På nippet til å gi opp

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg er samboer på femte året, og har brukt masse tid og krefter på å få et godt forhold til barna hans. Barna er nå 12 og 17 år gamle. 12-åringen er enten en Oscar-kandidat, eller så trives han kjempegodt i mitt selskap. Han ser ut til å storkose seg sammen med meg og faren, gutten henvender seg oftere til meg enn far, han vil gjerne at jeg skal hjelpe han med lekser, og han liker å gjøre ting sammen med meg. Jeg våger å påstå at han liker meg godt. Og følelsen er gjensidig. Vi passer også på at gutten får alenetid med faren ofte.

Storebroren på 17 er det litt verre med. Han var på full fart inn i puberteten da jeg møtte han første gang, og han har aldri vært veldig gira på å være sammen med verken meg eller faren. Men vi har klart å komme til et punkt der vi snakker sammen om hyggelig ting, dog på en overflatisk måte. Jeg er glad vi har et såpass "sivilisert" forhold, for det ser ikke ut som jeg klarer å oppnå noe mer enn det. Gutten er sjelden hos oss, og ønsker heller ikke gjøre noe sammen med faren alene.

Begge guttene vet at jeg ikke bestemmer noe i forhold til deres grenser og hva de har lov til etc. Men de er inneforstått med at hjemme hos far og meg så er jeg en voksen som har rett til å sette "standarden" på lik linje med far. Alt i alt har vi en ordning som fungerer kjempefint for far, meg og yngstegutten. Men 17-åringen holder oss alle (også lillebror) litt på avstand. Jeg tenker at det kan være helt naturlig, alderen tatt i betraktning og behovet for selvstendighet. han er jo snart voksen.

Men så er det barnas mor da... Hun kommer med stadige stikk til samboeren min om at begge barna hater meg, at de ikke trives hos oss fordi jeg er så fæl. Hun har ikke noe mer konkret å komme med, sier bare at barna ikke liker meg og at det er derfor eldstegutten ikke treffer sin far så ofte. Hun sier også at den yngste misliker meg veldig, men at han er hos oss fordi han er for liten til å velge selv.

Det var slutt mellom samboeren min og eksen hans i flere år før jeg kom inn i bildet, så jeg er ikke skyld i bruddet deres. Eksen var den som gjorde det slutt, og hun har selv ny kjæreste, så jeg tror ikke det handler om sjalusi.

Hun har hatt denne holdningen i alle de årene jeg har vært sammen med samboeren min. Jeg har aldri kranglet med henne om noe, jeg snakker alltid positivt om henne til barna, og jeg er alltid blid og høflig (men klarer ikke å være hjertelig) når jeg treffer henne. På overflaten holder vi en god tone for barnas skyld, og møter på de samme bursdager og skoleforestillinger. Men under overflata bobler det.

Jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten av å hele tiden prøve å gjøre henne til lags (både jeg og samboeren) for barnas skyld. Jeg vet at ingenting jeg gjør er godt nok, alt blir tolket i verste mening. Samboeren min prøver å bygge opp forholdet til sin eldste sønn igjen, men han lykkes ikke nevneverdig der. Og når han prøver å snakke med eksen om det så mener hun at det er kun min feil.

Jeg blir smårar av å ikke vite hva det er jeg liksom har gjort for å ødelegge forholdet mellom far og sønn, og mistenker at sannheten er mer komplisert enn det samboers eks vil ha det til.

Jeg er på nippet til å gi opp både 17-åringen og moren. Hvor lenge skal man anstrenge seg for å få et godt forhold til noen som mener at du er årsaken til alt vondt i livet? Iblant har jeg lyst å sette meg og samboer på pause inntil begge barna er godt voksne, men det er jo mange år til. Og det hadde vært synd for minstegutten som jeg oppriktig tror liker meg. Og ikke minst hadde det vært en enorm sorg for meg og samboer som ellers har det utrolig godt sammen. Men vi er slitne, og samboeren er svært lei seg pga eldstesønnen som glir lenger og lenger bort fra han.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg er samboer på femte året, og har brukt masse tid og krefter på å få et godt forhold til barna hans. Barna er nå 12 og 17 år gamle. 12-åringen er enten en Oscar-kandidat, eller så trives han kjempegodt i mitt selskap. Han ser ut til å storkose seg sammen med meg og faren, gutten henvender seg oftere til meg enn far, han vil gjerne at jeg skal hjelpe han med lekser, og han liker å gjøre ting sammen med meg. Jeg våger å påstå at han liker meg godt. Og følelsen er gjensidig. Vi passer også på at gutten får alenetid med faren ofte.

