Begynner i samtaleterapi hos psykiater

[Gjest Gjest]

Jeg skal begynne i samtalebehandling hos psykiater, det var kun mulig på dagtid, det tar 15 min hver vei å komme seg dit, og selve timen varer en hel klokketime, dvs 1,5 time en gang i uka i mange måneder. Hva skal jeg si til sjefen? Har ikke lyst å si det som det er, men har vel ikke noe valg? Jeg må vel gå noe ned i stillingsandel eller foreslå at jeg jobber 1,5 timer ekstra en av de andre ukedagene?

[Gjest Gjest]

Du kan bare si til arbeidsgiver at du trenger oppfølging av lege en tid fremover og at du kommer til å være borte fra jobb så og så mange timer hver uke.

Så vidt jeg vet har ikke arbeidsgiver rett til å vite noen diagnose eller hva slags lege/behandling du går til. Jeg har gått til terapi i over et år nå, og varslet kun om at jeg kom til å være borte noen timer pr. uke.

Det finnes psykologer og psykiatere som driver behandling på ettermiddag/kveldstid også (og som har avtale om refusjon), så hvis det blir for stor belastning å være borte så mye fra jobb, kan du undersøke dette alternativet.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du kan bare si til arbeidsgiver at du trenger oppfølging av lege en tid fremover og at du kommer til å være borte fra jobb så og så mange timer hver uke.

Men hva sier man til de man jobber sammen med? det er jo litt tabu....????

[leirbål]

Men hva sier man til de man jobber sammen med? det er jo litt tabu....????

Hvorfor si noe? Du kan jo bare si at du må ordne noe privat, og at det er avtalt med deg og sjefen deres. De har jo ikke krav på å vite noe om ditt privatliv.

[Gjest en utbrent en]

Dette sier jo litt om dine og de flestes holdninger til psykisk syke, desverre. Vi stempler dem/vi blir stemplet... Selv om det er ganske vanlig er det lite åpenhet og forståelse for problemstillingne.

Mitt råd; diskuter med din psykiater. Og deretter si det som det er. Det enkle er ofte det beste. Du vinner på det på sikt.

[Gjest en utbrent en]

Er enig med at kolegaene ikke har noe med dette å gjøre. Men sjefen har det... Han er på din side og er interessert at du fungerer på jobb på lang sikt.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjest som skrev innlegg nr.2.

Nei, jeg har ikke informert mine kollegaer om at jeg går til behandling på DPS. De har ikke noe med å vite om jeg går til legen for depresjoner, underlivsproblemer eller hva det nå måtte være!

Om noen skulle ha den frekkheten å spørre, vil jeg svare "hvorfor spør du om det?" De fleste spør kun for at de er nysgjerrige, ikke for at de er genuint bekymra...

Forøvrig prøver jeg å få timene mine så sent på dagen at jeg slipper å dra på jobb etterpå. Blir veeeeldig sliten etter en time, det tar på å røske opp i gammelt gruff!

Et siste alternativ kan være å få f.eks. 30% sykemelding i en periode fremover. Du kan jo snakke med psykiateren om dette om han ikke nevner det selv.

[Gjest Gjest]

30% SM, det er jo alt for mye.

Må være bedre å jobbe inn den timen, eller gå ned til 90 - 95% stillingsandel hvis arb.giver godtar det.

[Gjest Gjest_wenche_*]

Jeg har litt problemer med å forstå enkelte som sliter psykisk. De mener at folk ikke forstår det, og at det er tabu. De vil gjerne ha det fram i lyset, men de nekter å stå fram selv.

Jeg mener det er best å fortelle at du sliter psykisk, du vil mest sannsynlig møte mye forståelse. Ikke alle kan forstå hva du sliter med, men de kan forstå at du sliter.

Det kan fort oppstå prat når en arbeidstaker blir borte flere ganger i løpet av en mnd. Hvorfor ikke være ærlig?

[Kara W]

Jeg har litt problemer med å forstå enkelte som sliter psykisk. De mener at folk ikke forstår det, og at det er tabu. De vil gjerne ha det fram i lyset, men de nekter å stå fram selv.

