Arbeidsledig og livredd..

[Gjest Nav-pasient]

Nå sitter jeg her med angst som jeg har hatt nå i snart et år..

Jeg har vært arbeidsledig i 10 mnd nå, og hver dag er et helvete for meg. For jeg er så redd for å starte i ny jobb, gå på intervjuer, møte nye kollegaer osv..

Jeg er og har alltid vært et rotehue, jeg føler meg ikke god nok til å nesten puste inn samme luft som andre engang. Min selvtillit er på bånn. Og fra første måned jeg ble arb.ledig så har jeg bare utsatt og utsatt å finne ny jobb pga. denne redselen.

Og nå har jeg enda et problem, for hvem i dette land vil ansette en som har gått arb. ledig så lenge?? Og hva pokker skal jeg si til en intervjuer som spør hva i all verden jeg har gjort denne tida?

Jeg er så redd og så lei meg, jeg aner ikke hvordan jeg skal forsvare dette i et intervju.. Jeg kan ikke si at jeg har vært livredd fpr å søke jobb, for da vil de ihvertfall ikke ansette meg..

Det har gått så langt at jeg bare har dere her å spørre nå, ingen i mitt liv skjønner min frykt og de ber meg skjerpe meg, jeg orker ikke høre deres ord lenger, de sårer så forferdelig. Jeg har stengt meg vekk fra samfunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli "menneske" igjen. Jeg lever i mørket hele dagen for jeg har trukket for gardinene og låser alle dørene og ligger bare på sofaen fra morgen til kveld og er sjeldent ute, kun i butikkene på kvelden. Fordi jeg føler at det har gått så langt at ingen noen gang vil ansette meg igjen, og at løpet mitt er kjørt.. Føler meg som et null.

Jeg trenger dere her, dere er de eneste jeg har igjen, har ingen andre.. vær så snill og hjelp meg. Vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne klare å komme meg ut av denne situasjonen.

[Gjest Gjest_line_*]

Dette var ikke noe hyggelig lesing!

Jeg har ikke tid til å sette meg skikkelig ned å svare deg på en måte du fortjener. Men litt er bedre enn ingenting.

For det første ville jeg tatt en tur til legen din. Fortell han/hun om problemene dine, og spør rett ut om det er noe tiltak du kan gjøre for å ikke bli deprimert og få angst av situasjonen.

Oppsøk NAV, selv om det ofte kan være tungt, så gjør det! Mann deg opp og sett av en dag til å få hjelp. Det er tross alt en grunn til at vi har et system som NAV. Be om å få et møte med oppnevnt saksbehandler, og fortell akkurat hvordan du har det. Her er det viktig å få saken din opp og frem!

Kanskje de kan komme med tiltak til deg, alt fra jobbsøkerkurs til praksisjobber.

Nå vet jeg ikke om du har utdanning eller hva du har jobbet med tidligere. Men er det noen yrker der ute som du kunne tenke deg?

Sett deg ned og lag en liste over alt du kunne tenke deg å jobbe med, også det som er "under" din kompetanse. Det viktigste her er ikke hva du jobber med, men at du faktisk kommer deg ut i samfunnet og jobber!!!

Neste gang du er på butikke for å handle en kveld...kanskje du kan spørre om de trenger en ekstrahjelp? Eller sett opp lapper i nabolaget om at du kan gå på tur med hunder, passe barn, gjøre innkjøp til eldre osv. Du må bare komme i gang med ett eller annet.

Og hva gjør du hele dagen? Tenk over at du skal ett mål HVER dag, og det skal du skrive opp og følge. Det kan være å gå en tur i skog og mark, trene på et senter, gå på kafe og lese avisen(jobbannonser=o)), lese en bok, ta opp en hobby, strikke, hekle, lage bildealbum osv. Det er en utfordring som kan virke helt tafatt, men kanskje lysten til å ta tak i større ting kommer etter noen uker.

Men mest av alt, det er bare å tvinge seg til å gjøre noe med situasjonen. Dessverre er du ansvarlig for ditt ve og vel. Det er beintøft, men tenk på de positive ringvirkningene det gir deg fremover. Ingen unnskyldninger hjelper deg til å få jobb!"

Og om arbeidsgivere spør deg hva du har brukt all denne tiden på, og hvorfor du ikke har vært i jobb...ja, så svar at du har hatt behov for å finne den rette jobben for deg, at du har trengt tid til å havne der du er nå. Du skal ikke føle at alle ser ned på deg selv om du ikke har jobb. Tenk på alle de arbeidsløse som er rundt om, feks Spania med nesten 20%. Der går topp utdannet folk rundt i gatene i månedsvis uten å få komme på intervju engang.

