Annas bok

[:-) anna]

Dagens advarsel til småbarnsforeldre kommer her:

I ettermiddag satt jeg i sofaen .. annabarnet er syk og som den unge mannen han er trives han ikke akkurat med det. Han vil gjerne sitte på fanget, og det får han naturligvis. Vanligvis koselig... men ikke i sted.

For mens han sitter der på fanget så hører jeg plutselig noen merkelige lyder... plutselig er det veldig klart HVORFOR han trengte trøst i utgangspunktet.

Han var kvalm!!!

Innsikten når meg i det han begynner å kaste opp mens jeg holder ham på fanget med kinnet på skuldra mi...

Han kaster faktisk opp i håret mitt... nedover ryggen min... i hele den treseters sofaen... på den nye dyre golvteppet... på golvet i ei stripe mens vi løper mot badet... treffer akkurat det andre golvteppet på stua og gangteppet... og når vi når badet kaster han opp litt nedover hele seg også for sikkerhets skyld.

Det er noen øyeblikk du husker resten av livet.

For meg er ett av dem mens jeg står på badet med oppkast i hår, på ryggen (under og over klærne) utover hele det hylende barnet foran meg og i hele leiligheta... Og jeg tenker... "hva gjør jeg egentlig nå... hvor begynner jeg. "

Tro det eller ei.... det er rent igjen nå.

[starie]

Hei snuppa mi

Pass på deg selv så du ikke sliter deg ut nå! Jeg har blitt spydd på jeg også da (det var gubben) og det var ikke noe hyggelig.. Han er heldigvis gammel nok til å vaske opp etter seg selv

Du må love meg at du stikker innom meg på jobben en dag!

Klem starie.

[Gjest Poirot]

Hm. Så du har altså en dagbok.

[:-) anna]

Takk for hilsener!! :D

Jeg kommer jeg starie... skal jo bli fast kunde!! Og dessuten må jeg bli litt kjent i nærmiljøet!

[zinga]

God kveld, Anna!!

Jasså, du kom deg til Eidsvoll til slutt altså!

Håper du vil trives da, er i grunn fint å bo her! :blunke:

Velkommen, forresten!

[Nilma]

Hei Anna!

Nå har jeg lagt ut oppskrift på den fiskegryten du etterlyste. :D

Hvis du lager den, håper jeg du forteller hva du synes!

[Gjest Paff]

Hva skjer med Samuel??

[:-) anna]

VG-bygget i Oslo sentrum er laget av glass stål, betong og lyse tresorter. På avstand ser det ut som en stor moderne skulptur. Det er mye lys, mye bevegelse og etterhvert som man kommer nærmere kan man nesten fornemme summingen der inne. Stemmer, roping, radioer og fjernsynsapparater som står på forskjellige kanaler, tasting fra datamaskinger og raske skritt på lyst tregulv. Alt samlet i en eneste skjelvende dur. Som i en diger mennesklig bikube. Der alt kretser om dronningbien… morgendagens avis

Anna gnir seg tinningen og prøver å hente kefter til de kommende timene før hun kan gå derifra. Om noen øyeblikk vil vaktsjefen komme bort for å diskutere hvordan morgendagens artikkel skal se ut i avisen. Før det har hun noen stjålne øyeblikk. Hun sitter ved en pult som har skjermen mot veggen. E-posten er ferdigskrevet, gjennomtenkt og hun har ingenting å tape.

Hun har ikke hørt fra Samuel på flere uker, og vet ikke om det er masete å sende en epost for å få vite hvorfor … Vil han ikke skrive mer så skal ikke hun tigge om noen ord. De har ikke akkurat noen forpliktelser overfor hverandre.

Men hun har savnet ham.

I det desksjefen nermer seg pulten hennes, trykker hun raskt på sendeknappen, før klikker seg over til nettsidene til VG.

Kjære Samuel.

Hvorfor hører jeg ikke mer fra deg?

Jeg vet ikke om jeg skal være engstelig for om noe har skjedd deg, eller engstelig for at bildet mitt gjorde meg uinteressant for deg.

Om du ikke har tid eller lyst til å skrive mer med meg så er det naturligvis helt i orden.

Men det hadde vært fint å vite.

Anna

[:-) anna]

Kjære kjære Anna.

