Hva gjør man?

[Gjest Gjest_meg_*]

I går spiste vi middag hos svigermor. Jeg helte bare litt saus på maten min, fordi jeg alltid smaker på den før jeg tar mye. Vel, denne sausen smakte grusomt. Og med grusomt mener jeg at den faktisk smakte så fælt at jeg ikke klarte å spise hverken den, eller poteten jeg hadde tatt saus over..

Jeg er oppdratt til å være høflig og veloppdragen og ville derfor aldri funnet på å si hva jeg mente om denne sausen. Problemet ble da for øvrig at barnet mitt fikk mat hvor pappaen hadde øst saus over hele. Om datteren vår syntes det samme om sausen som meg vites ikke, men det gikk laaaangsomt med spisingen, og hun pellet fælt.. Jeg hadde fryktelig vondt av henne, men kunne ikke si noe uten å være uhøflig mot svigermor..

Hvordan ville dere løst dette? Hva ville dere sagt? Til hvem? På hvilken måte?

[Rosalie]

Så lenge det var et engangstilfelle, eller noe som skjer sjelden, ville jeg ikke sagt noe. Barnet deres har også godt av å lære seg å gjøre gode miner til slett spill.

[Gjest Gjest]

Var det noen som så ut til å like denne sausen?

Sønnen min hadde nok sagt hva han mente, så da hadde saken vært løst i vår familie. Barn har lov til å ikke like noe - og når det ikke har fått forsyne seg selv - så må det være lov å si ifra!

[Gjest Gjest_meg_*]

Så lenge det var et engangstilfelle, eller noe som skjer sjelden, ville jeg ikke sagt noe. Barnet deres har også godt av å lære seg å gjøre gode miner til slett spill.

Veldig godt poeng! Takk!

Var det noen som så ut til å like denne sausen?

Sønnen min hadde nok sagt hva han mente, så da hadde saken vært løst i vår familie. Barn har lov til å ikke like noe - og når det ikke har fått forsyne seg selv - så må det være lov å si ifra!

Tja, svigermor forsynte seg i hvert fall mer enn en gang av sausen; husker ikke om mannen min gjorde det eller ikke..men han er ikke typen til å si hva han mener om andres mat, så saken kunne ikke løses på den måten..

Og ja, det var jo et engangstilfelle. Det har ikke skjedd før - maten pleier å være god nok den

[leirbål]

Jeg er enig i at barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker av og til.

Men neste gang kan du jo avtale med faren at hun skal få smake litt, som du gjør, og selv bestemme hvor mye hun vil ha av det som serveres.

Liker hun ikke sausen, kan hun jo bare be om mat uten saus.

[Gjest Ingeniøren]

"Smakte fælt" er ikke noen presis beskrivelse akkurat. Hva som gjør sausen vond vil påvirke hva jeg eventuelt sier, men generelt så har jeg igrunn ikke noe problem med å innrømme hva som ikke faller i smak.

Noe av det pinligste er skjer når hele forsamlingen opplagt tenker "dette var ikke godt", men ikke tør å si noe. Da er det mye bedre når man får løst opp stemmninga litt. Jeg orker ikke ha så stivt forhold til svigers at man ikke kan smile over at noe av maten ikke alltid er super.

Men siden du skriver at du er typen som "tester veldig forsiktig" så tenker jeg at du kanskje er litt kresen i matveien? I så fall blir jo situasjonen fort pinligere for deg enn for kokka og du må rett og slett lære å like.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker av og til.

Men neste gang kan du jo avtale med faren at hun skal få smake litt, som du gjør, og selv bestemme hvor mye hun vil ha av det som serveres.

Liker hun ikke sausen, kan hun jo bare be om mat uten saus.

Jeg bare lurer på hvorfor du synes barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker?

[Susan Sto Helit]

Jeg er enig i at barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker av og til.

Men neste gang kan du jo avtale med faren at hun skal få smake litt, som du gjør, og selv bestemme hvor mye hun vil ha av det som serveres.

Liker hun ikke sausen, kan hun jo bare be om mat uten saus.

Jeg synes ikke noen skal tvinges til å spise mat de ikke liker. Spesielt ikke barn.

Har selv traumatiske minner fra jeg var liten, etter å ha blitt tvunget til å spise en rett jeg ikke ville ha.

