det er jo bra, men derfor får jeg så dårlig samvittighet når vi krangler den lille tiden han er hjemme.

Han vet å bruke skilsmissen mot meg også, men den går jeg ikke på. Vi kan ha lange fine samtaler om ting som plager ham både hos meg og hos faren, men det virker som at han glemer dette veldig fort igjen. Minstemann følger bare opp det som storebror gjør.

Det jeg blir aller sintest på er når de oppfører seg utakknemlig. Slik som i dag når vi var på kino og etterpå ute å spiste. Da prøvde jeg å fortelle at vi kan ikke bare kjøpe å kjøpe alt mulig. Det kostet meg tross alt 1000,- bare å gå på kino i dag. Da får jeg bare slengt tilbake; å såååååå. Grrrr, kjenner jeg blir så forbanna.

Men så kommer dagen da jeg kjører dem til faren. På vei hjem fra den turer bestemmer jeg meg ALLTID for at neste gang de kommer til meg så skal jeg være mye mer rund i kantene å ikke kjefte så mye. hmmmmmmm, men nei, får det ikke til.

Er det andre som har det slik, eller er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg skal senke kravene mine.

PS! De er to fantastiske unger, det er meg som har for store krav i forhold til alder.

Hvordan klarte du å bruke 1000 kr på en kinotur??? (deg+to barn)??

Det koster ikke mere enn 100 kr pr kinobillett dvs 300 kr.Popcornmeny (brus-popcorn) koster ikke mere enn 50 pr meny altså 150 kr for tre stk. Pluss litt smågodt som kanskje koster 30 kr på hver altså 90 kr.Tilsammen blir dette 540 kr.Hvordan klarte du å betale nesten det dobbelte??? Du må være veldig uøkonomisk.Litt off topic men....

[Gjest brutal_mann]

I stede for å viske ut alt ungene har slit med å få ned på papir bør du heller sitte ved deres side mens de skriver. da vil dere få en fellesskapsfølelse rundt leksne, samtidig som du unngår at de skrive masse som ikke er bra nok.

Jeg husker med gru min egen tid på barneskolen. Jeg fikk ekstraundervisning pga av min elendige håndskrift, og kjeft hver dag av min lærer og min mor. Resultatet er at jeg aldri skriver for hånd. Aldri. Jeg hater alt som har med håndskrift og litteratur fordi jeg fikk samme behandling som du gir dine barn. Min motvilje mot å lære bare vokste kan du si.

Så vær grei, ikke straff ungene for deres feil, men delta i deres lekser slik at dere gjør ting rett sammen

[Alladin]

Hvordan klarte du å bruke 1000 kr på en kinotur??? (deg+to barn)??

Det koster ikke mere enn 100 kr pr kinobillett dvs 300 kr.Popcornmeny (brus-popcorn) koster ikke mere enn 50 pr meny altså 150 kr for tre stk. Pluss litt smågodt som kanskje koster 30 kr på hver altså 90 kr.Tilsammen blir dette 540 kr.Hvordan klarte du å betale nesten det dobbelte??? Du må være veldig uøkonomisk.Litt off topic men....

Det stemmer alt det du har skrevet. Det som kommer i tillegg var at vi var på peppes å spiste etterpå. Det kom også på rett uder 500,- så da er vi oppi 1000,-.

Poenget er ikke at kinoen kostet 1000,-, for det har jeg råd til, men at de tar for gitt at vi bare kan gjøre eller få alt vi vil.

[Draum]

Jeg synes ikke så små barn trenger å vite hva det koster deg å ta dem med på kino eller hvor mye du må jobbe for å få råd til ditt og datt. Økonomi er voksenting, ikke noe barn skal trenge å bekymre seg for. Alle barn ønsker seg mer enn de kan få, uansett hvor mye eller lite de får fra før.

[Alladin]

I stede for å viske ut alt ungene har slit med å få ned på papir bør du heller sitte ved deres side mens de skriver. da vil dere få en fellesskapsfølelse rundt leksne, samtidig som du unngår at de skrive masse som ikke er bra nok.

Jeg husker med gru min egen tid på barneskolen. Jeg fikk ekstraundervisning pga av min elendige håndskrift, og kjeft hver dag av min lærer og min mor. Resultatet er at jeg aldri skriver for hånd. Aldri. Jeg hater alt som har med håndskrift og litteratur fordi jeg fikk samme behandling som du gir dine barn. Min motvilje mot å lære bare vokste kan du si.

Så vær grei, ikke straff ungene for deres feil, men delta i deres lekser slik at dere gjør ting rett sammen

Lekser gjør vi sammen, men klarer ikke hele tiden å følge med på begge to samtidig. Det verste av alt er jo at de ikke skriver stygt, det er bare jeg som forventer at de stakkars skal skrive like fint som meg (ups). Tilbakemeldingene fra skolen er at de gjør det knallbra begge to, så de henger ikke etter i noen fag heller. Det er helt enkelt bare jeg som krever for mye.