Du må ikke tro at jeg ikke har villet skrive til deg mer. Eller at bildet ditt gjorde deg uinteressant som du skriver. Du er nok et av de mest interessante menneskene jeg noen gang har møtt.

Og du er vakker, Anna. I det jeg så ansiktet ditt ble du en hel person. Et menneske ikke bare ord. Du ble fullendt, helt riktig… fullstendig Anna.

Jeg har brukt mye tid på å se på ansiktet ditt i det siste. Men jeg har ikke kunnet skrive til deg. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg har vært syk. Jeg har vært på sykehus i tre uker. Med en virkelig kunsterisk sykdom.

Jeg skal fortelle deg alt som har skjedd.

For noen uker siden var jeg og noen kamerater oppe i fjellene ovenfor Torino på telttur. Det var en merkelig ide vi fikk. Skulle gjøre noe sammen, ut i naturen og sånn. Så vi reiste opp dit og sov i telt ei natt. Men det regna hele natta, og vi ble våte og kalde… det var faktisk helt utrolig kaldt.

Jeg endte opp med å bli syk, og en natt noen dager senere våknet jeg av at det føltes som om noen lå oppe på brystet mitt. Det var tungt, og vondt, og i det jeg prøvde å reise meg kjente jeg at jeg hadde høy feber. Jeg kom på sykehus, og det viste seg at jeg hadde dobbelsidig lungebetennelse.

Og på grunn av en del komplikasjoner så endte jeg opp på sykehus i tre uker. En av de tingene jeg tilfeldigvis hadde med meg var en utskrift av bildet du sendte meg. Jeg har sett mye på det og tenkt på alt jeg ville skrive til deg.

Man tenker mange tanker når man ligger på sykehus. Når man har en sykdom som ikke vil slippe taket og når man (i alle fall tror) man står ansikt til ansikt med sine siste timer. Jeg høres sikker melodramatisk ut, og det var jeg nok også… jeg får skylde på den høye feberen.

Jeg skal spare deg for ubegrunnet dødsangst og tanker om sorg som skal følge slekters gang (min far døde jo alt for ung)

Det er i alle fall det som er grunnen til mitt fravær. Ingenting annet.

Og jeg har klødd i fingrene etter å få tak i en PC så jeg fikk skrive til deg igjen.

Heldigvis var det et piano på pauserommet på avdelingen jeg lå på, så jeg fikk brukt fingrene til noe.

Har du sett filmen pianisten? Slik følte jeg meg… Så vidt jeg kunne holde meg på bena, men fingrene mine spilte av seg selv, på dyna, bordplater, over alt.

Og vi greide oss begge to.

(Nå må jeg be deg om å huske at jeg er en mann som har vært syk… det er så å si et synonym til de lidelsene pianisten gikk gjennom… i mine og mange menns øyne, vel å merke.)

Skriv til meg igjen kjære deg

Samuel

Surtout ne croyez pas de l'indifference

Si je vous réponds qu'aux moyen de silence

[Gjest Paff]

Denne historien er bare så utrolig vakker, Anna! Du bør seriøst vurdere å få den trykket i VG - jeg mener det!

[:-) anna]

Takk Puff. Så hyggelig at du liker den.

Men den handler ikke om meg altså!

Det er bare noe jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men takk uansett!!

[:-) anna]

Samuel

Aller først tusen takk for brevet fra deg. Det fikk meg til å tenke mange, mange tanker. Jeg er så glad for at du er ute av sykehuset igjen!! Stakkars det det må ha vært helt forferdelig!!

Håper du føler deg mye bedre nå!

Og du, fortell meg om tankene du tenkte om du føler for det. Å snakke om dødsangst eller andre farlige ting skremmer meg ikke. Er ikke det noe av fordelen med å ha et menneske å snakke med langt borte. Man kan skrive ting som man ikke kan skrive til de som er der hver dag.

Jeg har tenkt veldig mye siden jeg fikk brevt fra deg. Og det jeg skal si nå er veldig dobbeltsidig. Jeg håper bare du synes det er greit at jeg erså ærlig med deg som jeg kommer til å være her.

Du sier at bildet jeg sende gjorde meg hel for deg. Men jeg må si at brevene dine splitter meg. Alt du skriver gir meg to følelser. Ordene dine skremmer meg og tiltrekker meg samtidig.

