Gå til innhold

Annas bok


:-) anna

Anbefalte innlegg

Kjære kjære Samuel

Her kommer brevet som jeg har jobbet med så lenge. Jeg tror jeg har skjønt at jeg måtte skrive dette brevet en stund nå. Og jeg har lurt veldig på hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det dette. Uten at det blir patetisk, uten at det blir illojalt, uten at det blir løgn. Jeg har ingen følelse av hvordan du vil tenke om meg når du er ferdig å lese dette. Kanskje er du sint, kanskje er du likegyldig, kanskje har jeg forandret meg i dine øyne.

For en stund siden skrev jeg til deg at du splitter meg. At alt du skriver gir meg to følelser. Det er det mange grunner til. Men hovedgrunnen er at det er noe jeg ikke har fortalt deg. Jeg skammer meg over det fordi jeg ikke kan si med hånden på hjertet at motivene mine for å holde det for meg selv har vært helt "rene".

Jeg har aldri fortalt deg at det er en mann i livet mitt. En mann jeg går hjem til hver dag, og som jeg er gift med.

Han heter Øyvind, og kommer fra Harøya som er naboøya til Ona. Vi har holdt sammen i åtte år.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke har sagt det til deg. Eller... det er mange grunner og jeg vet ikke hvilke som har hatt mest og si. Problemet mitt er at enkelte av grunnene føles veldig illojale å fortelle til deg fordi de handler om forholdet mellom Øyvind og meg. Nå tenker du sikkert at jeg er en skrudd dame... Noen få brev fra en mann i Italia og jeg har blitt svermerisk nok til å holde skjult at jeg er gift.

Det er ikke helt slik. Eller kanskje det er det. Kanskje jeg er så patetisk. Jeg vil ikke skjule for deg at om min verden var annerledes så hadde jeg nok tenkt på deg som en interessant mann på mange måter. Fordi du virker så flott, rett og slett. Du er en pen mann, det er åpenbart. Men det er tankene dine som fascinerer meg. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får komme litt inn i hodet ditt, brevene dine har betydd mye for meg. Og har gjort livet mitt litt bedre i en periode hjbvor det ikke bare har vært abare bra.

Du er en mann jeg kunne blitt veldig fascinert av, og jeg prøver å unngå å bli det samtidig som jeg ikke kan nekte for at det er fristende. Beklager om du blir ille til mote for at jeg forteller dette, om du synes det er ubehagelig og om du synes jeg går langt over streken. Jeg håper du tar det som et kompliment.

Jeg medgir både for meg og deg at jeg har unngått å fortelle om Øyvind. Det skammer jeg meg over både for deg og ham. Det er grunner til at jeg tydeligvis har hatt behov for et menneske som deg i livet mitt nå. Det er disse grunnene jeg ikke vil fortelle om fordi det føles illojalt overfor ham jeg har gitt et løfte til.

Men det er ikke bare derfor jeg setter så pris på brevene dine. Jeg sjekker eposten min på fridagene mine i håp om at det skal ligge et brev fra deg der, men det er ikke bare svermeri fra en patetisk kvinne. Det er også fordi det er så godt å ha noe som er mitt. Noen som ser meg ut fra den personen jeg er og ikke bare som en rolle.

Det er også en av grunnene til at jeg ikke har fortalt deg det. Det har vært så fantastisk å ikke bare bli sett som noens kone. Å kunne skrive tankene mine uten at noen ser meg i lys av rollene jeg har. Brevene fra deg og brevene til deg har gitt meg noe jeg ikke har i livet mitt ellers.

Det jeg kan si deg om Øyvind er at han er en veldig hyggelig mann. Vi har kjent hverandre lenge og har naturligvis vokst sammen på mange mat. Øyvind er veldig forskjellig fra meg på mange måter. Han er økonom og jobber i et regnskapsfirma. I tillegg er han en veldig snill og omtenksom mann. Han har mye humor og får meg til å le.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.

