karrieremamma, bolle-mamma?

[Gjest Hilde K S]

Nå har jeg bevisst ikke lest noen innlegg, og svarer kun på tittelen! Jeg er karrieremamma og baker boller. Kan ikke se at dette skal være en motsetning.

Det er en motsetning dersom man er en elendig baker?

[-Alvildebrud-]

Nei, selvfølgelig er det ingen som ville valgt annerledes.

Ingens som føler at dagene flyr, mens barna vokser fortere enn ugress. Ingen, som har den minste følelse av utilstrekkelighet, som faser for morgendagens alle gjøremål og som er drittlei av å bake boller?

Ingen??

Jeg kritiserer ingen for deres valg. Jeg synes bare det er så utrolig kompleks å skulle få til dette, legge alle brikkene på plass uten å bli utbrent. Jeg vil gire ned, stoppe opp, og bli møkkete under neglene. Jeg vil være hjemme sammen med ungen min, men ikke for alltid. Bare litt lenger enn et år. Og jeg vil jobbe, men ikke 8-9 timer om dagen, kanskje bare 5-6 timer.

Jeg vil velge noe annet, enn "ja takk, begge deler".

Og ja, det er jeg som evt. "ofrer" meg for familiens dyrebare tid. Mannen min HAR ingen mulighet til å trappe ned. Man kan ikke være 80% sjef. Det lar seg bare ikke gjøre - rent praktisk.

Det er så typisk oss damer å være verdensmestere. Klare alt, kunne alt, gi alt. Er det ulovlig å si at man leker med tanken om å IKKE hoppe på det toget?

[lille katt]

Nei, selvfølgelig er det ingen som ville valgt annerledes.

Ingens som føler at dagene flyr, mens barna vokser fortere enn ugress. Ingen, som har den minste følelse av utilstrekkelighet, som faser for morgendagens alle gjøremål og som er drittlei av å bake boller?

Ingen??

Jeg kritiserer ingen for deres valg. Jeg synes bare det er så utrolig kompleks å skulle få til dette, legge alle brikkene på plass uten å bli utbrent. Jeg vil gire ned, stoppe opp, og bli møkkete under neglene. Jeg vil være hjemme sammen med ungen min, men ikke for alltid. Bare litt lenger enn et år. Og jeg vil jobbe, men ikke 8-9 timer om dagen, kanskje bare 5-6 timer.

Jeg vil velge noe annet, enn "ja takk, begge deler".

Og ja, det er jeg som evt. "ofrer" meg for familiens dyrebare tid. Mannen min HAR ingen mulighet til å trappe ned. Man kan ikke være 80% sjef. Det lar seg bare ikke gjøre - rent praktisk.

Det er så typisk oss damer å være verdensmestere. Klare alt, kunne alt, gi alt. Er det ulovlig å si at man leker med tanken om å IKKE hoppe på det toget?

Jeg.

Jeg føler at dagene flyr, mens barna vokser som ugress. Jeg vil gjerne jobbe redusert mens barna er små, for eksempel 5-6 timer om dagen. Jeg har ikke noe behov for å klare alt. Jeg har ikke noe behov for å jobbe fullt hvis det innebærer at jeg får være sammen med barna mine bare et par timer om ettermiddagen, og morgenene består av påkledning, frokost, tannpuss og skyssing til barnehage og skole. Heldigvis har jeg et yrke som er forenlig med redusert arbeidstid uten at jeg går glipp av noe karrieremessig.

Hvis mannen din er sjef/leder/direktør eller lignende, gjelder heller ikke arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, og følgelig er det ikke bare-bare å redusere arbeidstiden, siden den kan være temmelig utflytende. På den annen side er det i teorien mulig for en leder å organisere arbeidsdagen sin slik at man jobber mindre. Man har gjerne også muligheten til å ansette folk til å ta unna en del av arbeidsbyrden .

