Stefamilie..

[Gjest -mor-]

Jeg har nettopp innvolvert en ny mannn i mitt liv, har en datter fra før, som er delt mellom meg og far.

Hvor involvert skal "stefar" være i barnet? Hva når vi får egne barn?

Jeg har tatt dette veldig rolig, men nå er det på et "særiøst" nivå, og vi skal flytte sammen osv.. hva kan jeg kreve av han i iforhold til min egen datter?

Hun er 1,5 år og meget "liten".. hun er allerede knyttet til han..

[Gjest Gjest_hei_*]

men nå er det på et "særiøst" nivå, og vi skal flytte sammen osv.. hva kan jeg kreve av han i iforhold til min egen datter?

Hun er 1,5 år og meget "liten".. hun er allerede knyttet til han..

Du kan ikke kreve noe av han. Det er ditt barn, ikke hans barn. Det du kan ønske er at han skal være ett positvt forbilde. Du kan ikke kreve han skal forandre seg, tenker dårlige vaner osv. Om dere får felles barn blir det litt annerledes, da blir dere en familie og en enhet. . Nå er det du og ditt barn og han er BARE din kjæreste uten retter og plikter.

Han kan være grei og si han kan passe ditt barn om du skal noe, han kan være grei og lage mat til dere og han kan være grei og kjøpe julegaver. Dette er noe han må ønske å gjøre selv.

Det er meget stor sperre for en barnløs mann og innlede ett forhold til noen med barn. Det er det mange grunner til. Det er å akseptere at dere får mye mindre tid "alene" enn vanlige par. Mannen må akseptere at exn din alltid vil være til stedet i ditt liv, mannen må akseptere å alltid komme i bakerste rekke iforhold til barnet osv osv.

Jeg har samboer med barn og det går bra så klager ikke. Jeg måtte bare bli ganske gammel for å kunne akseptere alle faktorene ved ett slikt forhold. Det er derfor det skurret utrolig mye når du spørr hva du kan kreve. Er du og din nye man glad nok ihverandre går det bra. Ta bare ett skritt om gangen og ikke forvennt at du har funnet en ny "pappa" til barnet. Du har funnet en kjæreste, værken mer eller mindre.

Lykke til

[Gjest Gjestesen]

Du kan ikke kreve noe av han. Det er ditt barn, ikke hans barn. Det du kan ønske er at han skal være ett positvt forbilde. Du kan ikke kreve han skal forandre seg, tenker dårlige vaner osv. Om dere får felles barn blir det litt annerledes, da blir dere en familie og en enhet. . Nå er det du og ditt barn og han er BARE din kjæreste uten retter og plikter.

Han kan være grei og si han kan passe ditt barn om du skal noe, han kan være grei og lage mat til dere og han kan være grei og kjøpe julegaver. Dette er noe han må ønske å gjøre selv.

Det er meget stor sperre for en barnløs mann og innlede ett forhold til noen med barn. Det er det mange grunner til. Det er å akseptere at dere får mye mindre tid "alene" enn vanlige par. Mannen må akseptere at exn din alltid vil være til stedet i ditt liv, mannen må akseptere å alltid komme i bakerste rekke iforhold til barnet osv osv.

Jeg har samboer med barn og det går bra så klager ikke. Jeg måtte bare bli ganske gammel for å kunne akseptere alle faktorene ved ett slikt forhold. Det er derfor det skurret utrolig mye når du spørr hva du kan kreve. Er du og din nye man glad nok ihverandre går det bra. Ta bare ett skritt om gangen og ikke forvennt at du har funnet en ny "pappa" til barnet. Du har funnet en kjæreste, værken mer eller mindre.

Lykke til

Du virker fremdeles veldig ung.

[Gjest hei (igjen)]

Du virker fremdeles veldig ung.

Det var også en voksen og moden måte å si ting på.