(En ting er å smake, ordentlig, en annen ting er å måtte spise mengder.)

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg bare lurer på hvorfor du synes barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker?

Fordi man alltid i livet vil komme i situasjoner man ikke liker. Men man må tåle det. Og dette er ett steg på veien.

Hjemme har man mulighet til å velge - men borte som gjest - så stilles det andre krav. Og man dør ikke av noe som ikke smaker godt, men det har med å være høflig og respektere vertskapet......

[leirbål]

Vi har ikke den regelen her hjemme. Her må han bare smake. Men på besøk hos andre må poden spise opp maten. Det har med høflighet å gjøre.

Klarer han det ikke kan han si at han er mett. Å si at han ikke liker maten er ikke greit.

[Gjest Spinell]

Som barnløs er jeg vel ikke spesielt meningsberettiget her inne, men jeg synes det høres ut som et godt prinsipp at barna skal vennes til å spise forskjellig mat. Noen ganger må en rett og slett lære seg å spise mat som ikke ligger i favorittsjiktet.

Men jeg husker en gang fra egen barndom da vi var ute og spiste, og jeg fikk egen barnemeny, der maten rett og slett var dårlig/skjemt. Jeg "hadde lov" å si fra dersom jeg fikk mat jeg ikke likte, så med meg gikk det bra. Mamma smakte på retten min, som ble sendt i retur.

Dette skjer sikkert i dag også.

Derfor: Tolererer dere at barna sier fra at maten ikke smaker, eller har dere avtalt på forhånd at maten skal spises opp samme hva? Og tester dere selv om den faktisk er spiselig?

[Rosalie]

Jeg er enig i at barn har godt av å lære seg å spise opp mat de ikke liker av og til.

Men neste gang kan du jo avtale med faren at hun skal få smake litt, som du gjør, og selv bestemme hvor mye hun vil ha av det som serveres.

Liker hun ikke sausen, kan hun jo bare be om mat uten saus.

Jeg er ikke enig i at man skal måtte spise opp maten. Ihvertfall ikke dersom man ikke har forsynt seg selv. Men ingen har vondt av å lære seg å smile og late som om det man spiser er godt, mens man tar mini-biter av det som er minst ille.

[Gjest Gjest]

Fordi man alltid i livet vil komme i situasjoner man ikke liker. Men man må tåle det. Og dette er ett steg på veien.

Hjemme har man mulighet til å velge - men borte som gjest - så stilles det andre krav. Og man dør ikke av noe som ikke smaker godt, men det har med å være høflig og respektere vertskapet......

Klart en vil komme i situasjoner i livet man ikke liker, men å starte med å tvinge i barn mat er ikke veien å gå etter min mening.

En ting er å lære barn å smake på maten men å tvinge dem er det vel ingen som er tjent med.

En regel kan jo være at det barne selv forsyner seg med skal i prinsippe spises opp.

[leirbål]

Jeg er ikke enig i at man skal måtte spise opp maten. Ihvertfall ikke dersom man ikke har forsynt seg selv. Men ingen har vondt av å lære seg å smile og late som om det man spiser er godt, mens man tar mini-biter av det som er minst ille.

Vi har alltid praktisert at poden smaker litt før han forsyner seg, hvis han er usikker.

Når han var for liten til å forsyne seg selv, tok vi kun på litt av gangen.

Men når han har forsynt seg, evt. smakt litt for å være sikker på at han liker det, må han spise opp. Det er ren høflighet, noe jeg synes er viktig å kunne. Spesielt borte..

Hjemme hender det at han smaker, og lager seg noe annet. Det er helt i orden for oss. Da er vi heller ikke så nøye om han orker alt han har tatt.

[Gjest *Mim*]

Det er lov å ikke like, men det er uhøflig å si det høyt. Jeg ville aldri tvinge barna mine til å spise opp noe.

Som barnløs er jeg vel ikke spesielt meningsberettiget her inne,

Jo, det synes jeg absolutt! Vi trenger flere perspektiver.

[Gjest Gjest_Runa_*]

Man har da litt dannelse ... ingen sier til vertskapet at maten ikke smakte godt.

På dette punktet har jeg lært ungene mine akkurat den oppdragelsen jeg selv fikk.

