Samboere som bruker alt for mye tid på PC'n

[LineGourmet]

Hva er normalen egentlig?

Samboeren min bruker nesten all sin ledige tid på pc'n. Jeg må mase og nesten tvinge han fra den. Jeg føler at han blir distansert og langt inn i en annen verden. Kontakten mellom oss blir helt fraværende. Ahh, jeg blir så frustrert! Nå har han også begynt på et online spill krever at han har avtaler med andre i spillet, og når han først er i gang så kan han ikke logge av osv. Spillet kommer i første rekke virker det som, men jeg, forholdet vårt og livet generelt bare blir glemt Han har ikke "lyst" til å gjøre noe annet... (tror jeg..)

Fysj, for en syting - men hva skal jeg gjøre?

[fabu]

snakk med han om hva du føler og hva som vil skje om det ikke blir redusert tid med data og mer tid med deg. prøv og spørr om dere skal gå på kino, bowle,gå tur, eller bare kos litt. se en film. om han aldri er interisert tror jeg kansje ikke det vil gå ¨så bra med dere.. da vil du nok få det kjedelig. han må forstå at det er fler og tenke på når man er i et forhold. når man ikke har de samme interessene. da må man ta hansyn.

[Murder]

Jeg anbefaler deg denne tråden: Når kjæresten er avhengig av pc spill

Der finner du mange i samme situasjon som deg

Endret 28. november 2009 av Murder

[Gjest Gjest]

Er selv en mann som spilte vanvittig mye i ungdomstiden. Jeg spilte sannsynligvis et snitt på 12+ timer om dagen, over flere år. I noen perioder var det sikkert nærmere 15-16. Jeg kom så langt som noen kan komme i slike spill. Hemmet meg helt sosialt også. Nå er jeg imidlertid ferdig med det livet og kan si med hånden på hjertet at jeg hater dataspill av alle slag. Har fått livet i gang igjen og gjør et poeng av å prate med alle jeg møter, trener masse, tok opp skolen igjen og skal nå inn på et av de vanskeligste studiene i landet og sitter nesten ikke ved pc'en lenger. Kanskje min erfaring vil gjøre det lettere for deg å forstå situasjonen, selv om den sikkert er noe annerledes.

Jeg begynte å spille fordi det var spennende og utfordrende, og jeg fikk stilt opp med mine ferdigheter opp mot andre sine. Etterhvert blir spillet som et slags prosjekt, og alt går ut på å forbedre karakteren din, noe som gjør deg mektigere i spillverdenen og gir status blant tusenvis eller millioner av andre som spiller. Dermed spiller du stadig mer og mer. Etterhvert som du kommer lengre inn viser det seg at du må bruke veldig mye tid for å være helt på toppen, fordi den type spill er designet som en tredemølle. Du løper og løper, og noen løper raskere og/eller oftere enn andre, men du kommer aldri fram. Uansett hvor mye man spiller, uansett hvilke mål man når, så vil det alltid være noe nytt å gjøre, alltid et nytt sverd eller en ny fiende å bekjempe, fordi spillet oppdateres av de som lager det med jevne mellomrom for å utvide det slik at spillerne alltid kan logge på og utrette noe.

Etterhvert som du når lengre vil du også måtte bli medlem av "klaner" eller "guilds" for å nå neste mål, og da er det relativt vanlig å faktisk være forpliktet til å spille 5 dager i uken fra 7 til 12 om kvelden, fordi da spiller hele klanen sammen for å oppnå større ting. I tillegg kommer forberedelser og små personlige mål for din karakter som det forventes at du når ved siden av klanaktiviteten. Med andre, for å virkelig kunne delta ser du på et minimum av 8 timer, 5 dager i uken, og mange vil gjerne skvise inn litt til + helgene for å nå flere mål. Og selv om du gjør dette og når målene er det altså slik at selskapet som lager spillet alltid slenger inn nye mål med nye sverd og hjelmer som får det utstyret du brukte hundrevis av timer på å samle inn ubrukelig over natten. Slik går det, rundt og rundt.

I tillegg kommer det sosiale. Hvis du er med i en sånn guild har du en fastsatt rolle på laget, og hvis du ikke møter opp svikter du alle. Det er vanlig å prate sammen daglig på ventrilo(alle prater med hverandre samtidig på mikrofon), og du blir gode venner med de andre gutta. Jeg hadde ingen samboer, men jeg hadde mange venner, og jeg mistet de aller fleste av dem på grunn av dette, så folk i spillet dekker på mange måter sosiale behov. Så du skjønner, i begynnelsen var det gøy, så ble det en slags avhengighet, og så gikk det fra å være en avhengighet til et valg jeg tok fordi det ikke var alternativer likevel. Til slutt synes man ikke spillet er spesielt gøy engang, men man spiller for å ikke svikte de andre og for ikke å miste vennene man har fått.

Så hvordan slutter man? Første skritt er å innse at spillet er meningsløst. Du lærer ingenting du kan ta med deg videre i livet. Man må også forstå den sannheten at spillet er enkelt, og at selv det å bekjempe den vanskeligste motstand kun dreier seg om å ha en gruppe med 25-50 nogenlunde oppegående mennesker som likevel er villige til å bruke all sin tid i spillet. Videre er det et viktig poeng at spillet aldri vil ta slutt. Det er som sagt designet som en evighetsvarende tredemølle slik at folk fortsetter å spille over lang tid. Dessuten må man ha et interessant alternativ i den virkelige verden. Noe nytt man kan brenne for. For meg ble det trening og studier, men dette er jo individuelt.