Jeg blir faktisk litt sint når du skriver at jeg er et av de mest interessante menneskene du noen gang har møtt. Hvordan kan du si det? Du kjenner meg jo egentlig ikke. Du har bare lest brevene jeg har skrevet, og du har ikke engang fått så mange av dem enda. Hvordan vet du at brevene er meg? At jeg ikke dikter det pent for å vise deg en virklighet du vil like bedre enn sannheten. Jeg kan ha mange forferdelige sider også. Ting jeg aldri ville ha skrevet til et menneske som jeg ønsker skal få et godt inntrykk av meg.

Men samtidig så blir jeg smigret og glad over ordene dine. Fordi jeg har en idiotisk svermerisk men veldig dominerende følelse av at jeg kjenner deg. Du fascinerer meg fordi du føles som noe ukjent og noe kjent samtidig. Som en pakke som jeg har kjent på i hemmelighet så mange ganger at når jeg endelig får av papiret er alle kantene, formene hardhetene og mykhetene kjente for meg.

Nå skriver jeg det jeg tenker. Jeg bryr meg ikke om hva du kommer til å synes... jeg orker ikke å kokettere. Kanskje synes du at jeg er merkelig og skremmende med mine rare tanker. (I tilfelle er du ikke den første som synes det) Men jeg velger å ta sjansen.

For at du skal kunne ha en ekte følelse av at jeg er interessant må du nesten vite hvordan jeg egentlig tenker.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at du fascinerer meg. Det er mer enn tilfeldighetenes spill.

Av og til leker jeg "tenk-om-leken". Tenk om din far aldri flyttet fra Ona, eller om han tok med seg din mor og bosatte seg der. Om han aldri døde, og du og jeg vokste opp på Ona sammen som naboer. Vi ville ha kjent hverandre godt. Hadde vi likt hverandre da? Kanskje hadde du ikke likt meg i det hele tatt... Kanskje hadde jeg vært en av flere som du ikke forholdt deg til og som du opplevde som uinteressante. For jeg er nok mye mindre interessant enn deg.

Om jeg skal være nøktern og kynisk så bunner nok litt av min fasinasjon av deg i at du imponerer meg. Du bor i Italia, fordi du er musiker, du har et mye mer spennende liv enn meg.

Men det er ikke bare det. Det er også at jeg føler at jeg får komme litt inn i hodet ditt. Og måten du tenker tankene dine på er så lik måten jeg tenker mine. Jeg vet ikke hva dette er Samuel. men vi må kanskje snakke om det snart. Er dette vennskap, beruselse, forelskelse... hva er dette her.

Akkurat nå er du i Italia et sted.

Kanskje sitter du foran pianoet. Kanskje rynker du pannen i dyp konsentrasjon over en klang du ikke helt finner. Og kanskje går det et forløst drag over ansiktet ditt i det du får det slik du vil.

Men jeg vet jo ikke hvordan ansiktet ditt ser ut.

Hvordan ser du ut når du smiler? Smiler du ofte?

Jeg må innrømme at ettersom jeg vet hvordan de andre i familien din ser ut har jeg et bilde av deg i hodet mitt. Send meg gjerne et virkelig et.

Nå skriver jeg ikke mer i dag.

Jeg sender dette før jeg angrer.

anna

[:-) anna]

Samuel

Jeg angrer allerede. Av og til tar jeg litt av.

Når jeg leste brevet ditt igjen så jeg at jeg nok leste det med briller som var farget av mine egne tanker og følelser.

Tilgi meg om jeg har vært alt for fremfus.

anna

(rødmende)

[:-) anna]

Takk Nilma for fiskegryten.

Jeg skal lage den!!!

Det er så vanskelig å finne gode fiskeoppskrifter synes eg. kan bare å lage fisk på sånn traust norsk måte.

Og jeg ELSKER kokos!!! mmmmm

Så her skal det bli kokosfisk!!

Skal fortelle om den ble god!

:-) anna

[Gjest Paff]

Takk Puff. Så hyggelig at du liker den.

Men den handler ikke om meg altså!  

Det er bare noe jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men takk uansett!!

Men historien er veldig troverdig og flott!! Jeg følger spent med... :D

[:-) anna]

Kjære kjære Anna.

