Leger, se her!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har dere noen gang vurdert å bytte yrke grunnet vaktbelastning og arbeidspress samt frykten for hva som kan skje på vakt? Og hva er det som driver dere videre i så fall? Er selv nyutdannet lege og er så sliten allerede. Føler motivasjonen og selvtilliten er på vei nedover. Trenger noen gode råd!

[Gjest kjenner meg igjen]

Tror de er mange som har følt det samme som deg. Selv har jeg grått på noen av mine første vakter, og tenkt at jeg aldri, aldri skulle valgt dette. Nettopp pga anvarsfølelsen og følelsen av for liten kompetanse. Tror det er enda vanligere hos damer...

Nå tenker jeg ikke slik lenger, men kan selvfølgelig kjenne en viss angst-følelse på vakt (når det er kritisk...)

Husk at det er flere spesialitere med liten eller ingen vaktbelastning.

Patologi, nuklærmed., mikrobiologi m.fl.

Radiologi er en spesialitet med stor utvikling, flere pasienter får nå behandlingen på selve rtg avdelingen (drenering av abcesser, innleggelse av nefrostomi kateter, stent-innleggelse m.m).Selv om det er vakter, har du et veldig avgrenset ansvarsområde, og de fleste steder er det hjemmevakt. Se på bildene, gi en beskrivelse, så kan du vinke adjø til kirurgen som har alt videre ansvar for pasienten og kanskje må stå å operere resten av natten.

I almennpraksis er det vaktsamarbeid mellom flere kommuner, og mange steder kan man helt slippe vakt - fordi noen leger ønsker å jobbe mye på legevakt (og tar derfor andres vakter).

Barnepsykiatri er også en spennende spesialitet, med ingen vaktbelastning de fleste steder. Det er få "livstruende" tilstander, med lite "adrenalin" på jobb, samtidig som det er mer somatikk enn i voksenpsykiatrien. Se http://www.legeforeningen.no/asset/39157/1/39157_1.pdf

I voksenpsykiatrien tror jeg man etter ferdig spesialisering kan velge bort vakter, jobbe privat f.eks.

Jeg synes at medisin er et fag som gir veldig mange valgmuligheter:

- direkte pasientkontakt, eller man kan velge dette bort

- muligheter for deltidsjobb i noen spesialiteter, eller man kan velge "flytte inn på sykehuset- type jobb"

- reise ut i verden å jobbe

- forskning, både klinisk og i basalfagene

- relativt bra lønn, ihvertfall sammenlignet med en del andre yrker

Mitt råd er at du sikter deg inn på noen spesialiteter, og spør om å få hospitere noen dager når du har avspasering. Jeg er helt sikker på at du finner noen du vil trives med! Lykke til, ikke gi opp - du overlever turnus... slik vi alle har gjort....

med en utrolig rask utvikling av ulike modaliteter og arbeidsområder. Flere pasienter får nå behandlingen med noe vaktbelastning (men de fleste steder er det hjemmevakt). Ansvarsområdet ditt er veldig avgrenset, se på bilder og gi beskrivelse av det du ser. Så kan du vinke adjø til kirurgen, og reise hjem. Kirurgen har ansvaret for pasienten videre, og må kanskje stå å operere resten av natten, svare på spørsmål om pasienter på post, veilede turnuslegen osv.

[Gjest Gjest]

Beklager teknisk feil over....

Visst er radiologi et spennende fag! Kan ikke sier for mange ganger...

[Gjest Gjest]

Har dere noen gang vurdert å bytte yrke grunnet vaktbelastning og arbeidspress samt frykten for hva som kan skje på vakt? Og hva er det som driver dere videre i så fall? Er selv nyutdannet lege og er så sliten allerede. Føler motivasjonen og selvtilliten er på vei nedover. Trenger noen gode råd!

Dette gjelder jo alle yrker...og alle i helsevesenet. Kanskje helsevesenet og det å jobbe med mennesker ikke var riktig for deg likevel - kanskje du bør bli forsker?

[Gjest Gjest]

Dra ut i verden: U-land eller Leger uten Grenser. Oppsøk idealistiske organisasjoner - eller bli selger i legemiddelindustrien.

Mulighetene er uendelige - kom deg ut av det lille kottet.

[Gjest Gjest]

Dette gjelder jo alle yrker...og alle i helsevesenet. Kanskje helsevesenet og det å jobbe med mennesker ikke var riktig for deg likevel - kanskje du bør bli forsker?

Nei, dette gjelder ikke alle yrker... Den følelsen du står med når f.eks et komatøst barn kommer inn, og du alene har ansvaret de første 15 min før bakvakt kommer;

du må bestemme hvilke prøver som må tas, du må bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes osv. Og med ansvaret i etterkant, dersom du velger feil...

DEN følelsen har du ikke i alle yrker.

Noen leger jobber ikke med direkte pasientkontakt - som patolog eller mikrobiolog f.eks. Det er ikke dermed sagt at du som patolog skulle valgt et annet yrke enn lege... fordi du trives som patolog, uten pasientkontakt.

