Når kjæresten er avhengig av dataspill

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Denne tråden er ment kun for de som har/har hatt dette problemet, og vil ikke at dette skal bli en tråd om "slå opp med typen din-herregud at du gidder-han bryr seg ikke om deg". Dere som har kjærester om ikke er avhengig av dataspill er heldige, men det gir oss som har det så LITE når dere sier "hadde jeg aldri giddet, hadde kjæresten min vært sånn hadde jeg aldri vært sammen med han".... (Ja, jeg har faktisk lest en del tråder om dette her inne nå, og det slår ikke feil at det utarter seg til en tråd om at "dama er dum som syter og ikke lar kjæresten få frihet, og burde slå opp hvis hun har en sånn kjæreste" osv...helt greit at folk har meninger om det, og det skjønner jeg godt også. Men la nå denne tråden få brukes til de som trenger å snakke med noen i samme situasjon, er dere greie )

Enkelte ganger er det vanskelig, enkelte ganger blir man forbanna og enkelte ganger har man bare lyst til å snakke med likesinnede og høre om andre som har det likens. Så her er det lov å få ut aggresjon, komme med råd, fortelle solskinnshistorier, skryte av kjæresten, klage på kjæresten, eller bare fortelle hvordan dere har det i en sånn hverdag...

Jeg er som dere kanskje allerede har skjønt sammen med en som er avhengig. Det er et onlingspill, men heldigvis ikke noe han taper/bruker penger på. Jeg savner å ha noen å snakke med om det. Hannes familie er klar over at han spiller mye, men har ikke helt fått meg til å brette ut hvor alvorlig det er ennå for dem. Han jobber 100%, og spiller like mye som en 100% jobb (oppunder 40 timer i uka). Han kunne, satt på spissen, hatt 2 stk 100% jobber - og allikevel hatt like mye fritid og søvn som han har i dag. Det setter det hele i perspektiv, og man (jeg) skjønner hvor alvorlig mye han faktisk spiller. For han går jo selvsagt spillingen under "fritid", noe det forsåvidt er - men man har jo et stort avhengighetsproblem når man spiller like mye som man jobber

Dette går i rykk og napp. Noen uker er han helt nede i 15-20 timer også - men dere skjønner tegninga.....sant.

Jeg er nesten konstant en blanding av oppgitt og irritert, pga at så og si all tid går med til spillingen. og at han er umulig og snakke til (han mener jo ikke at han selv har noe problem, nekter å innrømme...reagerer med aggresjon når det gjelder noe med spillingen, men er aldri aggresiv ellers...virker mot sin hensikt å foreslå at han skal finne på noe annet..virker stressa for å komme seg hjem og spille...blir forsinka til det meste han/vi skal ut på..går timesvis uten mat...alle tegnene på avhengighet er der igrunn).

Ja.. er ikke så mye mer å si igrunn, Noen flere der ute? I større eller mindre grad? Som føler fustrasjonen ligge og bobble? Hiv den ut! Her!

[Gjest Gjest]

Kan vel si det så enkelt som at etter det nye CoD MW2 kom ut, så har jeg så vidt fått en melding om dagen av han, om jeg er heldig -.-

Og det har vært ute i 2 uker nå.

Vi bor litt langt unna hverandre, så får bare vært sammen i helgene, men de bruker han nå på å spille.

Jeg kunne jo dratt til han om jeg ville, men tror det hadde blitt veldig kjedelig for meg -.- Spesielt når jeg da hadde visst at han bare gledet seg til jeg skulle hjem så han kunne fortsatt å spille både natt og dag.

Døgnrytmen hans er jo i tillegg helt ødlagt nå. Legger seg kl 9 om mårran og står opp sånn i 6 tiden -.-

Gawd.

[Murder]

.

Endret 9. januar 2010 av Murder

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

....det føles ikke så godt når man ikke bor sammen med kjæresten og han ikke har tid til å sende mld nei, sikkert.... Jeg er samboer med min, så han "er jo der" sammen med meg hele tiden. Men det er bare fysisk.. mentalt er han i spillverdenen store deler av tiden. Bruker gjerne headset. Kjeeeempesosialt det..heh. Må jo bort til han hver gang jeg vil si han noe da, og da begrenser det seg til praktiske sp.mål. Går jo ikke ann å "koseprate" med en sånn en. Han bruker det ikke hele tiden da, men...ofte nok.