Tror du virkelig at brevet ditt skremmer meg. Om mulig gjør det meg enda mer fascinert av deg. Du tenker så spennende tanker. Du virker så ærlig men solid. Så sterk og rak og flott.

Hvem er du kvinne som sender meg slike brev fra et sted som bare var et navn i fortida mi. Du har ikke gått for langt. Jeg er ikke forulempet av at du var "fremfus" (Vet ikke helt hva det betyr ettersom norsken min ikke egentlig er så oppdatert)

Og innerst inne så skremmer du meg litt også. Du skriver til meg at jeg ikke kan kjenne deg ut fra brevene du skrev. Du kjenner jo ikke meg heller.

Jeg er mye mer enn en musiker i Italia. Jeg har mange mange negative sider. Og det er viktige ting som du ikke vet om meg og livet mitt. Jeg skal fortelle en av dem snart...

Men aller først vil jeg fortelle deg at jeg føler som deg jeg også. Ordene du skrev i det siste brevet kunne jeg ha skrevet selv (kanskje ikke så velformulerte). Jeg føler det også: Denne spenningen i det jeg ser at jeg har fått en epost fra deg. Gleden over å lese hva du tenker. Undringen over at vi kan tenke så likt (jeg synes også det) selv om vi har så vidt forskjellig oppvekst og liv.

Jeg skal fortelle deg noe rart

I går var jeg på restaurant sammen med en nær venn av meg. Han har nermest vært som en mentor for meg de siste årene. Jeg fortalte ham om mitt nye vennskap, at det har fått meg til å tenke mye på fortiden min. På Norge på min far og på familien som jeg har mistet kontakten med. Og ikke minst på deg og det som jeg beskrev for ham som en "instinktiv tiltrekning for en kvinne som snakker med mine egne ord". Og så kom jeg hjem og fant eposten fra deg.

Nå er det jeg som kan skremme deg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg om denne tiltrekningen. Jeg vet ikke hvordan livet ditt er. Du har ikke nevnt noen mann, men det betyr ikke at det ikke er noen i livet ditt. Og mine egne følelser skremmer meg ettersom vi jo egentlig er fremmede for hverandre. Jeg har tenkt at mine følelser kan handle om egne ting. Behov for å føle noe for en kvinne igjen. Jeg har en historie som er spesiell på det punktet. (Dette er noe av det jeg skal fortelle deg snart... men ikke nå)

Men jeg tror ikke det bare handler om egne behov... jeg treffer ikke ofte mennesker som jeg føler meg så lik. Når jeg leser dine ord så føler jeg et fellesskap. Jeg har bestandig følt meg alene under stjernene. Som at ingen egentlig skjønte meg og tenker som meg. det virker så enkelt for alle andre.

Men dette er store ord å legge på dine skuldre. Tro ikke at jeg er en sart blomst som lengter etter noen jeg kan klynge meg til. Jeg er lykkelig og jeg er langt fra svak og sart. Men jeg savner gjenklang hos noen. Slik er det vel for mange.

Men forstå meg rett... det betyr ikke at du er det mennesket som jeg skal finne størst gjenklang hos. Dette er ikke et frieri... (haha - innså plutselig at det kunne høres slik ut) Det jeg mener er at det ER en helt spesiell tone mellom oss... et fellesskap som uansett kan bli et fint vennskap...

Jeg håper ikke på mer enn at du også får noe ut av brevvekslingen vår og vil fortsette med den.

Jeg sender deg et bilde. Ikke forvent deg en skjønnhet. Jeg er en vanlig mann.

Men jeg synes fremdeles du er uvanlig.

Samuel

(Og nå er det jeg som er redd for å skremme deg)

[Gjest Embla s]

Veldig bra, Anna! Spennende å følge med..

Hvordan går det på hjemmebane?

klem.

[:-) anna]

Hei på deg Embla.

Joda.. her er det fryd og gammen (hva er egentlig gammen?!)

Barnet spyr ikke lengre... og vi skal ha visning om to uker. Så i dag kommer takstmann.

Ellers... tenker jo mest hus og interiør da... merker det så godt hver gang jeg er på butikken... vil aller helst kjøpe med meg et interiørblad hver eneste dag. Og så er jeg borte for denne verden når jeg får satt meg ned med det en stund.

Det jeg er mest fornøyd med er at jeg har funnet en snekker som kan bygge innebygd bokhylle på en vegg i stua (bygge rundt ei dør blandt annet) for 10.000 kroner.

