Kjære barnet mitt

[Gjest din mamma]

Jeg fikk besøk i kveld og vi satt og så gjennom bilder fra din barndom. Venninna mi falt for et bilde og sa at se, der var du den du er - også... så hun på meg.

Jeg er den jeg er, og det vet du bedre enn alle andre. Selv om jeg har sviktet deg mange mange ganger pga rus. Det bildet er vakkert, du er bare tre år og holder rundt meg og vi ser på hverandre og smiler begge to.

Jeg er den samme. Men mye har skjedd i livet mitt, som har gjort meg ..jeg vet ikke. Min venninne mente at jeg skulle sende bildet til deg, men ...nå har du nok med å tenke på at mamma skal på avrusning. Du er begynt på studier, og jeg er glad for at vi kan prate i telefonen.

Jeg er redd bildet av oss var bygget på løgn. Ikke kjærligheten, men jeg ruset meg mer da enn jeg gjør nå, men jeg var yngre. Ingen kan se at jeg er ruset på bildet. Men det var jeg.

Ruset av alkohol, men gleden jeg viste var kun for deg.

Kjære barnet mitt. Kan du tilgi meg. Jeg vet at du kan, fordi du har fått hjelp av alanon da jeg for første gang søkte hjelp. De rådet deg til å boikotte meg.

Jeg vet ikke hva som er rett, i alle fall prater du med meg nå når jeg har søkt om hjelp. Selv om jeg ruser meg, men med måte. Jeg klarer ikke å se at jeg trenger hjelp. Jeg har en superhelse, ingen leververdier er gale - legene rister på hodet av det og mener jeg har en kjempehelse.

Kanskje, men psyken gjør at jeg sliter. Jeg vil gjerne ha livet mitt tilbake. Kjære barnet mitt. Du skal ikke ta ansvar for meg. Jeg flyttet til et annet land sånn at du skulle slippe å se meg så langt nede. Da du var ungdom, beskyttet jeg deg og gjemte meg på loftet. Husker du det?

Det var fordi jeg visste at vårt hjem var like mye ditt som mitt, og jeg ville at du skulle ta med dine venner uten å møte meg i døra når jeg var ruset.

Kjære deg. Jeg håper du tilgir meg. Det er ikke sikkert jeg klarer å fullføre en runde med et opphold på en institusjon. Det kan være at jeg sprekker etterpå. Det kan også være at jeg klarer å skjerpe meg, nå har jeg klart det når jeg ruser meg med en flaske vin eller en halv.

Kjære barnet mitt. Du vet ikke at jeg har vært sprøytenarkoman, og kommet unna det uten hjelp. Du vet ikke hvor sterk jeg er, men jeg har valgt alkohol som rus. Jeg raver ikke i gatene.

Nei, mamma sitter alene og drikker. Men nå drikker jeg ikke så mye, pga pengemangel. Kall meg egoistisk, men jeg har hatt et liv med rus i over tredve år. Jeg ruset meg ikke når jeg var gravid med deg, og når jeg ammet deg.

Kan du tilgi meg? Selv om jeg ikke klarer å blir helt rusfri?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde satt pris på å få det brevet hvis jeg hadde vært datteren din.

[Gjest salma]

Jeg syns ikke du har rett til å be om tilgivelse for å ha ødelagt en barndom. Det eneste du kan gjøre, er å være så ydmyk du kan når du er nykter, og å la barnet ditt slippe kontakt med deg når du er ruset.

Det å leve med en rusmisbruker innebærer alltid å leve i håpet, og alltid å få håpet knust. Det er hva barnet ditt har levd med hele livet sitt. Du kan ikke kreve en tilgivelse for sånt - det er alt for mye å be om.

Du har tydeligvis falt i en av de mest vanlige fellene for en rusmisbruker: Alt handler om meg meg meg og det er så synd på stakkars meg. Brevet ditt handler om deg, og ikke om barnet ditt. Det minste du kan gjøre, er å la barnet ditt sitt liv handle om ham/henne, og ikke om å "forstå stakkars mamma som strever så". Det er å sette et barn i en posisjon som et barn (voksent eller ikke er det fortsatt ditt barn) bør slippe å stå i.

Det er mulig jeg virker hard, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til og håper at alt ordner seg for deg.

[Gjest ts]

Jeg hadde satt pris på å få det brevet hvis jeg hadde vært datteren din.