Murder: så bra at kjæresten din har fått en "wake-up call" da ja det er tydelig at de ikke tåler å høre noe negativt om spilllingen sin.. min kjære er så todelt. Han er kortsvart, snarsint og "oppgitt" om han må svare meg eller gjøre noe annet mens han holder på å spille. Når han ikke spiller er han som en annen person. Han koser med meg, viser at han er glad i meg, snakker med meg og er ALDRI (og da mener jeg aldri..!) irritert eller sur. Han har et vesen og en personlighet som jeg er helt imponert over, så fornuftig, behersket, snill og forståelsesfull. (Ingen som kunne tippet at han er avhengig av et slikt barnslig spill heller. Ingenting som skulle tilsi at han sitter på dataen og oppfører seg som en barnslig fjortiss på hjemmebane(!). Sikker på at sjefen og kolleger og bekjente hadde ledd høyt og trodd det var kødd. Det skal sies at han "skjemmes" litt av å spille tror jeg, for det virker som om han prøver å skjule det for venner i det virkelige liv og familie).

Jeg har enkelte ganger tatt til tårene, fordi jeg føler meg helt oversett. Går og inbiller meg at jeg er kjedelig eller at han ikke er glad i meg lengre eller at han er lei av meg - at det er derfor han bruker nesten all tiden på nett for å spille og chatte. Men det har han presisert at det er det IKKE.. Jeg har jo egentlig inntrykk av at jeg betyr masse for han, for det er ingenting annet som tilsier det motsatte (bortsett fra spillingen), men får det ikke helt til å rime med at han da skal bruke tiden sin på dette istedet for å være sammen med meg mer. Han begynner å nærme seg farlig nært de 30, og med så mange år på baken synes jeg at han snart skulle begynne å bry seg om andre ting.....

[peanut_juice]

Det kan hende kjæresten din bruker spill for å få ut aggeresjon og sinne, og at det er derfor han ikke er sur ellers.

Er hvertfall sånn det er med min kjæreste.

Han sitter å spiller så og si heletiden når han ikke er på jobb, eller når jeg er på besøk.

Det hender jo faktisk at jeg foreslår vi skal spille litt xbox sammen. På den måten får jeg være med han, og han får gjøre det han elsker med den han elsker. win win =)

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Det kan hende kjæresten din bruker spill for å få ut aggeresjon og sinne, og at det er derfor han ikke er sur ellers.

Er hvertfall sånn det er med min kjæreste.

Han sitter å spiller så og si heletiden når han ikke er på jobb, eller når jeg er på besøk.

Det hender jo faktisk at jeg foreslår vi skal spille litt xbox sammen. På den måten får jeg være med han, og han får gjøre det han elsker med den han elsker. win win =)

Det kunne vel kanskje virke sånn ja, men jeg tror faktisk egentlig ikke at det er grunnen altså.. Han er ikke aggresiv i "spillverdenen", om du skjønner - men han blir irritert om han blir avbrutt. Irritert hvis han må gjøre noen annet, som krever at han må logge av, sur om jeg bemerker antall timer han har spilt/prøver å snakke med ham om avhengigheten..og oppgitt/irritert om jeg stiller mange sp.mål eller prøver å føre en samtale med ham, mens han spiller. Han vil/må liksom ha fullt fokus på spillinga, også "kan han snakke senere", "vaske opp senere", "steke kjøttdeig senere", ETTER han er ferdig.. og da blir han furten om jeg påpeker spillinga og prioriteringa, mens han sitter der..

