Vet du hva dine barn gjør nå?

[Gjest Coolaid]

Trodde ikke at noe kunne overraske meg, men der tok jeg feil. Er vant til litt av hvert, men det blir stadig værre. Trodde det var grenser på hvordan barn/ungdom kan oppfører seg på, men det er det visst ikke. Har i den siste tiden observert hvordan barn fra 10 års alderen og oppover, presser hverandre for materielle ting, ekstrem ordbruk og voldelig og agresiv adferd. Har sett at unge gutter behandler jevnaldrende jenter som søppel.

Lure derfor på hvor de har det fra, og hvor foreldrene er. Mener selv at foreldre har hovedansvaret for at det blir folk av ungene. Vi bor i et stort borettslag og syns det er usannsynlig mange uforskammende unger her. Alle disse ungene er jo noens barn. Er foreldre så naive at de bare tror godt om ungene sine?

Jeg høres sikkert ut som en sjokkert pensjonist på 70 år, men det er jeg ikke altså. Jeg er 27 og det skal litt til for å sjokkere meg. Men utviklingen i dag går bare en vei, og detner ikke positiv. Så spørsmålet mitt blir om du har kontroll på dine unger når de er ute.

[*Lavendel*]

Jeg har så små barn ennå at de har jeg full kontroll på, men jeg gruer meg til de blir tenåringer. Det er uaktuellt for meg å ha barn som er frekke, stikker av hjemmefra, behandler andre som dritt, mobber, er store i kjeften osv. Det SKAL jeg ha bukt med får noen slipper ut av huset her....!

Jeg er sjokkert, rystet og mildt sagt skremt over utviklingen i samfunnet vårt. Og....jeg har et meget godt eksempel på en mor som sa "det er så bra at mine barn er så rolige og ikke drikker og farter rundt".....helt til sønnen kom hjem med kutt som måtte syes (ramlet i fylla), stjælte bilen til naboen (i fylla), kræsjet bilen (i fylla), havnet i fyllearresten.....

...det ble fort stopp på skrytinga..... :-?

[Rapitap]

"Mine svever rundt i en paralell galaxe og er klar til å komme til jorden når jeg og min mann gjør: Velkommen til oss."

[Gjest Malena]

Ja, akkurat nå ligger de og sover :blunke:

Forstår hva du mener. Det er viktig å vite mest mulig om hva ungene bedriver med i fritiden. Vi som foreldre må for all del ikke gå i fellen og tro at våre barn aldri gjør noe gale - for det gjør de.

Hvis ungene kommer hjem med noe du aldri har sett før så for all del spør hvor de har fått det fra. Ikke bare godta det første og beste svaret du får, men spør mer. Spør hvem de er sammen med og sjekk dette litt opp selv. Ha for all del dialog med foreldrene til kameratene - sjekk med disse foreldrene når ungene spør om å få ligge over her og der. Det er helt vanlig - så og si alle foreldrene til mine barns kamerater ringer meg når en av dem skal ligger over her - for meg viser det at de bryr seg.

Noe annet som er viktig er å se etter endringer i de unges adferd. Hvis de plutselig forandrer sin personlighet, skoleresultatene går nedover, så følg enda bedre med dem. Hvis man merker endringer i de unges adferd så er det viktig å finne ut hva dette skylles så raskt som mulig. Da bør man få en dialog med skolen for å høre hvem de holder seg sammen med der osv ... Har man mistanke om at vår sønn eller datter misbruker narkotika så krev av hun/han blir med til legen for event. urinprøve. Hør med sakkyndige på området hvilket tegn du skal se etter. Sørg for at hun/han får en samtale med lege/helsesøster for å all informasjon om eventuelle skadevirkninger ved dette misbruket.

Ikke vær naiv - vit hvor mye penger, sigaretter og alkohol du har i huset og sjekk ofte om noe forsvinner. Hvis noe forsvinner - vær først skråsikker - deretter konfronterer du han/hun om det du har funnet ut.

Hvis han/hun i tillegg til å endre adferd også har endret vennekrets - sjekk ut denne nye vennekretsen. Du kan få mye informasjon fra skolen - hvis det viser seg at det er den nye vennekretsen som er skyld i endringer/problemer/misbruk, så anbefal han/hun om å gjenoppta kontakten med sine gamle venner.