Takk for klemm. Jeg mailer med mitt voksne barn, av og til, men det renner igjennom for jeg skriver på en annen måte? når jeg er rusa...hvordan vet jeg ikke..da får jeg sarkastiske svar tilbake, om jeg får svar. Jeg vil ikke at h^n skal føle at jeg er lei meg.

H*n vet at jeg er lei meg når jeg har dummet meg ut, de gangene jeg har gjort det. Heldigvis ikke fremfor barnets venner. Der har jeg vært skjerpet. Jeg ville kanskje med det jeg skriver, si til alle som har opplevd foreldre som sliter med rus, at vi er glade i dere, men vi er så avhenginge at vi prøver å gå over til et annet rusmiddel - jeg brukte stoff (det vet ingen om i familien), var sprøytenarkoman, sluttet, begynte igjen for ett år siden, sluttet igjen.

Og var så gira på et skudd, men var bevisst på at jeg kan bytte det med alkohol selv om alkohol er den mest kjedelige rusen man kan få... Noen ganger er øl eller vin for lite for meg, jeg vil helst ha ...en joint. Jeg ser ikke på hasj som rus. Ikke alene, bare hvis det blir blandet inn og misbrukt.

Du mener at jeg skal printe dette ut? Og sende til barnet, som er voksen og vet at jeg har søkt hjelp. Problemet er at jeg ikke vil ha hjelp, men jeg har hørt av andre, at når man blir nykter, ser man at man faktisk trengte hjelp...

Først da SER MAN DET. Ikke nå. Periodevis ser jeg det. Jeg håner mine foreldre, og sier se: MIN HELSE ER BRA, LEVERPRØVER ER OK, OG JEG DRIKKER JO EN DEL DA. HVA VIL DERE?

Jeg sier det ikke, men merker en type skuffelse hos min mamma, siden helsa mi er så bra etter tredve år pluss med rus. Fastlegen min er sjokkert. Jeg ble også sjokkert, men mest lettet, men jeg har ikke brukt så mye paracet og jeg vet ikke - jeg regnet med at prøvene ville være alarmerende. Så kroppen min er sterk, andre ville dødd. ...jeg skryter ikke. Jeg er takknemlig.

Jeg kan drikke femten halvlitere daglig, eller en flaske brennvin. Eller to tre flasker vin. Så har jeg noen dager pause, men jeg trapper ned for jeg er redd for å få delir.

Jeg har hatt det før, og det var ikke særlig, heldigvis fikk jeg hjelp og ble innlagt.

Jeg kan ikke betro meg til mitt barn.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ruser meg, hvem jeg gjemmer, som kommer frem når jeg er ruset`? Jo, den som kan være sosial, eller som tror det.

Jeg valgte det ikke. jeg ønsker ikke å være på en klinikk. Jeg kan ikke love noe, jeg lever men har ikke helt styring, men det blir verre når alle stempler meg.

Men for barnet mitt, var det bedre å få stemple meg og få satt ord på det. Det forstår jeg.

Men jeg kan aldri love noe.

Jeg er lei meg for det, men det er livet mitt. Helst ville jeg vært død, men jeg er ikke sentimental og kjemper for at rusmisbrukere skal aksepteres på lik linje med andre sykdommer - fobier? Jeg gjør det. Det vet ikke barna mine, jeg gjør det i det stille.

Jeg kan komme til hvilken by eller småsted i et hvilket som helst land. Gjett hvem jeg finner uten ett ord?

Andre som sliter som jeg.

Klær og sminke? Det er så synlig, bare et blikk. Er det like synlig for dere?

Nei, vil ikke la barnet lese her, men kanskje...

[Gjest ts]

Jeg syns ikke du har rett til å be om tilgivelse for å ha ødelagt en barndom. Det eneste du kan gjøre, er å være så ydmyk du kan når du er nykter, og å la barnet ditt slippe kontakt med deg når du er ruset.

Det å leve med en rusmisbruker innebærer alltid å leve i håpet, og alltid å få håpet knust. Det er hva barnet ditt har levd med hele livet sitt. Du kan ikke kreve en tilgivelse for sånt - det er alt for mye å be om.