Fint at du har funnet en win win situasjon, som du er fornøyd med da Jeg kommer aldri til å begynne å spille det onlinespillet som han er hekta på, for å si det sånn. (Og tvspill har han jo uansett ikke tid til å spille, pga dataspillet sitt :gjeiper: )

[peanut_juice]

Det kunne vel kanskje virke sånn ja, men jeg tror faktisk egentlig ikke at det er grunnen altså.. Han er ikke aggresiv i "spillverdenen", om du skjønner - men han blir irritert om han blir avbrutt. Irritert hvis han må gjøre noen annet, som krever at han må logge av, sur om jeg bemerker antall timer han har spilt/prøver å snakke med ham om avhengigheten..og oppgitt/irritert om jeg stiller mange sp.mål eller prøver å føre en samtale med ham, mens han spiller. Han vil/må liksom ha fullt fokus på spillinga, også "kan han snakke senere", "vaske opp senere", "steke kjøttdeig senere", ETTER han er ferdig.. og da blir han furten om jeg påpeker spillinga og prioriteringa, mens han sitter der..

Fint at du har funnet en win win situasjon, som du er fornøyd med da Jeg kommer aldri til å begynne å spille det onlinespillet som han er hekta på, for å si det sånn. (Og tvspill har han jo uansett ikke tid til å spille, pga dataspillet sitt :gjeiper: )

Dataspill kommer nok jeg heller til å begynne med. Det syns jeg bare er å kaste bort tid.

Men ja, som du sier, kjæresten min blir heller ikke sånn synlig aggresiv når han spiller, men på en måte sier han at når han spiller får han utløp for frustrasjon osv. hvordan det aner jeg ikke.

Men jeg syns det er veldig synd han blir sånn når du prøver å snakke med han. Det syns jeg er litt barnslig av han. Det er jo trossalt ikke du som skal måtte stå for alt i husholdet.

[Gjest Gjest]

Vet ikke om det går under samme kategori. Men jeg er mann, ikke avhengig av dataspill, men spiller nok online (primært skytespill alla COD) 5-6 timer i uka. SOM REGEL når samboeren min er ute av huset. I blandt spiller jeg litt etter at hun har lagt seg også. Men det har for meg svært lite med at jeg er lei av henne, slik som noen her funderer over. Det handler mer om at vi gutter elsker dataspill! Punktum, så enkelt er det. Jeg er en oppegående fyr med en god jobb i helsevesnet, er kroppsbygger og generelt en sosial fyr. Men jeg trenger dataspillet mitt. Så dette er nok ikke noe bare "litt asosiale småtjukke gutter" driver med. Jeg er for øvrig i slutten av tyveårene, og de fleste jeg kjenner på min alder spiller litt data fra tid til annen, noen mer enn andre.

Problemet er nok ikke at han er lei av deg, siden han viser deg mye omtanke når han ikke spiller, men heller at han føler "for mye" glede ved å spille. 40 timer i uka høres for meg ut som et problem. 10 synes jeg høres helt ok ut. Man må vurdere. Gjør det ham glad, å spille, så flott. Er han avhengig, ikke fullt så flott. Det har nok imidlertid, som nevnt, svært lite med deg å gjøre.

[Murder]

Vet ikke om det går under samme kategori. Men jeg er mann, ikke avhengig av dataspill, men spiller nok online (primært skytespill alla COD) 5-6 timer i uka. SOM REGEL når samboeren min er ute av huset. I blandt spiller jeg litt etter at hun har lagt seg også. Men det har for meg svært lite med at jeg er lei av henne, slik som noen her funderer over. Det handler mer om at vi gutter elsker dataspill! Punktum, så enkelt er det. Jeg er en oppegående fyr med en god jobb i helsevesnet, er kroppsbygger og generelt en sosial fyr. Men jeg trenger dataspillet mitt. Så dette er nok ikke noe bare "litt asosiale småtjukke gutter" driver med. Jeg er for øvrig i slutten av tyveårene, og de fleste jeg kjenner på min alder spiller litt data fra tid til annen, noen mer enn andre.

Problemet er nok ikke at han er lei av deg, siden han viser deg mye omtanke når han ikke spiller, men heller at han føler "for mye" glede ved å spille. 40 timer i uka høres for meg ut som et problem. 10 synes jeg høres helt ok ut. Man må vurdere. Gjør det ham glad, å spille, så flott. Er han avhengig, ikke fullt så flott. Det har nok imidlertid, som nevnt, svært lite med deg å gjøre.

