en nybakt stemor- trenger tips!

[Lille-Pia]

jeg har akkurat blitt stemor til en guttpå 2 år. Jeg syntes hele situasjonen er mildt sakt vansklig og frustrerende. jeg er ung, og har ingen barn selv. Trenger tips til hvordan hverdagen kan bli bedre

[Gjest Gjest]

Ikke kall deg stemor bare fordi du akkurat har blitt sammen med barnets far.

Forøvrig må du si noe om hva problemene består i. Det finnes ikke et tips i verden som passer til alle barn/familier/situasjoner.

[Gjest Gjest_Ina_*]

Eg er selv ung og "stemor" til to små barn, så eg kan kanskje hjelpe deg? Men det kommer an på situasjonen det. Om de bor hos faren sin fast, eller hos moren sin osv. Fortell litt da.

[Gjest gammel stemor]

Hei!

Jeg er stemor til samboers barn, jeg kom inn i bildet da akkurat var fylt to år. nå er barnet fem år.

Her har far 40% samvær. Jeg tok det veldig rolig i starten, presset meg aldri på barnet, men lot barnet få bestemme takten på hvordan vi ble kjent. Barnet ble tryggere på meg for hver uke som gikk, og etter ca et halvt år syns barnet at jeg var en naturlig del av livet hos far.

Tips nr 1. ikke se på deg selv som en mor for barnet, barnet har allerede en mor.

Tips nr 2. la mor og far bestemme over ting angående barnet, om du har meninger om ting og tang tar du dette opp med far.

Tips nr 3. Forbered deg på å svelge kameler.. Blir ofte litt konflikter med mor og fars nye dame, men tenk på at mor svelger nok sin andel av kameler hun også.

Tips nr 4. Ikke ta på deg husholderske-rollen. Far klarte fint å lage mat og holde orden på barnets klær før du kom inn i bildet, så her må du passe på at du ikke blir den som ordner alt det praktiske (kjipe..), men at dette er noe du og far deler naturlig. Jeg brant meg litt på dette i starten, men har fått en ordning på det nå slik at jeg ikke går inn i husholderske-rollen når barnet er hos oss.

Nå husker ikke barnet noe fra før jeg kom inn i bildet, her forleden lurte barnet på om jeg hadde bilder fra da det var inne i mamma sin mage. hehe, måtte le litt da. men jeg sa fint, at det får du helt sikkert se hos mamma (jeg er gravid nå, derfor er det med mage litt tema om dagen)

Lykke til med 'stemors'-rollen. Jeg ser heller på meg selv som en ekstra tante til barnet.

[Gjest Gjest]

Tips nr 4. Ikke ta på deg husholderske-rollen. Far klarte fint å lage mat og holde orden på barnets klær før du kom inn i bildet, så her må du passe på at du ikke blir den som ordner alt det praktiske (kjipe..), men at dette er noe du og far deler naturlig. Jeg brant meg litt på dette i starten, men har fått en ordning på det nå slik at jeg ikke går inn i husholderske-rollen når barnet er hos oss.

Meget viktig poeng!

Bruk tiden litt for deg selv, bra for deg og for far og barnet, og bruk resten av tiden sammen med barnet, leke, se barne tv osv, mens far lager middag/kvelds. Det er mye lettere og hyggeligere å bli kjent med barnet uten at pappan henger over, og det er stas å komme til dekket bord sammen med en artig liten unge som man har hatt en koselig stund sammen med.

Med årene går det seg til uansett, men lurt å være litt bevisst i starten!

Jeg er stemor til 2, og etterhvert mor til 3, og det var dritt i et par år. ok i et par år og helt kjempefint i alle år etter det!!!

[Phaedra]

Jeg er stemor til 2, og etterhvert mor til 3, og det var dritt i et par år. ok i et par år og helt kjempefint i alle år etter det!!!

Haha, kjenner godt igjen denne. Er selv stemor til 2 og det tok lang tid før både jeg og barna (og faren for den saks skyld) hadde funnet en balanse som gjorde at vi kunne ha det bra sammen og at det føltes naturlig.

