Pappa er syk

[Araknofobia]

Kom over dette forumet i kveld, da jeg satt og surfa på nettet og prøvde å ikke plage nære og kjære med det jeg tenker på.

Skulle endelig ha en herlig kveld alene, mens samboeren er på julebord til i morgen, men istedet kommer alle triste tanker.

Pappa fikk blodpropp tidlig i sommer, så et slag til, før hjerneblødning nå i høst på grunn av medisinene. Føler at jeg har begynt å innfinne meg med at pappa ikke vil leve så lenge, for det har folk fortalt meg, men plutsealig en kveld drømte jeg om julaften uten pappa. Det satte tankene i sving igjen. Jeg er jo 24 og skal gifte meg til sommeren, men føler meg som en liten jente likevel.

Pappa var på middag her en kveld, og han er blitt veldig frisk igjen, men han er så tafatt og sliten, på en måte så føles det som om jeg har mistet pappaen min allerede. Pappa har alltid vært "supermann", han ordner alt: bil, hus... alle problemer. Plutselig er det jeg som må ta vare på ham. Mamma drar på jobb om kvelden (jobber turnus som sykepleier) og da inviterer gjerne jeg ham til oss. Og så er det mamma... hun sliter med at pappa surrer litt, og jeg syns det er så fælt at hun irriterer seg over pappa og blir oppgitt og lei seg. Hun har alltid vært så avhengig av ham, hvordan skal det bli med henne hvis han blir borte? Hun er 60 og pappa er 71.

Dette blir et langt innlegg, men har så mye jeg tenker på og vil ikke plage min kjære mer med alt jeg tenker på... Sikkert ingen som gidder å lese alt dette, men kanskje det hjelper å skrive det ned. Hva skal jeg gjøre?

Pappa har visst også en svulst på hjernen. Det oppdaget de etter det første slaget. Fikk visst vite det da, men det har jeg fortrengt. fremdeles virker det helt surrealistisk, mamma har ikke nevnt det igjen, men den ene søstera mi nevnte det i en bisetning en dag. Fikk helt sjokk, for jeg kunne ikke huske å ha hørt det før. Men tror ikke det skal gjøres noe med. Kanskje det ikke er farlig? Men hvordan kan en svulst i hjernen ikke være farlig? Orker ikke alle tankene... Kan noe få det til å stoppe?

[Periwinkle]

Jeg kan nok ikke hjelpe deg med å stoppe tankene men du kan jo lage den en slags dagbok her på KG så du får ut litt av følelsene dine ?

Jeg har vært i en lignende situasjon, bare fra andre siden. Faren til min kjæreste fikk kreft og han var en fyr som alltid var den som ordnet opp og alltid var den du kunne ringe til om man skulle bygge noe eller trengte hjelp med bil osv. Det gikk 7mnd fra han fikk diagnosen og til han døde - ikke at det behøver å skje med pappaen din

Min kjærestes mor hadde jo vært veldig avhengig av mannen sin - ikke en dårlig ting, også plutselig satt hun alene i et stort hus. For henne var dette tungt, det er fremdeles tungt og man vet på en måte ikke hvordan man skal hjelpe for at ting skal bli bedre eller om det er noe man kan gjøre. Men jeg tror at alle, eller de fleste finner en måte å gå videre på, reise seg på nytt, klare seg selv.

For moren til kjæresten min tror jeg nok det innerst inne var litt en lettelse at mannen til slutt slapp smertene, fordi det sleit på hele familien. Det er litt stygt å si det sånn, men når kroppen i over en uke egentlig har dødd, men på grunn av stahet og et stort ønske om å leve så holder man et bittelite tak i livet allikevel, så blir et en lettelse for alle rundt som nok starter sorgprosessen før vedkommende egentlig har dødd, fordi man vet så altfor godt at han vil dø.

Vet dette kanskje ble litt rotete, men nå som faren din virker frisk og rask så er det nok bedre å bare håpe på at alt blir bra, og heller kanskje hjelpe til litt ekstra slik at det ikke skal bli en stor belastning for mammen din

[Supramundane]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Sykdomshistorien er ikke den samme, men min far er også både syk og svak(ere). Jeg bor på en annen side av landet, og syns det er utrolig vanskelig. Det skjærer meg i hjertet å tenke på at noe kan skje mens jeg er her, og han er der.

