Da var det min tur

[Gjest Utlogga nå]

Ja jeg innrømmer det; jeg HATER muntlig fremføring! (Jeg vet jeg ikke er den eneste)

Og jeg vet at jeg ikke er den første som klager om det her, men jeg bare må

Jeg holder på å tisse meg ut når jeg må være klassens midtpunkt. Når alles øyne og ører er rettet mot meg, er det som om hjernen min blacker totalt ut og jeg fryser helt til. Det er absolutt forferdelig. Det vises på brystkassen min at hjeret mitt banker fort og hardt og stemmen min brister. Jeg klarer ikke puste ordentlig og det føles som jeg vil svime av. Jeg lover dere at jeg er helt på gråten...

Andre som sier de er nervøse og hater muntlig fremføring, klarer å ta seg såpass sammen at de legger frem stoffet på en seriøs måte. Jeg bare faller totalt sammen. Jeg gruer meg uker i forveien.

Nå har jeg startet på et høgskole studium og det viser seg at i neste uke er det muntlig fremføring. Jeg vet at jeg MÅ igjennom dette for å fullføre og at dette er noe jeg bare må lære meg. men...

Det er faktisk så ille at jeg vurderer å hoppe av, og det SKUFFER meg! Jeg skuffer meg selv. Hvorfor i alle dager er dette så skumelt da? Hva er det egentlig jeg er redd for. Umulig å si egentlig, men bare det å si navnet mitt høyt i klassen får meg til å svette.

Nå trenger jeg hjelp til å overvinne frykten.

[Gjest Gjest]

Jeg er også ny på høgskolen i år og har til nå vært igjennom to muntlige fremlegg, det tredje er like rundt hjørnet.

I klassen vår er vi ca 80 stykker. Jeg vet at flere er fryktelig nervøs på forhånd, men til nå er det kun en person man har tydelig kunnet se det på. Hun skalv slik at vi kunne se det fra bakerste benk, og stemmen hennes bar knapt.

Etter litt sa hun at "jeg må bare si...jeg er så nervøs, jeg klarer ikke dette..", og jeg tror hun imponerte oss mest av alle. Utrolig tøft å ta utfordringen når man er så nervøs, hun fikk masse gode tilbakemeldinger på det.

Hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med lærer, studieansvarlig, veileder eller hvem det nå er som er kontaktperson på studiet ditt. Fortell hvor vanskelig dette er for deg. Sannsynligvis kan ting legges litt til rette for det, du er ikke den første som blir lammende nervøs, heller ikke den siste.

Lykke til, og for alt hva du gjør - IKKE gi opp. Du vokser på dette!