For ikke å nevne alle de rare følelsene jeg slet med som jeg ikke "hadde lov til" å slite med, fordi jeg var voksen og man kan da ikke være sjalu på små barn fordi de vil ha kontakt med faren. Men jeg var nå det da

TS: det er litt vanskelig å svare hvordan du generelt skal kunne gjøre hverdagen bedre, for det kan være så mye individuelt som gjør at den blir vanskelig nå. Mine generelle tipsene er vel egentlig: Godta at du har, og kommer til å få, masse rare følelser i forhold til barnet og moren, men prøv i så stor grad som mulig å ikke la barnet finne ut hva slags følelser du har (eller moren for den saks skyld). Forbered deg på at moren vil være en del av livet deres så lenge du og faren er sammen. La "balansen" mellom deg og barnet komme etterhvert - ikke stress med det. Barnet prøver også å finne en plass til deg i det nye livet og kan sikkert finne på å reagere "rart" på alt du gjør selv om du mener det godt Jeg følte meg heller ikke som noen stemor når jeg ble sammen med min (nå) mann, så jeg valgte å oppføre meg som en "tante" eller "storesøster" eller noe i den duren.

[Gjest Gjest_Ina_*]

Jeg er stemor til 2, og etterhvert mor til 3, og det var dritt i et par år. ok i et par år og helt kjempefint i alle år etter det!!!

No blei eg litt letta, for eg har vært "stemor" i snart to år, og syns til tider det er noe dritt, men håper stadig at det vil bedre seg med årene

[Lille-Pia]

Vi har vært sammen snart i 1 år, og jeg synes tingene er blitt litt bedre, men ikke veldig mye bedre. Moren til barnet og jeg har ikke veldig god kontakt, hun er rett og slett ikke intrisert.

Barnet jeg er "ste-mor" til er blitt mer og mer vant til meg. men så fort kjæresten min og jeg kommer i nærkontakt, skal han alltid komme imellom oss. Jeg blir på en måte sjalu, men føler jeg ikke kan bli det heller.

[Phaedra]

Barnet jeg er "ste-mor" til er blitt mer og mer vant til meg. men så fort kjæresten min og jeg kommer i nærkontakt, skal han alltid komme imellom oss. Jeg blir på en måte sjalu, men føler jeg ikke kan bli det heller.

Dette gjorde stebarnet mitt i flere år. Jobbet hardt med meg selv for å ikke bli sjalu (noe jeg ble alikevel). Og så ble det liksom litt for trangt, litt for intimt og litt for mye unge. Tok faktisk flere år før jeg sluttet å synes at dette var vanskelig, og innen den tid så hadde sikkert ungen også sluttet å være sjalu på oppmerksomheten jeg fikk og blitt litt eldre, så det kan hende det var en felles innsats fra begge som løste det

Ellers tok jeg opp dette problemet med ei venninne som hadde barn på samme alder, og hun fortalte meg at ungen deres gjorde det samme: satte seg mellom dem når de satt på sofaen, dyttet dem fra hverandre for å få tak i hånda til den ene eller begge osv. Forskjellen er vel bare det at hun ikke følte seg tilsidesatt ("dytta bort") når dette skjedde, noe jeg innimellom gjorde, så det er nok vanlig barneoppførsel

Har ingen tips annet enn at jeg tror det etterhvert går over, for flere jeg har snakket med har hatt samme problemet i begynnelsen

[Ids]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som blir nevnt her. Jeg har også vært "stemor" i et år - og jeg sliter veldig fortsatt. Vi har 50/50 deling med barnets mor. Barnet er 4 år.

Barnets far og jeg har veldig forskjellige synspunkter på oppdragelse. I begynnelsen vi var sammen så jeg tydelig at det ikke fantes faste rutiner for måltider/leggetider osv. Barnet fikk også bestemme omtrent ALT selv, i tillegg til å få alt hun pekte på. Dette gjenspeiler seg i oppførselen hennes. Hun er rett og slett forferdelig bortskjemt. Når jeg har forsøkt å nevne noe for samboeren min, har han bare blitt sint. Enkelte ganger har han faktisk vært enig, og sier vi skal jobbe med det, men han følger ikke opp.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo nesten ingenting jeg skulle ha sagt? Jeg elsker samboeren min, men vet ikke om jeg klarer å svelge så mye kameler mer. Jeg føler meg veldig frustrert om dagen. Er det virkelig verdt å gå ifra ham pga at jeg ikke tolererer oppførselen til datteren hans?