Storebroren på 17 er det litt verre med. Han var på full fart inn i puberteten da jeg møtte han første gang, og han har aldri vært veldig gira på å være sammen med verken meg eller faren. Men vi har klart å komme til et punkt der vi snakker sammen om hyggelig ting, dog på en overflatisk måte. Jeg er glad vi har et såpass "sivilisert" forhold, for det ser ikke ut som jeg klarer å oppnå noe mer enn det. Gutten er sjelden hos oss, og ønsker heller ikke gjøre noe sammen med faren alene.

Begge guttene vet at jeg ikke bestemmer noe i forhold til deres grenser og hva de har lov til etc. Men de er inneforstått med at hjemme hos far og meg så er jeg en voksen som har rett til å sette "standarden" på lik linje med far. Alt i alt har vi en ordning som fungerer kjempefint for far, meg og yngstegutten. Men 17-åringen holder oss alle (også lillebror) litt på avstand. Jeg tenker at det kan være helt naturlig, alderen tatt i betraktning og behovet for selvstendighet. han er jo snart voksen.

Men så er det barnas mor da... Hun kommer med stadige stikk til samboeren min om at begge barna hater meg, at de ikke trives hos oss fordi jeg er så fæl. Hun har ikke noe mer konkret å komme med, sier bare at barna ikke liker meg og at det er derfor eldstegutten ikke treffer sin far så ofte. Hun sier også at den yngste misliker meg veldig, men at han er hos oss fordi han er for liten til å velge selv.

Det var slutt mellom samboeren min og eksen hans i flere år før jeg kom inn i bildet, så jeg er ikke skyld i bruddet deres. Eksen var den som gjorde det slutt, og hun har selv ny kjæreste, så jeg tror ikke det handler om sjalusi.

Hun har hatt denne holdningen i alle de årene jeg har vært sammen med samboeren min. Jeg har aldri kranglet med henne om noe, jeg snakker alltid positivt om henne til barna, og jeg er alltid blid og høflig (men klarer ikke å være hjertelig) når jeg treffer henne. På overflaten holder vi en god tone for barnas skyld, og møter på de samme bursdager og skoleforestillinger. Men under overflata bobler det.

Jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten av å hele tiden prøve å gjøre henne til lags (både jeg og samboeren) for barnas skyld. Jeg vet at ingenting jeg gjør er godt nok, alt blir tolket i verste mening. Samboeren min prøver å bygge opp forholdet til sin eldste sønn igjen, men han lykkes ikke nevneverdig der. Og når han prøver å snakke med eksen om det så mener hun at det er kun min feil.

Jeg blir smårar av å ikke vite hva det er jeg liksom har gjort for å ødelegge forholdet mellom far og sønn, og mistenker at sannheten er mer komplisert enn det samboers eks vil ha det til.

Jeg er på nippet til å gi opp både 17-åringen og moren. Hvor lenge skal man anstrenge seg for å få et godt forhold til noen som mener at du er årsaken til alt vondt i livet? Iblant har jeg lyst å sette meg og samboer på pause inntil begge barna er godt voksne, men det er jo mange år til. Og det hadde vært synd for minstegutten som jeg oppriktig tror liker meg. Og ikke minst hadde det vært en enorm sorg for meg og samboer som ellers har det utrolig godt sammen. Men vi er slitne, og samboeren er svært lei seg pga eldstesønnen som glir lenger og lenger bort fra han.

Hva skal jeg gjøre?

Slutte å tenke på mora og 17 åringen, la faren ta det med sønnen og unngå mestmulig av ting som innvolverer barnas mor. Det er mitt råd, hos oss har jeg ingen problemer med barna når de er hos oss. Men kjenner at jeg blir veldig sliten av å tenke på alt det rare som barnas mor har for seg. Jobber nå med meg selv for å lære meg å legge kjerringa på hylla for å si det slik. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Du må velge.