Jeg er veldig veldig spent på det neste brevet fra deg. (Om det kommer da)

Beklager at jeg ikke har sagt dette før. jeg har aldri ment å være uærlig.

Nå håper jeg bare at du ikke synes jeg er patetisk eller overdimensjonerer ting. Jeg har skrevet ting i dette brevet som Øyvind hadde blitt veldig såret av å lese. Det føles ikke godt, men jeg kommer likevel til å sende det.

Nå sender jeg dette uten å lese det engang.

anna

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære Samuel...

Det har tatt lang tid å skrive dette brevet, og det er derfor det har vært så stille fra meg i det siste. Aller først: Stakkars deg og stakkars Isabelle. det må ha vært enormt tøft for dere begge. Jeg håper du vet at du ikke kan lastes for det som skjedde. Ulykker skjer, og det hjelper ingen å tenke på hva som kunne ha vært om bare det ikke ahdde skjedd. Ting skjer av andre grunner enn vi vet.

Jeg skal skrive mer snart... ejg måtte bare sende noen ord. Har hatt det tøft i det siste. Øyvind har gått fra meg. Bare så det er sagt: Det hadde ingenting med deg å gjøre, men derimot mye med en kvinnelig kollega av ham å gjøre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sørger slik. Vi var vel lykkelige, men mer vane-lykkelige enn noe annet. Men det føles som om jeg er et tre, og at noen har fjernet halve rota mi. jeg er ikke sikker på om jeg greier å stå lengre eller om jeg kommer til å falle og råtne bort. Han har vært livet mitt så lenge, og det skremmer meg enormt å skulle leve alene... det er kaldt og ensomt. Jeg føler meg så lite elsket.

Det kan hende jeg kommer til å se at det var riktig. Han mente i alle fall det, og mente at han gjorde oss begge en tjeneste. At vi var sammen av gammel vane. Han hadde kanskje rett... jeg vet ikke... det er så tomt og jeg føler meg som i en drøm. Kanskje våkner jeg snart og er hjemme i kokongen sammen med han som alltid har vært der. Kanskje våkner jeg sakte til de vanlige lydene av at han dusjer og roper til meg at han er ferdig på badet. I stedet er det bare meg i den store leiligheten... jeg får ikke ro over meg, venter på at han skal komme hjem snart. Jeg må ha på fjernsynet hele døgnet fordi jeg er redd for stillheten.

Og venninnene mine sier at det er bra vi ikke har barn. Og det er sikkert rett, men samtidig så har jeg en følelse av at det hadde fått sorgen min til å føles mer rettmessig. Og livet mitt til å føles mer meningsfylt. Jeg er 30 år gammel og må starte på nytt når vi egentlig skulle planlegge barn.

Jeg vet det er feil men jeg føler meg snytt... jeg har brukt så mange av mine år på å investere i dette, og så er det plutselig borte.

Jeg har så mange tanker som må sorteres at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg måtte bare skrive dette ned, og sende det til noen som ikke kjenner meg og ham. Beklager at jeg bruker deg som søplebøtte.

Tilgi meg at jeg skriver bare om meg selv. Tilgi meg at jeg ikke svarer på alt det du skrev. Jeg hadde mange mange tanker som jeg drev og formulerte til deg, men så skjedde dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Det er så lenge siden jeg har skrevet her nå at jeg bare måtte si noen ord til meg selv og eventuelle andre lesere...Flyttingen nærmer seg med stormskritt... Rart at jeg bare skal bo her i leiligheten i to uker til.

Gleder meg til god plass, men jeg sørger litt over å skulle flytte fra denne leiligheten som jeg er så glad i og trives sånn i. (Selv om den er for liten)

Lurer på hvordan det blir med pendling og med å bli kjent med folk på det nye stedet.

Og hvordan blir det for meg som er vokst opp langt ute i havgapet å flytte til innlandet....ikke godt å si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er veldig til og fra om dagen så det blir ikke mye skeiving her inne.. Kommer sterkere tilbake når flyttinga er unnagjort. Nå er vi midt oppe i alt sammen. Er sliten i arma av slipemaskina. Nå skal jeg straks sove for å samle krefter til en slitsom morgendag.