[Gjest Gjest]

Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo nesten ingenting jeg skulle ha sagt? Jeg elsker samboeren min, men vet ikke om jeg klarer å svelge så mye kameler mer. Jeg føler meg veldig frustrert om dagen. Er det virkelig verdt å gå ifra ham pga at jeg ikke tolererer oppførselen til datteren hans?

Jo lengre du blir, jo mer sannsynlig er det at dette vil ordne seg med tiden.

Det blir et spørsmål om hva du syns du har tid til. Det er klart det kan være verdt det, å forlate han. Du kan jo få et lettere og bedre liv med en annen mann som ikke har barn

[Phaedra]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som blir nevnt her. Jeg har også vært "stemor" i et år - og jeg sliter veldig fortsatt. Vi har 50/50 deling med barnets mor. Barnet er 4 år.

Barnets far og jeg har veldig forskjellige synspunkter på oppdragelse. I begynnelsen vi var sammen så jeg tydelig at det ikke fantes faste rutiner for måltider/leggetider osv. Barnet fikk også bestemme omtrent ALT selv, i tillegg til å få alt hun pekte på. Dette gjenspeiler seg i oppførselen hennes. Hun er rett og slett forferdelig bortskjemt. Når jeg har forsøkt å nevne noe for samboeren min, har han bare blitt sint. Enkelte ganger har han faktisk vært enig, og sier vi skal jobbe med det, men han følger ikke opp.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo nesten ingenting jeg skulle ha sagt? Jeg elsker samboeren min, men vet ikke om jeg klarer å svelge så mye kameler mer. Jeg føler meg veldig frustrert om dagen. Er det virkelig verdt å gå ifra ham pga at jeg ikke tolererer oppførselen til datteren hans?

Lag en liste over de tingene hun får/ber om eller får viljen sin i når det skjer? Enten så vil du ha en veldig lang liste på slutten av uka som du kan konkret ta opp med faren og spørre om han ikke ser poenget ditt da, eller så kanskje du oppdager at det ikke er så ille eller at ikke alle kamper er så viktig, og finner de sakene du brenner mest for å ta opp

Jeg sitter stadig vekk og rister på hodet over mannen min og hvor lett ungene hans snurrer ham rundt lillefingeren, og han sier stadig vekk at han skal følge det opp og går på limpinnen hver gang

Jeg brukte mye mer enn ett år (flere år faktisk) på å trives i stemorrollen og å ikke irritere meg over at 1) barna har et system for hvordan ting gjøres fra hjemme hos moren som ikke alltid går overens med mitt, 2) faren har mye høyere toleransegrense enn meg for hva hans barn sier/gjør/osv., det virker som om det skal mer til for å irritere ham enn meg, og 3) på å få autoriteten til å si "nei" til barnet selv og faktisk bli hørt på Husk at det alltid er enklere å legge merke til ting når man står "utenfor"

edit: det skal nevnes at jeg og mannen min også har veldig forskjellig syn på oppdragelse, og jeg kan bli gal innimellom når jeg spør hvorfor han ikke reagerer på noe og han ser på meg som et levende spørsmålstegn fordi det "ikke er så farlig" for ham

Endret 16. desember 2009 av Phaedra

[Ids]

Tusen takk for svar

Det er veldig godt å få tilbakemelding om at det er andre som er/har vært igjennom flere av de samme problemene. Jeg føler jeg irriterer meg veldig over nettopp dette med oppdragelse, og at hun viser dårlig oppførsel mot både andre barn og voksne. Jeg tenker ofte at "hadde det vært mitt barn, hadde jeg tatt tak i det" - hvilket han sjeldent gjør. Toleransegrensen hans er helt klart MYE høyere enn min. Det er vel kanskje slik at man ser annerledes på ting når man har barn selv..

Føler meg veldig to-delt. Jeg har aldri hatt så sterke følelser, som jeg har for samboeren min, for noen tidligere. Allikevel så er det denne situasjonen, som jeg takler dårlig. Kjenner at jeg ikke trives så godt når vi sitter sammen alle tre. Tidligere holdt samboeren meg veldig utenfor den uken datteren hans var hos oss. Det var de to sammen og meg ved siden av. Kan være at det satte sine spor i meg, og at jeg nå bare distanserer meg fra mye av den kvaltitetstiden vi kunne hatt sammen.

Jeg synes det til tider kan være så tøft at jeg bare har lyst til pakke kofferten og dra, men det blir allikevel så feil, siden jeg elsker ham så høyt som jeg gjør. :rødme:

[nessi]

Jeg skjønner ikke de som sier at steforeldren skal holde seg på sidelinjen når barnet er i hus.