Enten gi opp forholdet, starte et nytt liv. Eller gi opp 17åringen og moren hans, og ha det så normalt og fint som mulig med samboeren og den yngste.

Drømmer du om egne barn? I så fall bør du forte deg å ta et valg om dette er liv laga eller ikke!

[Darthe]

Så lenge yngstemann henvender seg til deg, og er positiv til deg på en naturlig og positiv måte skal du ikke høre på hva en "bitter X" sier.

Kanskje takler hun dårlig at sønnen har et godt forhold til deg?

Du kan heller ikke tvinge 17-åringen til å få ett nermere forhold til deg. Det vil han sannslynligvis aldri få. Og kanskje heller ikke med sin far.

Hvis han ikke vil gjøre ting alene med faren, hvordan kan deres forhold da bli bedre om dere ikke er sammen?

Kanskej du kan reise bort til en vennide en helg han har guttene på besøk, slik at de får alenetid sammen, så er det iallefall ikke det det står på...

Dette er en siruasjon det et umulig å gi det rette råd til. Man må kjenne situasjonen for å ha mulighet til å komme med fornuftige råd tror jeg.

Selv hadde jeg en samboer der forholdet mellom våre barn ble vanskelig, samt ett av hans barn og meg ble vanskelig. Vi valgte å flytte hver for oss, og fortsette å være kjærester. Det er ett tøft valg, men sånn har det blitt i dag, med mine, dine og våre barn...

Uansett, lykke til!!

[Gjest Gjest]

Antagelig er 17 åringen litt bitter på hvordan familisituasjonen har blitt. Selv om det ikke var din eller faren sin feil at det ble sånn, tar han det tydeligvis ut på dere. Er han sånn mot morens partner også, eller har de et godt forhold? Og har han et nært forhold til moren?

Eller det kan rett og slett være alderen. I den alderen er gutter ofte litt avvisende til foreldrene.

Denne moren høres også ut som en som fyrer litt oppunder. Selv om det var hun som gjorde det slutt med far til ungene, og selv om hun har kjæreste selv og dermed ikke er sjalu, kan det godt være at det irriterer henne at en annen (fremmed) dame skal tilbringe tid med ungene hennes. Det er vel en slags sjalusi det også, sikkert.

Men har det hendt noe spesielt siden hun mener du er fæl? Jeg ville bedt om at dere voksne setter dere ned og diskuterer hva som er galt. Om hun ikke vil, kan dere sikkert ordne dette gjennom familievernkontoret. Men det burde være i hennes interesse også at ungene har det bra, og har et godt forhold til begge foreldrene.

Jeg synes det er viktig at din mann ihvertfall tar opp kampen og får et bedre forhold til sønnen sin, ellers kan det bli for sent senere.

Kanskje det kan komme frem hva som er galt.

Dersom det ikke har skjedd noe spesielt, og barna har et greit forhold til morens kjæreste, er det grunn til å tro at det er hun som lager problemer. Det kan godt tenkes at det er hun som setter ungene opp mot dere.

Vanligvis er jeg litt skeptisk til tråder der moren alltid får skylden for at ungene ikke fungerer med far og ny samboer, men i dette tilfellet tror jeg faktisk det kan være grunnen, slik du forteller det.

[Gjest Gjest]

Mitt råd er nok kanskje litt motsatt enn forrige svar. Jeg ville rett og slett trukket mine følelser vekk fra sønnen på 17 og moren deres. Jeg ville ikke brukt min energi på noe som egentlig ikke er min fight. Jeg ville konsentrert meg om samboeren min, for det virker som om dere har det bra, samt den yngste sønnen og blåset i om moren mener han ikke liker deg. Jeg ville ha latt faren få fortsette kampen med sin sønn og heller brukt energi til å støtte han mentalt, at du er der for han, at han kan snakke med deg om dette, at han kan hvile seg på deg fordi du faktisk ikke er sliten over tingenes tilstand med mor og sønn.

Jeg er selv mor med ny samboer (fire år) og vet hvor vanskelig en nyfamilie kan ha det. Vi har nok stått på trappene til å forlate forholdet mange ganger, fordi det er vanskelig med barn i bilde. Likevel har vi alltid valgt å bli, pga hverandre og det dype båndet vi har oss i mellom. Et barn og gammel oppvask får ikke komme oss imellom, om vi bare får tenkt oss om litt.