Jeg mener det er best å fortelle at du sliter psykisk, du vil mest sannsynlig møte mye forståelse. Ikke alle kan forstå hva du sliter med, men de kan forstå at du sliter.

Det kan fort oppstå prat når en arbeidstaker blir borte flere ganger i løpet av en mnd. Hvorfor ikke være ærlig?

Akkurat denne må jeg si meg enig i. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å slite med deprisjoner, angst eller hva enn det er som går til behandling for, men det blir neppe enklere og mindre tabu av å prøve å skjule det, eller å direkte lyve. Man trenger ikke å gå i detalje, men et enkelt "jeg sliter litt i hverdagen/med fortdien min og går til behandling for dette" vil nok bli møtt med forståelse heller enn med masse gravende spørsmål og sladder.

[frøken-ylle]

Enig med fler over.. Går selv i behandling og har en god opplevelse med å være ærlig om det. Det betyr absolutt ikke at du må gå i detaljer, men åpenhet skal forståelse.

[Lapetos]

Vær åpen og ærlig om det - jo mindre man snakker om det, jo mer tabu blir det. Jeg føler at psykiske lidelser er på lik linje med fysiske lidelser, og ikke burde være tabu i det hele tatt. Jeg har alltid vært åpen om hva jeg sliter med, og jeg har fått mye negativ "oppmerksomhet" for det, men jeg har også fått mye positivt utav det - blant annet at vennene mine forstår meg bedre, forstår hvorfor jeg reagerer sånn-og-sånn, oppfører meg sånn-og-sånn, osv.

Jo mer man snakker, jo mindre tabu blir det

[stortsettglad]

Verken sjefen eller kolleger har rett til å vite hva slags behandling man går til, eller hvilken sykdom man er sykemeldt for. Når det er sagt, så møter man nok likevel mest forståelse for situasjonen, om man er åpne og ærlige. Om du velger å fortelle det til sjefen, så må han/hun ha din tillatelse til å snakke med andre om det.

[Gjest Gjest]

30% SM, det er jo alt for mye.

Må være bedre å jobbe inn den timen, eller gå ned til 90 - 95% stillingsandel hvis arb.giver godtar det.

Hva er viktigst for deg: din helse eller jobben?

[kontorstol]

"Mine" ansatte er helt åpne mot meg om at de går til behandling hos psykiater eller psykolog. Vi krever ikke at de jobber det inn eller trekkes i lønn for denne timen de er borte. Jeg snakker selvfølgeligikke til andre om årsaken til at noen er borte.

[Inger88]

Jeg sliter selv psykisk, og synes det er viktig å være åpen om det i de tilfeller hvor det faller naturlig. Tror kanskje det kan være lurt at arbeidsgiver vet det, slik at ha ka ta hensyn til det. Men jeg trodde en hadde rett til å gå til lege/psykolog i arbeidsiden uten å få lønstrekk. Eller er jeg helt på viddene nå?

[Gjest Gjest]

Hva er viktigst for deg: din helse eller jobben?

begge deler, henger sammen .

[Gjest Gjest]

"Mine" ansatte er helt åpne mot meg om at de går til behandling hos psykiater eller psykolog. Vi krever ikke at de jobber det inn eller trekkes i lønn for denne timen de er borte. Jeg snakker selvfølgeligikke til andre om årsaken til at noen er borte.

1,5 time i uka tilsvarer en hel arb.dag i mnd, hvilken arb.giver gidder å betale for det?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hva er viktigst for deg: din helse eller jobben?

Man blir ikke 30% sykemeldt fordi man går til lege tilsvarende ca 4% fravær fra jobb. Det er ikke snakk om at man ikke skal ta vare på helsen sin. Hvis man er såpass dårlig at man ikke klarer å jobbe mer enn 70% så er det en ting, men hvis man fungerer greit så lenge man får tatt den ene legetimen i uken så er det da ingen grunn til at man skal ta ut/få sykemelding.

[kontorstol]

1,5 time i uka tilsvarer en hel arb.dag i mnd, hvilken arb.giver gidder å betale for det?

Det er ikke snakk om 1,5 time i uka for noen hos oss. Hvor skrev jeg noe om hyppigheten på disse timene?