Life of a Wonder Woman

[peanut_juice]

Jeg tenkte jeg kanskje skulle starte en dagbok. Jeg er ikke så fan av å skrive for hånd lenger, så en online en er midt i blinken.

Jeg har en blogg også, men jeg vil ikke bruke den på den måten som jeg har tenkt å bruke denne.

Før det føreste så er jeg jo helt annonym her, og det gjør det mye enklere å sette ord på og utrykke megselv.

Er ikke alt jeg vil mine venner skal vite =)

Først og fremst så vil jeg føre denne dagboken for å prøve å bearbeide min kjærlighetssorg.

Jeg ga Han i råd om å skrive om ting når han hadde det vanskelig, så jeg prøver å følge mitt eget råd selv også.

I dag, har jeg det veldig vanskelig!

Jeg gråter og gråter. Ikke over tiden vi hadde sammen, men fremtiden vi aldri fikk.

Jeg har alltid trodd på det at det er farlig å begynne å planlegge ting langt frem i tid, så jeg har alltid unngått det.

Men etter å ha vært sammen i et helt år trodde jeg på en måte det var greit å hvertfall feire jul sammen, ettersom familien min skulle vekk. Og familien hans var invitert i bryllup på nyttårsaften, langt borte, og jeg skulle få lov å være med.

Nå, når det endelig begynner å nærme seg, det som jeg gledet meg så mye til, er alt ødelagt, og jeg blir sittende her alene i jula med kattepus. Mest fordi jeg vill det selv. Jeg orker ikke være med masse mennesker. Også for deres skyld, for jeg vet at det at jeg er lei meg har en effekt på dem også, og jeg vil ikke ødelegge jula for noen.

Han var min aller bestevenn, den eneste jeg kunne snakke med alt mulig om, som ikke ble lei av å høre på meg. Så nå sitter jeg igjen her med alle disse følelsene, uten noen å hendvende meg til.

Jeg har prøvd å snakke med venninder, men de snur alltid samtalen over til segselv.

Vanligvis har jeg ingen problemer med det, men akuratt i denne tiden syns jeg det er veldig vanskelig, og litt respektløst.

Det har gått en måned nå, siden han slo opp med meg, siden han "sluttet å elske" meg. Og jeg sitter her, like opprørt og lei meg som da. Jeg er redd jeg aldri vil finne noen som er like god mot meg igjen. Jeg har prøvd å snakke med andre gutter, men jeg føler meg ikke tiltrukket til noen andre lenger.

Jeg vil bare ha Han tilbake, det er det eneste jeg vil.

Hater at det er helg. Helgene var alltid vår tid sammen, ettersom vi bodde litt unna hverandre.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til lenger. Går på jobben i uka, og gruer meg til helga kommer, for da vet jeg at den blir som nå; Tom og meningsløs. Ingenting gleder meg. Jeg vil bare ligge i armene hans igjen.

Jeg hadde aldri trodd jeg var istand til å ha så sterke følelser for noen. Og jeg angrer så forferdelig på at jeg tillot megselv å elske.

[peanut_juice]

Hmm. Nå tror jeg jeg har gjort noe veldig dumt.

Jeg føler ikke at det er så veldig dumt egentlig, men for de andre involverte kan det muligens være det.

På fredag spurte min gamle venn "Erik" om ikke jeg hadde lyst til å komme en tur til han. Erik ble jeg kjent med når jeg var 12 år, gjennom popit.no

Siden det har vi snakket sammen veldig så regelmessig både på msn og telefon.

Han har alltid vært den jeg har ringt når jeg skal hjem fra fest, og vil ha noen å snakke med.

Men vi har aldri møttes før i går.

Han bor i "Tønsberg" men går på skole i Tromsø, der han har en samboer. Han er jo hjemme nå i ferien, og samboeren er langt unna.

Så i ren frustrasjon bråbestemnte jeg meg for å dra til han.