[Gjest Gjest]

Som alenemor og med en jobb jeg liker og det i liket med din mans ikke går ann å ha mindre enn 100% - så er jeg på en måte nødt til å si "ja takk begge deler" og har lagt opp skjema sånn at det funker ( så er det trening utenfor husets fire vegger og cafe/kino med venninner som må offres)

Men i min drømme verden hadde jeg hatt den samme lønnen og samme inntekt og jobbet 5-6 timer om dagen - slik at det ble MER tid til barna. Har du muligheten til det så hadde jeg absolutt tatt 80% stilling mens barna er små - kanskje så lenge de bor hjemme? Men fordi jeg ikke har det som noen mulighet - så fokuserer jeg på å få det til med 100% jobb og kan ikke tillate meg å ha dårlig samvittighet for det!

Men som sagt har du mulighet å lyst så jobb 80% - det er faktisk lov å jobbe deltid og være feminist samtidig! (ikke at det var noe tema her - bare inneom det med at det er du og ikke mannen som vurderer redusert arb.)

[Caramba]

Jeg var fryktelig skeptisk til å sende gutten min i bhg da han var 13 mnd for å jobbe 100% igjen, men det gikk forbausende bra. Jeg er både karriere-mamma og bollemamma (bortsett fra at jeg er en elendig baker). Nå er jeg hjemme i permisjon nummer to, men gutten vår går fortsatt i bhg, ca fra 8.30 til 15.30 hver dag. Han er snart 3 år nå og trenger de andre barna. Han koser seg veldig i bhg og skravler masse om vennene sine når han kommer hjem.

Når jeg skal ut i jobb igjen hadde det vært flott å jobbe 80%, men jeg vet ikke om det er helt forenlig med min jobb..... Jeg må grunne litt mer på det, tror jeg. Det jeg frykter er at jeg alikevel må gjøre 100% jobb, men med 80% lønn. Da tror jeg heller jeg benytter meg av de mulighetene vi har på jobben til hjemmekontor, fleksitid og slike ting. Da håper jeg hverdagen går opp, kombinert med at mannen min har veldig fleksible dager.

Endret 22. oktober 2009 av Caramba

[Gjest Gjest]

Nei, selvfølgelig er det ingen som ville valgt annerledes.

Ingens som føler at dagene flyr, mens barna vokser fortere enn ugress. Ingen, som har den minste følelse av utilstrekkelighet, som faser for morgendagens alle gjøremål og som er drittlei av å bake boller?

Ingen??

Jeg kritiserer ingen for deres valg. Jeg synes bare det er så utrolig kompleks å skulle få til dette, legge alle brikkene på plass uten å bli utbrent. Jeg vil gire ned, stoppe opp, og bli møkkete under neglene. Jeg vil være hjemme sammen med ungen min, men ikke for alltid. Bare litt lenger enn et år. Og jeg vil jobbe, men ikke 8-9 timer om dagen, kanskje bare 5-6 timer.

Jeg vil velge noe annet, enn "ja takk, begge deler".

Og ja, det er jeg som evt. "ofrer" meg for familiens dyrebare tid. Mannen min HAR ingen mulighet til å trappe ned. Man kan ikke være 80% sjef. Det lar seg bare ikke gjøre - rent praktisk.

Det er så typisk oss damer å være verdensmestere. Klare alt, kunne alt, gi alt. Er det ulovlig å si at man leker med tanken om å IKKE hoppe på det toget?

Jeg/vi har gjort det!! Når de to eldste barna våre var små jobbet pappan 70% og hadde masse tid hjemme. Nå som vi har fått to til er det jeg som jobber ca. 60%. Ingen av oss føler oss på noen måte "truet" i våre integritet i å arbeide redusert og bruke mye tid på barna. Myten om hjemmeværende som lavere utdannet, lite engasjert i samfunnet osv. driter vi i både mannen min og jeg. Han har hatt en ledende stilling i årene mellom våre to kull (var så heldig å få 2+2 barn ), men som det nevnes over her gjelder ikke normale arbeidstidsbestemmelser for ledende stillinger. Han har nå valgt å ta en mer "alminnelig" stilling for å kunne kommer hjem kl. 16 å tilbringe tid med familien. Vi har begge hatt ledende stillinger og selv om det er interessant, utfordrende og spennende, gir det ikke nødvendigvis livene våre (andre får velge for seg) mer verdi og innhold enn tid med barna og små gyldne øyeblikk i hverdagen.