Skal ha med et eldre menneske fra min kjæres nærmeste familie til huset vårt imorgen. Han er snill og godhjerta og vil oss bare vel.

Han er verdens snilleste og sånn, men legger seg opp i litt for mye. Han er gammel håndtverker, og jeg forventer meg en del "hva er galt med den tapeten her da" og "dere trenger da ikke bruke penger på å male dette rommet" om det aprikos soverommet. Og så hevede øyenbryn og himling med øynene når jeg sier at jeg faktisk vil det. Og kanskje også litt "Jeg har jo bare drevet med dette yrket i femti år så"

Og jeg vet ikke helt om morgendagen er dagen da jeg orker så mye å stå til rette for mine valg og min pengebruk.

Eller høre på historier om den gang da. Takler det helt fint sånn ellers men ikke når jeg har så vanvittig mye å gjøre og så lite tid å gjøre det på.

...nå må jeg sove tålmodighetssøvnen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trekk pusten dypt, og tenk på hvor mye du gleder denne eldre mannen ved at han får lov til å komme og titte.... Kanskje er han litt ensom, og kan tenke tilbake på dette med stor glede? Og så trekker du pusten dypt enda en gang. I akutte krisetilfeller funker det også å tenke "baretretimerigjennå, baretretimerigjennå"....

Så flott med nytt hus - jeg er misunnelig!!!

Og du? Sunnmøring?!?!? Det sa du ikke... Det er mammen min også..... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Embla s

Skjønner hva du mener, Anna! Sånne velmenende, men bestemte menn av sin generasjon (!) er som de er... Det er ikke til å komme vekk fra..

Var faktisk på ditt nye hjemsted i går, jobbrelatert. Tenkte på deg da :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Imari og Embla.

Det var enormt godt å komme hjem og lese et par støtte-erklæringer.

Om mulig så var det verre enn jeg trodde det kom til å bli. Vedkommende er nemlig i ferd med å bli ganske glemsk og tunghørt samtidig som han slett ikke er rede til å gi slipp på sin faglige autoritet.

Skulle hjelpe meg å plukke ut maling. Det var et sant styr. Skjønte ikke hva jeg snakka om i det hele tatt Hva slags maling som skulle hvor og hvor mye og hvor blank og i det hele tatt. Og når jeg prøvde å forklare (igjen og igjen og igjen) hvilke farger og hva slags maling jeg skulle ha hvor. Så ble han sinna og viste til sine 60 år som fagmann.

Når vi kom tilbake til huset så huska han ikke hvilke rom som skulle males selv om vi akkurat hadde diskutert hvilke farger som passet der. Fikk slett ikke gjort det jeg ville ha gjort. Alt jeg fikk gjort ble gjort med en sinna 80-åring over skulderen som mente jeg hadde for mye/lite på penselen og heller burde brukt rull. (Selv om vi akkurat hadde snakket om at vi hadde glemt å kjøpe skaft til rullen og dermed ikke kunne bruke den likevel)

Han er verdens snilleste mann og bare et offer for sin alder, og jeg er stolt av at jeg greide å smile og være tålmodig mesteparten av tiden.

Det var litt vanskelig når jeg får kjeft for å male med vannmaling på en stuevegg som han har insistert på at vi skulle kjøpe vannmaling til i malingsbutikken, og ikke husket av vi skulle male når vi kom tilbake til huset.