[Gjest Gjest]

Jeg sier som gjesten over, det der hadde jeg ikke orket å bruke opp energien min på. Det er voksne folk, selv om guttene er unge. La det være, fokuser på det som er bra for DEG og la de andre styre med sitt.

[Gjest Tine - ts]

Takk for svar.

I løpet av de årene jeg har vært sammen med samboeren min har jeg vært streng mot eldstegutten to ganger. Det har vært i situasjoner der han har oppført seg dårlig mot alle rundt seg, og jeg ville sagt ifra uansett hvem som oppførte seg sånn. Men vi har også "blitt venner" igjen etter disse situasjonene, i den grad vi kan kalle oss venner. Vi har hatt gode perioder der det har virket som om han har myknet opp litt og vi har hatt det trivelig sammen alle fire, men så har han fort trukket seg unna igjen.

Begge guttene har et godt forhold til mors kjæreste mesteparten av tida, men han bor ikke hos dem så de ser han ikke så ofte. Jeg vil anta at yngstegutten har et bedre forhold til meg enn til mors kjæreste, og at eldstegutten har et bedre forhold til mors kjæreste enn til meg. Men eldstegutten har problemer med å åpne seg for de fleste. Jeg vet ikke om det er bare alderen eller om det er et varig personlighetstrekk. Han tror han har et ganske godt forhold til moren sin, men ifølge lillebror er storebror nesten alltid sur og frekk mot både mor og bror. Mor mener imidlertid at storebror har modnet veldig de siste par årene og nå er så godt som voksen på mange områder. Jeg vet ikke hvilken versjon som er nærmest sannheten.

Jeg har definitivt lyst til å ignorere både mor og eldstegutten, og gjør jo det allerede til en viss grad. Jeg tar ikke initiativ til kontakt med dem. Men noe kontakt blir det jo likevel, og da prøver jeg etter beste evne å være blid og imøtekommende. Men det kan jo såklart hende at det skinner igjennom at jeg føler meg ukomfortabel med situasjonen. I tillegg er det vondt å se samboeren min streve uten å komme noen vei i forhold til sønnen som han selvsagt er veldig, veldig glad i.

Jeg føler meg litt i tvil om jeg velger rett taktikk. På en side er det jo sånn som noen her har påpekt at jeg kan ikke tvinge noen til å like meg. På den andre siden tenker jeg at jeg er jo en av de voksne i denne relasjonen og derfor bør jeg ta ansvar for at ting skal bli bedre. Men det blir jo veldig enveiskjøring da, der jeg og samboer forsøker etter beste evne å gjøre ting hyggelig for 17-åringen, enten for oss alle samlet eller for bare far og sønn, mens sønnen kun er lettere motvillig med iblant og ellers ikke ønsker kontakt med far utenom for praktisk eller økonomisk hjelp.

Og med tanke på det med økonomi: Samboeren min tjener dårlig, og når han har betalt faste utgifter - inkludert barnebidrag - så har han svært lite til overs til livsopphold. For at barna skal få noe ekstra fra far iblant så må det gå fra min konto. Men det vet ikke barna, for vi vil ikke blande dem opp i våre økonomiske valg. Men jeg må innrømme at det føles ikke godt å gi penger/hjelp til eldstegutten (via far) når vi stadig får en kald skulder i retur.

Når det gjelder meg og barnas mor har vi ikke hatt noen krangel eller noe jeg kan se som grunn til misnøye. Jeg har stilt opp velvillig hver gang hun ber om hjelp i forhold til kakebaking og diverse annet som trenges til bursdager og skoletilstelninger, og uttad ser det nok ut som vi har et strålende samarbeid. Hun har aldri sagt noe negativt direkte til meg, og ikke jeg til henne heller. Men hun benytter anledningen nesten hver gang hun treffer samboeren min uten meg (de treffes stort sett uten meg til stede i forbindelse med henting/levering av yngstemann) til å ytre sin misnøye med meg, sett fra barnas ståsted.