Når stedattra mi er hos oss er hun en del av vår familie og vår husholdning. Det er ikke slik at faren tar seg av alt som har med henne å gjøre. "Store avgjørelser" overlater jeg til faren og moren, men daglige ting er det like ofte jeg som tar meg av. Hun kommer oftere til meg enn til faren, hvis det er noe hun lurer på eller trenger hjelp meg. Det er ofte meg hun ringer hvis hun lurer på om det er noe spesielt hun skal pakke til helgen.

Nå er jenta blitt 11 år, og er ganske selvstendig, men siden hun begynte å være hos oss når hun var 6 år, har jeg hatt denne rollen. Jeg ville aldri finne meg i at jenta og faren skulle være en familie, mens jeg var en "utenforstående" når hun er hos oss. Jeg mener at har man barn og involverer seg i andre, må man slippe denne personen til. Og omvendt, velger man å involvere seg i noen som har barn fra tidligere forhold, bør man være interessert i å involvere seg og bli en naturlig del av barnets liv.

Nå er heldigvis biologisk mor og jeg blitt gode venner etterhver. En del kamler har blitt svelget og uenigheter har det vært, men i dag fungerer alt veldig greit. Biologisk mor sier faktist at jentungen er heldig som har to "mammaer" (jeg vet jeg bare er en omsorgsperson).

I år har vi faktisk bedt både moren og mormoren til jentungen på julaften.

[Gjest Gjest]

Tidligere holdt samboeren meg veldig utenfor den uken datteren hans var hos oss. Det var de to sammen og meg ved siden av. Kan være at det satte sine spor i meg, og at jeg nå bare distanserer meg fra mye av den kvaltitetstiden vi kunne hatt sammen.

Slik var det for meg også i starten, følte at jeg var satt utenfor det gode seskap, at jeg måtte gjemmes bort. Derfor ble jeg snurt og hevngjerrig, og det gikk utover mitt forhold til barna hans. Det er en vanskelig balansegang for jeg forstår godt at en forelder vil vente med å introdusere en ny partner, og at man er usikker på hvordan det er best å gjøre det. Når det er sagt, så mener jeg vel egentlig at det lureste er å inkludere ny partner ganske tidlig, for alle vet jo likevel at noe er på gang , barna merker det jo, og den nye partneren trenger å bli møtt med varme og åpenhet av familien.

I dag har jeg det veldig fint med stebarna, vi har fått et selvstendig forhold, uavhengig av min mann/faren deres. Men det har tatt mange år

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke "stemor", men min søster ble sammen med en som det viste seg hadde en liten sønn på under 1 år. De fikk vite det da de hadde vært sammen i et par mnd at han hadde en sønn.

Hun gjorde en kjempe feil og skrev rett ut på facebook da farskapstesten var i boks at hun hadde blitt stemor. Hun kalte seg konsekvent stemor, skrev det i blogger, på facebook, på hjemmesiden sin osv.

Dette gjorde at moren til denne gutten ble fryktelig fiendtlig mot min søster, og på et tidspunkt nektet å ha sønnen hos dem fordi hun mente at søsteren min prøvde å ta fra henne morsrollen.

Jeg kan på en måte forstå moren fordi min søster var så innmari inn i morsrollen. Hun kalte meg for stetante, foreldrene våre for stebesteforeldre...dro den rett og slett for langt.

I tillegg skrev hun dritt om moren på profilen sin på facebook, og baksnakket henne til oss andre i familien. Hun har lagt ut masse bilder av "stesønnen" på internett og kaller dem for sin lille familie. Prøvde å snakke med henne om det...men hun er helt blokkert.

Dette er kanskje litt ekstremt, men vet at min søster fremdeles har problemer med moren. Så det er nok viktig i starten å ikke være "for stemor" om du skjønner?

Er det eneste rådet jeg kan gi...

[Gjest Gjest_mamma_*]

Nå har jeg ikke erfaring verken med stebarn eller stemødre, men jeg tenker på en ting når det gjelder oppdragelse: Hvis jeg hadde blitt stemor tror jeg at jeg hadde forsøkt å sette mine grenser i stedet for å lage masse regler for barnet. For eksempel si: " Jeg liker at alle sitter rolig ved bordet", i stedet for " Man må sitte pent ved bordet". Eller i ditt eksempel med dårlig oppførsel mot andre barn kan du for eksempel si: " Jeg blir lei meg hvis noen er slem med meg, kanskje de andre barna blir det også?

Litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men Jesper Juul sier mye klokt om dette i den lille boken Her er jeg! Hvem er du?

Det jeg tenker på er at det kanskje er lurt ikke så mye å fokusere på direkte oppdragelse av barnet, men å fokusere på hvordan du vil at dere skal ha det hos dere.

[nessi]

Dette er kanskje litt ekstremt, men vet at min søster fremdeles har problemer med moren. Så det er nok viktig i starten å ikke være "for stemor" om du skjønner?

Er det eneste rådet jeg kan gi...

Dette er jeg veldig enig i. I begynnelsen var jeg veldig nøye med å forelle moren mye om hva vi gjorde og gjerne spørre henne om råd, selv om jeg mente min måte var bedre. Jeg prøvde så godt jeg kunne å vise at jeg var der for jenta, men var fullt klar over at hun hadde en mamma.

[Lille-Pia]

jeg takker for alle svar. det virker for meg som at ting blir bedre ettervært, er bare veldig trist å vite at det kan ta opptil flere år :gjeiper:

Jeg har ogsåfølt at det letteste kan være åpakke kofferten å reise,men har jo ikke lyst til å miste kjæresten min :rødme:

men, hvordan får man et godt forhold til moren til barnet når hun kun er fiendtlig motmeg fordi hun absolutt ikke er ferdig med min kjæreste?

Familien til min kjæreste snakker ofte om mammaen til barnet. er det noe jeg bare må finne meg i?

[Gjest regine ii]

Hvorfor må du ha et forhold til barnets mor? Hun ønsker naturlig nok å forholde seg til faren når det gjelder barnets ve og vel.

Du har selvsagt en rolle ifht. barnet, men ettersom den fortsatt er veldig ny, så bør du ligge lavt. Som også andre har skrevet - pass på at du ikke "overtar" og påtar deg en hel masse ansvar for barnet. Ungen har en far, som faktisk bør ha hovedansvaret når ungen er der.

Selv om DU mener at mor "burde" bli kjent med deg og ditt og datt, så kan du ikke endre på at hun ikke mener det. Og det trenger ikke å bety at hun "ikke er ferdig med kjæresten din"...... Det kan bare være at hun mener at det er far som er den hun trenger å forholde seg til, ikke deg. Hev deg over det, og ikke lag noen sak ut av det. Dersom forholdet deres varer, vil hun muligens endre seg. Men det gjør hun garantert ikke hvis hun føler at du SKAL leke lykkelige familie så fort som mulig.

Hvorfor skal ikke hans familie snakke om barnets mor? Mener du at det skal være forbud mot å nevne henne av hensyn til deg? Tror du at det er ok for barnet å oppleve at det er tabu og forbudt å snakke om mamma når ungen er hos dere og med fars familie?

Tror du må stikke fingeren i jorda og innse at mamman til barnet er viktig for barnet. Og det er viktig at ungen ikke settes i en "valg" posisjon, dvs. at h*n opplever at det ikke er lov å snakke om det ene eller andre her eller der. Det er nemlig ikke noe særlig for banret.

Du må faktisk og forholde deg til at dette er tidligere svigerdatter/søster til din kjærestes familie - og særlig fordi de har barn sammen, er det ikke unaturlig at hun nevnes.

Mitt inntrykk er at du er ung, og dere har flyttet sammen veldig fort med tanke på at han faktisk har ansvar for et barn. Dette er ingen enkel situasjon, og det finnes ingen "quick fixes". Å få slike familiekonstellasjoner til å fungere bra for de involverte tar rett og slett tid.

Å bli sammen med noen med barn er en utfordring, men jeg tror og at man kan gjøre det litt enklere for seg selv hvis man satser på kjæresterollen litt lenger enn det kan se ut som dere har gjort. Da går det an i mye større grad å være en hyggelig voksenperson, som ikke trenger å ta så mye ansvar og ei heller å involvere seg så voldsomt i barneoppdragelse etc. La ting ta litt tid, tro ikke at det blir "lykkelige familier" med en gang, og respekter både at kjæresten din har en fortid, og at hans x ikke nødvendigvis liker deg så godt.