Tenkte nettopp på om jeg skal lage ett slags belønningssystem til meg selv (slik vi lager til unger). Så for hver gang jeg klarer å "svelge en slik kamel" så får jeg en belønning. Haha, må jo starte med meg selv.

[Gjest Gjest]

Åh som jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg synes også at det blir for mye negativt hjemme, småkrangling med ungene, etc. Men i motsetning til deg har jeg verken samboer eller er spesielt strukturert selv

Særlig første tiden etter skilsmissen min opplevde jeg dette som et stort problem. Min eldste gikk i samtaler med barnepsykolog, og jeg fikk faktisk mye ut av et par samtaler med ham på egenhånd.

Jeg har lært at jeg velger mine kamper med omhu. Mine barn har nå klare og få regler, og brytes dem får det konsekvenser. Som de vet om på forhånd. Alle konsekvenser er et direkte resultat av den regelen de bryter. F.eks. overholdes ikke datatid/tvtid så blir det ikke tv/data neste dag. Kommer de ikke hjem til avtalt tid (alltid litt slack) så får de komme hjem tidligere neste gang.

Mine barn har også store krav til hva de vil ha. Jeg satte meg ned meg dem og forklarte at på en lønning så går det og det ut til ting vi trenger for å leve (hus, mat, strøm, internett, mm). Vi har inngått avtale om at de får en ting hver måned, fra lekebutikken eller lignende. Da til en spesiell sum. De får i tillegg lommepenger som de må bruke til andre ting, eller spare om de ønsker seg noe som er dyrt. Dette er ikke å kaste økonomiske beskymringer over på barna, men få dem til å forstå at enkelte ting kan man ikke kjøpe med en gang. De merker ikke om jeg en måned må bruke av sparepengene for å få mat på bordet, mens jeg neste måned har 10 000 å sette på sparekontoen

Poenget med innlegget mitt er vel at jeg kjente meg igjen, men at jeg på enkelte punkter har funnet min vei for å løse konfliktene. Men fortsatt svikter jeg innimellom, for jeg er såpass sliten innimellom at alt bare rakner for meg også

[Snasen]

Du visker ut ting, du ikke syns er skrevet pent nok???

Omg, vet du at ungene dine kan få varige mèn av alt du driver med?

Virker som om du er sur på dem konstant. Og hvorfor tror du eldsteman er ute så mye? Pga deg så klart!! Han liker ikke å være sammen med deg.

Du virker grusom.

Endret 27. desember 2009 av Snasen

[Gjest Vilma]

Du visker vekk ting som strengt tatt er bra nok? Fordi?

Jeg er redd du kommer til å dytte ungene fra deg. Kanskje grunnen il at de er mest hos kompiser er fordi du er som du er? Jeg synes ikke det du prøver å lære dem er feil, men måten du gjør det på.

Ang. det med penger, de er unger. Klart de tar for gitt at de kan få det de vil. Det nytter ikke kjefte, du får lære dem å spare.

[Alladin]

Du visker ut ting, du ikke syns er skrevet pent nok???

Omg, vet du at ungene dine kan få varige mèn av alt du driver med?

Virker som om du er sur på dem konstant. Og hvorfor tror du eldsteman er ute så mye? Pga deg så klart!! Han liker ikke å være sammen med deg.

Du virker grusom.

jajaja, så virker jeg grusom. Poenget er at disse kranglene/ diskusjonene kanskje skjer ett par ganger i uka. Ellers så har vi det kjempe bra.

Innlegget er ikke beskrevet som at jeg/ vi har det slik mesteparten av tiden. Det er bare at de gangene jeg tar meg selv i å være slik, så skulle jeg ønske at jeg klarte å la være.

Å det der med at eldstemann er mye ute pga meg er noe forbanna tull. Han har alltid vert slik, helt siden han var liten, også når jeg var gift med faren. Han er en aktiv gutt med masse venner. Ser bare dette som positivt jeg. Bedre det enn å hene hjemme hele dagene og spille data osv.

[Sissan]

Det er BRA at barn er mye ute og har mange venner og ting de vil gjøre. Det har ikke (nødvendigvis) noe med om de trives hjemme eller ikke.

At du er litt voldsom med leksene har mange bemerket, og det er jeg enig i. Det er nok bedre å la dem viske ut selv enn at du gjør det for dem. Men dette vet du jo, og du er i gang å jobbe deg i riktig retning allerede.

Forøvrig blir vi alle irriterte over masing på ting iblant. Det er naturlig, og å si at man må jobbe for å kjøpe, er ikke skadelig.

...og all pepperen du får her inne skjønner jeg ikke noe av. DETTE ER HELT NORMALT!

[Disturbed]

Du høres litt ut som meg selv til tider... jeg kan nok også fyre meg litt unødvendig opp overfor barna mine, og mene de skal forstå en hel del ting de ikke har forutsetninger for å forstå.

