Hvordan hadde du reagert?

[Gjest Opprørt]

Merkelig dag for oss i dag... skal forsøke å være så kortfattet som mulig. Håper på synspunkter:

Både mannen min og jeg har jobbet ca 8 - 16 i dag, og min mor og far har passet barna våre; gutt på 7 og jente på 2.

Videre var mannen min og jeg bedt i fødselsselkap til en venn av oss i kveld, og mor og far tilbød seg å ha begge barna på overnatting hos dem. Dette er første gang siden mista ble født at de har hatt begge på overnatting, slik at mannen min og jeg kunne gå ut sammen.

Etter jobb ringte jeg mamma for å spørre om alt gikk bra så langt. Hun kunne fortelle at pappa hadde blitt irritert på gutten vår og sparket han i baken slik at han begynte å gråte og etterpå tisset seg ut... (mamma var lei seg for det hele og på gråten)

Jeg dro for å hente barna og benyttet anledningen til å forsøke å snakke med pappan min og forklare at det er menneskelig å bli irritert og sinna, men at jeg er veldig uenig i at man lar det gå fysisk ut over et barn.

Det jeg er aller mest lei meg for, er at det virker som om pappa ikke forstår hvilken ødeleggende virkning slike ting kan ha på forholdet mellom gutten vår og bestefaren sin.

Pappa er av den "tradisjonell mann" typen, dvs gråter ikke som andre ser, prater ikke om følelser, ber ikke om unskyldning når man har gjort noe dumt o.l.

Utover dette tviler jeg ikke på at pappa er glad i barnebarna sine, og vi har et greit forhold til vanlig. Bare så synd at han mister kontrollen og lar det gå ut over et barn...

Tar jeg for tungt eller for lett på det? Jeg føler selv at jeg har vært veldig rettferdig mot pappa så langt i det som er blitt sagt. Hvordan hadde du håndtert en lignende situasjon?

[Gjest pastabasta]

Helt, helt uakseptabelt fra faren din.

Hadde min far eller svigerfar gjort noe sånt, hadde jeg blitt så ufattelig rasende. Noe så ekkelt og ydmykende for gutten din - det skal oftest litt til for at en 7-åring tisser på seg. Blir lei meg og får vondt i magen bare av å lese det.

Jeg hadde gjort det så klinkende klart for vedkommende at noe sånt aldri, aldri skulle skje igjen, og jeg hadde ikke spurt dem om å være barnevakt igjen på en stund, kjenner jeg. Ikke for å straffe barnets bestefar, men fordi hele hendelsen antakelig hadde gjort noe med min respekt ovenfor vedkommende.

[Gjest Gjest]

Synes det er for ille at en voksen mann sparker en 7-åring. Jeg ville snakket med barnet om at fysisk avstraffelse var en del av barneoppdragelsen da bestefar var barn, men at dere ikke er enig i det, og at det faktisk er slik i Norge at vi har bestemt at det ikke skal være lovlig. Videre ville jeg snakket med bestefar og sagt at jeg var skuffet over at han sparket barnet mitt, at det er ulovlig, og at det ikke er aktuelt å overlate barna til ham mer, før han kan love at han ikke utsetter dem for vold eller trusler om vold. Det er min plikt som mor å ikke bruke voldelige barnevakter, selv om det er egne foreldre.

[Umuriel]

Jeg hadde tatt en svært alvorlig prat med bestefaren. Man hverken slår eller sparker et barn, det er totalt uakseptabelt. Hvis bestefaren ikke forstår alvoret, og det er fare for gjentakelse, hadde jeg ikke latt ham vært alene med barnet flere ganger. Jeg kunne aldri slappet av dersom jeg visste at det var fare for at barnevakten utøvde vold mot mitt barn.

[MarianneE]

Jeg hadde tatt en svært alvorlig prat med bestefaren. Man hverken slår eller sparker et barn, det er totalt uakseptabelt. Hvis bestefaren ikke forstår alvoret, og det er fare for gjentakelse, hadde jeg ikke latt ham vært alene med barnet flere ganger. Jeg kunne aldri slappet av dersom jeg visste at det var fare for at barnevakten utøvde vold mot mitt barn.

*signerer*

[leirbål]

Helt, helt uakseptabelt fra faren din.

Hadde min far eller svigerfar gjort noe sånt, hadde jeg blitt så ufattelig rasende. Noe så ekkelt og ydmykende for gutten din - det skal oftest litt til for at en 7-åring tisser på seg. Blir lei meg og får vondt i magen bare av å lese det.

Jeg hadde gjort det så klinkende klart for vedkommende at noe sånt aldri, aldri skulle skje igjen, og jeg hadde ikke spurt dem om å være barnevakt igjen på en stund, kjenner jeg. Ikke for å straffe barnets bestefar, men fordi hele hendelsen antakelig hadde gjort noe med min respekt ovenfor vedkommende.

Helt enig.

[Gjest TS]

Takk for svar. Godt å høre at andre tenker som meg.