Du har tydeligvis falt i en av de mest vanlige fellene for en rusmisbruker: Alt handler om meg meg meg og det er så synd på stakkars meg. Brevet ditt handler om deg, og ikke om barnet ditt. Det minste du kan gjøre, er å la barnet ditt sitt liv handle om ham/henne, og ikke om å "forstå stakkars mamma som strever så". Det er å sette et barn i en posisjon som et barn (voksent eller ikke er det fortsatt ditt barn) bør slippe å stå i.

Det er mulig jeg virker hard, men jeg vet hvordan det er å stå på den andre siden.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til og håper at alt ordner seg for deg.

d

Du har rett. Jeg skrev her på kg, og ikke til barna. De får ikke noe sånt fra meg. Jeg måtte bare lufte litt.

[Gjest ts]

Jeg ødela ingen barndom. Jeg var skjerpa. Men jeg var ikke perfekt. Jeg kunne gått i frø og gitt de deres daglige brød, men det var daglig middag på bordet, alt var perfekt. Ingen fester hjemme. Alt i det skjulte. Jeg vet det gikk utover de etterhvert - vi har vært i familieterapi.

Men jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg er enda rusavhengig. De er voksne og jeg har alltid vært jævla ærlig mot dem.Så langt jeg har kunnet. Miljøene jeg har beveget meg innenfor, har ikke satt pris på ærlighet.

Det trenger de ikke vite.

[Gjest ingen datter lengre]

Du kan bli bedre, du kan bli rusfri. Du kan forhindre at datteren din mister datterfølelsen..Det er det vondeste i hele verden det lover jeg deg,.

[gompen]

Jeg ødela ingen barndom. Jeg var skjerpa. Men jeg var ikke perfekt. Jeg kunne gått i frø og gitt de deres daglige brød, men det var daglig middag på bordet, alt var perfekt. Ingen fester hjemme. Alt i det skjulte. Jeg vet det gikk utover de etterhvert - vi har vært i familieterapi.

Men jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg er enda rusavhengig. De er voksne og jeg har alltid vært jævla ærlig mot dem.Så langt jeg har kunnet. Miljøene jeg har beveget meg innenfor, har ikke satt pris på ærlighet.

Det trenger de ikke vite.

Har du spurt dine barn om du ødla deres barndom, eller er det bare noe du antar at du ikke gjorde? Jeg vil tro det er utrolig slitsomt for et barn å leve i en familie der alt tilsynelatende er "perfekt" når de vet og merker det er noe galt. Barn er ikke så dumme at de ikke skjønner at noe er galt?

Jeg forstår at du ikke gjorde det "med vilje" som du sier, men du utsatte de allikevel for ditt rusmisbruk.

[Gjest Gjest]

Æsj, jeg orket ikke lese alt en gang. Sorry meg, men jeg blir helt uvel. "Rusa på bildet.." stakkars, uskyldige lille barn!

Hvordan klarer du å leve med deg selv? Hvorfor har du ikke søkt hjelp for lenge siden - da du gikk gravid burde du gjort noe med dette. Skremmende å tenke på at hvemsomhelst kan få barn.

[Gjest Gjest]

Jeg ødela ingen barndom. Jeg var skjerpa. Men jeg var ikke perfekt. Jeg kunne gått i frø og gitt de deres daglige brød, men det var daglig middag på bordet, alt var perfekt. Ingen fester hjemme. Alt i det skjulte. Jeg vet det gikk utover de etterhvert - vi har vært i familieterapi.

Men jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg er enda rusavhengig. De er voksne og jeg har alltid vært jævla ærlig mot dem.Så langt jeg har kunnet. Miljøene jeg har beveget meg innenfor, har ikke satt pris på ærlighet.

Det trenger de ikke vite.

Jeg syns du er egoistisk og svak. Jeg KLARER bare ikke ha sympati for sånne som deg.

[Gjest klem]

Jeg fikk besøk i kveld og vi satt og så gjennom bilder fra din barndom. Venninna mi falt for et bilde og sa at se, der var du den du er - også... så hun på meg.

Jeg er den jeg er, og det vet du bedre enn alle andre. Selv om jeg har sviktet deg mange mange ganger pga rus. Det bildet er vakkert, du er bare tre år og holder rundt meg og vi ser på hverandre og smiler begge to.

Jeg er den samme. Men mye har skjedd i livet mitt, som har gjort meg ..jeg vet ikke. Min venninne mente at jeg skulle sende bildet til deg, men ...nå har du nok med å tenke på at mamma skal på avrusning. Du er begynt på studier, og jeg er glad for at vi kan prate i telefonen.