Særlig det med leksene kjenner jeg meg igjen i. Jeg ble en skikkelig nazi-mamma som bare var kritisk og pirkete, stilte altfor høye og urealistiske krav som ikke samsvarte med lærerens alltid. Å gjøre lekser ble forbundet med krangel og frustrasjon og motivasjonen dalte.

Løsningen min var å snakke med læreren til barnet: jeg fortalte ærlig at jeg ikke klarer la være å rette, og at jeg ser det går utover arbeidsgleden og motivasjonen.

Og læreren svarte at min oppgave som mor var å påse at leksene ble gjort, og hennes oppgave som lærer var å rette leksene!

Hun foretrakkk faktisk at vi foreldre overlot alt av lekseretting til henne, for det var ofte at våre krav ikke helt var i samsvar med kravene hun/skolen stilte. Ikke sikkert dobbeltkonsonantene var i fokus akkurat da, f.x.

Så nå overlater jeg all retting til læreren. Det har hjulpet oss iallefall; barna gruer seg ikke lenger til lekser, jeg slipper unødvvendige frustrasjoner over at de ikke følger mine krav, og atmosfæren er generelt bedre. Og tilbakemeldingene fra læreren er supre; hun merker også forskjell i hvordan barnet jobber og tilegner seg læring generelt.

Når det gjelder utakknemlighet og sånt: det er ikke alltid så lett for selv større barn å forstå dette med økonomi og pengebruk. Og særlig når de har to hjem som kanskje har ulike økonomiske prioriteringer, så ser jeg for meg at det kan bli litt ekstra forvirrende.

Og så blir jo små mennesker også frustrerte, og til forskjell fra oss noe større mennesker så gir de ofte høylytt og tydelig uttrykk for akkutt frustrasjon: så når de blir fortalt og det går opp for dem at de faktisk ikke kan få mer enn de har fått (jmf kino, mat og godt), så kommer det et "å ååååå" med en gang.

At du tenker utakknemlighet og blir forbannet når du hører det er forståelig, men kanskje ikke helt rettferdig...? Kan hende ble de bare veldig skuffet, og kunne heller trengt litt trøstende støtte i at "ja, dette var litt dumt, men sånn er det bare" uten at du ble forbanna. Det har ihvertfall fungert veldig fint hos oss.

Men du blir kanskje litt forbanna også fordi du faktisk ikke kan gi dem mer eller...? Sånn er det litt med meg iallefall, av og til skulle jeg ønske jeg kunne skjemme dem skikkelig bort med både masse ting og dyre ting. Og når det ikke er sånn, og jeg ser skuffelsen deres, så blir jeg ofte forbannet og frustrert over hele siuasjonen.

Og så har jeg lagt merke til dette hos meg selv: når jeg føler at det er stress og kaos i mitt eget liv, når det er perioder der jeg ikke føler jeg henger med og er litt på felgen; så blir jeg også en mer urimelig og streng mor som stresser opp mine små med kravene mine. Det er et behov for orden, system og kontroll som kommer skyllende inn over meg. Når jeg ikke har kontroll over klesvasken akkurat da, så skal jeg jommen ta ha kontroll over skohylla ja!!!!

Råd til deg? Hmmm, senke skuldre og alt, tvinge deg selv til å slippe opp en god del. Fokusere på alle de søte gode tingene ved barna dine. Huske på hver dag at de er barn, de er bare 6 og 9 år, det er ennå en god stund til de evner å tenke som voksne, det er mye de ikke helt klarer å forstå ennå. De ser ikke den rotete skohylla på samme måte som du, og de har ikke økonomisk sans ennå. Snakke med dem om forskjellen på det å ønske seg noe, og det å kunne faktisk få noe.

Det skal ikke være så lett alltid, og vi voksne kan være skikkelig teite og inni vår egne boble...

[Gjest Purple Haze]

Så lenge du selv syns du kjefter for mye, er sannsynligheten stor for at ungene dine syns det også Hvem vokser på å få kjeft og korreksjon hele tiden?

Og få følelsen av at man ikke er flink nok og bra nok, er vond. Ros dem heller når de gjør noe bra, og senk lista ang skjønnskrift. Gutter skriver generelt ikke pent. Viktigere at innholdet er bra, og at de lærer noe av leksene sine.

At barn er utakknemlige, er et voksenansvar. Hvis de får for mye hele tiden, blir de utakknemlige. Takknemlighet må læres.

Og jeg syns heller ikke du skal innvolvere barna i dine økonomiske prioriteringer. Helt greit å si at man ikke alltid har råd til ditt og datt, men ut over det, trenger ikke barna informeres om økonomi i detalj.

Senk skuldrene litt, prøv å kos deg med ungene dine den stunden de er små, og slapp litt av. Gjør hyggelige ting sammen som ikke koster noe. Spill et spill, les en bok, snakk sammen, gå ut med akebrett - what ever. Bare sørg for at det er hyggelig