[Gjest Gjest]

Det hadde vært siste gangen min gutten min hadde vært hos bestefar - alene eller ikke. Jeg har en far jeg går på tå rundt i påvente av at han skal si noe nedlatende til sønnen min, som han gjorde med meg i oppveksten og har mentalt forberedt meg på at det er måten å skjerme barnet mitt på.

[Gjest Gjest]

Det er også viktig at du snakker lenge og veldig nøye med gutten din og legger all skyld på bestefar. Ingenting av det gutten din måtte ha gjort, har fortjent en slik reaksjon og det er svært viktig at han forstår.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde anmeldt ham.

[leirbål]

Det er også viktig at du snakker lenge og veldig nøye med gutten din og legger all skyld på bestefar. Ingenting av det gutten din måtte ha gjort, har fortjent en slik reaksjon og det er svært viktig at han forstår.

[Gjest TS]

Hei

Jeg har snakket mye med gutten min om dette. Han vet at det er bestefar som har gjort noe galt og ikke han. Likevel, det er klart det sitter i en stund. Og dessverre tror jeg det er usannsynlig at bestefar kommer til å be om unskyldning til gutten vår. Pappa mener nemlig at slikt er unødvendig siden de bare er barn....håpløst...

Dette er faktisk en gjentagelse av en tidligere, lignende episode for ca ett år siden. Den gangen gjorde jeg det enkelt for pappa ved å ta initiativet til å ordne opp, og han ba til slutt om unnskyldning til meg (men ikke til gutten vår).

Denne gangen kjenner jeg at argsinnet bobler, og jeg kommer til å gjøre det klart for pappa at han får versågod ta en prat med barnebarnet sitt og be ordentlig om unnskyldning, samt forsikre om at dette ikke kommer til å skje igjen. Gjør han det, kan vi sånn smått begynne å være sammen igjen, men jeg kjenner at ting ikke blir som de var... Det er synd.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Hei

Jeg har snakket mye med gutten min om dette. Han vet at det er bestefar som har gjort noe galt og ikke han. Likevel, det er klart det sitter i en stund. Og dessverre tror jeg det er usannsynlig at bestefar kommer til å be om unskyldning til gutten vår. Pappa mener nemlig at slikt er unødvendig siden de bare er barn....håpløst...

Dette er faktisk en gjentagelse av en tidligere, lignende episode for ca ett år siden. Den gangen gjorde jeg det enkelt for pappa ved å ta initiativet til å ordne opp, og han ba til slutt om unnskyldning til meg (men ikke til gutten vår).

Denne gangen kjenner jeg at argsinnet bobler, og jeg kommer til å gjøre det klart for pappa at han får versågod ta en prat med barnebarnet sitt og be ordentlig om unnskyldning, samt forsikre om at dette ikke kommer til å skje igjen. Gjør han det, kan vi sånn smått begynne å være sammen igjen, men jeg kjenner at ting ikke blir som de var... Det er synd.

Siden det har skjedd før, hadde jeg ikke tatt sjangsen på at barna skulle være alene med besteforeldrene. Det er jo helt klart at det vil skje igjen... desverre.

[Gjest imli]

Hva var det gutten gjorde som fremkalte en slik reaksjon?

[Gjest Gjest]

Hva var det gutten gjorde som fremkalte en slik reaksjon?

Nå syns ikke jeg det spiller noen rolle hva gutten gjorde. bestefar skulle rett og slett ikke sparke barnet. Jeg hadde ikke overlatt barna til besteforeldrene igjen siden dette ikke var første gang. Faren for gjentagelse er stor.

[Gjest imli]

Nå syns ikke jeg det spiller noen rolle hva gutten gjorde. bestefar skulle rett og slett ikke sparke barnet. Jeg hadde ikke overlatt barna til besteforeldrene igjen siden dette ikke var første gang. Faren for gjentagelse er stor.

Klart det spiller noen rolle. Selv om det ikke på noen måte er greit å sparke til ungen, er det jo greit å tenke litt over hva det var han gjorde for å provosere frem en slik reaksjon. Sier ikke at det er tilfelle her, men det finnes utrolig mange frekke og uoppdragne unger, så å si at dette overhodet ikke var guttens feil, blir ikke helt riktig, synes jeg. Men som sagt - det kommer an på hva som har skjedd. Understreker at jeg ikke synes det er greit å sparke til barn, men når barn fremkaller såpass til reaksjoner hos voksne, så er det ikke alltid det er slik at den voksne er en "barnemishandler". TS har fått så mange like svar nå, så jeg prøver bare å gi et litt annet perspektiv

Hadde noe slikt skjedd hos oss, ville jeg blitt utrolig lei meg og sint, men jeg ville spurt hva som hadde skjedd for å få oversikt over situasjonen. Så ville jeg tatt en skikkelig prat med både bestefar og barnet.

[pøbelsara]

Uansett hva gutten har gjort er det for meg helt uakseptabelt at morfaren sparket ham.