Vær spesielt oppmerksom på tre ting:

1. Du kan ikke tvinge han. Du kan stille et ultimatum, men til syvende og sist må han selv innse hvorfor spillet er bortkastet tid.

2. Det ER farlig. Det er sosialt og fysisk hemmende over tid, det er vanedannende og det kan vare i år etter år.

3. Spillingen hans VIL eskalere dersom den ikke har nådd maksimumet for det som er mulig å skvise inn i livet hans.

[LineGourmet]

Jeg anbefaler deg denne tråden: Når kjæresten er avhengig av pc spill

Der finner du mange i samme situasjon som deg

Takk for tipset

[LineGourmet]

Er selv en mann som spilte vanvittig mye i ungdomstiden. Jeg spilte sannsynligvis et snitt på 12+ timer om dagen, over flere år. I noen perioder var det sikkert nærmere 15-16. Jeg kom så langt som noen kan komme i slike spill. Hemmet meg helt sosialt også. Nå er jeg imidlertid ferdig med det livet og kan si med hånden på hjertet at jeg hater dataspill av alle slag. Har fått livet i gang igjen og gjør et poeng av å prate med alle jeg møter, trener masse, tok opp skolen igjen og skal nå inn på et av de vanskeligste studiene i landet og sitter nesten ikke ved pc'en lenger. Kanskje min erfaring vil gjøre det lettere for deg å forstå situasjonen, selv om den sikkert er noe annerledes.

Jeg begynte å spille fordi det var spennende og utfordrende, og jeg fikk stilt opp med mine ferdigheter opp mot andre sine. Etterhvert blir spillet som et slags prosjekt, og alt går ut på å forbedre karakteren din, noe som gjør deg mektigere i spillverdenen og gir status blant tusenvis eller millioner av andre som spiller. Dermed spiller du stadig mer og mer. Etterhvert som du kommer lengre inn viser det seg at du må bruke veldig mye tid for å være helt på toppen, fordi den type spill er designet som en tredemølle. Du løper og løper, og noen løper raskere og/eller oftere enn andre, men du kommer aldri fram. Uansett hvor mye man spiller, uansett hvilke mål man når, så vil det alltid være noe nytt å gjøre, alltid et nytt sverd eller en ny fiende å bekjempe, fordi spillet oppdateres av de som lager det med jevne mellomrom for å utvide det slik at spillerne alltid kan logge på og utrette noe.

Etterhvert som du når lengre vil du også måtte bli medlem av "klaner" eller "guilds" for å nå neste mål, og da er det relativt vanlig å faktisk være forpliktet til å spille 5 dager i uken fra 7 til 12 om kvelden, fordi da spiller hele klanen sammen for å oppnå større ting. I tillegg kommer forberedelser og små personlige mål for din karakter som det forventes at du når ved siden av klanaktiviteten. Med andre, for å virkelig kunne delta ser du på et minimum av 8 timer, 5 dager i uken, og mange vil gjerne skvise inn litt til + helgene for å nå flere mål. Og selv om du gjør dette og når målene er det altså slik at selskapet som lager spillet alltid slenger inn nye mål med nye sverd og hjelmer som får det utstyret du brukte hundrevis av timer på å samle inn ubrukelig over natten. Slik går det, rundt og rundt.

I tillegg kommer det sosiale. Hvis du er med i en sånn guild har du en fastsatt rolle på laget, og hvis du ikke møter opp svikter du alle. Det er vanlig å prate sammen daglig på ventrilo(alle prater med hverandre samtidig på mikrofon), og du blir gode venner med de andre gutta. Jeg hadde ingen samboer, men jeg hadde mange venner, og jeg mistet de aller fleste av dem på grunn av dette, så folk i spillet dekker på mange måter sosiale behov. Så du skjønner, i begynnelsen var det gøy, så ble det en slags avhengighet, og så gikk det fra å være en avhengighet til et valg jeg tok fordi det ikke var alternativer likevel. Til slutt synes man ikke spillet er spesielt gøy engang, men man spiller for å ikke svikte de andre og for ikke å miste vennene man har fått.

Så hvordan slutter man? Første skritt er å innse at spillet er meningsløst. Du lærer ingenting du kan ta med deg videre i livet. Man må også forstå den sannheten at spillet er enkelt, og at selv det å bekjempe den vanskeligste motstand kun dreier seg om å ha en gruppe med 25-50 nogenlunde oppegående mennesker som likevel er villige til å bruke all sin tid i spillet. Videre er det et viktig poeng at spillet aldri vil ta slutt. Det er som sagt designet som en evighetsvarende tredemølle slik at folk fortsetter å spille over lang tid. Dessuten må man ha et interessant alternativ i den virkelige verden. Noe nytt man kan brenne for. For meg ble det trening og studier, men dette er jo individuelt.

Vær spesielt oppmerksom på tre ting:

1. Du kan ikke tvinge han. Du kan stille et ultimatum, men til syvende og sist må han selv innse hvorfor spillet er bortkastet tid.

2. Det ER farlig. Det er sosialt og fysisk hemmende over tid, det er vanedannende og det kan vare i år etter år.

3. Spillingen hans VIL eskalere dersom den ikke har nådd maksimumet for det som er mulig å skvise inn i livet hans.

Takk for langt fint innblikk i de spillendes verden. Heldigvis er det ikke spilling 100 % av tiden - bare balansen som tipper over fra tid til annen

Og han har passert 40