Men når man er i et forhold er man nødt til å tilpasse seg littegrann. Uansett hvor glad man er i å spille og hvor lite det har med dama og gjøre så går det ikke å kjøre egotrip over hele linja. Jeg er veldig glad i å lese bøker, når jeg har begynt å lese en god bok er ofte boka det eneste jeg tenker på og jeg kan godt sitte en hel kveld med nesa begravd i boka. Men jeg klarer jo å se at dette går utover forholdet mitt dersom jeg prioriterer boka høyere enn å prioritere kjæresten min. Det er dette mange mangler, rett og slett bevisstheten om at ens egne handlinger faktisk kan påvirke andre en en selv.

(håper ikke du tar dette som kritikk, det var ment som en generell kommentar til temaet like mye som en kommentar til innlegget ditt)

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Vet ikke om det går under samme kategori. Men jeg er mann, ikke avhengig av dataspill, men spiller nok online (primært skytespill alla COD) 5-6 timer i uka. SOM REGEL når samboeren min er ute av huset. I blandt spiller jeg litt etter at hun har lagt seg også. Men det har for meg svært lite med at jeg er lei av henne, slik som noen her funderer over. Det handler mer om at vi gutter elsker dataspill! Punktum, så enkelt er det. Jeg er en oppegående fyr med en god jobb i helsevesnet, er kroppsbygger og generelt en sosial fyr. Men jeg trenger dataspillet mitt. Så dette er nok ikke noe bare "litt asosiale småtjukke gutter" driver med. Jeg er for øvrig i slutten av tyveårene, og de fleste jeg kjenner på min alder spiller litt data fra tid til annen, noen mer enn andre.

Problemet er nok ikke at han er lei av deg, siden han viser deg mye omtanke når han ikke spiller, men heller at han føler "for mye" glede ved å spille. 40 timer i uka høres for meg ut som et problem. 10 synes jeg høres helt ok ut. Man må vurdere. Gjør det ham glad, å spille, så flott. Er han avhengig, ikke fullt så flott. Det har nok imidlertid, som nevnt, svært lite med deg å gjøre.

Takk for et saklig innlegg du, mann nei, jeg vet egentlig at det ikke er fordi at han er lei av meg - men så samtidig føler jeg/frykter det allikevel i perioder....vanskelig å forklare..han presiserer jo at det ikke er derfor, og jeg tror han. Men så skjønner jeg likevel ikke hvorfor han ikke vil bruke litt mer av tiden sin på meg, hvis han "snakker sant".. Men så vet jeg at han er avhengig, og da er det nok ikke enkelt for han å klare å styre hvor lenge han skal sitte, og da oppfattes han som noe annet enn det han mener å være... om noen tok den forklaringa :gjeiper: vi mennesker er jo eksperter til å klandre oss selv (spesielt oss jenter kanskje), så da blir det jo til at jeg tenker på at det er "min feil" (han er lei av meg) at han spiller så mye. SELV om jeg vet at dete er bare tullball og tenke. Men det var godt å høre nettopp det, fra en mann, som spiller selv takk takk!

5-6 timer i uka er overkommelig og fullt ut akseptert i mine øyne min samboer spiller vel 5-6 timer.. hver dag...pluss mye mer i helgene.

Men når man er i et forhold er man nødt til å tilpasse seg littegrann. Uansett hvor glad man er i å spille og hvor lite det har med dama og gjøre så går det ikke å kjøre egotrip over hele linja. Jeg er veldig glad i å lese bøker, når jeg har begynt å lese en god bok er ofte boka det eneste jeg tenker på og jeg kan godt sitte en hel kveld med nesa begravd i boka. Men jeg klarer jo å se at dette går utover forholdet mitt dersom jeg prioriterer boka høyere enn å prioritere kjæresten min. Det er dette mange mangler, rett og slett bevisstheten om at ens egne handlinger faktisk kan påvirke andre en en selv.