Poenget mitt kan også formuleres så enkelt som at spørsmålet til TS var:

"Hvordan er det meningen forhold mellom stefar og barn skal være"

Svaret fra mitt ståsted som stefar er.

-meningen er at stefar kun skal være enda en positiv voksenperson i barnes liv

Det blir for dumt og feil om stefar skal dytte sine verdier på barnet og være oppdrager. Det blir også for dumt om mor vil og krever at stefar skal oppføre seg som en "vanlig" far.

[Gjest salma]

Det blir for dumt og feil om stefar skal dytte sine verdier på barnet og være oppdrager. Det blir også for dumt om mor vil og krever at stefar skal oppføre seg som en "vanlig" far.

Mener du.

Hos oss er stefars verdier likestilt med mors, han er oppdrager på lik linje med mor og oppfører seg som en "vanlig" far. Det er sjelden noe problem fordi vi deler de fleste verdier, og det vi ikke er enige om diskuterer vi til vi finner kompromisser begge kan leve med.

Nå har vi fått fellesbarn i tillegg, men slik var det før også.

Poenget mitt er at dette er noe bare dere selv kan finne løsningen på. Det fins sikkert like mange løsninger som familier.

Kan du ikke bare spørre mannen hva han tenker om saken? Vi diskuterte tidlig saken og ble enige om å la ting utvikle seg naturlig. Og det naturlige for oss ble etter hvert det jeg har skissert ovenfor.

[Gjest Gjester]

Virker ganske latterlig å si at man ikke kan forvente at mors nye samboer tar sin del av middagslagingen eller skal kjøpe julegaver.

En voksen mann som er trygg på seg selv vil ikke føle seg truet av å kjøpe julegaver til barnet han bor med, lage middag til familien sin (for husk; det er familien din det er snakk om) eller på andre måter se til at hverdagskabalen går opp.

Alt sånt grubleri må for lengst være parkert når man flytter sammen. Punkt slut.

Javisst vil barnet alltid ha sin egen far/mor, men det utelukker ikke litt sunn fornuft.

[Gjest hei(igjen)]

Virker ganske latterlig å si at man ikke kan forvente at mors nye samboer tar sin del av middagslagingen eller skal kjøpe julegaver.

En voksen mann som er trygg på seg selv vil ikke føle seg truet av å kjøpe julegaver til barnet han bor med, lage middag til familien sin (for husk; det er familien din det er snakk om) eller på andre måter se til at hverdagskabalen går opp.

Alt sånt grubleri må for lengst være parkert når man flytter sammen. Punkt slut.

Javisst vil barnet alltid ha sin egen far/mor, men det utelukker ikke litt sunn fornuft.

Enig med alt over, men TS spurte rett ut hva hun kan kreve. Hun kan rett å slett ikke kreve noe. Steforeldre har ingen rettigheter og dermed heller ingen plikter ovenfor barnet.

En steforelder bør også blande seg minst mulig i oppdragelse. Det bør være bioforeldre sin jobb og ingen annens. Det er også naturlig at to som bor sammen har like verdier, men som steforelder blir det helt feil å dytte sitt verdisyn på barnet.

Dele husarbeid er en selfølge i 2009 og julegaver kjøper man for å være snill. Mitt poeng er at det ikke er noen plikt.

En stefamilie vil alltid være annerledes enn en vanlig familie og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Å late som noe annet er naivt.

[Gjest Supermimz]

Enig med alt over, men TS spurte rett ut hva hun kan kreve. Hun kan rett å slett ikke kreve noe. Steforeldre har ingen rettigheter og dermed heller ingen plikter ovenfor barnet.

En steforelder bør også blande seg minst mulig i oppdragelse. Det bør være bioforeldre sin jobb og ingen annens. Det er også naturlig at to som bor sammen har like verdier, men som steforelder blir det helt feil å dytte sitt verdisyn på barnet.

Dele husarbeid er en selfølge i 2009 og julegaver kjøper man for å være snill. Mitt poeng er at det ikke er noen plikt.

