Ikke noe ønske om å klatre oppover, helt umoderne?

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som ikke har noe ønske om å bli leder, eller å ta master på deltid ved siden av full jobb. Opplever at det er bare totalt feil, og umoderne! Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å gjøre en god jobb, det betyr at jeg ikke ønsker å slite meg ut.... Er 40 år, og har over 20 år igjen i arbeisdlivet..... Kan evt ta mere utdannelse senere, hvis jeg ønsker! Tenker at det er mange som tar lederutdannelse og master som kommer til å bli frustrerte da det ikke er nok stillinger til at alle kan få lederstillinger. Tenker jeg helt feil?

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som ikke har noe ønske om å bli leder, eller å ta master på deltid ved siden av full jobb. Opplever at det er bare totalt feil, og umoderne! Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å gjøre en god jobb, det betyr at jeg ikke ønsker å slite meg ut.... Er 40 år, og har over 20 år igjen i arbeisdlivet..... Kan evt ta mere utdannelse senere, hvis jeg ønsker! Tenker at det er mange som tar lederutdannelse og master som kommer til å bli frustrerte da det ikke er nok stillinger til at alle kan få lederstillinger. Tenker jeg helt feil?

For gode ledere, vil det ikke bli knapt med stillinger noen gang.

Det er jo ditt valg om du ønsker å ta mer utdannelse, men ikke legg til grunn og bruk det som unnskyldning at det kanskje vil råke opp for lederstillinger, for har man kompetansen og bakgrunnen, vil man alltid være attraktiv på markedet.

[Gjest ts]

For gode ledere, vil det ikke bli knapt med stillinger noen gang.

Det er jo ditt valg om du ønsker å ta mer utdannelse, men ikke legg til grunn og bruk det som unnskyldning at det kanskje vil råke opp for lederstillinger, for har man kompetansen og bakgrunnen, vil man alltid være attraktiv på markedet.

Jeg bruker det ikke som noen unnskyldning, det er bare en refleksjon! Jeg tror mange kommer til å bli skuffet, det var det jeg mente!

Mitt spm var/er mere en betraktning om at "alle" uttrykker et ønske/behov for at man hele tiden skal bli noe mere enn det man er. Det er ikke nok å være det man er, man må hele tiden bli noe mere!

Jeg opplever at jeg må mere forsvare at jeg ikke ønsker å ta mere utdannelse, enn at jeg evt måtte ha forsvart det hvis jeg tok utdannelse nå!

[Gjest Gjest]

For gode ledere, vil det ikke bli knapt med stillinger noen gang.

Det er jo ditt valg om du ønsker å ta mer utdannelse, men ikke legg til grunn og bruk det som unnskyldning at det kanskje vil råke opp for lederstillinger, for har man kompetansen og bakgrunnen, vil man alltid være attraktiv på markedet.

Du skjønte ikke hva han/hun ville frem til?? Hallo??

Dersom feks 200 personer tar en master og gjør det fordi de ønsker å bli ledere, men så finnes det bare 100 lederstillinger??

Det er jo helt opplagt at alle som tar en mastergrad, samt at mange mastergrader i dag er tiltenkt for "kommende" ledere i arbeidslivet, så vil likevel ikke alle med denne utdannelsen kunne tilbys en jobb de er kvalifisert for, faglig sett. Gikk selv i en klasse der mye av fagene var ledelsesbasert, om ikke annet så rettet iallefall skolen mye fokus på dette, sikkert for å trekke til seg folk. Jeg skal heller aldri bli leder, ser ikke poenget i å stresse ræven av meg i dette livet. En middelslønn og en middels jobb er passelig for et slikt middelmådigt menneske som meg:D

[Gjest Gjest]

Helt enig med trådstarter, jeg. Helt siden jeg var ung og skoleflink, ble det forventet at jeg skulle bli noe litt "fint", men jeg vil ikke, orker ikke, skal ikke. Har høyere utdanning men har valgt en lite lønnsom vei,- nemelig kunsten. Har allikevel mått peile meg inn på noe som gir jobb, så driver ikke med nøyaktig det jeg brenner for. Uansett blir jeg sliten av samfunnet og jaget etter toppstillinger. Føler det er en trend i tiden. Hvis man samtidig ønsker familie, kan jeg ikke se annet enn at noe/noen må lide. Om ikke annet en selv. Er jobben veien til lykken? Hva er det siste mennesket tenker på før det forlater verden?