Dette er noen råd jeg gir fra erfaringer jeg har hatt fra egne unger. Heldigvis så klarte vi å gripe tak i problemet såpass tidlig at det var forholdsvis lett å få vedkommende tilbake til "normalen" - men noe av det aller viktigste er å hele tiden ha et åpent forhold hjemme og ikke minst at man følger med på hva ungene våre foretar seg. Ikke sluk rått alt de sier - men still for all del spørsmålstegn.

[*Lavendel*]

:enig_animasjon:

..og i denne sammenheng betyr den "Enig"

[Gjest Madam Felle]

MIn ene sønn ser på tegnefil akkurat nå, og han andre er på rommet sammen med 2 kamerater.

Hvorfor barn blir som de blir kan diskuteres, men mye ligger faktisk i genene. Min mellomste sønn er en egoist ut i fingerspissenen, og det går ikke en dag uten at jeg prøver å snakke med han om akkurat dette. Han er veldig lik faren sin, men det som merkelig er at han ikke har noen innflytelse fra faren i det hele tatt og har aldri hatt det heller. Og derfor har jeg konkludert at det må ligge i genene. Noen blir si og så, og uansett hvor mye foreldrene snakker med dem, går det inn det ene øret og ut det andre. Banning og slike ting har jeg heldigvis fått av dem alle sammen, for det er noe jeg ikke aksepterer, de får 5 kr i bot hver gang de banner. det får han også for egoistiske handlinger, men der har jeg enda ikke klart å nå frem. uansett tror jeg det blir mennesker av dem også, og mener at alt kan en ikke skylle på foreldrene. en kan ikke vokte barna sine 24 t i døgnet heller, og er det en i nabolaget som har lært ett eller annet ord skal du se på effen at resten av nabolaget kan det før dagen er over. Noen barn er tøffe nok til å fortelle til foreldrene hva de har lært, mens andre ikke lar foreldrene merke noen i det hele tatt. dette viser at barn kan ha forskjellige personligheter ute med vennene sine og sammen med foreldrene, og det er helt vanlig.

En kan som foreldre bare håpe at en klarer å nå frem til barna på best mulig måte, og at de blir noen lunde "normale" mennesker når de blir voksne.

[chimp]

13-åringen er for øyeblikket sammen m venninnene. Hun har vært på audition idag.....teatergal som hun er, så nå venter vi i spenning på om og hva slags rolle hun blir tildelt.

Man får de ungene man fortjener, ja! Ingen tvil om hvor hovedansvaret for drittsekk-oppførsel ligger....Egentlig kanskje ikke så rart, m tanke på at d jo befinner seg rimelig mange mennesker m mildt sagt sære holdninger rundt omkring! Mange voksne klager på alt og alle hele tiden, og forventer d meste rett opp i henda på seg. Er man uhøflig, negativ, nedlatende og snakker nedsettende om andre i ungenes nærvær, (og d er jo en kjennsgjerning at mange mennesker snakker dritt om andre til ENHVER tid) blir d jo sånn ungene oppfatter verden, ikke sant! Denne typen ser ofte på mye vold på TV, og i tillegg demonstrerer de kanskje at materielle ting er veldig viktige, da har man jammen lagt lista.....

Ungene blir jo til enhver tid et produkt av foreldrene, og overfører samme holdninger til sine unger igjen. En ond sirkel!

Hvis man snur på d, kan man jo si at noen absolutt ikke fortjener å ha unger!

Åja, spørsmålet ditt ja.....Mener absolutt å ha kontroll på henne. Får tilbakemeldinger om at hun oppfører seg høflig og pent borte, og jeg ser også hvordan hun fungerer sammen m jevnaldrende. Hun er en veldig sosial person som lett får venner, og har vært så heldig å få gå i en klasse som har fungert 100% på alle måter, m h t lærere, samspillet mellom elevene og samarbeidet m foreldrene. Vi er alle lei oss for at klassen ble splittet opp nå når hun begynte på ungdomsskolen, men d var nok ingen bønn!

[Gjest Malena]

Selvsagt har foreldrene påvirkningskraft, chimp, men jeg tror du skyter langt over mål når du sier at man "får de ungene man fortjener." Mener du virkelig at om ungene kommer "ut og kjører" så er det foreldrenes feil? Da tror jeg du undervurderer veldig sterkt den sterke påvirkningen som oppvekstmiljø og venner har på unge mennesker. Min erfaring er ivhertfall at venners påvirkning teller mye mer enn foreldrenes.