STÅ PÅ! Og ta tak i deg selv og få gjort noe med deg selv om det er det siste du vil her og nå!

[I Grosny]

Nå sitter jeg her med angst som jeg har hatt nå i snart et år..

Jeg har vært arbeidsledig i 10 mnd nå, og hver dag er et helvete for meg. For jeg er så redd for å starte i ny jobb, gå på intervjuer, møte nye kollegaer osv..

Jeg er og har alltid vært et rotehue, jeg føler meg ikke god nok til å nesten puste inn samme luft som andre engang. Min selvtillit er på bånn. Og fra første måned jeg ble arb.ledig så har jeg bare utsatt og utsatt å finne ny jobb pga. denne redselen.

Og nå har jeg enda et problem, for hvem i dette land vil ansette en som har gått arb. ledig så lenge?? Og hva pokker skal jeg si til en intervjuer som spør hva i all verden jeg har gjort denne tida?

Jeg er så redd og så lei meg, jeg aner ikke hvordan jeg skal forsvare dette i et intervju.. Jeg kan ikke si at jeg har vært livredd fpr å søke jobb, for da vil de ihvertfall ikke ansette meg..

Det har gått så langt at jeg bare har dere her å spørre nå, ingen i mitt liv skjønner min frykt og de ber meg skjerpe meg, jeg orker ikke høre deres ord lenger, de sårer så forferdelig. Jeg har stengt meg vekk fra samfunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli "menneske" igjen. Jeg lever i mørket hele dagen for jeg har trukket for gardinene og låser alle dørene og ligger bare på sofaen fra morgen til kveld og er sjeldent ute, kun i butikkene på kvelden. Fordi jeg føler at det har gått så langt at ingen noen gang vil ansette meg igjen, og at løpet mitt er kjørt.. Føler meg som et null.

Jeg trenger dere her, dere er de eneste jeg har igjen, har ingen andre.. vær så snill og hjelp meg. Vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne klare å komme meg ut av denne situasjonen.

Kontakt meg på meldingstjenesten, så ringer jeg og prater med deg. Ta sjansen på det, så lykkes du iallfall med ett lite skritt framover.

[Gjest Nav-pasient]

Grosny: Jobber du med sånt eller mente du bare for å prate?

Idag er som de andre dagene, jeg sitter her med utrolig angst og får ikke ro i kroppen. Hver dag er et helvete, det er så slitsomt. Jeg er ikke en del av samfunnet dere andre travler rundt i, jeg lever i mitt eget fengsel.

Jeg var en del av dere, men etter jeg mistet jobben, så trakk jeg meg unna og nå sitter jeg her.. Hyperventilerer jevnt gjennom dagen og hjerterytmen går fort og hardt. Jeg føler at jeg ikke har en sjans igjen til å komme meg inn i dagliglivet igjen..

Jeg hadde satt så stor pris på ett hvert råd og tar imot med stor stor takk.

[Gjest Punda]

Hei! (ang "hva vil de si jeg har vært borte så lenge")

Jeg er litt i samme situsjon som deg, bare uten angsten. Jeg har vært arbeidsledig og ufør i 3 år. Jeg er 29. Jeg holder på å bli bedre, så etterhvert kommer jeg til å ta "tilbake til arbeid"-kurset gjennom NAV. Og de hjelper meg videre derfra.

Ellers så er jeg overhodet ikke redd for hva de spør om "hvorfor har du vært borte fra arbeidslivet så lenge",jeg unnskylder bare ikke overfor noen om jeg er syk eller frisk. Man tar den tiden man trenger, og går videre uten å se seg tilbake.

Men jeg hadde heller ikke våget meg utenfor døren om jeg går og grubler på alt som kan gå galt, da hadde jeg også trukket for gardinene, og tatt konsekvensene deretter. For det er kun du som kan velge ditt liv, og kun deg selv som står ansvarlig for livet ditt.

Men ta den tiden du trenger med angsten, og grip livet ditt så snart du har krefter. Lykke til!

PS jeg har vært mye dårlig og har ikke utdannelse...hehe det går helt fint om jeg ønsker det:D

[Gjest Gjest]

Nå sitter jeg her med angst som jeg har hatt nå i snart et år..

Jeg har vært arbeidsledig i 10 mnd nå, og hver dag er et helvete for meg. For jeg er så redd for å starte i ny jobb, gå på intervjuer, møte nye kollegaer osv..