Jeg har utdannet meg, har reist, har sett og gjort - nå vil jeg nyte også. (Vi er livsnytere av rang da, det må sies. )

Før å si det slik; Jeg bryr meg ikke om jeg dør som "departementsleder Line Hansen", men at jeg dør tilfreds og fornøyd med å ha levd mitt liv på mine premisser!

[-Alvildebrud-]

Alle må jo selvfølgelig gjøre det som gjør dem selv tilfredse. Men, jeg synes det ligger et vist press rundt det å få til alt, perfekt. Kanskje ligger det i mitt eget hodet? Men vel, uansett, jeg kan føle det på kroppen.

For alle aleneforeldre er jo ikke saken mindre kompleks. Jeg applaudere dere som får hverdagen til å gå opp! Det er ingen lett sak for de aller fleste familier. Jeg kan virkelig forstår hvor trøtt dagen kan bli, når man bare er EN voksen. Da har man ikke lenger noe valg. Det må bare gå!

Jeg priser meg lykkelig for de valgene jeg har. Det er jo bare min egen "stolhet", på tide å endre holdninger, kanskje...

[Gjest regine ii]

jeg syns du er sinnsykt problemorientert. Det går ikke, det er ikke mulig, kan ikke ditt, må gjøre datt.

Det høres ut som om alt er så fryktelig vanskelig.

Ja - det føles tøft å sende 1-åringen i barnehage, men hvis du mener det er for tøft, så tar du valg ut fra det.

Ja, neon jobber er vanskeligere å forene med redusert arbeidstid enn andre, men hvis man likevel VIL ha den jobben, så MÅ man også innse hva det koster.

JEg må innrømme at jeg blir fryktelig oppgitt over det jeg - sikkert stygt sagt - oppfatter som syting fra folk som har det veldig godt.

For egen del har det aldri vært noe alternativ å jobbe redusert - har man en inntekt så skal man tjene sinnsykt godt for at noe annet enn 100% er et alternativ. Tidsklemma er - med respekt å medle - hva man gjør det til selv. Ungene og en selv MÅ ikke være med på all verden etter arbeidstid, og om det er litt hektisk i perioder, er det så farlig?

Har dere to inntekter har dere uansett råd til vaskehjelp noen ganger pr mnd. Da eliminerers endel stress om kravene til det perfekte hjem. Dessuten - hvem er det som lager stress av det - du selv eller står noen over deg med kniv? En annen sak: perfekt hjem- er ikke det et felles ansvar, dvs. bør ikke også mannen bidra med sitt her, hvis det er så viktig?

Tror rett ogslett du må tenke litt annerledes - i europeisk, for ikke å snakke om verdens-perspektiv er du ufattelig priviligert.

[Ellevill]

Jeg beundrer deg!

De fleste med jobb og barn har vel slike dager?

Nei, selvfølgelig er det ingen som ville valgt annerledes.

Ingens som føler at dagene flyr, mens barna vokser fortere enn ugress. Ingen, som har den minste følelse av utilstrekkelighet, som faser for morgendagens alle gjøremål og som er drittlei av å bake boller?

Ingen??

Jeg kritiserer ingen for deres valg. Jeg synes bare det er så utrolig kompleks å skulle få til dette, legge alle brikkene på plass uten å bli utbrent. Jeg vil gire ned, stoppe opp, og bli møkkete under neglene. Jeg vil være hjemme sammen med ungen min, men ikke for alltid. Bare litt lenger enn et år. Og jeg vil jobbe, men ikke 8-9 timer om dagen, kanskje bare 5-6 timer.