Når jeg fikk noe jeg ikke likte hos andre mennesker så spiste jeg det uansett .. har aldri tatt skade av å tvinge i meg mat jeg egentlig ikke likte.

[Gjest Gjest]

I går spiste vi middag hos svigermor. Jeg helte bare litt saus på maten min, fordi jeg alltid smaker på den før jeg tar mye. Vel, denne sausen smakte grusomt. Og med grusomt mener jeg at den faktisk smakte så fælt at jeg ikke klarte å spise hverken den, eller poteten jeg hadde tatt saus over..

Jeg er oppdratt til å være høflig og veloppdragen og ville derfor aldri funnet på å si hva jeg mente om denne sausen. Problemet ble da for øvrig at barnet mitt fikk mat hvor pappaen hadde øst saus over hele. Om datteren vår syntes det samme om sausen som meg vites ikke, men det gikk laaaangsomt med spisingen, og hun pellet fælt.. Jeg hadde fryktelig vondt av henne, men kunne ikke si noe uten å være uhøflig mot svigermor..

Hvordan ville dere løst dette? Hva ville dere sagt? Til hvem? På hvilken måte?

Mulig du er av den forsiktige typen, og skeptis til nye ting?

nå vet jeg ikke om denne sausen var ny for deg,men siden du bare smaker litt først,så er det kansje slik?

var det en kjent saus som hvit eller brun saus,så viste du hva det var,men du måtte smake først.

Nå fikk du en saus som var fæl for din gane. VAR DET NOE UKJENT FOR DEG?

Om det var en kjent saus eks brun eller hvit,så kan det hende hu hadde hatt et uhell? for mye salt, brent den litt? ikke vet jeg,men jeg spiser det jeg har forsynt meg av.

At man har et stivt forhold til fam og ikke kan si ifra, det er jo bare ille.

Mine barn er oppdradd til å like forskjellig mat. det blir ike akseptert at noen griner på nesen og sutrer ut: at jeg liker ikke,uten å ha smakt.

Vi kan ikke forvente at andre har den maten vi har hjemme. Er vi borte,så blir de fortalt hva det er,og at de må prøve. Er det mat jeg vet de ikke er særlig begeistret for,så pakker jeg faktisk inn sannheten for å friste de til å prøve.

Slik er mine barn blitt veldig glad i all slags mat, fmmed mat for de osv.

Jeg har hatt barn hjemme hos meg,hvor foreldre forteller at det er spetakkel hve gang de forsøker seg med fisk hemme. Jeg har god tilgang på fisk,og varierer mye med fisk. Div sauser og urter...gjøre maten spennende. Barna har spist, og bedt om påfyll.

Ofte er det ikke barna som ikke liker,men foreldrenes oppfattelse.

[Gjest imli]

Synes også det er greit at ungene spiser mat de ikke liker når man er på besøk. Voksne også selvfølgelig Smaker maten vondt, får ungene spise litt og så si de er mette. Jeg er i mot at unger alltid skal spise opp all maten, men å spise litt av mat man ikke liker, og å la vær å si at det ikke var godt, synes jeg er grei lærdom å ta med seg

[Gjest Gjest]

Som vertinne ville jeg foretrukket at mine gjester sa i fra at de ikke synes maten var spesielt god enn å presse det i seg, spesielt om det var familie! Jeg vil jo at gjestene mine skal kose seg og bli mette, ikke der de spiller skuespill for å tekkes meg.

Jeg presser ikke i meg mat jeg ikke liker (dvs. som jeg ikke klarer å svelge ned) - ikke etter en fæl opplevelse i konfirmasjonen til en venninne av meg der jeg tygde og tygde på en bit blaut kyllingskinn og kastet opp.

[Nique]

I Ts sitt tilfelle så hadde jeg nok gitt beskjed på vegne av barnet, hvis hele måltidet var nedklisset av saus hun def. ikke likte, som hun ikke har tatt på selv.

Som barn ble jeg opplært til å ta litt først (av nye matretter) for å se om jeg likte det, for så å forsyne seg skikkelig. Liker man ikke smaken så kan man legge tilside, og heller spise det man klarer. Men igjen, i Ts tilfelle, hvor barnets tallerken var dekket i saus, så synes ville jeg gitt beskjed, så barnet kunne fått en ny tallerken mat, uten saus. Hun hadde (etter det jeg forstår) ikke forsynt seg selv.