Jeg er redd bildet av oss var bygget på løgn. Ikke kjærligheten, men jeg ruset meg mer da enn jeg gjør nå, men jeg var yngre. Ingen kan se at jeg er ruset på bildet. Men det var jeg.

Ruset av alkohol, men gleden jeg viste var kun for deg.

Kjære barnet mitt. Kan du tilgi meg. Jeg vet at du kan, fordi du har fått hjelp av alanon da jeg for første gang søkte hjelp. De rådet deg til å boikotte meg.

Jeg vet ikke hva som er rett, i alle fall prater du med meg nå når jeg har søkt om hjelp. Selv om jeg ruser meg, men med måte. Jeg klarer ikke å se at jeg trenger hjelp. Jeg har en superhelse, ingen leververdier er gale - legene rister på hodet av det og mener jeg har en kjempehelse.

Kanskje, men psyken gjør at jeg sliter. Jeg vil gjerne ha livet mitt tilbake. Kjære barnet mitt. Du skal ikke ta ansvar for meg. Jeg flyttet til et annet land sånn at du skulle slippe å se meg så langt nede. Da du var ungdom, beskyttet jeg deg og gjemte meg på loftet. Husker du det?

Det var fordi jeg visste at vårt hjem var like mye ditt som mitt, og jeg ville at du skulle ta med dine venner uten å møte meg i døra når jeg var ruset.

Kjære deg. Jeg håper du tilgir meg. Det er ikke sikkert jeg klarer å fullføre en runde med et opphold på en institusjon. Det kan være at jeg sprekker etterpå. Det kan også være at jeg klarer å skjerpe meg, nå har jeg klart det når jeg ruser meg med en flaske vin eller en halv.

Kjære barnet mitt. Du vet ikke at jeg har vært sprøytenarkoman, og kommet unna det uten hjelp. Du vet ikke hvor sterk jeg er, men jeg har valgt alkohol som rus. Jeg raver ikke i gatene.

Nei, mamma sitter alene og drikker. Men nå drikker jeg ikke så mye, pga pengemangel. Kall meg egoistisk, men jeg har hatt et liv med rus i over tredve år. Jeg ruset meg ikke når jeg var gravid med deg, og når jeg ammet deg.

Kan du tilgi meg? Selv om jeg ikke klarer å blir helt rusfri?

Kjære deg, ingen her i verden er perfekte og noen er uheldige enn andre! Selv om dette er noe du kunne gjort noe med, så tror jeg at det ikke er så lett som en ikke-avhengig ville påstå.

Det er uheldig at ditt barn måtte gå gjennom slik barndom (selv om du gjorde alt du kunne for å skjerme det fra dette), men jeg må innrømme at tårene trillet til lagt på kinnene ettersom jeg leste innlegget ditt, alle mennesker feiler

[Gjest x-narkis]

Kjære deg, ingen her i verden er perfekte og noen er uheldige enn andre! Selv om dette er noe du kunne gjort noe med, så tror jeg at det ikke er så lett som en ikke-avhengig ville påstå.

Jeg har vært (er) narkoman selv og har levd med en narkoman. Han hadde barn, som han hadde veldig dårlig samvittighet overfor. Ala denne damen. Men han brydde seg aldri nok til å gidde å gi 110% for å komme seg ut av misbruket! Jeg derimot brøt med han og sluttet helt på egen hånd, over en lang periode. Da jeg innså at jeg var avhengig av dop (amf/heroin) for å fungere på jobb og egentlig for å kunne komme gjennom dagen fant jeg ut at nok var nok og kutta ut ALT, til og med røyken. Men det kostet og jeg var nummen i mange, mange år, ikke en følelse i kroppen, ingen "glede" - ingen som liknet den lykkefølelsen man fabrikerer med dop. Likevel falt jeg aldri tilbake, følte at jeg hadde investert for mye i kroppen min og det nye nyktre livet. Erstattet dopet med trening, ski, sykling og konkurranseidrett for å oppleve "kicket" igjen. Jeg føler meg sterk og vet at alle greier å kutte ut, dersom det er viktig nok for en selv. Kan si det sånn at jeg har null respekt for folk som ikke greier å slutte å røyke en gang, svakt, halvhjerta, latterlig.