(håper ikke du tar dette som kritikk, det var ment som en generell kommentar til temaet like mye som en kommentar til innlegget ditt)

det er akkurat det jeg og mener og tenker også.. selv om jeg også har ting som jeg liker å holde på med, så graver jeg meg ikke ned og holder på med det hele tiden - jeg seeeer at jeg har en samboer og skjønner at jeg må bruke tiden min på han. Men igjen....denne avhengigheten.. han er jo ikke en egoistisk person ellers. Han vier meg oppmerksomhet når han ikke spiller og hvis vi er på ferie f.eks (uten at dataen er der!) er han en helt anner person. Han tenker ofte på meg før seg selv, i stort sett alle situasjoner, spør hva jeg vil osv... men egoismen råder når han spiller jeg får liksom ikke hans vanlige "jeg" til å stemme med hvordan han er når han spiller. Til vanlig er han samvittighetsfull, høflig og hjelpsom, men når han spiller oppfører han seg som en barnslig fjortiss som blir irritert på mamma'n sin jeg ser ikke noen annen forklaring enn at det er avhengigheten til spillet som "stjeler all fornuft og hjerne" så lenge han sitter der

[Gjest Gjest_hufsa_*]

Dataspill kommer nok jeg heller til å begynne med. Det syns jeg bare er å kaste bort tid.

Men ja, som du sier, kjæresten min blir heller ikke sånn synlig aggresiv når han spiller, men på en måte sier han at når han spiller får han utløp for frustrasjon osv. hvordan det aner jeg ikke.

Men jeg syns det er veldig synd han blir sånn når du prøver å snakke med han. Det syns jeg er litt barnslig av han. Det er jo trossalt ikke du som skal måtte stå for alt i husholdet.

Det er ikke bare LITT barnslig heller, spør du meg.. jeg mener middag, praktiske ting i huset, samboer, familie, venner og generelt alt i det virkelige liv og hverdag bør komme først, OGSÅ kan han evt sette seg ned å spille litt hvis det er tid til overs. Å skulle utsette ting på samme måte som en på 13år ville gjort, når han er så gammel blir rett og slett for dumt.... men igjen..han klarer ikke å se det selv når han sitter der?! utrolig, men sant.

[Quirky]

Hvis jeg forteller dere at samboeren min nettopp måtte legge på midt i en viktig samtale fordi noen ville ha ham med i et "raid", at han er president i en "guild", og spiller omtrent like mange timer i døgnet som han jobber, er det vel åpenbart at han er blant de seriøst spilleavhengige-og dette er et stort problem for meg.

Jeg blir konsekvent nedprioritert foran hans andre store kjærlighet, online-spillet Anarchy Online. Han setter seg ned og spiller når han kommer hjem fra jobb i fire-tiden om natten, spiller til han sovner foran pc-en langt utpå morgenen, og står ofte ikke opp igjen før i seks-tiden om ettermiddagen-da har han en time på seg før han må dra på jobb. Gjett hva han bruker den timen til? Det skal ikke mer enn minimale mattekunnskaper til å regne ut at det da ikke er tid til overs for unødvendigheter som å tilbringe kvalitetstid med kjæresten sin- eller husarbeid, handling av mat-slikt jeg har hørt noen menn faktisk greier å presse inn i timeplanen.

Det sårer meg veldig at han finner online-spillet sitt så mye mer underholdende og stimulerende enn samvær med meg, og jeg føler meg så patetisk når jeg omtrent må tigge meg til litt oppmerksomhet fra ham. I går kveld greide jeg å overtale ham til å se en film sammen med meg, men etter kort tid merket jeg at han begynte å bli rastløs, og 20 minutter senere hadde han åpenbare abstinenssymptomer, som en heroinmisrbruker som lengter etter et skudd. Under 45 minutter inn i filmen var han tilbake foran pc-en, bare for å "ordne noen ting", det skulle ikke ta lang tid-vel,det gjorde det.

Jeg skulle ønske at samboeren min var avhengig av noe som var fordelaktig for min del- som sex eller kokain. :D

Men seriøst- om han spilte noen timer om dagen hadde jeg ikke hatt noe problem med det, det er sunt å ha hobbyer. Men vi snakker om seks-sju timer om dagen, kanskje 10-12 om han har fri fra jobb. Det er defintivt ikke sunt. Og han har holdt på sånn i over fem år, bortsett fra perioden da vi var nyforelsket, skal han ikke bli lei av det spillet snart? Når han var singel var det destruktivt, men det gikk i det minste bare utover ham selv- nå er han etablert, med en samboer som har behov for å tilbringe tid med kjæresten sin...