Eventuelle uoppdragne og frekke unger er overhodet ingen unnskyldning for at voksne mennesker tyr til vold. Alle voksne mennesker er ansvarlige for sine egne handlinger, og jeg har ikke mye til overs for en voksen mann som for det første ikke kan beherske seg, og som i tillegg ikke synes at en syvåring er verdt en unnskyldning.

[Gjest Gjest]

Merkelig dag for oss i dag... skal forsøke å være så kortfattet som mulig. Håper på synspunkter:

Både mannen min og jeg har jobbet ca 8 - 16 i dag, og min mor og far har passet barna våre; gutt på 7 og jente på 2.

Videre var mannen min og jeg bedt i fødselsselkap til en venn av oss i kveld, og mor og far tilbød seg å ha begge barna på overnatting hos dem. Dette er første gang siden mista ble født at de har hatt begge på overnatting, slik at mannen min og jeg kunne gå ut sammen.

Etter jobb ringte jeg mamma for å spørre om alt gikk bra så langt. Hun kunne fortelle at pappa hadde blitt irritert på gutten vår og sparket han i baken slik at han begynte å gråte og etterpå tisset seg ut... (mamma var lei seg for det hele og på gråten)

Jeg dro for å hente barna og benyttet anledningen til å forsøke å snakke med pappan min og forklare at det er menneskelig å bli irritert og sinna, men at jeg er veldig uenig i at man lar det gå fysisk ut over et barn.

Det jeg er aller mest lei meg for, er at det virker som om pappa ikke forstår hvilken ødeleggende virkning slike ting kan ha på forholdet mellom gutten vår og bestefaren sin.

Pappa er av den "tradisjonell mann" typen, dvs gråter ikke som andre ser, prater ikke om følelser, ber ikke om unskyldning når man har gjort noe dumt o.l.

Utover dette tviler jeg ikke på at pappa er glad i barnebarna sine, og vi har et greit forhold til vanlig. Bare så synd at han mister kontrollen og lar det gå ut over et barn...

Tar jeg for tungt eller for lett på det? Jeg føler selv at jeg har vært veldig rettferdig mot pappa så langt i det som er blitt sagt. Hvordan hadde du håndtert en lignende situasjon?

har det søått deg at dette blir for tungt arbeide for de? det er lange dager med to barn,og dine foreldre er ikke 20 år.

Det er ikke aksep. å gjøre slikt mot et barn,men kan det være at din far er ekstra sliten.

Skaff deg noen som kan passe barna dine. Så kan dine foreldre hygge for de. Får være måte på hva man skal tyne besteforeldre til.

De sier ofte ja, selv om de skulle sagt nei. De vil jo gjerne hjelpe til

[Umuriel]

har det søått deg at dette blir for tungt arbeide for de? det er lange dager med to barn,og dine foreldre er ikke 20 år.

Det er ikke aksep. å gjøre slikt mot et barn,men kan det være at din far er ekstra sliten.

Skaff deg noen som kan passe barna dine. Så kan dine foreldre hygge for de. Får være måte på hva man skal tyne besteforeldre til.

De sier ofte ja, selv om de skulle sagt nei. De vil jo gjerne hjelpe til

Hvis bestefar er så sliten at det er fare for at han skal sparke barnebarnet sitt, da er det jammen hans eget ansvar å si fra at han er sliten! Hvis du leser ordentlig ser du at besteforeldrene tilbød seg å ha barna på overnatting.

Syns det er hårreisende at et voksent menneske kan føle seg så tafatt sammen med et barn at han må ty til vold. Da har man ikke mye autoritet i seg selv.

[Gjest Gjest]

Klart det spiller noen rolle. Selv om det ikke på noen måte er greit å sparke til ungen, er det jo greit å tenke litt over hva det var han gjorde for å provosere frem en slik reaksjon. Sier ikke at det er tilfelle her, men det finnes utrolig mange frekke og uoppdragne unger, så å si at dette overhodet ikke var guttens feil, blir ikke helt riktig, synes jeg. Men som sagt - det kommer an på hva som har skjedd. Understreker at jeg ikke synes det er greit å sparke til barn, men når barn fremkaller såpass til reaksjoner hos voksne, så er det ikke alltid det er slik at den voksne er en "barnemishandler". TS har fått så mange like svar nå, så jeg prøver bare å gi et litt annet perspektiv

Hadde noe slikt skjedd hos oss, ville jeg blitt utrolig lei meg og sint, men jeg ville spurt hva som hadde skjedd for å få oversikt over situasjonen. Så ville jeg tatt en skikkelig prat med både bestefar og barnet.

Gutten til ts som ble sparket er 7 år, å jeg reagerer sterkt på at bestefar tyr til sånne voldsomme midler som å sparke barnet. Klart et barn kan være provoserende, men det finnes så mange andre virkemidler å ty til enn vold. Jeg hadde ikke overlatt barna til det mennesket en gang til. Det er ikke første gang bestefar tyr til vold overfor barnebarnet.