Iblant blir jeg veldig usikker på om det er en sannhet i det hun sier eller ikke. Andre ganger er jeg overbevist om at den yngste liker meg kjempegodt mens den eldste ikke er overbegeistret, men at han likevel langt fra hater meg. Men mor kjenner jo barna best, så hva vet jeg? Når samboeren min har prøvd å snakke med den eldste om dette blir han veldig unnvikende og svarer til slutt noe om at "Tine er helt ok". Da blir vi usikre på om gutten sier sannheten til mor - at han ikke utstår meg - men ikke tør si det til far fordi han ikke vil såre eller skape en ubehagelig situasjon, eller om han sier sannheten til far og kanskje i sitt tenåringssinne bruker meg som syndebukk overfor mor for å få hennes støtte.

Vi prøver å bare kose oss og leve så normalt som mulig, jeg, samboer og 12-åringen. Men det ligger ofte en liten skygge over oss fordi storebror mangler. Far har forresten prøvd å invitere eldstesønnen med på aktiviteter bare for de to utallige ganger, men da har alltid sønnen en unnskyldning parat. Han har ikke tid, har ikke lyst, kanskje en annen gang osv.

Vel, dette ble litt stokkete og usammenhengende. Er ikke så lett å få beskrevet situasjonen på en mest mulig nøytral måte når man er så følelsesmessig involvert.

Kjernen er nok at jeg sliter med å bare melde meg ut av utfordringene. Vi skal jo liksom være en familie, og da kan man jo ikke bare si at man ikke orker. Men samtidig så er det jo svært lite jeg kan gjøre med en 17-åring og en voksen kvinne som ikke vil. Så kanskje jeg bare MÅ legge dette fra meg.

[Gjest Trine - ts]

Han tror han har et ganske godt forhold til moren sin, men ifølge lillebror er storebror nesten alltid sur og frekk mot både mor og bror.

Her skulle det selvsagt stå at VI tror han har et ganske godt forhold til moren sin.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare får skyte inn, at det med økonomi er noe ungene driter i. Fra sitt ståsted har dere voksne plikt til å hjelpe, om pengene kommer fra deg eller andre er ikke ungenes bisniss. For å si det slik. Om du hadde slengt i gutten at DU betaler (og jeg hører at du forventer ros for det) og mener at han skal være annerledes mot deg av den grunn. Så går du på en smell.

Du har selv valgt å være sammen med faren hans. Og alt det som et samliv medfører, også av ekstra utgifter. Følgelig er det ditt eget ansvar. Ikke gutten(e)s. Og det tror jeg nok de er klar over. Slik jeg var den gang jeg var ung.

Noen ganger funker man bare ikke med far/mors partner. De er og blir en påtvunget person man ikke kommer unna. Og da blir ting deretter.

Du VET ingenting om mora. Bare antar. Hvorfor tar du ikke en prat med dama?

[Gjest Gjest]

Jeg må bare får skyte inn, at det med økonomi er noe ungene driter i. Fra sitt ståsted har dere voksne plikt til å hjelpe, om pengene kommer fra deg eller andre er ikke ungenes bisniss. For å si det slik. Om du hadde slengt i gutten at DU betaler (og jeg hører at du forventer ros for det) og mener at han skal være annerledes mot deg av den grunn. Så går du på en smell.

Det var da ikke slik det var skrevet i det hele tatt. Hun skrev at hun ikke følte for å gi eldste sønnen masse penger og ting fra hennes konto, fordi de hadde et såpass dårlig forhold, og det forstår jeg jo. Var jo ikke snakk om at hun skulle ha ros for å gjøre det. Men at hun synes det ble vanskelig.

[Gjest Gjest]

Det var da ikke slik det var skrevet i det hele tatt. Hun skrev at hun ikke følte for å gi eldste sønnen masse penger og ting fra hennes konto, fordi de hadde et såpass dårlig forhold, og det forstår jeg jo. Var jo ikke snakk om at hun skulle ha ros for å gjøre det. Men at hun synes det ble vanskelig.

Og poenget mitt er at om man har barn, så tenker man ikke slik! Holdningen hennes kan være noe av det som skinner igjennom og gjør at gutten er som han er. Hva slags forhold man har til barna, egne eller partners, skal ikke være avgjørende for å sørge for at de har det de trenger. Eller at de skal føle at de "må være slik eller sånn" fordi de får det de har krav på.

Jeg tror ikke TS er en slik, ikke bevisst. Men jeg reagerer på at hun nevner på det.