Jeg vil velge noe annet, enn "ja takk, begge deler".

Og ja, det er jeg som evt. "ofrer" meg for familiens dyrebare tid. Mannen min HAR ingen mulighet til å trappe ned. Man kan ikke være 80% sjef. Det lar seg bare ikke gjøre - rent praktisk.

Det er så typisk oss damer å være verdensmestere. Klare alt, kunne alt, gi alt. Er det ulovlig å si at man leker med tanken om å IKKE hoppe på det toget?

Jo, jeg tror absolutt mange ønsker seg bedre tid med barna og mindre stress i hverdagen for egen del. Jeg ønsker meg det i alle fall, og de fleste andre jeg kjenner.

Men nå er det en gang slik at det kan være vanskelig å få i både pose & sekk. Man må sette ønsker opp mot hverandre: Hva er f.eks. viktigst? Å opprettholde høy levestandard eller å se mer til barna?

Jeg jobber 100%, studerer deltid, baker boller og er alene med barn annenhver uke. Det er vel ikke nødvendigvis enten/eller? Jeg har ikke mulighet til å trappe ned til lavere stillingsprosent, for det har jeg ikke råd til. Det er klart dagene blir travle, men det å ha bedre tid er en luksus jeg ikke kan ta meg råd til.

-----

Jeg må dessuten spørre dere damer som har menn som jobber 120%, mens dere går hjemme eller jobber 50%: Hvordan tør dere? Hva om dere plutselig sitter som barnas hovedforsørger? Studerer dere i det minste mens dere er hjemmeværende eller har en avtale som sikrer dere økonomisk?

Endret 22. oktober 2009 av Ellevill

[Gjest Gjest]

Hei folkens

Jeg tror selv jeg vil ønske å være hjemme med barna mine frem til de blir rundt 3 år, ihvertfall..Jeg tror jeg vil se det an, og la barnet besøke litt i barnehagen etterhvert, for å se om barnet liker omgivelsene, og så kan barnet få bestemme litt selv hva det har lyst til.

Selv fikk jeg aldri sjangsen til å begynne i barnehagen, og jeg var hjemme dagen lang frem til jeg begynte på skolen, og jeg var mye alene. Dette har jo preget meg som voksen, og jeg mener at barnehagen er en fantastisk sjanse til å sosialisere barnet når det er i den rette alder.

[Gjest Gjest]

Så dere Puls på mandag? Der var temaet tidsklemma. Temaet er omhyggelig diskuter under Kg-forumet "TV og film":

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=446293

[angelou]

Nå har jeg bevisst ikke lest noen innlegg, og svarer kun på tittelen! Jeg er karrieremamma og baker boller. Kan ikke se at dette skal være en motsetning.

Enig. Er også karrieremamma, i 100 % og mer enn det. Mannen min jobber også VELDIG mye. Jeg har en arbeidsgiver som er fleksibel, som legger ting til rette for at jeg kan ha vanlige dager på jobb, ofte kan jeg også velge å ha kortere dager. Jeg har hjemmekontor, så jeg er supermamma fra jeg henter i barnehagen til lillemann legger seg, og så jobber jeg igjen på kvelden. Det betyr jo at til tider ser huset deretter ut, og at jeg er veldig sliten i perioder, men alt i alt så gjør jobben meg til en mer glad person, i tillegg til at sønnen min er det viktigste for meg.

Mulig det er å banne i kirka, men jeg har faktisk aldri hatt noe ønske om å jobbe redusert. Guttungen merker ingen forskjell på om han går i barnehagen fem dager eller fire dager. Det som hadde gjort en forskjell var om han kunne gått i barnehagen fem korte dager, men da måtte jeg redusert min stilling med ganske mye for at det i hele tatt skulle hatt noen effekt, og det har jeg ikke mulighet til. Da måtte jeg isåfall skiftet jobb, og de vokser jo ikke akkurat på trær. Og selvfølgelig kunne jeg tatt et langt steg ned på karrierestigen, men det vil jeg ikke, frykter at jeg aldri kommet opp igjen da, og det tror jeg er en realitet for mange.