Vi kan ikke råde over situasjonen de er i, men vi kan i alle fall prøve å gjøre noe med hvordan vi bruker tiden vi har med de. I tillegg kan det kanskje hjelpe å snakke med de som står deg nærest, jeg snakker mye med min samboer, og det hjelper.

[Gjest Gjest]

Finnes det noen Frivillighetssentral i kommunen der din far bor? Hvis det, så kanskje de har besøkstjeneste. Det innebærer at din far kan få besøk av et annet menneske for litt sosial avlasting, gå tur, gå på kino, prate osv. Da vil moren din kunne få litt avlasting, og faren din vil kunne få litt positiv input utenfra.

[Gjest Gjest_Mandarinpiken_*]

Hei Araknofobia! Veldig trist å høra om faren din.

Min far er også syk. Han har kreft (svulst i hjernen), og fikk diagnosen i desember ifjor.

Forstår godt det du sier om at det virker surrealistisk!

Legene sa ifjor at de trodde det ville gå ca 2 år. Når månedene gikk, virket det bare mer og mer fjernt. Han var jo sprek og frisk!

Opererte 2 ganger, stråling i 6 uker + cellegift etter cellegift.

Så plutselig nå har han blitt ekstremt dårlig, alt går så raskt!! Hjelp Da det virket urealistisk med 2 år ifjor siden han var i så god form lenge, er det omvendt nå.

Pappa er 55, jeg er 20. Kjenner meg utrolig godt igjen i det du sier om at du føler deg liten. Jeg kjenner meg som 12 år! Man blir så liten ,hjelpeløs og fortvilet! Pappa har også alltid vært en Supermann! (er ikke de fleste fedre det?)Utrolig sprek og har alltid sett veldig ung ut, nesten mer som 45, ikke 55.

Så plutselig kan han nesten ikke gå, trenger hjelp til å gå på do, dusje, spise til tider, og har rett og slett blitt fulltids-pleiepasient. Skummelt.

Fint hvis vi kan snakke litt her da, vi som "vet" litt hva de andre går gjennom. er jo TUSEN tanker og følelser som flyter rundt i kaos!

[Gjest Gjest]

Pappa har visst også en svulst på hjernen. Det oppdaget de etter det første slaget. Fikk visst vite det da, men det har jeg fortrengt. fremdeles virker det helt surrealistisk, mamma har ikke nevnt det igjen, men den ene søstera mi nevnte det i en bisetning en dag. Fikk helt sjokk, for jeg kunne ikke huske å ha hørt det før. Men tror ikke det skal gjøres noe med. Kanskje det ikke er farlig? Men hvordan kan en svulst i hjernen ikke være farlig? Orker ikke alle tankene... Kan noe få det til å stoppe?

For å svare på dine spørsmål om hjernesvulst. Det finnes ulike typer svulster. Godartede som ikke vokser inn i hjernevevet, og som gjerne kan opereres bort i sin helhet. Ondartede som vokser inn i hjernevevet og som er vanskeligere å fjerne. Av de ondartede er det også forskjell på hvor fort de vokser. Vet jo ikke hvilken type din far har, så jeg kan jo ikke si hvor farlig det er. Beliggenhet har også noe å si. Er det noen mulighet for at du kan få snakket med legen hans kanskje?

Jeg mistet min kjæreste i sommer, han hadde også hjernesvulst, men en meget ondartet type. Vi hadde mange "problemer" underveis i sykdommen. Noe jeg har reagert på i ettertid er mangelen på informasjon fra sykehuset om hvordan svulsten påvirket min kjæreste. Så om det er mulig kan det kanskje være greit både for deg og moren din å få snakket med fagfolk som kan informere litt om hvordan dere bør forholde dere. Så er det også greit å vite at dere kan få hjelp med avlastning innimellom, greia er bare at dere selv må be om det.

Hvis TS eller noen andre i denne tråden har noen spørsmål eller tanker de vil dele er det bare å si i fra. Jeg har jo litt erfaring selv om jeg ikke har noen formell kompetanse.