[Gjest MEDSEM1]

Jeg tror det er veldig mange unge leger som strever med akkurat de samme tankene som deg. På studiet har vi blitt fortalt at fremtidige legers livskvalitet er normal ved studiestart, synker og synker i løpet av studiet, og går ytterligere nedover de første årene i arbeid. Men så snur kurven, og livskvaliteten øker igjen. Har du kommet deg så langt som til turnus, så klarer du resten også!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei. TS her igjen. Takk for innleggene deres, men dette handler ikke om at jeg ikke liker pasientkontakt. Jeg ønsker å bli indremedisiner eller allmennlege, men opplever nå i slutten av distriktsturnus at jeg er sliten og demotivert. Har rett og slett mistet litt troen på meg selv og lurer på hvordan jeg skal klare å leve et helt yrkesliv som lege og hvordan jeg skal klare å legge fra meg jobben i det jeg forlater kontoret. Det har ikke hendt noe spesielt på vakt eller dagtid, men det er rett og slett slik at jeg opplever det å fylle legerollen som særdeles slitsom for tiden og tenker jobb 24-7. Det er så mange som har forventninger til en og det er mange ganger jeg føler meg helt hjelpeløs, uerfaren osv. Og tro meg,, tror ikke det handler om at jeg kan og vet mindre enn andre kollegaer: tror jeg er helt gjennomsnittlig. Men det er vel som noen sier at det bedrer seg etterhvert som man får erfaring. Får ihvertfall håpe det.

[Gjest Gjest]

Dere leger må lære dere å bli mer åpne og snakke sammen. Husk at mennesket er en helhet, og hvis unge leger har det som deg er dere ikke i balanse.

For å finne balansen, må dere finne inspirasjon andre steder enn på sykehuset, og dere bør tenke litt. Skaff dere interesser: musikk er det mange leger som holder på med.

Dere må også lære dere å bli mer utadvendte, glade og prate sammen. Det er helt greit å være åpne om hvordan det føles.

Amerikanske Scrubs på TV2 tar opp noe av det samme, om enn på en kommersiell måte.

[Gjest Gjest]

SOM Å LESE OM MEG SELV!

(skulle være små bokstaver..)

[Gjest Gjest]

Da vet alle norske leger hva de har å jobbe med:

- Åpne dere opp mer

- Slapp mer av

- Få dere interesser

- Bli gladere

- Utvid horisonten deres

Det erkenorske overhøytidelige skaper ikke rom for å dele felles tanker og erfaringer, prate om hva man tenker og åpne seg opp mer.

Forknytthet er ikke å anbafale. Skrive respeter er dere gode på, men å slappe av selv og ta en titt på hvordan det står til - bank-bank- der inn, se det kan dere ikke.

Skjerp dere.

[Kanutte]

Nei, dette gjelder ikke alle yrker... Den følelsen du står med når f.eks et komatøst barn kommer inn, og du alene har ansvaret de første 15 min før bakvakt kommer;

du må bestemme hvilke prøver som må tas, du må bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes osv. Og med ansvaret i etterkant, dersom du velger feil...

DEN følelsen har du ikke i alle yrker.

Noen leger jobber ikke med direkte pasientkontakt - som patolog eller mikrobiolog f.eks. Det er ikke dermed sagt at du som patolog skulle valgt et annet yrke enn lege... fordi du trives som patolog, uten pasientkontakt.

Det som er likt er jo følelsen av å kave og kave og ikke være helt sikker på å mestre jobben sin. Det kan være tøft i andre yrker enn for leger. Jeg skjønner at det kan være en ekstra byrde at man må ta riktig avgjørelse der og da, samtidig er det dette man er utdannet for å gjøre. Som andre sier, man må snakke sammen og dele erfaringer. På den måten blir man både flinkere og tryggere i utførelsen av yrket.

De første årene i et yrke er som regel tøffe. Man møter nye situasjoner hele tiden og må hele tiden sette teori ut i praksis. Det blir man sliten av. Som regel blir dette bedre og bedre med årene.

[Gjest lege]

Da vet alle norske leger hva de har å jobbe med:

- Åpne dere opp mer

- Slapp mer av

- Få dere interesser

- Bli gladere

- Utvid horisonten deres

Det erkenorske overhøytidelige skaper ikke rom for å dele felles tanker og erfaringer, prate om hva man tenker og åpne seg opp mer.

Forknytthet er ikke å anbafale. Skrive respeter er dere gode på, men å slappe av selv og ta en titt på hvordan det står til - bank-bank- der inn, se det kan dere ikke.

Skjerp dere.

Selvsagt har en god tid til å slappe av når en har fast 55 timers uke og familie!?

Tror det er få utover leger selv og de i nærmeste familie med leger som forstår 24/7 perspektivet, og vaktbelastningen.