Jeg er og har alltid vært et rotehue, jeg føler meg ikke god nok til å nesten puste inn samme luft som andre engang. Min selvtillit er på bånn. Og fra første måned jeg ble arb.ledig så har jeg bare utsatt og utsatt å finne ny jobb pga. denne redselen.

Og nå har jeg enda et problem, for hvem i dette land vil ansette en som har gått arb. ledig så lenge?? Og hva pokker skal jeg si til en intervjuer som spør hva i all verden jeg har gjort denne tida?

Jeg er så redd og så lei meg, jeg aner ikke hvordan jeg skal forsvare dette i et intervju.. Jeg kan ikke si at jeg har vært livredd fpr å søke jobb, for da vil de ihvertfall ikke ansette meg..

Det har gått så langt at jeg bare har dere her å spørre nå, ingen i mitt liv skjønner min frykt og de ber meg skjerpe meg, jeg orker ikke høre deres ord lenger, de sårer så forferdelig. Jeg har stengt meg vekk fra samfunnet og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli "menneske" igjen. Jeg lever i mørket hele dagen for jeg har trukket for gardinene og låser alle dørene og ligger bare på sofaen fra morgen til kveld og er sjeldent ute, kun i butikkene på kvelden. Fordi jeg føler at det har gått så langt at ingen noen gang vil ansette meg igjen, og at løpet mitt er kjørt.. Føler meg som et null.

Jeg trenger dere her, dere er de eneste jeg har igjen, har ingen andre.. vær så snill og hjelp meg. Vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne klare å komme meg ut av denne situasjonen.

For det første, du er ikke unormal! Det er mange der ute som føler akkurat det samme. Jeg gikk arbeidsledig i 6 mnd, og det begynner å tære på psyken etter hvert. Heldigvis fikk jeg tatt en jobb som få andre vil ha, og bare det å få en jobb, selv om den ikke var spennende i det hele tatt, gav meg en helt annen livskvalitet, mest viktig mentalt sett. Så jeg skjønner deg jævla godt, og kan føle med deg hvordan du har det. Mottar du dagpenger eller noe sånt? Da jeg gikk ledig var det like før jeg satte inn annonse i avisen hvor jeg søkte etter arbeid, ulønnet. Dvs, jeg sa meg villig til å arbeide for folk gratis, dette for å føle meg mer viktig, kanskje få en attest, og vise at jeg ikke mangler arbeidsvilje!! Har du tenkt på om det kanskje kunne vært noe for deg? Feks, jobbet gratis 2 dager i uken, og vært arbeidssøker de 3 andre dagene? Om du får dagpenger, er det jo mulig NAV hadde gått med på et slikt opplegg?

Det må da være mange bedrifter i disse tider som hadde hatt behov for arbeidskraft, som de slapp å betale for.

[Gjest Gjest]

Forstår deg kjempegodt jeg. Har vært arbeidsledig i to år.

Er høyere utdannet men fikk ingen jobb, bla. fordi jeg ikke hadde noen referanser og lite arbeidserfaring(og ja jeg prøvde alt fra vaskejobb etc). Første månedene sendte jeg masse søknader uten noen respons. Alt dette gjorde at jeg rett og slett fikk et sammenbrudd, og når jeg begynte å komme på beina var finanskrisa der.

Når er jeg frisk, men strever jeg utsetter og sende søknader fordi jeg ser for meg avslaget.

Jeg er nettopp ferdig med praksis og har et håp om at referanser derfra kan hjelpe. Når det kommer til å forklare oppholdet, kommer jeg bare til å fortelle sannheten med modifikasjoner.

Jeg forstår godt frustrasjonen av at folk sier ,jammen det er jo bare.. De undervurderer den psykiske delen av ledigheten.

Anbefaler som andre over her foreslår praksis på en arbeidsplass. Dra til NAV og forlang at de setter igang et eller annet tiltak for deg. Kanskje har de noen kurs du kan ta. Jeg fikk god hjelp til bl.a å forbedre CVen min på et slikt kurs.

Lykke til ihvertfall.

Det ordner seg alltid, det må en bare tro på. Husk å pust, prøv å finne på ting for deg selv iblant og. Ikke gå konstant med dårlig smavittighet, det hjelper ikke. Forsøk og se muligheter uten å stresse, før du vet det kan de dukke opp.

Ta også kontakt med fastlegen og få en psykologtime. Det kan hjelpe til å løsne på ting. Hvis ikke,så har du ihvertfall prøvd.

Det går bra til slutt. Ja jeg gjentar det for til slutt bli det sant.