Endret 23. november 2009 av Quirky

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Hvis jeg forteller dere at samboeren min nettopp måtte legge på midt i en viktig samtale fordi noen ville ha ham med i et "raid", at han er president i en "guild", og spiller omtrent like mange timer i døgnet som han jobber, er det vel åpenbart at han er blant de seriøst spilleavhengige-og dette er et stort problem for meg.

Jeg blir konsekvent nedprioritert foran hans andre store kjærlighet, online-spillet Anarchy Online. Han setter seg ned og spiller når han kommer hjem fra jobb i fire-tiden om natten, spiller til han sovner foran pc-en langt utpå morgenen, og står ofte ikke opp igjen før i seks-tiden om ettermiddagen-da har han en time på seg før han må dra på jobb. Gjett hva han bruker den timen til? Det skal ikke mer enn minimale mattekunnskaper til å regne ut at det da ikke er tid til overs for unødvendigheter som å tilbringe kvalitetstid med kjæresten sin- eller husarbeid, handling av mat-slikt jeg har hørt noen menn faktisk greier å presse inn i timeplanen.

Det sårer meg veldig at han finner online-spillet sitt så mye mer underholdende og stimulerende enn samvær med meg, og jeg føler meg så patetisk når jeg omtrent må tigge meg til litt oppmerksomhet fra ham. I går kveld greide jeg å overtale ham til å se en film sammen med meg, men etter kort tid merket jeg at han begynte å bli rastløs, og 20 minutter senere hadde han åpenbare abstinenssymptomer, som en heroinmisrbruker som lengter etter et skudd. Under 45 minutter inn i filmen var han tilbake foran pc-en, bare for å "ordne noen ting", det skulle ikke ta lang tid-vel,det gjorde det.

Jeg skulle ønske at samboeren min var avhengig av noe som var fordelaktig for min del- som sex eller kokain. :D

Men seriøst- om han spilte noen timer om dagen hadde jeg ikke hatt noe problem med det, det er sunt å ha hobbyer. Men vi snakker om seks-sju timer om dagen, kanskje 10-12 om han har fri fra jobb. Det er defintivt ikke sunt. Og han har holdt på sånn i over fem år, bortsett fra perioden da vi var nyforelsket, skal han ikke bli lei av det spillet snart? Når han var singel var det destruktivt, men det gikk i det minste bare utover ham selv- nå er han etablert, med en samboer som har behov for å tilbringe tid med kjæresten sin...

Ja her kjenner jeg igjen skremmende mange likheter...og kjenner igjen følelsene du sitter med. Huff, får bare lyst til å gi deg en føler-med-deg-klem jeg

For å dra et par eksempler på hvor ille det kan være her til tider:

Middag:

Jeg lager middag. Samboer spiller.. Jeg dekker på bordet og sier "værsegod, nå er det mat!". Jeg setter meg og venter. Venter kanskje 10 min (det er lenge å sitte å vente). Jeg begynner å spise før maten blir kald, han reiser seg etterhvert og kommer å setter seg. Glefser i seg en bitteliten porsjon og traver tilbake til dataen som står pålogga fortsatt. Jeg spør "skal du ikke ha mer enn det der?". Han svarer "mjo..senere". Han må bare spille, for han er jo midt oppe i noe seff.. Spiller et kvarter og kommer tilbake til bordet. Spiser litt av maten, løper tilbake til pc'n og sjekker. Jeg sier "jeg synes du virker veldig utakknemlig når du holder på sånn..", for jeg blir jo oppriktig lei meg over at han ikke KLARER å sitte 30 min og spise med sin samboer. Han sier ingenting, men kommer tilbake og spiser.. Vi snakker som normalt. Han spiser opp, sier "takk for mat, det var godt", rydder tallerkenen sin og går rett bort og fortsetter å spille.. Det er da virkelig ikke normal oppførsel av en voksen mann, mener jeg. Man forventer litt mer av en som er snart 30. Iallefall at han klarer å sitte på rumpa si og spise ferdig middagen sin, og ikke løpe fram og tilbake mellom middagsbord og pc...