Hvis du virkelig bryr deg om dattera di så endrer du kurs! Det er så enkelt som det.

[Gjest Gjest]

Flott inlegg fra x narkis..

TS du kan klare ALT du vil, tenk på barna dine og GJØR DET FOR DEM OM DU ELSKER DEM!

[Gjest Gjest]

Helt enig med x-narkis!

..og jeg er også tidligere rusmisbruker. Sluttet fordi jeg ikke likte å se meg selv i rollen som rusmisbruker.

[Gjest salma]

Kjære deg, ingen her i verden er perfekte og noen er uheldige enn andre! Selv om dette er noe du kunne gjort noe med, så tror jeg at det ikke er så lett som en ikke-avhengig ville påstå.

Det er uheldig at ditt barn måtte gå gjennom slik barndom (selv om du gjorde alt du kunne for å skjerme det fra dette), men jeg må innrømme at tårene trillet til lagt på kinnene ettersom jeg leste innlegget ditt, alle mennesker feiler

Jeg tillater meg å synse: Det er nok j... mye enklere for en rusmisbruker å avruse seg, enn det er for et barn å vokse opp med rusede foreldre.

Nei, all min sympati i denne saken (og alle lignende saker) går til barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke du har rett til å be om tilgivelse for å ha ødelagt en barndom.

Bullshit!

[Gjest Gjest]

Jeg tillater meg å synse: Det er nok j... mye enklere for en rusmisbruker å avruse seg, enn det er for et barn å vokse opp med rusede foreldre.

Nei, all min sympati i denne saken (og alle lignende saker) går til barnet.

tror du at du er til noen jævla hjelp for NOEN? Ta av skylappene dine, eller hold kjeft med det bitre våset ditt.

[Chakoya]

Hei TS!

Jeg ville blitt glad selv på en måte tror jeg om jeg hadde fått et slikt brev. Da jeg føler selv jeg måtte ha vært i rette alder/modenhet for å ha fått det.

Det er fint du tar deg tid til å skrive et slikt brev også, for å beskrive dine egne følelser iforhold til hvordan de er rettet mot ditt barn, og ikke minst deg selv.

Når det kommer til å erkjenne sine ekte følelser ovenfor seg selv er å være ærlig mot deg selv også. Husk på det!

(Mens mye mulig i ruset tilstand er man ikke tro mot seg selv lenger.)

Synes det er trist for deg at du er kommet til punktet;

Jeg klarer ikke å se at jeg trenger hjelp

for da er man ganske langt nede. Jeg håper for deg at du ikke er redd for å ta imot hjelp, eller synes det er skammelig. For hjelp er noe vi alle har tatt imot siden vi ble født! Vi alle feiler! Hjelpen er her for at vi skal kunne reise oss opp igjen, og eventuelt lære av våre feil, igjen og igjen gjennom et helt liv!

Angående Alanon synes jeg du gjerne burde prøve igjen og igjen. Ihvertfall gi det flere forsøk Eller

Vet om en del som prøver seg innenfor disse områdene, og det går kjempe bra!

Jeg lurer på hvorfor du ikke vil inn på klinikk for å få hjelp.

Har du dårlige erfaringer der? Synes du det ikke virket?

Er du redd?

Jeg er enig med deg at etter lang tid som narkoman/alkoholiker blir det eventuelt en slags sykdom. Avhengighet. Avhengighet kommer i forskjellige faser. Og man blir muligens såppas manipulert av det man driver med at man ikke ser hvor langt nede man er. Slik er det gjerne også med spillavhengige også, bare at dem ødelegger somregel livet sitt helt økonomisk, mens du mer ødelegger kroppen din.

Det dumme der er at man får bare 1 kropp her i livet.. Penger kommer og går.

Selv tenker jeg også vi må se på helhetsbildet av hvor mange narkomane/alkoholikere greier å bli rusfri før vi sier at alle kan greie dette. Det å være narkoman/alkoholiker er en ganske vanskelig ting å forstå seg på.

Ventetiden det tar for å få hjelp kan av og til for noen være for lang slik at de velger selvmord istedet p.g.a problemene har nådd dem til topps. Andre greier å vente, men havner allikevel inn og ut fra klinikker osv. Noen kommer seg helt gjennom klinikkene, holder seg rusfri i mange år før dem sprekker og er tilbake... Noen klatrer virkelig til topps og blir rusfri resten av livet.