Det jeg mener å si er at jeg ikke tror det er noen motsetning, jeg har en jobb jeg trives i og som gjør meg glad, da tror jeg at jeg greier å være en bedre mamma for han også. Vi har rolige kvelder og ettermiddager hjemme, og stresser lite.

[Gjest Gjest]

Jeg jobber 100%, studerer deltid, baker boller og er alene med barn annenhver uke. Det er vel ikke nødvendigvis enten/eller? Jeg har ikke mulighet til å trappe ned til lavere stillingsprosent, for det har jeg ikke råd til. Det er klart dagene blir travle, men det å ha bedre tid er en luksus jeg ikke kan ta meg råd til.

Kjære Ellevill

Jeg er alene mor og har to barn hos meg nesten hele tiden - så selv med 100% jobb følte jeg at jeg hadde all verdens tid den ene uken de var på ferie hos faren sin for noen uker siden - og det var helt utrolig hvordan man får hentet seg inn på en uke! Så ikke våg å kritisere noen for at de beundrer aleneforeldre som har dette ansvaret hele tiden! Og hadde jeg hatt "fri" annenhver uke så hadde jeg sørget for å jobbe ekstra de uken og trent ekstra de ukene slik at jeg de andre ukene hadde mer tid med barna mine!

[Ellevill]

Kjære Ellevill

Jeg er alene mor og har to barn hos meg nesten hele tiden - så selv med 100% jobb følte jeg at jeg hadde all verdens tid den ene uken de var på ferie hos faren sin for noen uker siden - og det var helt utrolig hvordan man får hentet seg inn på en uke! Så ikke våg å kritisere noen for at de beundrer aleneforeldre som har dette ansvaret hele tiden! Og hadde jeg hatt "fri" annenhver uke så hadde jeg sørget for å jobbe ekstra de uken og trent ekstra de ukene slik at jeg de andre ukene hadde mer tid med barna mine!

Kjære Ellevill?

Hæ?? Har jeg kritisert noen???

Ikke et sted skriver jeg noe om aleneforeldre i den kommentaren. Jeg skriver "De fleste med jobb og barn har vel slike dager?". Dvs tidlig opp og full fart hele dagen med henting/bringing, jobb, lekser osv.

Kan du fortelle meg HVOR jeg kritiserer de som beundrer aleneforeldre?? Jeg synes du er ganske suveren i å pålegge andre holdninger de ikke har.

Og jeg har ikke "fri" annenhver uke. Jeg tar nå mitt andre deltidsstudium på to år, jeg jobber for en frivillig organisasjon i kommunen på fritiden (bla for å være en god rollemodell for mine barn som også blir engasjert i denne aktiviteten), jeg har dessuten en svært krevende jobb som tilsier at jeg må jobbe ganske mye ekstra den uken jeg ikke har barn, jeg er også mye sammen med barna av forskjellige årsaker den uken de er hos faren. Studier osv. hadde vært mye vanskeligere for meg hadde jeg hatt eneansvaret for barn hver dag hele året, ikke tro jeg ikke er klar over det. Men vær så snill å ikke vær nedlatende fordi du tillegger meg meninger jeg ikke har. Jeg er full av beundring overfor aleneforeldre. Men hva er dette? En konkurranse om hvem som yter mest??

Mitt innlegg gikk på noe helt annet (at man må ta verdivalg, at å jobbe ikke betyr at man kan "bake boller" også) og du grep begjærlig tak i en setning, og vred den til det du ønsket.

Endret 22. oktober 2009 av Ellevill

[Ellevill]

Det er en motsetning dersom man er en elendig baker?

He he!

[Gjest Gjest]

Kjære Ellevill

Når du uthever sitatet "Jeg beundrer deg!" som var skrevet til en alenemor som får dagen til å gå opp med full jobb og to små barn og følger opp med å skrive

De fleste med jobb og barn har vel slike dager?