Takk for at jeg får bruke KG som utslagsvask for mine frustrasjoner!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Urrk! du er tålmodig og snill du! Huff, fikk du ikke lyst til å bare hyyyyle høyt i frustrasjon?! At du i det hele tatt fikk gjort noe, er jo en bragd i seg selv.. Stakkars gamle mennesker. :( Selv har jeg en bestemor som nærmer seg 100. Hun har vært kjempefin helt til det siste året. Nå er hun kjempeglemsk og forvirret, hører dårlig og ser nesten ingen ting. Jeg vet at hun blir så utrolig glad hvis jeg ringer (helt til hun glemmer det) men jeg orker ikke. Hun hører jo så dårlig, og hun har problemer med å skjønne hva jeg snakker om, og det hele blir bare så trist og dumt. Så jeg ringer ikke.. Også vet jeg at jeg kommer til å angre når hun blir borte. Pokker ta gamle mennesker :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for psykisk støtte Embla...

Godt å høre at jeg ikke er et genuint ondt menneske fordi jeg ikke greier å bare være tålmodig. Hvorfor føles det alltid som et nederlag når man ikke greier å leve opp til de kravene man stiller til seg selv. Jeg sitter her faktisk og skammer meg. Jeg har alt for mye samvittighet. Tenker meg alltid hvordan det må være å være det andre mennesket... og gammel,glemsk og irriterende er ikke gode sko å gå i tror jeg.

Det er mange som er MYE slemmere enn meg rundt om kring. Faktisk så er jeg veldig snill av meg. Hvorfor skal jeg da føle at jeg mislyktes med å gjøre dagen hans kjempefin. Jeg gjorde så godt jeg kunne... men det er i ferd med å bli vanskelig å forstå hverandre nå. Jeg prøvde faktisk veldig.

(Heldigvis er det er ganske vanskelig å argumentere med en halvsenil tunghørt mann. Så dermed ble det automatisk litt lite konfrontasjoner)

Vet akkurat hva du mener med dårlig samvittighet. Har en del eldre i familien. Prøver å stikke innom av og til og så ha noe jeg må gjøre, slik at jeg ikke kan bli så lenge.

For øvrig så er postkort og brev et luretriks. Gjerne med bilder av barna. De gamle har håndfaste bevis for at du tenker på dem... og noe å vise frem til de som stikker innom.

I dag har jeg for øvrig malt hele kjøkkenet, en vegg på stua og halve rommet til sønnen min. Har min arbeidsnarkomane mor på besøk og da jobbes det. Er jammen glad i mamman min jeg. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Ja, jeg vet - bilder og postkort (og store bokstaver...) aberet er at min gamle bestemor ikke ser lenger :(

Du, har tenkt litt: Det at du sitter igjen med så dårlig samvittighet for denne gamle grinebiteren, beror ikke det på dine tanker mer enn dine handlinger? Det jeg prøver å si er: Du er et snilt og omtenksomt menneske, jeg er sikker på at han hadde en strålende dag (tenk på alle han treffer som ikke makter/gidder å være imøtekommende med ham...). At du allikevel føler deg dårlig er fordi du selv vet at du innimellom hadde lyst til å gi ham et realt spark bak! (kanskje!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann :)anna :D Hvordan går det med flyttingen din da? Jeg har ikke stort å gjøre om dagen, så du må bare si fra om du trenger hjelp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er jo jammen snill også da, Starie...

Flyttinga går bra... er faktisk ferdig flytta... men jammen er det ikke noen pappkasser igjen. (Ca 50 kanskje :wink: )

Så langt trives jeg kjempebra... ikke er det så langt inn til byens om jeg hadde trodd heller... toget går jo kjemperaskt!!

Men jeg er ikke på nett enda... og blir det ikke før over jul. Så dermed er jeg veldig sporadisk KG-bruker akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kort oppdatering av livet mitt:

- Jeg bor omsider i stort hus... Det store hvite gamle trehuset som jeg alltid har drømt om... min egen "Selandergård" Og jeg trives som bare det!! Ikke luksuriøst på noen måte... men MITT hjem MED hage!! :D :D :D

Har vært litt jobb da... Har pussa opp kjøkkenet... bort med aprikos vegger... inn med antikkhvit. Malte kjøkkenflisene og det ble veldig bra! Overraska over hvor enkelt det var!!