Jeg tror ikke bare viljen spiller inn i dette her.

Man kan gjerne lett si at man ikke har vilje nok.

Miljø, egenstyrke, motivasjon, hjelpetilbud osv spiller også inn her.

Men jeg tror det er viktig å vise empati i forhold til enkeltpersoner her, og ikke blande så mye egne erfaringer med andre mennesker inn i dette.

Empati:

Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.

Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Wikipedia:

Se TS for det mennesket hun er, og det hun sliter med. Det er hennes problemer og erfaringer som gjelder. Hennes styrke osv. Ikke andre sin som har noe betydning for hvordan TS skal komme seg ut av dette.

Man kan gjerne si at jeg kjenner .... som har vært så så lenge i rusmisbruket... som greide å komme seg ut av det... Men det trenger nødvendigvis ikke bety at alle andre greier det, fordi vi er enkeltindivider som alle er forskjellige innvendig.

Husk også at atferdsendring kan ta LANG tid. Og Avhengighet er noe man må jobbe med resten av sitt liv.

Selv kjenner jeg tidligere narkomane som var på dypt vann. Noen av dem har greid seg mot alle odds, mens andre har falt bort og er den dag i dag død.

Det er viktig med selvfølgelig motivasjon for at rusmisbrukere/alkoholikere skal få en giv/styrke for å komme seg ut av rusmisbruket. Men å stadig presse skyldfølelse på de narkomane/alkoholikere kan heller rive ned det dem prøver å bygge opp selv om man mener at det får dem bare tåle p.g.a det dem har stelt i stand. Som rusmisbruker/alkoholiker kan man være veldig langt nede psykisk også, og man er blitt psykisk syk i hodet.

Har selv vokst opp et par år i rusmisbruker hjem... Har selvfølgelig mine problemer som følge av det, men..... Jeg sliter ikke på langt nær så mye som det mine foreldre gjør etter og ha vært rusmisbrukere.

Jeg har ikke fått ødelagt hjernen min, kroppen min osv på stoff... Kroppen er i god form! Ble heldigvis hentet ut av hjemmet tidlig så jeg slapp og se så mye.

Da jeg ble ungdom brukte jeg mye av min tid til å være sint for at ting ble som dem ble. Men hvor lenge skal jeg gå rundt å bruke energi på å være sint? Jeg må komme meg videre, løsrive meg selv, akseptere at ting er som dem er, men at jeg selv nå styrer mitt eget liv...

Selv må jeg også se det mennesket for det det er. Noen ganger sette meg selv til side til og med fordi jeg vet med meg selv at jeg er så mye friskere enn det mennesket jeg nå har med å gjøre. Det kan være veldig vanskelig da jeg noen ganger har ønsker om å ha en vanlig familie som viser kjærlighet, som er frisk osv... Men det går ikke.

Med den forståelse klarer jeg meg fint!

Tenker angående tilgivelse så er ikke det samme som å glemme.

Man kan frigjøre seg fra sinnet man bærer på ved å tilgi personen som har tråkket over streken fordi han/hun ikke vet bedre, men det betyr ikke at man glemmer overtråkket.

Tilgivelse kan være vanskelig for mange. Og mange trenger å vite at dem kan bli tilgitt for å komme seg videre i livet, fordi skyldfølelsen dem bærer på blir større og større for hver eneste dag som går.

Til deg TS.... Så ønsker jeg deg lykke til.

Du har slitt i mange år...Og tilegnet deg mye i løp av alle de årene. Jo lenger du har vært i det er det kanskje enda vanskeligere for deg siden ting i deg har fått god tid til å gro fast i deg. Det er vanskelig å rykke opp røttene etter så lang tid.

Men for deg håper jeg du greier det, og får et lykkeligere liv enn det du har nå

Henter frem en liten liste til deg over forum og steder du kan lese/og møte andre mennesker i din situasjon ts.

Linker som kan være til hjelp:

Narkomanens Pårørende

Narkoman.net

Narkoman.net - pårørende

Anonyme Narkomane

Landsforbundet mot stoffmisbruk

Narkomanens pårørende facebook

Ellers har jeg en blogg som er veldig fin: http://zinnamindatter.vgb.no/

Videre tenker jeg på dette angående oss mennesker.

Hvordan ville dere likt å blitt møtt av andre mennesker som psykisk syk + tillegsproblemer?