En stefamilie vil alltid være annerledes enn en vanlig familie og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Å late som noe annet er naivt.

Jeg ser dine poeng her, men blir det naturlig om stefar skal stadig stille seg nøytral? For jenta på 1 så blir jo han en fars-skikkelse, og om han skal stadig ekskludere seg fra alt som har med oppdragelse av jenta, så blir vel hjemmet kansje noe uharmonisk for barnet? Spesielt når de får barn sammen etterhvert. Hvordan skal da en liten jente på kansje to tre år oppleve at TS's sambo opptrer mere som en far for det nye barnet, enn for henne?

[Gjest regine ii]

Ting tar tid! og ting går seg til, men forventninger bør dere snakke om!

Jeg tror ikke at du, ts, skal forvente at din kjæreste fra dag en skal være "far" i dagliglivet til ungen. Jeg er enig med "hei" som sier at du ikke kan kreve av han at han tar ansvar for ungen. Samtidig: hvis dere skal leve sammen over tid, evt. også få egne barn, så blir det selvsagt absurd at han ikke skal ha noe å gjøre med ditt barn.

Mitt barn var mye større enn ditt da jeg og min kjæreste flytta sammen. Jeg forventa ingenting av kjæresten min, men ser jo at ting utvikler seg etterhvert, både i fht. oppdragerrolle og annet. Noe har vi snakket om, mens annet bare utvikler seg og blir sånn.

Hos oss har det fungert bra, men jeg har vært veldig forsiktig med å forvente at min kjæreste skal ha mye ansvar for mitt barn. Det er mitt barn og ergo mitt ansvar, og det må jeg ta. Det hindrer ikke at jeg spør hvis jeg trenger hjelp. Som regel er det heller ikke noe problem, men jeg forventer altså ikke at han (kjæresten) uansett skal stille opp.

[Gjest salma]

Enig med alt over, men TS spurte rett ut hva hun kan kreve. Hun kan rett å slett ikke kreve noe. Steforeldre har ingen rettigheter og dermed heller ingen plikter ovenfor barnet.

Dersom mor og stefar avtaler at stefar skal ha plikter, så har han plikter overfor barnet.

En steforelder bør også blande seg minst mulig i oppdragelse. Det bør være bioforeldre sin jobb og ingen annens. Det er også naturlig at to som bor sammen har like verdier, men som steforelder blir det helt feil å dytte sitt verdisyn på barnet.

Igjen - hvis biologiske foreldre er komfortable med at stefar fremmer sine verdier overfor barnet og aktivt deltar i oppdragelsen, så er det uproblematisk at han gjør nettopp dette. Om du som utenforstående ser på dette som forkastelig så lever jeg godt med det, kjenner jeg.

Dele husarbeid er en selfølge i 2009 og julegaver kjøper man for å være snill. Mitt poeng er at det ikke er noen plikt.

Hadde mannen min forskjellsbehandlet mitt særkullsbarn og vårt fellesbarn ved bare å ta ansvar for gaver ol til det ene barnet, hadde han blitt kastet på hodet ut uansett hvilket av barna som ble favorisert.

En stefamilie vil alltid være annerledes enn en vanlig familie og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Å late som noe annet er naivt.

Det beste ut av det? Vi er en helt vanlig familie og har det kjempefint, og behøver ikke å late som noe som helst

[Phaedra]

Salma oppsummerte det jeg tenker veldig bra, og jeg vil si at min familie også er en helt vanlig familie (etter dagens normer) og har det kjempefint, selv om vi er noen flere medlemmer enn "kjernefamilien"