[Gjest Madam Felle]

Selvsagt har foreldrene påvirkningskraft' date=' chimp, men jeg tror du skyter langt over mål når du sier at man "får de ungene man fortjener." Mener du virkelig at om ungene kommer "ut og kjører" så er det foreldrenes feil? Da tror jeg du undervurderer veldig sterkt den sterke påvirkningen som oppvekstmiljø og venner har på unge mennesker. Min erfaring er ivhertfall at venners påvirkning teller mye mer enn foreldrenes.[/quote']

APPLAUS for den

[chimp]

Nei, selvfølgelig kan ungene komme ut og kjøre uten at d direkte er foreldrenes feil, men jeg tror sjangsen er mye mindre m omsorgsfulle og ansvarlige foreldre som har 'kontroll' på hva ungene driver m, og som har lagt en god oppvekst til grunn.

[Gjest Anonymous]

Mine håpefulle står nå på egne bein, og jeg har hatt flaks.

Klart foreldre kan legge et godt grunnlag for hvordan unger utvikler seg, og jo mer åpenhet og respekt det er i heimen, jo større er sjansene for at det skal gå bra.

Men jeg var ikke så naiv i de tidlige ungdomsårene deres at jeg trodde jeg hadde kontroll over dem da de var utenfor min rekkevidde. Vi ha jo selvsagt regler - komme hjem-tider, lekser først, si i fra hvor du er og hvem du er sammen med osv.

Desverre er ikke undom utstyrt med mulighet for fjernkontroll, så jeg måtte bare stole på at når de sa at de var her eller der, så var de det (tok selvsagt noen sjekk-turer innimellom). Kunne selvfølgelig ringe dem, men med mobil - de kunne lurt meg hvis de ville.

Og noen ganger lurte de meg, og innstramming ble resultatet.

Så jeg hadde flaks. grunnlaget vi la, var solid nok, så selv om de prøvde ut grenser og protesterte på sine måter, holdt de seg innenfor en akseptabel ramme.

Og det er det jeg tror det handler om - rammer, og at ungdommen møter rammer. Det er forferdelig lett å flytte rammene, og mange voksne abdiserer som rammesettere når ungene når ten-årene - og det er lite lurt.

Jeg var vel også heldig som hadde et nærmiljø der man snakket sammen - de voksne, slik at ungdommen møtte noen av de samme rammene flere steder.

Så det nytter å henge med og gjøre et forsøk på å følge med, i hvertfall så langt det er mulig, og håpe på litt flaks i tillegg.

[Gjest Poirot]

Nei' date=' selvfølgelig kan ungene komme ut og kjøre uten at d direkte er foreldrenes feil, men jeg tror sjangsen er mye mindre m omsorgsfulle og ansvarlige foreldre som har 'kontroll' på hva ungene driver m, og som har lagt en god oppvekst til grunn.[/quote']

Helt klart.

Har selv en bror ikke alle foreldre ønsker å ha som sitt barn, og må si mine foreldre har STÅTT PÅ for harde livet i 19 år nå. Men tenk hvor ille han kunne blitt om de ikke var resurssterke?

[Gjest Coolaid]

Mine håpefulle står nå på egne bein' date=' og jeg har hatt flaks. quote'] Ikke så sikker på at det var bare flaks.Virker som om du har kjørt løpet ut og tatt ansvar. All respekt til deg for det!

Tror at det aller viktigste foreldre kan gi til ungen sine er en solid koffert med lærdom om respekt for seg selv og andre. Det grunnlaget man legger ned i oppveksten er noe som man aldri får sjans til å rette opp senere. Vi foreldre har bare en mulighet, derfor er det så viktig at vi ikke driter oss ut.

[Montezuma]

Ja, nå sover englene mine!

Foreløpig er ikke barna våre større enn at vi har full snøring. Men vi er veldig klar over at dette ikke er noen selvfølge når de vokser opp.

Som et forebyggende tiltak har vi valgt å flytte til et rolig sted med veldig godt nærmiljø. Her er det lite trøbbel, og det meste er ganske synlig. Dette skyldes ikke minst at de fleste foreldrene rundt her er veldig engasjerte og involverte i barnas hverdag. Vi har lagt vekt på å få god kontakt og kommunikasjon med både naboer, andre foreldre og skolen helt i fra vi kom hit. Sammen med vårt eget engasjement, bagasje fra egen oppvekst og (forhåpentlig) sunne fornuft, håper vi at vi vil klare å lose barna våre på rett vei. Men vi er smertelig klar over at også vi kan komme til å mislykkes, uansett gode intensjoner.