[PiriPiri]

Nå har tråden kanskje sklidd ut litt, men TS bare en tanke...kanskje gutten på 17 år "bare" er 17 år...Ungdom i den alderen er ikke alltid spesielt opptatt av familie, og de har ofte mer enn nok med seg selv, sine venner og interesser og familie er døllt samme hva...

Ønsker deg lykke til med å takle situasjonen

[Phaedra]

Tråden er delt og innleggene om konfirmasjon flyttet hit.

Phaedra,mod

Endret 1. november 2009 av Phaedra

[leirbål]

Ts. Du beskriver en tenåring synes jeg. Poden min kan i perioder være veldig skjønn, mens i andre peioder er han skikkelig sur og frekk.

Det som hjelper her er å snakke med ham. Lytte til alle de dumme tingene vi gjør og er. Etter en stund kommer det da vanligvis en setning jeg kan gripe tak i. Som; du bryr deg bare om... el.

Jeg pleier da å spørre hvordan jeg kan vise ham at jeg bryr meg om han også.

Svaret pleier å komme etter en stund. Jeg kjefter ikke, og lar meg ikke provosere. Jeg finner måter å løse det som er så ille, uten å bryte grensene vi har satt. Etterpå har vi vanligvis en koselig periode.

Jeg ville ikke hørt så mye på moren til guttene. Hun er nok sjalu. Ikke på mannen din, men fordi du har så godt forhold til yngste gutten.

Du ser jo at han liker deg.

17 åringen er sansynligvis ikke så blid og søt hjemme heller. Det er nok noe mor sier fordi hun vil ramme deg.

[Gjest kulør]

17-åringen hæres ganske normal ut spør du meg.

selv var jeg overhodet ikke interessert i å være sammen med "gamlingene", og jeg kunne være ganske så frekk i kjeften(hormonell ja!).

søsteren min har reagert skikkelig på min lillebror(spesielt i tenårene), men han var jo enda mer ekstrem enn meg.

totalt uinteressert i å være med voksne, holdt seg for seg selv, svarte med en-stavelser, og var frekk som få når han var sur.

men jeg oppfattet han ikke slik stort sett fordi jeg fant en måte å kommunisere på som funket for oss.

aksepter at tenåringer synes voksne er kjipe, at de mye heller vil være med venner/chatte på msn/tekste med mobilen og generelt være små-ufordragelige:P

men selv om de er slik vil de gjerne inkluderes, selv når de har sagt nei for tusende gang.

husker selv jeg ble lynforbannet fordi min mor kun hadde kjøpt middag til seg og lillebroren min.

hun påpekte da at jeg jo aldri var hjemme på kveldene i helger, men jeg ble oppriktig lei meg og følte meg oversett.

nå ler jeg jo av det, men da var jeg fornærmet i lange tider pga dette her.

så inkludering tross mange avslag er aldri dumt.

når de ikke vil delta, kan dere jo bare si at "vi vil kjempegjerne ha deg med, det hadde vært veldig koselig, men vi skjønner jo at du heller vil være med venner enn oss gamle."

[Gjest Gjest]

Du har selv valgt å være sammen med faren hans. Og alt det som et samliv medfører, også av ekstra utgifter. Følgelig er det ditt eget ansvar. Ikke gutten(e)s. Og det tror jeg nok de er klar over. Slik jeg var den gang jeg var ung.

Trådstarter har ikke noe forsørgeransvar, det er det faren som har. Faren har ikke råd til stort mer enn bidraget og trådstarter gir da av sine penger for at guttene skal få litt ekstra. Dette er ikke noen rettighet guttene har, og 17-åringen hadde ikke hatt vondt av å takke, eller takke nei. Han kan ikke forvente å ta imot gaver og bare gi en kald skulder tilbake. Trådstarter er ikke moren hans, og har ikke økonomisk ansvar.

[Gjest Gjest]

Trådstarter har ikke noe forsørgeransvar, det er det faren som har. Faren har ikke råd til stort mer enn bidraget og trådstarter gir da av sine penger for at guttene skal få litt ekstra. Dette er ikke noen rettighet guttene har, og 17-åringen hadde ikke hatt vondt av å takke, eller takke nei. Han kan ikke forvente å ta imot gaver og bare gi en kald skulder tilbake. Trådstarter er ikke moren hans, og har ikke økonomisk ansvar.