Butikkrunde:

Vi kommer hjem fra jobb begge ca kl 3. Jeg foreslår at vi skal dra på butikken, fordi vi ikke har noe middag og mangler det meste i kjøleskapet ellers til helgen. Han er enig. Vi skal på butikken. Han har allerede satt seg ned forran pc. Jeg står klar og lurer på om han kommer. "Ja..etterpå. Vent litt". Jeg venter. Jeg tenker at, ja nå ska jeg virkelig vente og se.. Holder tolmodigheten til klokka blir 19.00. Da er jeg dødssulten, lei av å vente og bestemmer meg for å ta handlerunden selv. Jeg drar på butikken, handler inn til helga (4 bæreposer), kommer hjem. Da jeg kommer inn sier han "dro du??". "ja, jeg dro..du kom jo aldri, jeg venta 4 timer på at du skulle komme". Han sier "du må da ikke være så stressa, jeg sa jo jeg skulle bli med å hjelpe deg" mens han reiser seg og hjelper meg med bæreposene og legger alle varene på plass. Så går han og setter seg for å spille. Igjen....

Han sover om natta, heldigvis. Legger seg somregel likt med meg. Men han spiller fra han kommer hjem fra jobb og til sent på kveld. ofte til han skal legge seg. Han er på jobb t igjen, kommer hjem i 3-tiden, og setter seg til å spille det første han gjør.. I helgene spiller han fra han står opp om morgenen. Og enkelte ganger kan han sitte i senga og spille på laptopen til klokka er 2-3 før han står opp.

[Gjest LonelyAngel]

Henger meg også på her jeg!

Kjæresten min igjennom 4 år er spilleavhengig. Mener jeg i alle fall. (døm selv.)

Jeg er bare med han i helgene, da vi har skole og bor i hver vår by.

I ukedagene sitter han å spiller omtrent heletiden. Han sitter i alle fall forran den pcen så ofte som mulig. Han er flink å går på trening tir og tor, men ellers er det bare spilling det går i.

Han spiller bla. Killing Floor, Wc3, og Wow.

Når jeg er med han i helgene begrenser han seg, men jeg merker fort at så fort jeg ikke sier noe når han nermer seg pcen, så setter han seg ned og rolig begynner å spille. Nesten som han lister seg.

Skal si at han er flink til å gå utdav dersom jeg blir skuffet eller sint ( men dette skulle da bare mangle).

Kjæresten min mener selvføligelig at han ikke er avhengig. Og han skylder på at det er så lite å drive med ellers enn å sitte å spille.

Det som er så dumt er at kjæresten min sitter ofte til langt på natt, selv om han har skole dagen derpå. Og da ender det ofte at han skulker.

[Gjest Iah]

Kan jeg få spørre hva det er dere får ut av disse forholdene?

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Kan jeg få spørre hva det er dere får ut av disse forholdene?

Nei, egentlig ikke det er ikke det som er temaet her, og hvis du leste første inlegget mitt, så ville jeg ikke at dette skulle bli en tråd om slike spørsmål. Og hvorfor vi gidder å være sammen med han eller hvorvidt det er verdt å være sammen med kjæresten eller ikke, pga dette osv.. Er så uendelig mange andre tråder som sklir ut pga dette. Håper du forstår vi trenger en tråd nå, der vi får slippe å forklare oss hvorfor vi er sammen med de, synes jeg

[Quirky]

Kan jeg få spørre hva det er dere får ut av disse forholdene?

Vel, når vi får vår partners oppmerksomhet i fem minutter en skjelden gang, får vi den ekstatiske lykkefølelsen du får når du spiser en sjokolade etter å ha vært på¨streng diett i tre uker.

Ikke still oss slike spørsmål, da tvinger du oss til å se hvor dysfunksjonelle forholdene våre er, og for noen idioter vi er som ikke bare pakker sakene våre og stikker. Problemet er at vi faktisk elsker disse dustene.

Endret 23. november 2009 av Quirky

[Gjest XXena]

Vel, når vi får vår partners oppmerksomhet i fem minutter en skjelden gang, får vi den ekstatiske lykkefølelsen du får når du spiser en sjokolade etter å ha vært på¨streng diett i tre uker.