Rent bortsett fra det så er jeg enig i at TS ikke kan "kreve" noe av kjæresten, men det utelukker ikke at de kan sette seg ned og snakke om forventninger på forhånd. Forholdet mellom mine stebarn og meg har utviklet seg veldig siden jeg ble kjent med dem, og innflytelsen jeg har over deres liv (gjennom oppdragelse, plikter, verdisyn, autoritet osv.) er mye større i dag enn den var da vi først ble "seriøse". Vi tok ting som det falt seg naturlig, med mye kommunikasjon mellom meg og far, og hvor jeg og barna i stor grad har testet ut grensene til hverandre. Det tok mange år før vi fikk etablerte roller i familien som føltes naturlige for oss alle

Det viktigste er som sagt å vite hva partneren forventer, og ikke minst hva man selv forventer. Jeg fikk meg en overraskelse fordi jeg ikke egentlig hadde tenkt igjennom det siste godt nok, noe som førte til et par kriser i starten

Endret 24. november 2009 av Phaedra

[Gjest Stebarn]

Du kan ikke kreve noe av han. Det er ditt barn, ikke hans barn. Det du kan ønske er at han skal være ett positvt forbilde. Du kan ikke kreve han skal forandre seg, tenker dårlige vaner osv. Om dere får felles barn blir det litt annerledes, da blir dere en familie og en enhet. . Nå er det du og ditt barn og han er BARE din kjæreste uten retter og plikter.

Han kan være grei og si han kan passe ditt barn om du skal noe, han kan være grei og lage mat til dere og han kan være grei og kjøpe julegaver. Dette er noe han må ønske å gjøre selv.

Det er meget stor sperre for en barnløs mann og innlede ett forhold til noen med barn. Det er det mange grunner til. Det er å akseptere at dere får mye mindre tid "alene" enn vanlige par. Mannen må akseptere at exn din alltid vil være til stedet i ditt liv, mannen må akseptere å alltid komme i bakerste rekke iforhold til barnet osv osv.

Jeg har samboer med barn og det går bra så klager ikke. Jeg måtte bare bli ganske gammel for å kunne akseptere alle faktorene ved ett slikt forhold. Det er derfor det skurret utrolig mye når du spørr hva du kan kreve. Er du og din nye man glad nok ihverandre går det bra. Ta bare ett skritt om gangen og ikke forvennt at du har funnet en ny "pappa" til barnet. Du har funnet en kjæreste, værken mer eller mindre.

Lykke til

Dette var nesten litt provoserende lesing. Selvfølgelig kan man ikke kreve at en stefar skal påta seg noe farskap for barnet. Men - helt upåvirket kan han ikke forholde seg. Når en mann flytter sammen med en alenemor, velger han faktisk en pakkeløsning. Barnet er en naturlig del av mor, og han kan ikke velge å bare forholde seg til henne. Selvfølgelig kan ikke stefar leve livet som før og late som om barnet ikke eksisterer, han er faktisk tvunget til å ta hensyn.

[Gjest utenfra]

Jeg har nettopp innvolvert en ny mannn i mitt liv, har en datter fra før, som er delt mellom meg og far.

Hvor involvert skal "stefar" være i barnet? Hva når vi får egne barn?

Jeg har tatt dette veldig rolig, men nå er det på et "særiøst" nivå, og vi skal flytte sammen osv.. hva kan jeg kreve av han i iforhold til min egen datter?

Hun er 1,5 år og meget "liten".. hun er allerede knyttet til han..

Jeg mener du må gå i deg selv og spørre deg hva som gjør at du spør fremmede mennesker på et forum dette spørsmålet. Dette er en sak mellom dere to.

Jeg dater en mann med barn, vi er ikke samboere.

Som mor har du myndighet til å sette rammene for hans rolle, dvs et tak og en bunn for hvor mye "foreldremyndighet" du tillater at han har, og hvor lite engasjement du krever før du etterlyser mer eller evt bryter forholdet. Innenfor disse rammene kan du veilede og bidra til å gjøre kontakten mellom de to positiv så de får bygget sin egen relasjon, men det er opptil ham å finne et nivå som ligger naturlig for ham. Setter du rammer han ikke kan være enig i, er det opptil ham å eventuelt trekke seg ut av forholdet.