ALT for å ikke sitte hjemme å tenke på x'n.

Jeg dro til Oslo, og tok toget til Tønsberg, der han møtte meg på stasjonen. Han ville ha klem med engang, og holdt meg i hånden hele veien.

Keep in mind, vi har kjent hverandre lenge, har delt både glede og sorg med hverandre, og kjenner hverandre så og si ut og inn, så ingen av oss følte at det var så big deal egentlig.

Vi dro på butikken for å kjøpe litt mat og tannbørste til meg, og HAN spanderte alt! Dette er noe jeg ikke er vandt med, ettersom det alltid er jeg som spanderte på x'n min -.-

Så jeg ble rett og slett satt ut

Vi laget mat, så på film, drakk og koste.

Det endte med at vi satt i bobblebadet hans, og tilslutt havnet vi i senga. Og vi holdt på leeenge!

Har alltid hatt en sånn flørten tone med han, og jeg tror vi begge egentlig visste at det kom til å skje.

Jeg vet at han og samboeren hans har problemer, og at så snart han slutter på skolen, så vil han ikke være sammen med henne lenger.

Jeg mener ikke at det retferdigjør det på noen som helst måte, og jeg er veldig sur på både han og megselv for at vi tillot det, ikke skylder jeg på alkoholen heller. Det var et meget bevisst valg. Men jeg er et egoistisk menneske, og trengte trøst, og han trengte intimitet.

Egentlig burde jeg jo føle meg som et forferdelig menneske, men jeg gjør faktisk ikke det :/

Det var bare så forferdelig deilig å slippe å tenke på x'n, for første gang på en måned. Det føltes så befriende og deilig å bare ha det gøy med Lars. Ingen andre mennesker kunne klart det akuratt nå.

Jeg er så mot utroskap, og jeg fortalte han gang på gang at jeg syns han burde gjøre det slutt med samboeren før noe somhelst annet skjer. Såpass fortjener hun da.

Gosh, jeg er sånn et forferdelig menneske noenganger! Jeg blir kvalm av megselv.

[peanut_juice]

Det er så fantastisk uvandt å ikke ha kjæreste.

I et helt år hadde jeg en jeg kunne ringe når jeg ville, sende sms til, snakke med på msn, besøke og alt jeg ville, når jeg ville.

Og det har selvfølgelig nå da resultert i at jeg sitter her, og har ingenting å gjøre, og ingen å snakke med.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare meg alene lenger.

I sommer fikk jeg jo sammenbrudd nesten, for jeg var så vandt til å være med han i hele ferien, at å komme hjem til en tom leilighet tok knekken på meg, og jeg måtte rett og slett flytte hjem.

Dette var jo såklart begynnelsen på deprsjonens perioden min, som faktisk først nå begynner å føles lettere. Nå klarer jeg å se lyst på fremtiden igjen, og det føles deilig.

Så jeg er trist, men har det godt, og julestemmningen kommer sakte krypende.

Det er bare det der med å ikke ha noen der alltid, som sitter igjen.

Mens jeg fortsatt var sammen med x'n, hadde jeg jo min bestevenn, men hun har jeg av en eller annen grunn ikke lenger.

Så de to personene som betydde mest for meg, og som jeg daglig snakket med alt om, har altså forsvunnet fra mitt liv. Da jeg fortsatt hadde x'n, betydde det ikke så mye for meg å miste bestevenninden min, men nå.. Nå når jeg ikke har noen, føles det lenger ikke så bra.

Da ender det alltid med at jeg blir sittende å tenke.. tenke er ikke bra. Ikke når man nettopp har blitt dumpa anyways.

Jeg tok derfor forhåndsregler i går, og slettet x'n fra alt som heter facebook og msn og nr osv, bare i tilfelle jeg skulle tenke for mye, og få lyst til å snakke med han.

Det var vel det lureste jeg kunne gjort?