Gutten vet jo ikke at det er stemoren som betaler, hvordan kan han da takke?? :klø:

[Betina]

Her tror jeg at jeg virkelig kan hjelpe deg.

Du mistolker nemlig en del ting her.

Mine foreldre ble nemlig skilt for 3 år siden. Vi barna er 23(meg), 16 og 8 år. Mamma og pappa fant seg begge nye kjærester ganske raskt. Mamma's nye mann var lett å akseptere. Han hadde unger fra før og gikk stille i dørene.. Noe som er veeeeldig viktig som "den nye type".

Så var det pappa da...Han fant seg ei ung russer-dame, som hadde et barn fra før. Jeg føyk i taket! Aldersforskjellen mellom meg og russeren var mindre enn mellom henne og pappa! Hun gikk ikke stille i dørene, og trodde vi var bestevenner fra dag 1. Jeg har aldri i mitt liv vært så bitchy mot noen som jeg har vært mot henne. Djevelen flyttet rett og slett inn i meg, og ble boende leeenge. Jeg var så sint for dette var overhode ikke akseptabelt!!! Følte meg rett og slett som en tenåring i opprør igjen.

Men så en dag tenkte jeg: "Vil jeg at pappa skal kvitte seg med henne og være alene? Eller vil jeg at han skal ha henne og få lov til å være lykkelig?" Svaret ble det siste. Jeg unnskyldte meg for min bitchy oppførsel og har nå et ok forhold til henne...ikke det beste...men helt greit.

Dette er jo ikke en beskrivelse av deg! Men jeg vil bare få fram det poenget at når de blir eldre, vil de lære å godta deg. Hvis de ser at du holder sammen med pappaen deres uansett hvilken mottgang du møter, vil de respektere deg mer og mer for hver dag som går. Husk at de har lært den harde veien at forhold ikke varer evig. Så hvorfor i all verden skulle dette forholdet vare? Men det kan du bevise! For 17 åringen er du i dag: Bare dama til pappa. Og ingenting annet!! Men bare vent. En dag vil han kanskje ha nok tillit til deg at det er deg han kommer til med problemene sine.

Ingen av mine foreldres nye kjærester var grunn til skillsmissen. Og det er jo ikke du heller. Men tro meg! Vi barna trenger noen å legge skylden på, når vi ikke helt klarer å være sinte på foreldrene.

Du er jo ikke så nær som mammaen eller pappaen, derfor er det "tryggere" å legge skylden på deg..Men det er ikke stygt ment, du blir bare , ja hva skal jeg kalle det, en "spypose"??

Moren til barna kommer du aldri til å få et godt forhold til. De som har vært gjennom en skillsmisse sammen ønsker ikke noe godt for den andre. Hun kommer alltid til å finne noe negativt med deg, og når hun ikke finner noe mer, finner hun det bare på. Barna føler også overfor moren at de må si noe negativt om deg, fordi de tørr ikke si at de liker deg. Dette er helt sant, brødrene mine gjør dette hele tiden.

Så gi faen i moren. Lukk ører og øynene, og tenk: "Stakkars deg som er så bitter!". Ikke gi opp samboeren din! Hvis du elsker ham så hold på ham, og ikke la noe av dette ødelegge for dere. Barna trenger ikke et brudd til vet du.

Håper inderlig dette hjalp noe, siden jeg ser det fra deres synsvinkel. Og ja, vi kan være noen små-djevler av og til. Men vet du? Vi er fullt klar over det

[Gjest Gjest_tja.._*]

Gutten vet jo ikke at det er stemoren som betaler, hvordan kan han da takke?? :klø:

Nei, men det gjør kanskje mor? Det er ikke usannsynlig at hun har en idé om hvaslags økonomi guttenes far har, hun har tross alt levd sammen med ham i flere år. Og hun burde i hvertfall verdisatt at stemor bidrar til at guttene har det bedre.. Det blir feil hvis det ventes at den ene parten (som attpåtil har minst grunn til det av alle) skal gi hele tiden, uten at de andre som tar i mot skal gi noe som helst tilbake.. Og da snakker jeg om respekt og det å vise ts at man setter pris på at hun stiller opp i den grad.