Det finnes ingen fasit eller stillingsbeskrivelse som du kan henvise til hvis du ikke er fornøyd med hans innsats. Dere må avklare hverandres forventninger og prøve å komme hverandre i møte.

Hvis jeg var deg ville jeg forvente at han:

- aktivt går inn for å ha en egen relasjon til barnet, ha noe alenetid med henne, og forsøke å bli glad i henne.

- er villig til å avlaste med omsorgsoppgaver innimellom, men på linje med det man ellers gjør hverandre av tjenester i et forhold. Jeg ville ikke forvente at han tar samme ansvar som meg.

- at barnet får positiv respons når hun oppsøker ham, slik at hun føler seg velkommen og trygg i kontakten. Blir barnet mer kontaktsøkende enn han har overskudd til, må jeg som mor avlede barnet så han får den tiden han trenger for seg selv, i den alderen barnet er litt lite til å forstå nei.

- gjør seg egne tanker rundt oppdragelse og verdier, og bidrar med sine meninger, men at han samtidig aksepterer at hans meninger vektes, men ikke overstyrer min overbevisning, da det er min plikt som mor å ikke vanne ut mitt eget grunnleggende ansvar for barnet.

- at han forholder seg nøytralt og proft overfor barnefar ved behov.

- at han gjør sitt for at barnet hvis det kommer søsken, føler seg som fullverdig medlem av familien, også overfor stefar.

- at han dersom det blir et samlivsbrudd på et senere tidspunkt, vil bidra til å gjøre overgangen skånsom for barnet.

[Gjest Gjester]

En steforelder bør også blande seg minst mulig i oppdragelse. Det bør være bioforeldre sin jobb og ingen annens. Det er også naturlig at to som bor sammen har like verdier, men som steforelder blir det helt feil å dytte sitt verdisyn på barnet.

Jeg er uenig - igjen. Det blir uholdbart for en steforelder hvis den ikke skal få lov til å ta del i barneoppdragelsen. Når to voksne deler et hjem må de lage sine kjøreregler for hva som gjelder i sitt hjem.

En steforeldre må på litt sikt inn og delta på lik linje som biologisk mor/far i stor grad. For meg virker alt annet lite hensiktsmessig for alle parter.

[einna]

Som kjæresten min en gang sa: Velger du å bli sammen med noen som har en unge, velger du "hele pakka"

Selvfølgelig skal du ikke forvente at han skal bli ny far for barnet ditt (spesielt ikke om faren stiller opp), men at han skal engasjere seg i barnets liv, og stille opp i rimelig grad er vel naturlig. Hva som er rimelig kan dere jo diskutere.. De fleste vil vel være en familie, uansett om alle ikke er biologisk knyttet sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg er uenig - igjen. Det blir uholdbart for en steforelder hvis den ikke skal få lov til å ta del i barneoppdragelsen. Når to voksne deler et hjem må de lage sine kjøreregler for hva som gjelder i sitt hjem.

En steforeldre må på litt sikt inn og delta på lik linje som biologisk mor/far i stor grad. For meg virker alt annet lite hensiktsmessig for alle parter.

Å lage kjøreregler for oppførsel i et felles hjem er en selvfølge, men det er kun en liten del av hva det er å oppdra et barn til de verdier en ønsker.

[Gjest Gjest]

Som kjæresten min en gang sa: Velger du å bli sammen med noen som har en unge, velger du "hele pakka"

Selvfølgelig skal du ikke forvente at han skal bli ny far for barnet ditt (spesielt ikke om faren stiller opp), men at han skal engasjere seg i barnets liv, og stille opp i rimelig grad er vel naturlig. Hva som er rimelig kan dere jo diskutere.. De fleste vil vel være en familie, uansett om alle ikke er biologisk knyttet sammen.