- Vi er nå offisielt prøvere... :D Spiralen kom ut etter litt plunder.

Legen fant den ikke og måtte sende meg til gynekolog... så jeg lurte litt på hvor den hadde tatt veien...

(Gynekologen mente forøvrig at jeg hadde en spesielt pen livmor.... var DET er rart kompliment å få eller?! Kunne ikke annet enn å le...)

Er litt spent på hvor lang tid det tar... sist tok det tre uker, men jeg regner ikke med at det skal gå så raskt denne gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Anna!

Gratulerer med nytt hus! :D

Håper prøvingen klaffer raskt for dere, slik at du får en liten søt bebis til høsten!

God jul til deg, hvis jeg ikke ser deg online/IRL før den tid!

:klem2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

En liten bevegelse i dagboken er vel på sin plass etter så lang tid med ingenting. Her har det vært flytting og influense og manglende internett i lange tider... siden starten av desember faktisk.det

Har savnet KG... så det skal bli hyggelig å få nettet opp igjen sånn ordentelig. Sitter med modem nå, men det skal ikke ta så lang tid før jeg er på bredbånd igjen. Lengter litt må jeg innrømme.

Har det bra... er offisielt (på KG ikke privat) prøver... Håper det blir barn igjen snart...

Mine ønsker for 2004

* Et lite barn til

* Barnehageplass til annabarnet her vi bor nå

* Lavere skuldre

* Komme igang med trening igjen... kanskje svømming også

* (som alltid:) Bli tynnere

* At alle jeg er glad i fortsetter å være i verden og holde seg friske.

(Har mange gamle mennesker i familien nemlig så det er ingen selvfølge)

* At jeg fortsetter å trives med jobben og greier å vise at jeg er flink.

* At jeg kommer til å trives på det nye hjemstedet vårt, og at jeg blir kjent med noen her.

* At vennene mine forblir like nære.

* Ikke mindre penger... ikke behov for mye mer heller... men vil ikke ha dårligere økonomi enn nå

* Mange glimt av lykke og mye følelse av å være levende.

* Å få lese flere bøker enn jeg har tid til nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei Anna! :D

Lenge siden jeg har hørt og sett noe til deg ja!

Fint at du snart er blandt oss igjen :wink:

Ingen blå kryss på meg ennå :(

Blir spennende å følge med deg fremover igjen!

God helg!

:wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig med hilsen murmeldyret.

Jeg er nok ensom i kroppen min jeg også så langt :( ... Har en følelse av at det tar litt tid å komme i gjenge igjen etter at horomonspiralen

Så det er vel bare å vente...

Åh... så trøtt jeg er

Har allerede vært oppe siden klokka 0350 og er helt kake...

Hva skal jeg skrive om i dag da... Tenker jeg noen kloke tanker for tiden mon tro...

Tenker litt på at verden er så svart/hvit... At man har lett for å si at slik er det eller slik er det ikke. Og i mine øyne er ikke verden slik. Det finnes ingen rent gode eller rent onde mennesker. De som blir sett på som onde av noen blir ofte sett på som gode av andre.

Om man ber tre personer som har vært på det samme stedet gjenfortelle hva som skjedde der så vil man få tre forskjellige versjoner... Alt blir tolket ut fra hvem man er og hvilken pakke man har med seg.

Likevel så er det så mange som er så bombastiske.

Jeg tenker ofte at det eneste man kan være sikker på er at ingen andre tenker akkurat slik som du. Så hva som er "sannhet" eller riktig er ofte helt ut fra øyet som ser. Det finnes ingen fasitsvar. For meg er dette helt logisk og "goes without saying". Da synes jeg det er så skremmende at mange av de som styrer verden ikke ser det slik.

At den amerikanske presidenten for eksempel er så svart/hvitt som det er mulig å bli. "If you are not with us you are against us". Og at ingen ser at hans verdensbilde nok er behagelig enkelt å forholde seg til... men det er veldig lite sannferdig. Så enkelt kan det da ikke være!!