Ja, da har du jo kommet med en reaksjon på at noen beundrer alenemødre som får dagen til å gå rundt! Og det er tolket jeg i mitt syke hode til å være en kritkk?

Og jeg skrev ikke at du hadde fri, men "fri" i gåseøyne. At du studerer i tillegg til jobb er noe du velger å gjøre i fritiden - og noe jeg også kunne ha tenkt meg om jeg hadde hatt mer "fri"

[Ellevill]

Kjære Ellevill

Når du uthever sitatet "Jeg beundrer deg!" som var skrevet til en alenemor som får dagen til å gå opp med full jobb og to små barn og følger opp med å skrive Ja, da har du jo kommet med en reaksjon på at noen beundrer alenemødre som får dagen til å gå rundt! Og det er tolket jeg i mitt syke hode til å være en kritkk?

Og jeg skrev ikke at du hadde fri, men "fri" i gåseøyne. At du studerer i tillegg til jobb er noe du velger å gjøre i fritiden - og noe jeg også kunne ha tenkt meg om jeg hadde hatt mer "fri"

vet du hva, du aner såpass lite om mitt liv at du ikke aner om hvorfor jeg tar de valgene jeg tar. Du aner ikke hva jeg jobber med. Har du tenkt på at jeg kanskje har en jobb der jeg tilslutt er uaktuell for videre arbeidsmarked hvis jeg ikke hele tiden oppdaterer meg faglig? Jeg jobber i en bransje med en rivende utvikling.

Og ja, min kommentar ble tolket feil i ditt syke hode.

Jeg hadde akkurat slike dager da jeg var bodde sammen med barnas far. Og de fleste jeg kjenner har slike dager uavhengig av sivilstatus. Man har selvfølgelig en frihet i forhold til trening, overtidsarbeid osv som gjør en kabal enklere å gå opp. Men nå forteller jo svært mange i denne tråden at de har menn som jobber 120%. Jeg hadde f.eks. ingen mulighet til noen sprell etter arbeidstid. Jeg brakte (og som oftest hentet) i barnehagen, gjorde alt av husarbeid, all middagslaging og hjalp ungene med leksene/lekte før jeg la dem.

Men dette har ikke noe med tråden å gjøre, så jeg gidder ikke diskutere med deg.

Jeg forsøkte å svare i mitt innlegg på trådens tema, du kan jo konsentrere deg om den delen av innlegget mitt isteden.

[Gjest Gjest]

Kjære Ellevill

Men hvorfor reagerte du på at noen beundret alenemoren som fikk det til å gå opp?

Hva du velger å gjøre med ditt liv må jeg si ikke interreserer meg - liker bare ikke at du ikke kan la andre rose noen som får det til!

[Ellevill]

Kjære Ellevill

Men hvorfor reagerte du på at noen beundret alenemoren som fikk det til å gå opp?

Hva du velger å gjøre med ditt liv må jeg si ikke interreserer meg - liker bare ikke at du ikke kan la andre rose noen som får det til!

Du kan ikke være helt i vater?

Og hvorfor i allverden omtaler du meg konsekvent som kjære?

[Donpedro]

Synes ikke det er så hektisk, jeg.

Begge jobber fullt og barnet er i barnehagen full dag, dvs 8-9 timer. Han trives godt og har frem til nå sovet en stund hver dag.

Begge har jobber med fleksitid (gull verdt), og særlig i starten brukte vi mye opparbeidet avspaseringstid på å hente tidligere enn jeg ellers hadde kunnet + at jeg tok ut en feriedag i uken for å være hejmme. Ble jo mindre lang ferie på meg det året, man da var barnet hjemme med pappa. Innimellom tar jeg en kveld der jeg jobbet leeenge.

Ettermiddagene og helgene er vi sammen, jeg har byttet jobb som ligger nærmere hjemmet og vi gjør lite annet utenom, med mindre det er etter han har lagt seg.

Skjønner det ikke er nok for alle, men funker fint for meg ihvertfall.