Ikke still oss slike spørsmål, da tvinger du oss til å se hvor dysfunksjonelle forholdene våre er, og for noen idioter vi er som ikke bare pakker sakene våre og stikker. Problemet er at vi faktisk elsker disse dustene.

Har dere et håp om at ting kommer til å forandre seg?

Uansett, jeg vil egentlig bare tipse om en reportasje som jeg kom over i forrige månedes Cosmopolitan. Den handlet om ei jente som var sammen med en som utviklet seg til å bli spilleavhengig. Der stod det mange tips fra eksperter til hvordan man kan presentere problemet ovenfor partner, sider med informasjon til pårørende etc.

Hvis dere har mulighet, ville jeg prøvd å få tak i det bladet. Jeg kjøpte det til en venninne som har en type som er avhengig av onlinespill. Dessverre koster dette penger, så det går ikke bare utover tiden de har sammen, men også økonomien.

[Gjest Gjest_Hufsa_*]

Klart har man et håp om at det skal forandre seg.

Jeg vil bare si en gang for alle:

at et menneske kan ha masse positive verdier, fordi om det er avhengig av, i dette tilfelle, dataspill. Disse verdiene gjør at vi elsker menne våre, og det overskygger den ene negative. Det er ikke mulig for utenforstående å skjønne hvordan dette faktisk er, tror jeg. Derfor er det så liten vits i å drive å forklare hvorfor man er sammen med de, til tross for at de er avhengige av dataspill og bruker så liten tid på annet. Jeg elsker min kjære over alt på jord. Men jeg er ikke blind. Jeg ser problemet hans. Og det handler ikke om dumsnillhet fra min side - selv om jeg er innstilt på å hjelpe fyren på rett kjør igjen, istedet for å tenke på meg sjæl å pakke og stikke. Det handler for meg om å tenke litt lengre enn nesa, og tenke konsekvenser. Jeg har kjent han omtrent halve livet, og vet hvordan han er som ikke-avhengig, han har også masse andre verdier det er verdt å kjempe for. Var det svar nok til dere som lurer? Jeg forventer ikke at dere skal skjønne det, dere som ikke er i situasjonen. Men det er nå bare sånn det er.. Det handler om så mye mye mer enn dataspill. Et dataspill er i seg selv ikke verdt å få ødelegge et forhold heller igrunn.

[Gjest Iah]

Vel, jeg har selv vært "avhengig" av onlinespill. Jeg spilte hver ledige time, i et drøyt år. Det vil si, hver dag etter jobb til langt utover natten og hele helgen. Mens dette sto på mistet jeg kontakten med venner og familie, fordi jeg følte at jeg ikke hadde tid til å treffe dem. Jeg hadde samboer på denne tiden også, og jeg trenger vel ikke si at forholdet gitt for lut og kaldt vann.

Så hvorfor spilte jeg? Jeg var generelt lite fornøyd med livet mitt. Mislikte jobben min, mange av vennene mine flyttet langt vekk og jeg var heller ikke særlig lykkelig i forholdet mitt. Spillet ble en virkelighetsflukt, det var en verden jeg behersket som jeg følte meg vellykket i. Da jeg etter flere måneder i denne tåken skjønte jeg at jeg måtte ta grep om livet mitt før jeg hadde kastet bort enda mer tid. Jeg kuttet drastisk ned på spillingen og startet med studier. Etter en stund gjorde jeg det slutt med samboeren min også.

I dag er jeg i et nytt forhold, og jeg spiller enda. Men kjæresten min er viktigere og jeg prioriterer kvalitetstid med han fremfor spill.

Nå sier ikke jeg at kjærestene deres er som meg, men helt ærlig, hvis man er fornøyd i forholdet og med livet sitt generelt spiller man ikke 40 timer i uken. Det sier seg selv.

My two cents.

Edit: Nå sier jeg ikke at det er forholdet som nødvendigvis er problemet for deres bedre halvdeler, men at det er et eller annet underliggende problem synes jeg er ganske opplagt.

Endret 23. november 2009 av Iah