Med litt livserfaring og motgang, roer ofte jaget etter toppjobben seg noe. Man ser at livet kan inneholde og være så mye, mye mer.

Tror mange unge idag satser mot toppen, for så å oppdage livets mange avvikere og bråstopp senere i livet.

Nei, jeg er fornøyd med en lavere stilling. Har stort ansvar på hjemmebane, om jeg ikke skal ha det på jobben også! Hvis du er fornøyd selv med en lavere stilling, har du oppnådd noe mange jakter etter hele livet. En slags ro. Prøv å ikke bry deg om jaget, det gjør jeg. Kanskje er det vi som finner den riktige balansen, tross alt. Om ikke annet for oss selv, og i mitt tilfelle; Mine barn.

[Lilith]

Jeg er heller ikke opptatt av å klatre karrierestigen. Jeg vil bare ha en jobb hvor jeg trives, som er fleksibel, og som betaler nok til at det går rundt

[Gjest ts igjen]

[ En middelslønn og en middels jobb er passelig for et slikt middelmådigt menneske som meg:D

[Gjest gjestdeluxe]

Er jobben veien til lykken? Hva er det siste mennesket tenker på før det forlater verden?

Det er ikke enten-eller. Jobb behøver ikke være det siste man tenker på.

Jobb kan være en stor del av livet for endel mennesker: hyggelige kolleger, trivelige sammenkomster, faglige drøftinger, reiser sammen, kurs, seminarer, lagbygging...hendelser og hverdager som binder en sammen. Mange trives veldig med jobb og på jobb med sine kolleger og arbeidsplass. Samtidig behøver ikke jobb utgjøre den største delen av livet.

Mange har en familie hjemme, og mange sjonglerer fint mellom jobb og privatliv fint: noen tar med babyen på jobb og viser den frem, det gis gaver og gratulasjoner når noen gifter seg. Mange deler litt av sitt privatliv med andre på jobb, andre ønsker ikke det.

Single bør kanskje være ekstra oppmerksomme på at det finnes så mye der ute utenom jobben.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg er "bare" 24, men har ingen ønsker om å bli noen karrierekvinne. Har høyere utdannelse, men ingen master, men uansett har jeg ikke noe behov for å være leder eller ha en høy status-stilling. Heller motsatt for min del.

Andre ting som er viktige også

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at endel av de jobbene man får uten eller med lav utdanning gjerne er mer slitsomme enn de som krever utdanning, og man får i tillegg ofte mindre innflytelse over sin egen arbeidsdag (mye rutiner, man blir "kommandert" ovenfra og er ofte den som må ta støyten i forhold til kunder, brukere etc). Så for meg er utdanning en måte å slippe de mest slitsomme jobbene. Jeg har forøvrig ikke noe mål om å bli leder eller klatre til topps, jeg utdanner meg mest for å kunne få en allsidig jobb innenfor et område jeg synes er spennende. Men det er jo flere veier til Rom, om en ikke ønsker å stresse seg i hjel på jobb eller for å oppnå en haug materielle goder en knapt får tid til å se at en eier, så er det viktig å være bevisst på det.

[Gjest Gjest]

I Norge er det svært ofte ingen forskjell på å være leder og "ikke-leder".

Det hersker konsensus i Norge: så lenge en er enige er alt bra. Konflikter skys unna. En vanlige norsk leder er ikke inspirerende eller motiverende, og har kun noen ekstraoppgaver som at det er h*n som må ta i mot sykemeldinger, ordne med ferier, lønnsjusteringer og annet personalarbeid. Noen ekstra ledermøter selvsagt. Bortsett fra det merkes det knapt hvem som er leder.

Å utvikle andre mennesker og være en leder, det er det ikek mange som er i Norge. I privat sektor (akkurat som i offentlig) går også lederne hjem tidlig. Nok av tid til familie.