Det synes jeg ikke var dyrt i det hele tatt. Også har jeg fått igjen skattepengene... får de ikke før nå jeg nemlig... men du så deilig ettersom jeg faktisk fikk igjen 18.000 kroner :-))))

Her skal det bli sofa!!

[:-) anna]

Vet ikke helt om det er tilrådelig av meg å skrive i dagboka i dag. jeg er så vanvittig sliten at jeg er helt deppa. Så bare hopp over om du ikke vil lese syting

Typisk meg... jeg er stort sett alltid positiv og optimistisk... så egentlig så har ting vært kjipe ganske lenge før jeg blir sur av det. Når jeg da blir sur, så er jeg så lite vant til å være sur og negativ at jeg blir helt... ja... Det blir liksom litt selvforsterkende... blir sur fordi ting måtte gå så langt at jeg ble sur ti tillegg til det jeg var sur for i utgangspunktet.

Har halvsykt barn hjemme og har nesten ikke sovet i natt. Så skal vi ha visning om ei uke, og megleren skal ta bilder til visninga i morgen... ergo har jeg stressa verre for å få ting i orden.

Var ferdig med å vaske soverommet klokka 0930 i dag... da hadde jeg allerede vært oppe i maaange timer, fått sendt barn i barnehage, spist frokost og altså vaska soverom... Grundig... vaska vinduer og kasta masse og greier. Og hva skjer så... de ringer fra barnehagen... annabarnet har kasta opp... så er det å stresse avgårde for å hente ham... få plassert ham i sofaen med tegnefilm og blåbærsaft på flaske og så vaske mer. Faktisk helt frem til jeg skulle på jobb... og her er jeg enda og en time til.

Så er det hjem og vaske mer. Og jobbe hele helga også... i tillegg til at det er forventet at jeg skal stille på seminar etter jobb... så på lørdag kommer jeg til å jobbe ikke mindre enn 11 timer i strekk.

Tror ikke jeg kommer til å greie det, rett og slett. :-(

Akkurat nå er jeg så sliten at for hver gang jeg blunker så føles det som om jeg er med på en halv runde på en karusell.

Har igrunn mest lyst til å legge meg i fosterstilling og gråte det ut, men jeg har ikke engang tid til det.

Fatter ikke hvordan vi skal bli ferdig med alt... det hadde gått såvidt om det ikke var for det syke barnet vårt. Nå frykter jeg at det ikke går.

I morgen MÅ jeg på jobb fordi jeg skal ha opplæring i den vakta jeg skal ha til helga... og mannen min Må på et viktig møte om morgenen

Dette er det jeg er sur over i dag:

- At alt går på tverke

- At jeg må jobbe før seminaret på lørdag

- At jeg rydder og rydder hjemme mens de andre bare roter og roter (ikke helt sant men sånn jeg ser det nå)

- At jeg ikke har noe familie som bor nært og som kan hjelpe oss litt nå. Passe barn eller vaske vinduer eller noe.

- At jeg ikke er flinkere til å be om hjelp fra gode venner når jeg trenger det. :-( Burde sikkert si at nå er jeg så sliten at jeg tenger hjelp... men jeg er redd for at jeg kommer til å begynne å grine. Vet jo at de gjerne vil stille opp så det er nok dumt av meg å ikke være tydeligere.

- At jeg ikke har hatt tid til å sette med ned å slappe av og hente krefter på veldig lenge :-(

- Alt annet... at jeg ikke er tynn.

- at annamannen bare problematiserer han også... det forsterker det så innmari for meg. Spersielt når jeg prøver å være positiv og han begynner å argumentere med meg om at det ER håpløst. da får jeg lyst til å si "greit du vinner - alt er kjipt... og så sette meg ned og grine"

*kjempesukk*

[Gjest lmari]

Ikle vær lei deg da, Anna... Jeg som kommer på overraskelsesbesøk i dagboka di, og så er du ikke noe glad??

Ting ordner seg. Kanskje blir du friskere og da føles ting litt enklere, tror du ikke?

Fascinerende historie om Anna og Samuel, selv om det tok litt tid før jeg forsto at det var diktning. Vakkert!!

Og du? Ona? Er det en spesiell grunn til at du bruker akkurat det?

Klem!