Hvordan kan sånt styre verden da?

Og forvente respekt for jobben som blir gjort?

Og ta ansvaret for å bestemme resten av verdens fiendebilde?

Og samtidig bo i et hvitt hus med skap så stappfulle av skjeletter at de burde markedsføre det som et spøkelseshus.

Og er det bare jeg som merker at det amerikanske fiendebildet er plantet i hodet på meg og at jeg etterhvert har begynt å tro på det... helt umerkelig... USA er jo så like oss at de kan da umulig gjøre noen slemme ting. Rent bortsett fra å henrette folk, eller stenge dem inne uten lov og dom på Guantanamo... eller å bare telle sine egne døde i Irak, mens det ikke finnes offisielle tall på hvor mange Irakere som har mistet livet.

Det er ingen som teller de drepte Irakiske barna.

Det er som om de ikke finnes. Som om livene deres er ubetydelige.

Også disse barna har klatret opp på fanget til mødrene sine. Lagt lubne barnearmer rundt en voksen hals og hvisket "Jeg er glad i deg mamma"

Også de irakiske små barna ler så de klukker når noen tar seg tid til å kile dem... Og for en irakisk pappa er det den vakreste lyden som finnes. Og det er den lyden faren husker etterpå. Selv om det har gått mange år og barnet har blitt voksent og det voksne barnet har hatt et gevær og en mening som har gjort at han har kjempet. Faren tenker

Han var barnet mitt en gang... han lo så det klukket når jeg kilte ham. Og han hvisket at han var glad i meg og han var et mirkael fordi han var et levende menneskebarn.

Men når barnet dør er han ubetydelig. Hans død er umulig å telle for amerikanske soldater. Det er ikke så lett å se for amerikanske øyne om det var tre eller fire mennesker som ble drept av de amerikanske kulene...

Den lille gutten telles ikke. Han telles ikke og skal ikke snakkes om, og de årene han levde kan glemmes. Hvorfor er ikke et menneskeliv like mye verdt uansett hvor du bor i verden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

I dag er jeg på jobb på lørdagskvelden ... skal være her til midnatt... irriterende lenge. Ei vakt jeg ikke har hatt før, og ikke er det mye som skjer heller så det blir ganske kjedelige greier det her.

Har jo som kjent flytta inn i nytt hus for ikke lenge siden... og har grubla en del på hvilke farger jeg vil ha hvor.

Jeg sier "jeg" fordi mannen min lar meg bestemme det. Høres sikkert gammaldags ut, men det er helt perfekt!!

Som han sier så er det viktigere for meg enn for han, og han vet det blir bra når jeg gjør det. Og så sier han det om han har sterke meninger om noe. Fantastisk avtale. Dialog der jeg har definert hovedansvar og stor handlefrihet.

Så legger jeg meg heller ikke opp i hva slags biler vi skal ha.... bare lytter og støtter og sier det ble bra...

Men i allefall... jeg er ikke begeistret for mørke farger, og har lurt veldig på dette soverommet da... Plutselig så stod det for meg hvilken farge vi skal ha på veggene... en lys brun en... og med flere lag tynne gardiner i mørke røde og lillanyanser... Og med hvitt tykt sengeteppe som jeg har.

Så plutselig fargen helt klart for meg og syntes nesten det var litt merkelig at jeg så den såp tydelig... men så skjønte jeg hvor jeg hadde den fra...

Bakgrunnsfargen på KG... :hoho:

Kommer i alle fall til å trives på soverommet mitt jeg :sjarmor:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Embla s

Hei, Anna!

Så spennende med nytt hus! Det er jo den prosessen, flytte rundt på møbler, bo seg til, prøve ut ulike løsninger... Jeg har bodd her jeg bor nå i snart to år og har enda ikke hengt opp alle bilder på veggene...

Malt kjøkkenfliser? Det har jeg tenkt å gjøre og (mine nåværende er en salig blanding av brun og gusjebrun...) Hvordan gjør man det?

Klem! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...