Hvordan støtter man mennesker i nød?

Hva ville eventuelt gjort at dere følte glede, trygghet, tillit osv ved et annet menneske sitt nærvær fremfor frykt, sinne, ikke til å stole på osv.

Endret 16. oktober 2009 av Chakoya

[Gjest TS]

Har du spurt dine barn om du ødla deres barndom, eller er det bare noe du antar at du ikke gjorde? Jeg vil tro det er utrolig slitsomt for et barn å leve i en familie der alt tilsynelatende er "perfekt" når de vet og merker det er noe galt. Barn er ikke så dumme at de ikke skjønner at noe er galt?

Jeg forstår at du ikke gjorde det "med vilje" som du sier, men du utsatte de allikevel for ditt rusmisbruk.

Jeg vet at det ikke var lett for barna. Jeg gjorde det jeg kunne for at ikke vennene deres skulle oppdage noe, og det klarte jeg. Jeg gjemte meg jo på loftet (gjesterommet der) når jeg var ruset. Tok meg meg vin og vann og bøtte og dopapir og lesestoff. Selvfølgelig oppdager et barn som bor i samme hjem når foreldre ruser seg. De er voksne nå, så de sliter ikke med meg, og jeg har søkt meg inn på et sted.

Æsj, jeg orket ikke lese alt en gang. Sorry meg, men jeg blir helt uvel. "Rusa på bildet.." stakkars, uskyldige lille barn!

Hvordan klarer du å leve med deg selv? Hvorfor har du ikke søkt hjelp for lenge siden - da du gikk gravid burde du gjort noe med dette. Skremmende å tenke på at hvemsomhelst kan få barn.

Jeg har søkt hjelp og vært på steder der de hjelper, alt har gått bra så har jeg sprukket igjen. Det er vanskelig å leve med seg selv, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Det var ikke omsorgsvikt med juling og kjeft. De fikk rene klær, middag, jeg fulgte opp fritidsaktivtietene og skjerpet meg til de grader, for deres skyld. Det skulle bare mangle, men mange klarer ikke det. Jeg hadde aldri ville fester hjemme, men var ofte på byen. Jeg hadde et solid nettverk som hjalp barnet. De burde meldt meg til BV, barnefaren gjorde det, men BV henla saken fordi verken barnehage eller sfo hadde noe å si på verken meg eller barnets oppførsel. I perioder klarte jeg meg uten rus, men så fikk jeg dårlige perioder. BV burde fulgt opp saken bedre, så hadde kanskje jeg blitt rusfri tidlig? Men en som ruser seg, er en dyktig løgner. Lyger ikke om andre, men om seg selv.

Helt enig med x-narkis!

..og jeg er også tidligere rusmisbruker. Sluttet fordi jeg ikke likte å se meg selv i rollen som rusmisbruker.

Jeg liker meg heller ikke i rollen som misbruker. Nå er jeg aldri overstadig ruset mer, men jeg føler meg som en tiger i et bur (en snill tiger men...) - hvis jeg ikke har noe. Angsten når vanvittige høyder, hvis jeg ikke har piller. Nå har heldigvis legen min laget en nedtrappingsplan. Men jeg ruser meg, og tar ikke valium - jeg liker vin så mye bedre og blander ikke piller og alkohol. Jeg har søkt om hjelp for fjerde gang, tredje gangen jeg søkte fikk jeg svar om at det er to års ventetid, og nå håper jeg at jeg kommer inn og får bli ett sted en stund. Fire uker er ikke nok for meg. Fire uker kan jeg dra til tante Olga i xxxxxx og plukke ting i fjæra...

Det var mange som svarte nå. Jeg skal prøve å svare flere. Takk for svarene. Jeg har veldig dårlig samvittighet for min rus, og jeg ringer ikke h*n når jeg er ruset. Men h*n er glad jeg har søkt meg inn, og etter en rus i påska da vi skulle ha det koselig på fjellet, ville h*n ikke prate med meg mer, etter at jeg måtte ha hjelp for å komme meg i seng. Det forstår jeg, absolutt.

[Gjest Gjest]

Til alle de som dømmer ts her vil jeg anbefale å se filmen "Engelen", den er basert på en sann historie. Var ihvertfall en tankevekker for meg. Forøvrig vil jeg anbefale alle å se den.