Men da er kanskje noe av jobben gjort, når vi som foreldre er åpne for at vi kan gjøre feil, og at våre barn ikke er noe mere engler enn andres?

[Gjest Tabby]

og mener at alt kan en ikke skylle på foreldrene. en kan ikke vokte barna sine 24 t i døgnet heller' date='[/quote']

Der er jeg litt uenig med deg. Joda, jeg ser jo at det er praktisk sett helt umulig å følge ungene med øynene hele døgnet, men det er jo faktisk det ansvaret man har når man får barn. Synes det blir for lett å si at skolen skal ta tak i ting og tang, når alt kommer til alt er det foreldrene det står på.

Som Malena sa, man må følge opp. Vi bor på et lite sted i utkanten av en by og allerede nå begrenser vi hvem 5 og 6 åringen får leke med. Det er noen unger i lenger ned i gata som banner og driver med hærverk på forretningsbygg rett i nærheten av huset og vi snakker til dem når vi ser det. Kommer også til å holde foreldrene informert om dette for jeg vil ikke ha noe slikt hos meg. Jeg mener at man kan få gjort mye ved å legge det viktige grunnlaget tidlig i barnas liv. Jeg velger å være mye sammen med barna mens de er små og har allerede hva noen vil velge å kalle strenge grenser, men det er mest på høflighet og ærlighet og å kunne svare for seg det går på.

Det skal mye til for at jeg ikke vet hvor ungene mine er, og slik kommer det til å være til de er minst 9-10 år, da kanskje de kan være hjemme alene mens jeg drar og handler mat. Alene for flere timer skjer ikke før nærmere tenårene. Jeg har heller masse mas her med venner på besøk enn å sende ungene rundt hele området her.

[Gjest Madam Felle]

Det var vel ikke direkte snakk om små barn her heller da, eller har jeg missforstått helt? Som du selv sier så vil du la dem være alene når de blir en 9-10 år gammel, og det var som jeg selv skrev en kan ikke holde øye med barna sine 24t i døgnet, men da var det ikke snakk om små barn som helst bør ha tilsyn av voksne hele tiden.

Skolen har faktisk et ansvar de også selv om det er foreldrene som har hovedansvaret. Hvordan skulle det vært om ikke skolen prøvde å følge opp det ansvaret du har lagt grunnlag for? De begynner på skolen i dag når de er 6 år gammel, og om skolen da ikke har noe ansvar, men foreldrene, da må jo foreldrene slutte åa rbeide da, og følge barna til skolen hver dag, og være der sammen med dem for å forsikre seg om at de ikke leker med den og den, og ikke gjør si og så. Barna er på skolen mange timer hver dag, og selvfølgelig skal skolen da ha ansvaret for barna når de er på skolen. Som foreldre har vi ansvaret for dem ellers, og det er vårt ansvar og se til at de blir "normale" samfunnsborgere, men det er ikke alltid like lett når venner påvirker i hytt og pine. Enkelte barn viser ikke for voksne hvordan de egentlig er, mens andre gjør det, hva er egentlig best og verst?

Jeg må si at jeg stoler mer på et barn som er seg selv uansett hvem som er tilstede, fremfor et barn som er høflig og grei når det er voksne til stede, men som viser seg å være et troll når de voksne snur ryggen til, og tro meg det finnes mange av dem også.

Uansett hvordan vi vender og vrir på det så har selvfølgelig foreldrene hovedansvaret, men skole, barnehage og skolefritidsordning har også et ansvar når barna er der.

[Gjest Tabby]

Joda skolen har ansvar for at ungene skal være trygge når ungene er der, men oppdragelsen og det å følge opp ungene skal foreldrene stå for.

Og er en unge oppsnasig når jeg er tilstede så ser ikke jeg det som noe positivt, ei heller om de driver med hærverk, bare fordi de da er seg selv. Unger kan være høflige selv om det ikke er voksne i nærheten uten at det hemmer leken deres.

Jeg snakker heller ikke bare om småbarn her. Jeg synes at tenåringer skal få ansvar for seg selv gradvis ettersom de vokser til og viser seg ansvarlige for seg selv. Og foreldrene kan ikke bare tro at alt er greit. Ting må tas tak i med en gang man får mistanke. Jeg tror altfor mange i dag får ansvar for seg selv for tidlig i livet uten at foreldrene følger ordentlig opp. Hvis foreldrene er litt godtroende så er det veldig lett å lure dem ved å si at man er hos en venninne/venn som er akseptert av de voksne og dra på fest eller ha hjemme alenefest uten at det er tillatt.