Jeg har i hvertfall innsett at uansett hvor mye jeg elsket han, så var ikke det forholdet bra for meg.

Han tok fra meg lifsgnisten min, og gleden ved alt.

Ikke minst med tanke på at jeg var livredd for at jeg skulle ende opp med han, og at livet mitt skulle bare være sånn for alltid. Vet ikke helt hva det var som gjorde at det føltes sånn, vi hadde det jo bra sammen, og sex'n var out of this world.

Men sakte men sikkert forandret jeg meg visst, ble kjedelig, hadde ikke lyst til noe annet enn å være med han, hørte ikke på musikk lenger osv osv.

Det var helt forferdelig.

Neste gang jeg finner meg en, håper jeg virkelig ikke jeg blir sånn igjen. Om det er sånn "kjæreste sandra" er, så tror jeg ikke jeg har lyst til å se henne igjen =)Da liker jeg "singel sandra" bedre.

Selvom en armkrok i disse kalde, våte, mørke tider, ikke hadde vært å forakte!

[peanut_juice]

De siste dagene har jeg prøvd å holde meg så opptatt som mulig.

Har hele huset for megselv da resten av familien har dratt til varmere strøk.

De likte ikke tanken på å dra fra meg i en slik tilstand, men jeg forsikret dem om at det var helt trygt. Jeg klarer meg alltid!

Men nå må jeg si jeg angrer litt. For det første er det bitende kaldt her. 11 grader for å være nøyaktig. Og det er INNE altså.

Og for det andre, første dagen etter de dro, var jeg så dum at jeg dro til Oslo for å se filmen Paranormal Activity. Og ja. Gammelt, kaldt hus, helt alene. Trenger jeg si mer.

I går, begynnte jeg brått og savne x'n. Og jeg gikk i posen med tingene mine fra han, for jeg skulle endelig vaske kosebuksa mi.

Og tror du sannerlig ikke, på kvelden i går at han sente meg melding. Ikke bare 1, men 4! Jeg svarte jo ikke på noen av dem, selfølgelig. Kutter jeg kontakten, så kutter jeg den helt!

På den første lurte han på hvorfor jeg hadde blokket han på msn. En time senere kom den andre, og den var lang! Han ønsket meg en god jul og et godt nytt år, og sa jeg alltid kunne ringe han, uansett hva og når, og fortalte meg hvor unik og god jeg var, kalte meg til og med pus, og sa at han håpet jeg kunne finne en som var bra nok for meg. En time senere kom den tredje, der stod det at han skulle slutte og mase, men ville ha et lifstegn fra meg, så han kunne vite at jeg hadde det bra. Den siste kom i fem tiden på morningen, der stod det at han ikke fikk sove,lå bare å tenkte på meg, og at jeg for engangsskyld hadde feil,for det er han som trenger meg, mer enn jeg trenger han.

Så ja -.- Men i dag klarte jeg selvfølgelig å miste mobilen min i do, så da er alle meldingene borte :)Litt surt ettersom mobilen var 1 uke gammel.

Det som skjedde sist også, jeg hadde ikke hjerte til å slette alle meldingene fra han oppgjenno m tiden vi var sammen, og dagen etter ble mobilen min stjålet.

Noen som passer litt på meg der oppe, kanskje? Liker å tro det.

Jeg må si det egentlig fryder meg litt. At han har det så dårlig nå. Jeg syns virkelig han fortjener det.

Og uansett hva som skjer videre nå, så kan jeg faktisk ikke tenke meg å bli sammen med han igjen. Ja, jeg har sterke følelser for han enda, selvfølgelig, men jeg ser ikke noe fremtid for oss, ikke enda hvertfall. Kanskje om noen år?

Jeg vet hvertfall at akuratt nå, så vil jeg leve litt for megselv, og ingen andre

God jul alle sammen<3

[Pbrina]

Kikket innom, så jeg ville bare ønske deg lykke til. Det ordner seg nok for en Wonder Woman