All den tid det ikke er slik at barna og foreldrene slipper til steforelderen på likenivå, skulle det bare mangle at steforelderen også setter grenser for sin egen involvering. Steforelderen er ikke en person som skal stå på pinne når det er noe som skal gjøres, og holde munn når det er noe som skal bestemmes, selv om mange i biofamilien later til å lide av den villfarelsen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er usunt for barnet dersom steforeldre skal være skyggefigurer som bare vaker i bakgrunnen. Selvsagt er det foreldrene som tar viktige avgjørelser og er hovedoppdragere, men steforeldre er i de fleste tilfeller også en viktig voksenperson i barnets liv. Det er derfor naturlig at en steforelder til en viss grad tar del i barnets oppdragelse.

Jeg er selv stemor, og det stemmer at på papiret har jeg ingen plikter overfor stebarnet. Men i hverdagen er det like naturlig at jeg lager middag som at far gjør det. Eller at jeg hjelper med lekser, vasker klær, er med på aktiviteter osv. Det er en plikt jeg har påtatt meg selv, fordi jeg er glad i både far og stebarnet, vi er en familie selv om vi ikke er kjernefamilien.

Er man ikke villig til å ta på seg ansvar for stebarnet så tror jeg samlivet vil bli vanskelig i lengda. Men noen ting er jo likevel annerledes for foreldre enn for steforeldre.

F.eks. kan jeg fritt avtale å treffe venninner på kafé og ta det som en selvfølge at samboeren min er hjemme med sønnen sin. Det er ikke like selvfølgelig andre veien. Ikke misforstå, jeg er gjerne hjemme med stesønnen så far kan gjøre andre ting, men far må spørre meg først om det er greit. Det ligger en slags forventning om at jeg skal svare ja på slikt, og det gjør jeg også. Men jeg har muligheten til å si nei, mens far ikke har mulighet til å nekte meg å gå ut når han må være hjemme med sønnen.

Som en (eller flere) her har nevnt: Det er opp til den enkelte stefamilie å selv legge rammene for sitt forhold til hverandr. Men jeg tror absolutt det er uklokt å legge opp til at steforeldre skal ha et distansert forhold til stebarna.

[Gjest salma]

All den tid det ikke er slik at barna og foreldrene slipper til steforelderen på likenivå, skulle det bare mangle at steforelderen også setter grenser for sin egen involvering. Steforelderen er ikke en person som skal stå på pinne når det er noe som skal gjøres, og holde munn når det er noe som skal bestemmes, selv om mange i biofamilien later til å lide av den villfarelsen.

Mange i "biofamilien" mener også at stefar kan stille på lik linje med de øvrige familiemedlemmer, både i form av plikter og rettigheter.

Her i huset har stefar for eksempel møtt på foreldresamtaler på skolen i stedet for mor.

Hvordan folk greier å leve med et A-lag og et B-lag i familien, er for meg ubegripelig.

Endret 24. november 2009 av salma

[Gjest Gjest]

Mange i "biofamilien" mener også at stefar kan stille på lik linje med de øvrige familiemedlemmer, både i form av plikter og rettigheter.

Her i huset har stefar for eksempel møtt på foreldresamtaler på skolen i stedet for mor.

Hvordan folk greier å leve med et A-lag og et B-lag i familien, er for meg ubegripelig.

Men det er et skinn-likenivå. Den dagen det måtte komme et samlivsbrudd, er stefar ikke noen som har 50% betydning lenger. Det er få familier hvor en steforelder virkelig er like inkludert. Og vel relativt få hvor det er en utstrakt kontakt mellom barn og steforelder etter et samlivsbrudd. Steforelderen er valgfritt tilbehør.

Jeg vil ikke få samme legitimitet som barnets mor har, når det gjelder deres barn. Jeg har legitimitet som partner, og det er der jeg baserer mitt engasjement i familien. Som fars partner. Ikke i en morsrolle.