TS-kjenner meg igjen i det du skriver. Har jobbet i flere år nå, men er fortsatt utslått en dag eller 2 etter 25 timers vaktene (som jeg har en gang i uken).

Det som driver meg videre er den store variasjonen i arbeidsdagen, evige utfordringer og muligheten til å gjøre en forskjell. Også liker jeg adrenalinrushet jeg får på vakt.

Stiller meg forøvrig noe skeptisk til tips om Leger Uten Grenser ol. Er så heldig å ha jobbet med Mads Gilbert. Han gjentar gang etter gang, at en ikke bør dra ut dersom en ikke er uvanlig psykisk sterk og evner å talke håpløse situasjoner. Om en ikke evner dette så blir en fort en belastning og ikke en hjelp. For ikke å snakke om den følelsen en selv sitter igjen med.

Så for en som føler seg usikker på ansvaret så er ikke oppdrag i U-land å anbefale.

[Gjest Gjest]

I siste "Leger i Nord" står det i en artikkel at lege har dobbelt selvmordsrate enn andre akademikere. Videre er særlig yngre leger i turnus utsatt for depresjoner.

[Gjest qweas]

I siste "Leger i Nord" står det i en artikkel at lege har dobbelt selvmordsrate enn andre akademikere.

Leger bør pga faglige kvalifikasjoner ikke mislykkes med suicid. Dette er en av grunnene til at selvmordsraten er høyere blant leger.

Norske leger er gjennomgående late og unøyaktige. De er griske og mest opptatt av egen inntjening. De jobber vesentlig mindre enn leger i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er på tide at legene tar seg på tak og gjør skikkelig jobb for den overdrevent feite lønna de håver inn. Hadde pasientene i større grad hatt guts til å engasjere advokater for å rettsforfølge legene pga dårlig utført jobb, hadde helsevesenet ganske sikkert hoppet flere trinn i kvalitet.

[Gjest Gjest]

De er griske og mest opptatt av egen inntjening. De jobber vesentlig mindre enn leger i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er på tide at legene tar seg på tak og gjør skikkelig jobb for den overdrevent feite lønna de håver inn.

Nå tjener faktisk leger i Norge langt mindre enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Og i andre land det er naturlig å sammenligne seg med må ofte den gjennomsnittlige lønnstaker ha to jobber for å klare seg. Så latskapen er i så fall et gjennomgående problem i Norge!

Hvilke overdrevent feite lønn??? Topp grunnlønn for en overlege ved et norsk sykehus er 540 000 kr. Det som tjenes utover dette er vakttillegg og tillegg for utvidet arbeidstid, altså hver eneste krone utover dette er pga arbeidsuke over 38 timer.

Til sammenligning tjener en overlege i Australia fra 3-4 mill.

[Gjest Gjest]

Leger bør pga faglige kvalifikasjoner ikke mislykkes med suicid. Dette er en av grunnene til at selvmordsraten er høyere blant leger.

Dette er tåpelig. En trenger ingen kvalifikasjoner for å lykkes med suicid. Og skulle en føle at en ikke har de rette kvalifikasjoner så vil et raskt søk på google løse det problemet.

[Gjest farge]

Kunne være interessant å høre hvordan kultur det er i andre yrkesgrupper som det er naturlig å sammenligne leger med. F.eks. siv.ing, siv.øk, advokater, dyrleger.

Har de også en kultur hvor en ikke kan snakke om usikkerhet? Kan en ta opp uønsket arbeidsbelastning? osv...

[Gjest siving]

Kunne være interessant å høre hvordan kultur det er i andre yrkesgrupper som det er naturlig å sammenligne leger med. F.eks. siv.ing, siv.øk, advokater, dyrleger.

Har de også en kultur hvor en ikke kan snakke om usikkerhet? Kan en ta opp uønsket arbeidsbelastning? osv...

De første årene i yrkeslivet var tøffe. Følte så ofte at jeg ble satt til oppgaver jeg ikke ante hvordan jeg skulle angripe. Lå ofte søvnløs om nettene, grublet, gråt og fikk nærmest angstanfall. Hva om jeg tok feil beslutning? Jeg følte ofte at dette mestrer jeg ikke, jeg har valgt helt feil hylle. Heldigvis kunne de fleste saker diskuteres med andre før beslutninger ble tatt.

Tror det er vanlig at mange nyutdannede føler dette. Er man heldig har man en sjef som er flink på det menneskelige plan. Har man det ikke kan man fort møte veggen.

Det forbauser meg at dere leger ikke har mer støtte og oppfølging, spesielt når dere er ferske i faget. Dette skulle vel være en kjent problemstilling innenfor fagfeltet for det er garantert ikke bare ts som sliter.

[AnonymBruker]

Han var en helt vanlig lege i 15 år, men så fant han ut at han ville hjelpe pasientene.

Why does the doc go with the purse open?

Because she has heard there is change in the weather.

After surgery:"Oh no, I have lost my Rolex!"